«Hva faen er problemet hans med somaliere?»

– spurte en venninne, da jeg sendte denne lenken til henne. Jeg er fortsatt svar skyldig.

Christian Tybring-Gjedde forventer ikke at somaliere skal lese Hávamál, eller gå tur med ham til Skjennungstua. Og godt er det. For denne somalieren har bare snust på Den yngre Edda, og hun synes det er langt hyggeligere med korte skiturer til Tryvannstua. «Hyggeligere» er her synonymt med «det er så langt jeg greier å gå på ski, før jeg får et nervøst sammenbrudd». Men før Tybring-Gjedde inkluderer «skjør psyke», i listen over måter tildekkede somaliere forårsaker den norske kulturens oppløsning: Neste vinter skal jeg komme meg til Ullevålseter – med ski på beina. Vet du hvorfor, Tybring-Gjedde? Det er fordi jeg er en somalier. Og somaliere gir faen meg ikke opp.

Det er mulig FrP-politikeren brukte «somalier» som et retorisk virkemiddel under intervjuet.  Kanhende den stakkars somalier bare ble et hendig bilde på alle integreringstrengende mennesker i Kiempers Fødeland. Det er også mulig at Tybring-Gjedde bevisst bruker somaliere, som eksempel, for å spille på negative assosiasjoner potensielle velgere (-eller sympatisører) har til den fjerde, største innvandrergruppen i Norge. For la det være sagt, ytterst få skjønnmaler utfordringer norsk-somaliere står overfor i dag. Aller minst somalierne selv. Men problemene til menneskene som kommer hit, fra Mogadishu eller Hargeisa, tviler jeg på utgår fra deres fokus på «familien, klanen og religionen». Var det så, hadde vel somaliere andre steder i verden vært i samme situasjon som norsk-somalierne? Likevel presenteres somaliernes skjebne i USA som en suksesshistorie. I Sør-Afrika har somalieres forretningsteft forarget sørafrikanere. Det er dessuten en kjensgjerning at den somaliske diasporaens investering i hjemlandet har bygget, og fortsatt bygger opp, landet – på tross av politisk ustabilitet.Måtte myten om den late somalier lide en grusom død.

Er det lov å ønske seg en norsk innvandringsdebatt som ikke dreier seg om å konstatere observasjoner (somaliere i Norge har lav sysselsetting), til en diskusjon om årsaker og løsninger? Til en diskusjon om hvilke strukturer som – muligens – er til hinder for aktiv arbeidsdeltagelse?  Det står ingenting om dette i Fremskrittspartiets innvandringspolitiske handlingsprogram. Det står, i det hele tatt, ganske lite der. Integreringspolitikken, etter handlingsprogrammet å dømme, kan oppsummeres i en (jeg medgir: lang) setning:

[Fremskrittspartiet vil] innføre en aktiv integreringspolitikk som bygger på de reglene, normene og verdiene som skal være felles for hele befolkningen, og som må gå foran hensynet til enkeltgrupper.

Men jeg burde ikke være irritert på Christian Tybring-Gjedde. Han vil mitt beste. Han er genuint opptatt av «kvinner, innvandring og integrering» og det å frigjøre og likestille kvinnene er «løsningen på alle integreringsproblemene». Så sant. Som fri og selvstendig kvinne har  jeg rom til å utfordre og kritisere den realitetsorienteringen menn forsøker å tre over hijaben min. Menn som forteller meg at jeg ikke kan være sammen med en jeg er glad i, bare fordi han kommer fra et annet sted. Jeg mener, menn som forteller meg at min etnisk norske venninne godt kan gifte seg med sin engelskmann, men at et ekteskap med min velutdannede kjæreste, bosatt i Jemen, India, Somalia eller Mauritania, er et «henteekteskap». Et ekteskap som også uttrykker muslimsk intoleranse. Nei, du har helt rett, Tybring-Gjedde. Ingen, utenom jeg, skal få bestemme over kjærlighetslivet mitt.

Jeg lurer på om alle mine blåøyde landsmenn, som er så fryktelig redde for somaliske damer med store sjal, ikke hadde hatt godt av å være somaliere for én dag. Én dag til å ta del i det somaliske folkets kollektive bevissthet. Den somaliske kulturen er nedarvet i generasjoner, men hver generasjon har vevd inn sitt særpreg. Den somaliske kulturen bærer med seg de gjentatte møtene mellom araberne og det, i hovedsak, pastorale folket som bosatte seg langs Afrikas horn. Den bærer også med seg den europeiske invasjonen av Afrikas horn, både de positive lærdommene og den negative opplevelsen. For batante (patente), kaabo (capo), bushkuleeti (bicicletta), fargetti (forchetta), mirshiyeedi (marciapiedi) og farmaajo (formaggio) er da vitterlig somaliske? Prøv å forklare en somalier at de ikke er det.

Å være en somalier innebærer å ta del i og være produkt av alle kulturmøtene som har skapt den kollektive somaliske identiteten. Somaliere er også et stolt folk, men stolthet er ikke å isolere seg. Stolthet er å være glad i det en er og det en stammer fra, men i tillegg være trygg på at ens fundament er så solid at hverken en skiftende verden eller ens egen, uunngåelige og velkomne, utvikling vil destabilisere det. Somaliere har en sterk evne og vilje til å se det beste i folk, men naïveté er ingen karakterdygd. Somaliere absorberer og bearbeider det de har absorbert, de gjør det til sitt, og forklarer opphavsmennene at det bearbeidede produktet er kvalitativt bedre enn det originale. Noe det også ofte alltid er. For å overleve må man skille klinten fra hveten, andres ukultur bør ikke bli din bane. Men for å komme dit, må man ta seg en tur gjennom en åker. Jeg forlanger ikke at Tybring-Gjedde skal gå tur med meg i en kornåker, men ting kan tyde på at anledningen snart vil by seg.

Advertisements