«There was a pregnant pause before he said OK»

The State I Am In

I was surprised, I was happy for a day in 1975
I was puzzled by a dream, stayed with me all day in 1995
My brother had confessed that he was gay
It took the heat off me for a while
He stood up with a sailor friend
Made it known upon my sisters wedding day

I got married in a rush to save a kid from being deported
Now she’s in love
I was so touched, I was moved to kick the crutches
From my crippled friend
She was not impressed that I cured her on the Sabbath
So I went to confess
When she saw the funny side, we introduced my child bride
To whisky and gin

The priest in the booth had a photographic memory
For all he had heard
He took all of my sins and he wrote a pocket novel called
«The State I Am In»
So I gave myself to God
There was a pregnant pause before he said ok
Now I spend my day turning tables round In Marks & Spencer’s
They don’t seem to mind

I gave myself to sin
And I’ve been there and back again
I gave myself to Providence
The state that I am in

Oh love of mine, would you condescend to help me
I am stupid and blind
Desperation is the Devil’s work, it is the folly of a boys empty mind
Now I’m feeling dangerous, riding on city buses for a hobby is sad
Lead me to a living end
I promised that I’d entertain my crippled friend
My crippled friend

Det setter ihvertfall mine problemer i perspektiv. Nå burde jeg gå og lese.

Advertisements

Muggent brød

«For en from ung mann!» pleide damene å utbryte bak ryggen hans mens de undret seg over den unge mannens gudfryktighet. Han sto fem ganger om dagen på første rad i bønnesalen. Like bak imaamen. Noen kvinner pleide, godhjertet, å fleipe med at den unge mannen gjorde skam på imaamen. Han var jo mer i moskeen enn imaamen selv!

Den unge mannen fastet hver dag, unntatt fredager, kunne mennene i tesjappa konstantere. Fredager ble han invitert hjem på middag av en moskégjenger.  Ingen så han spise de andre dagene på dagtid. Etter solnedgang åt han et par dadler og drakk en kopp melk. Slik måtehold! Han var et levende eksempel på profetens lære, sa mennene og kikket bebreidende på hverandres ufullkommenhet.

Barna elsket han. Han spilte fotball med dem, bar dem på ryggen, fortalte dem fantastiske historier om Sindbad Farmann og kilte dem til de fikk tårer i øynene og tryglet om nåde. Mødrene likte at barna omgikk den unge mannen, han var en eksemplarisk rollemodell. «Tenk,»  sa de tankefullt til hverandre – » at en som har opplevd så mye vondt kan vise så mye kjærlighet og omsorg.»

Jentene priste hjelpsomheten hans. Med engang han så ei med en tung sekk, eller pose, var han rask med å gripe tak i den og bære den hjem for jenta. På veien lyttet han interessert på de mest trivielle og intetsigende historiene jenta engasjert fortalt om. Jentene kunne enes om, der de satt på benkene helt yttert i parken, at ingen gutt var så god og snill som vår unge mann. Likevel. Likevel var det ikke han de sendte de parfymerte brevene eller det flørtende blikket til. Det var aldri han.

Gutta digget han. De digget å prate fotball med han, de digget at han stilte opp når de trengte han, de digget at de kunne betro seg til han. Likevel. Likevel ble han aldri invitert med på deres fester. Som den kuleste guttene i byen sa – «…han er jo litt av en festbrems, da?».

Den unge mannen tuslet hjemover etter den siste bønnen. Gikk inn i en tom og sparsomt innredet leilighet. Han tok av seg skoene og pliktoppfyllende stilte dem pent mot veggen. I Somalia heter det illahayoow wax wax inuu sheega ha naga qaadin – Å Gud, la oss ikke miste de som kan fortelle oss om våre feiltrinn. Han skulle ønske han kom hjem til en som klagde over hvor rotete han var. Bønnen danset i tankene hans mens han fant det tørre brødet, fant noe smør i kjøleskapet og satte seg ned til sitt kveldsmåltid. Det var godt leiligheten var dårlig belyst. Kanskje de grågrønne flekkene på brødet ellers hadde gjort det vanskeligere å tvinge kveldsmaten ned.

