Det var uunngåelig

Somalieren har mistet sin tre år gamle mobil. Dette er en sorgens dag i vår residens. Jeg har lurt på om jeg egentlig har mistet den, eller om jeg har lagt mobilen hjemme for så å ha glemt hvor den lå. Men etter en grundig ransaking i soverommet, stuen, kjøkkenet og selv på doen, har jeg kommet frem til den sørgelige erkjennelse at jeg, faktisk, har mistet mobilen min.

Jeg hadde den på vei til skolen. Jeg hadde den på skolen. Jeg hadde den på vei fra skolen og til t-banestasjonen i sentrum. Jeg så på klokkeslettet klokken 15:54 og bemerket hvorfor t-banen min hadde kommet så fort. Jeg entret t-banen på den første vognen, dessverre. Jeg liker de siste vognene, ettersom de gjerne er tomme i forhold til de forreste. Jeg ble da nødt til å stå de første to stasjonene, og dum som jeg var, hadde jeg lagt mobilen i lommen. Jeg fant plass. Satte meg ned. Begynte å tukle med MP3-spilleren. Ble ekstremt søvnig. Ble perpleks av all snøen som møtte meg da jeg gikk av t-banen, uten grunn egentlig, jeg visste selvfølgelig at det lå mye snø. Travet hjem den siste kilometeren. Gikk inn i oppgangen, hilste på vår nye nabo, låste meg inn, satte fra meg jakken, ble forundret over at TVen sto på og satte frem kyllingbrystene. Akkurat da gikk det opp for meg: Hvor er mobilen min?

Jeg har ringt og ringt. Selv om det også er unyttig, siden jeg alltid har den på lydløs på skolen og glemmer deretter å sette den av lydløs. Men jeg har også lett etter den, opp og ned. Sukk. La mobile est gone. Enten ligger den på t-banegolvet og fryser batteriene av seg, eller så koser den seg forræderisk, i en eller annen tyvs lomme.

Advertisements

4 thoughts on “Det var uunngåelig

  1. Jaja. Du får bruke det en unnskyldning til å kjøpe en ny og kulere mobil, samt oppdatere telefonlisten din. Ingen grunn til å beholde slitsomme kontakter og gi dem det nye nummeret ditt (c;

  2. t-bana har hittegods, på en av sentrum-stasjonene tror jeg det var. Jeg mistet en gang et nøkkelknippe, og de hadde det faktisk. Så ikke gi opp helt ennå!

  3. Har opplevd det samme en gang, rent bortsett fra at det da var min yngste datter som hadde tatt mobilen med seg ut i hagen for å leke med den, og lagt den fra seg og glemt hele greien. De dagene telefonen var borte den gang, ble jeg VIRKELIG oppmerksom på hvor stor del av livet mitt som var samlet inni den lille dingsen.
    Det verste(og kanskje også det beste) er at man må reorganisere livet sitt, legge inn adresselisten på nytt, slitsomt men som virrvarr sier, benytt anledningen, få deg en ny, men vent noen dager til, kanskje den dukker opp igjen?

  4. takk takk dere, jeg må nesten vente frem til jeg får stipend, så kanskje den, mirakuløst, dukker opp?

    jeg mister ikke håpet!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s