Skrivesperre

Jah. Også er jeg snørrete og har kommet i stemmeskifte. Middlesex. Jeg har blitt forvandlet til en pubertal gutt. Grøss. Akkurat nå liker Nick Hornby. High Fidelity. Sukk. Jeg hører på John Coltrane. Føler meg veslevoksen. Har drukket te. Frykter te-avhengighet. Har innsett at jeg vil lide av kroniske ryggsmerter om 40 år. Ser på Ugly Betty. Tenker at jeg egentlig er ganske fjortiss, selv om jeg går med ecco sko. Vurderer om jeg noensinne vil vurdere å ta kosmetisk kirurgi. Antakeligvis ikke. Gleder meg til mine nye briller. Gleder meg til min nye mobil. Er usikker på om fransk er fremtiden. Hoster. Skulle ønske mattilsynet gransket fisherman’s friend. Gleder meg til dissekrering av fisk imorgen. Yay! Leser:

The Whole Story and Other Stories Ali Smith

Langsom mann John Coetzee

High Fidelity Nick Hornby

The Full Cupboard of Life Alexander mcCall Smith

Gleder meg til filmatiseringen av No. 1 Ladies Detective Agency med Jill Scott og Lucian Msamati.

 Jill Scott er en av de vakreste kvinnene på vår jord, hun er tvers igjennom skjønn. Etter mine standarder.

Advertisements

Somaliere spiser også fisk

Hjemme i Mogadishu hang det, i stuen, et stort bilde av en fisk (en tunfisk i følge flere familiemedlemmer) og min bror, med et gedigent glis. Det var hans første fangst, derfor tok mamma og pappa dette bildet, stolt, og hang det på veggen.  Til skue for alle som kom på besøk.

Farfar var den som ble mest henrykt. Både farfar og oldefar var sjøfarere, og ble svært skuffet da far valgte landkrabbelivet. Men nå så det ut til at min bror utviklet sansen for havet. Dessverre brøt krigen ut, før min bror virkelig fikk utviklet sitt sjøfarer-potensial, men sansen for havet har han beholdt. I dag bestemte han seg for å servere fisk, og han imponerte.

«Spiste dere fisk i Somalia,» spurte jeg forundret. Jeg ble øyeblikkelig truffet av en potetbåt.

Ja, somaliere spiser også fisk.

Oppdatering på mobil situasjonen

Tja, den er ennå savnet.

Jeg takker for alle hyggelige kommentarer og forslag. Jeg snakket med hittegodskontoret, men de hadde ikke fått mobilen min. Broren tviler på at den er stjålet ettersom det er mulig å ringe til den. Hans teori går ut på at en tyv, antakeligvis, ville kvittet seg med SIM-kortet. Jeg ser absolutt logikken i det, men hvor ellers kan den være? Jeg er sikker på at jeg så på plassen min før jeg forlot den. Den kan umulig ha falt av i det jeg gikk av.

Savnet er den. Det verste er at jeg har mistet så mange numre, men det er jo sant at jeg endelig får sjansen til å oppdatere adresselisten og det er bare chill å få en ny mobil . Nå venter jeg med spenningen på stipend og lønn. Jeg kommer til å blakke meg totalt til vinterferien. Ikke bare skal jeg kjøpe mobil, men må antakeligvis kjøpe briller, gave til broren min (han skal gifte seg), gave til mamma (hun har bursdag) og stæsj til bursdagsfesten min. Det er ikke bare bare.

Ifølge bekjente er standardkommentaren min: «Jeg har ikke penger!». Men jeg har innsett at velstand er en psykologisk tilstand; føler du deg rik, ja da er du rik. Det spiller ingen rolle om du bor i en falleferdig rønne. Det finnes milliardærer som synes de mangler noe i livet.

Det er en patetisk trøst.

Dagens tilfeldige kommentar av meg ytret 13:45, etter en forferdelig gymøkt:

«Bad boys, bad boys, what you gonna do when they come for you»  

Det var uunngåelig

Somalieren har mistet sin tre år gamle mobil. Dette er en sorgens dag i vår residens. Jeg har lurt på om jeg egentlig har mistet den, eller om jeg har lagt mobilen hjemme for så å ha glemt hvor den lå. Men etter en grundig ransaking i soverommet, stuen, kjøkkenet og selv på doen, har jeg kommet frem til den sørgelige erkjennelse at jeg, faktisk, har mistet mobilen min.

Jeg hadde den på vei til skolen. Jeg hadde den på skolen. Jeg hadde den på vei fra skolen og til t-banestasjonen i sentrum. Jeg så på klokkeslettet klokken 15:54 og bemerket hvorfor t-banen min hadde kommet så fort. Jeg entret t-banen på den første vognen, dessverre. Jeg liker de siste vognene, ettersom de gjerne er tomme i forhold til de forreste. Jeg ble da nødt til å stå de første to stasjonene, og dum som jeg var, hadde jeg lagt mobilen i lommen. Jeg fant plass. Satte meg ned. Begynte å tukle med MP3-spilleren. Ble ekstremt søvnig. Ble perpleks av all snøen som møtte meg da jeg gikk av t-banen, uten grunn egentlig, jeg visste selvfølgelig at det lå mye snø. Travet hjem den siste kilometeren. Gikk inn i oppgangen, hilste på vår nye nabo, låste meg inn, satte fra meg jakken, ble forundret over at TVen sto på og satte frem kyllingbrystene. Akkurat da gikk det opp for meg: Hvor er mobilen min?

Jeg har ringt og ringt. Selv om det også er unyttig, siden jeg alltid har den på lydløs på skolen og glemmer deretter å sette den av lydløs. Men jeg har også lett etter den, opp og ned. Sukk. La mobile est gone. Enten ligger den på t-banegolvet og fryser batteriene av seg, eller så koser den seg forræderisk, i en eller annen tyvs lomme.

Somalieren i år 2008

Jeg vurderte å skrive mine nyttårsforsett i går, men det virket mer logisk å skrive dem idag. Det er tross alt årets første dag. Jeg tror at 2008 vil vise seg å være et begivenhetsrik for meg. Jeg bare føler det, dessuten er det ikke hvert år man blir 18…tjooheei!

Somalierens nyttårsforsett:

1. Skaffe en rosa burka.

– Der skjøt jeg meg litt selv i foten. Jeg har faktisk en del rosa hijaber, men altså, ingen burka.

2.  Bli mer organisert.

– Jeg tror det er veien å gå for å lykkes i det meste. Første trinn begynte jeg med idag, jeg organiserte permene mine og det tok sin tid, ja.

3. Finne sjelefred.

– Den er litt vanskeligere og hakket ambisiøst, men man må sikte høyt i livet. Jeg vet ennå ikke hvordan jeg finner sjelefred, og heller ikke når jeg vet at jeg har oppnådd sjelefred. De problemstillingene er en del av prosessen.

4. Komme i form 

– Av en eller annen grunn føler jeg at punkt 4 er mye vanskeligere enn punkt 3. For å gjøre det mer spennende, så er målet å delta i en maraton eller et løp, og bestå med ett godt resultat.

 5. Forlate bomstilværelsen

– Selvforklarende.