«Si meg, er jeg naken nå?»

Jeg leste et interessant innlegg inne hos Valgerd. Forøvrig en svært interessant dame med en fascinerende blogg, selv om jeg er fryktelig til å kommentere. Valgerd stiller seg kritisk til kvinnesynet hos menn som henviser til lettkledde kvinner (kan jeg si lettkledd?) som nakne. Jeg kjente meg veldig godt igjen da jeg leste innlegget. Jeg er skyldig. Jeg er skyldig i å bruke ordet ‘naken’, i hytt og pine. Det har egentlig sammenheng med at ordet naken, på somalisk, dekker mye (sic!), og ofte er det veldig lett å oversette fra somalisk. I utgangspunktet ville jeg forsvare disse stakkars, dydige, herrene som flykter Norge med engang værmeldingen er til glede for brorparten av Norges befolkning. Så falt det meg inn at nakenhet må være det mest uforklarlige begrepet i den norske kulturen.

Så, jeg spør, genuint, når er man naken?

Observasjon: En jente i bikini er ikke naken. Men en toppløs kvinne er naken.

Konklusjon 1: Bar bryst er nakenhet.

Men vet nå litt, utringningene blir jo bare dypere og dypere?

Konklusjon 2: Det er brystvortene som definerer nakenhet.

Observasjon: En kvinne uten bikini underdel er naken, mens en med ikke er naken.

Konklusjon 1: Bar rumpe og kjønnsorgan er nakenhet.

Men vent nå litt, hva med jenter som bruker g-streng?

Konklusjon 2: Rumpa er ikke nakenhet, men kjønnsorganet må dekkes.

Men vent nå litt, du har jo både bodypaint og gjennomsiktige kjoler?

Endelig konklusjon: Som muslim er jeg kanskje litt middelaldersk og viktoriansk hva angår kleskodeks, men det er sannelig ikke lett å definere hva nakenhet er i en norsk, eller vestlig, kontekst.

Ribbons of Euphoria

But it’s all in your mind

Don’t think your time on bad things

Just float your little mind around

Jimi Hendrix en våt sommerettermiddag fungerer veldig bra. Spesielt når en tar seg en ufortjent pause fra lesinga. I går skulle jeg skrive noe fornuftig om kommentaren til Åmås, om Ayaan Hirsi Ali. Virkelig. Jeg skulle være konstruktiv, reflektert og, ja, alt det der. Istedet ble det chatting med en venn om, blant annet Ali, og de ulike reaksjonene på kronikken. Jeg er verken balansert eller objektiv. Jeg har tatt et tydelig standpunkt hva angår henne og, ja, før jeg får de uungåelige kommentarene: Jeg har faktisk lest det hun har skrevet. Jeg har sett på intervjuer av og med henne, og jeg mener, etter mitt evne, at jeg har en viss formening om hva hun mener og står for. Jeg har bestemt meg for å si noe kontroversielt og ukonstruktivt om Ali, et, etter mitt syn, ubestridelig faktum om denne kvinnen, og heiagjengen rundt henne.

Hun er en storøyd afrikansk kvinne som vakkert symboliserer motstanden mot Islam. Før jeg anklages for å være en mannsjåvinist, eller en sexist, hadde hun kommet så langt om hun ikke var en afrikansk, frafallen kvinne?

