But it’s all in your mind
Don’t think your time on bad things
Just float your little mind around
Jimi Hendrix en våt sommerettermiddag fungerer veldig bra. Spesielt når en tar seg en ufortjent pause fra lesinga. I går skulle jeg skrive noe fornuftig om kommentaren til Åmås, om Ayaan Hirsi Ali. Virkelig. Jeg skulle være konstruktiv, reflektert og, ja, alt det der. Istedet ble det chatting med en venn om, blant annet Ali, og de ulike reaksjonene på kronikken. Jeg er verken balansert eller objektiv. Jeg har tatt et tydelig standpunkt hva angår henne og, ja, før jeg får de uungåelige kommentarene: Jeg har faktisk lest det hun har skrevet. Jeg har sett på intervjuer av og med henne, og jeg mener, etter mitt evne, at jeg har en viss formening om hva hun mener og står for. Jeg har bestemt meg for å si noe kontroversielt og ukonstruktivt om Ali, et, etter mitt syn, ubestridelig faktum om denne kvinnen, og heiagjengen rundt henne.
Hun er en storøyd afrikansk kvinne som vakkert symboliserer motstanden mot Islam. Før jeg anklages for å være en mannsjåvinist, eller en sexist, hadde hun kommet så langt om hun ikke var en afrikansk, frafallen kvinne?
Jeg vil si nei. Jeg vil si at hennes fremgang i, alt for stor grad, bunner i at hun a) er en kvinne b) har muslimsk bakgrunn, eller en såkalt «vanskelig» muslimsk bakgrunn og c) at hun tydeligvis har brutt fri fra de lenkene Islam har holdt henne i. Jeg bagatelliserer ikke hennes bakgrunn. Virkelig. Men la oss snu litt på det. Jeg er en ganske lykkelig person. Jeg kommer fra en veldig OK familie. Nei, bedre enn OK, jeg tilhører en fortreffelig familie. Jeg er likevel ikke en kjendis. Den raskeste måten en muslimsk, ung jente kan bli kjendis på, uten å melde seg på Paradise Hotell, er å offentlig og høylytt bryte ut av sitt miljø. Hvis Somalieren imorgen kaster seg i armene på den norske stat, tårevått forteller at hun har blitt undertrykket, truet med omskjæring, tvangsekteskap og at alt dette, wait for it, skyldes en trangsynt og bakstreversk religion, biter offentligheten, velvillig, på det. Kanskje jeg blir intervjuet på TV. Uttaler jeg meg flere ganger blir jeg sikkert ansett som en synser og invitert på debatter, på «Nei til Islam»-siden så klart. En og annen bok triller jeg sikkert frem, som gjentar allmenn kjente sannheter. Men jeg er sikkert en «frisk» stemme, pytt-pytt, det selger nok. Dét er et ubestridelig faktum.
Ali er veldig flink i å spille på dette. Nå, fullt mulig at hennes historie er skuddsikker, det har jeg ingen forutsetning for å uttale meg om, men det er skuffende at det er hennes sosiale bakgrunn som gir henne autoritet til å uttale seg om hva Islam er, og ikke er, og ikke hennes akademiske bakgrunn. Hun er, såvidt det er meg bekjent, selvlært i Islam? Motsi meg gjerne på dét.
Jeg tar utgangspunkt i dette, for å diskutere Hirsi.
Det er skjønt hvordan hun konsekvent bruker «the islamic world» når hun henviser til muslimske land. Uten å ta hensyn til at den muslimske verden er heterogen og mangfoldig. At det som gjelder i Tsjad, av sosiale kodekser og samfunnsutvikling, ikke gjelder i Malaysia. Det er også skjønt hvordan hun tegner en skjør linje mellom konflikt og religion, eller Islam. En påstand hun glatt unngår å kommentere, men hun fint bruker som et retorisk virkemiddel.
Ah, selvsagt, det er forsørgerplikten, arveloven og irettesettelse av kvinner hun kritiserer. Tre aspekter ved Islam som jevnt over kritiseres. Aspekter som krever en helhetlig forståelse av Islam og som ikke kan sees ut av kontekst. Noe både ikke-muslimer og muslimer er skyldige i. Minner leserne meg på å skrive et innlegg om disse tre tingene, skal jeg forsøke å dele mine tanker om dem en annen gang.
Jeg blir også litt kvalm av eurosentrismen hennes. Jeg er ingen kulturrelativist, men jeg har ikke et tankesett som bygger på at det eksisterer et hegemoni av kulturer. I mine øyne er omskjæring ukultur, i mine øyne er også promiskuitiet også en ukultur. Selvsagt er de disproposjonale, jeg sammenligner ikke alvorsgraden i disse to handlingene, men prinsippet gjelder, ingen kultur er fri for negative sider. Nord-europeisk kultur har mye å lære av asiatisk og afrikansk syn på eldre, for å ta et tilfeldig eksempel.
Senere i videoserien snakker hun om demokratisering og hvordan man skal undervise mennesker, som enfoldige barn, for at de skal forstå at europeisk tankesett er bedre enn den lokale. Så fantastisk enkelt sagt. Mitt hjemland er snudd på hodet fordi man tvangsinnførte «europeisk» form for demokrati etter kolonialiseringen, et politisk system som er uforenelig med det tradisjonelle klanssystemet. Det er også skuffende hvordan hun, i det hele tatt, ikke har peiling på hvordan klansystemet fungerer i diasporaen (utenfor Somalia). Klanoverhodet er en mann uten makt, han symboliserer en tapt tid. Også tillegger hun han ansvar og makt? Klanoverhodet i min klan er litt som Kong Harald, man tar et par bilder av han og legger det ut på nettsider med undertittel XX innvier en skole. Også er det litt stas å ha han tilbords. Det er også litt stas å bli sjekket opp av en av sønnene hans.
Avslutningsvis; jeg lovet dekonstruktivisme og subjektivisme. Nyt det. Jeg liker ikke Ayaan Hirsi Ali fordi jeg ikke liker usaklighet, uvitenhet og tom, sint, aktivisme. Jeg liker heller ikke nikkedukker. Eller folk som jobber for høyre-ekstreme tenketanker. Derfor vurderer jeg å heller leke i Tokyos gater ikledd fargesterke plagg, slik som mannen ovenfor som jeg fant hos vår alles gatefotograf, og høre på Hendrix.
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 