Jeg vil si nei. Jeg vil si at hennes fremgang i, alt for stor grad, bunner i at hun  a) er en kvinne b) har muslimsk bakgrunn, eller en såkalt «vanskelig» muslimsk bakgrunn og c) at hun tydeligvis har brutt fri fra de lenkene Islam har holdt henne i. Jeg bagatelliserer ikke hennes bakgrunn. Virkelig. Men la oss snu litt på det. Jeg er en ganske lykkelig person. Jeg kommer fra en veldig OK familie. Nei, bedre enn OK, jeg tilhører en fortreffelig familie. Jeg er likevel ikke en kjendis. Den raskeste måten en muslimsk, ung jente kan bli kjendis på, uten å melde seg på Paradise Hotell, er å offentlig og høylytt bryte ut av sitt miljø. Hvis Somalieren imorgen kaster seg i armene på den norske stat, tårevått forteller at hun har blitt undertrykket, truet med omskjæring, tvangsekteskap og at alt dette, wait for it, skyldes en trangsynt og bakstreversk religion, biter offentligheten, velvillig, på det. Kanskje jeg blir intervjuet på TV. Uttaler jeg meg flere ganger blir jeg sikkert ansett som en synser og invitert på debatter, på «Nei til Islam»-siden så klart. En og annen bok triller jeg sikkert frem, som gjentar allmenn kjente sannheter. Men jeg er sikkert en «frisk» stemme, pytt-pytt, det selger nok. Dét er et ubestridelig faktum.

Ali er veldig flink i å spille på dette. Nå, fullt mulig at hennes historie er skuddsikker, det har jeg ingen forutsetning for å uttale meg om, men det er skuffende at det er hennes sosiale bakgrunn som gir henne autoritet til å uttale seg om hva Islam er, og ikke er, og ikke hennes akademiske bakgrunn. Hun er, såvidt det er meg bekjent, selvlært i Islam? Motsi meg gjerne på dét.

Jeg tar utgangspunkt i dette, for å diskutere Hirsi.

Det er skjønt hvordan hun konsekvent bruker «the islamic world» når hun henviser til muslimske land. Uten å ta hensyn til at den muslimske verden er heterogen og mangfoldig. At det som gjelder i Tsjad, av sosiale kodekser og samfunnsutvikling, ikke gjelder i Malaysia. Det er også skjønt hvordan hun tegner en skjør linje mellom konflikt og religion, eller Islam. En påstand hun glatt unngår å kommentere, men hun fint bruker som et retorisk virkemiddel.

Ah, selvsagt, det er forsørgerplikten, arveloven og irettesettelse av kvinner hun kritiserer. Tre aspekter ved Islam som jevnt over kritiseres. Aspekter som krever en helhetlig forståelse av Islam og som ikke kan sees ut av kontekst. Noe både ikke-muslimer og muslimer er skyldige i. Minner leserne meg på å skrive et innlegg om disse tre tingene, skal jeg forsøke å dele mine tanker om dem en annen gang.

Jeg blir også litt kvalm av eurosentrismen hennes. Jeg er ingen kulturrelativist, men jeg har ikke et tankesett som bygger på at det eksisterer et hegemoni av kulturer. I mine øyne er omskjæring ukultur, i mine øyne er også promiskuitiet også en ukultur. Selvsagt er de disproposjonale, jeg sammenligner ikke alvorsgraden i disse to handlingene, men prinsippet gjelder, ingen kultur er fri for negative sider. Nord-europeisk kultur har mye å lære av asiatisk og afrikansk syn på eldre, for å ta et tilfeldig eksempel.

Senere i videoserien snakker hun om demokratisering og hvordan man skal undervise mennesker, som enfoldige barn, for at de skal forstå at europeisk tankesett er bedre enn den lokale. Så fantastisk enkelt sagt. Mitt hjemland er snudd på hodet fordi man tvangsinnførte «europeisk» form for demokrati etter kolonialiseringen, et politisk system som er uforenelig med det tradisjonelle klanssystemet. Det er også skuffende hvordan hun, i det hele tatt, ikke har peiling på hvordan klansystemet fungerer i diasporaen (utenfor Somalia). Klanoverhodet er en mann uten makt, han symboliserer en tapt tid. Også tillegger hun han ansvar og makt? Klanoverhodet i min klan er litt som Kong Harald, man tar et par bilder av han og legger det ut på nettsider med undertittel XX innvier en skole. Også er det litt stas å ha han tilbords. Det er også litt stas å bli sjekket opp av en av sønnene hans.

Avslutningsvis; jeg lovet dekonstruktivisme og subjektivisme. Nyt det. Jeg liker ikke Ayaan Hirsi Ali fordi jeg ikke liker usaklighet, uvitenhet og tom, sint, aktivisme. Jeg liker heller ikke nikkedukker. Eller folk som jobber for høyre-ekstreme tenketanker. Derfor vurderer jeg å heller leke i Tokyos gater ikledd fargesterke plagg, slik som mannen ovenfor som jeg fant hos vår alles gatefotograf, og høre på Hendrix.

Jeg har lurt litt på hva jeg skal skrive.

For det første, håper jeg at alle har hatt en formidabel nasjonaldagsfeiring. Jeg liker 17.mai. Alle er så glade. Glede smitter. Det er også en av få dager at jeg virkelig merker at jeg ikke er norsk-norsk. Noe som egentlig ikke er så vondt, tvert imot, det er noe jeg synes er fantastisk. Jeg elsker hvordan norsk kultur og tradisjon virkelig kommer frem i mai-lyset. Bunadene er helt skjønne og pølsene uunnværelige (dog  holder jeg meg unna akkurat dét). Jeg synes  at det er herlig at nordmenn er nordmenn. At NRK viser reportasjer fra hele verden der nordmenn feirer Norge. Det er trivelig med studentsangene, som har blitt sunget i flere tiår. Det er morsomt med faren som ser på sønnen som feirer russetiden sin, og selv kan minnes sin egen.

Også skulle jeg så gjerne ønsket at jeg kunne være i Somalia akkurat nå. Sunget de sangene mine forfedre har sunget, og feiret min historiske arv. Menneskene som har muliggjort vår kollektive somaliske identitet; skriftspråket, poesien, de utalte og høytalte sosiale kodeksene (som jeg kanskje klager over, men som definerer übersomalismen), kunsten, og, ikke minst, nasjonalfølelsen. Dette er likevel ikke et syteinnlegg eller et hjelpjegerieneksistensiellkrise-innlegg.

Nevnte jeg at jeg er glad i 17.mai? Sånnheltserrlizzm.

For det andre, jeg trenger et utløp for min eksamensangst. Så der.

Glomeruluskapillærer, I hate thee.


For det tredje, revolusjonen er godt igang. Dere må glede dere til høsten. Da blir det übersomalisme for alle vinder.

Språksprut

«Nordmenn elsker ikke å snakke norsk, slik en tysker elsker å snakke tysk, slik en franskmann elsker sin fransk, slik en italiener gjør opera av sin italiensk. Det norske språk er noe nordmenn mumler seg til, noe de janter seg til. Når det da kommer en svart forfatter som gjør en språkorgie av sin diktning og er høylytt, er det uhyre vanskelig for visse deler av det litterære etablissementet å svelge».

Bertrand Besigye, Morgenbladet 07.05.10

A Conjunction of Drones Simulating the Way in Which Sufjan Stevens Has an Existential Crisis in the Great Godfrey Maze

Folk flest får et galt førsteinntrykk av meg. Tror jeg. Folk flest, kanskje gjelder dette blogglesere også, tror at jeg er en samfunnsengasjert jente med sterke meninger. Noe jeg forsåvidt er, men jeg er ikke utelukkende en samfunnsengasjert jente med sterke meninger. Noen ganger bryr jeg meg ikke et døyt om samfunnet, andre ganger har jeg absurde og svært svake argumenter som jeg hardnakket står for (jf. diskusjon om druenes opphøyde status). Det er slik at det nesten er forventet at jeg skal mene noe om  alt som har med muslimer og innvandrere å gjøre. Nå har det seg slik at jeg faktisk mener noe om det meste som har med muslimer og innvandrere å gjøre, men jeg synes likevel at det er synd at det ikke er forventet at jeg skal mene noe om Gardar Eide Einarssons utstilling i Astrup Fearnley museet. Vel, akkurat nå har jeg egentlig ingen formening om Gardar Eide Einarssons utstilling ettersom jeg ikke har sett den, men jeg har da planer om å besøke museet etter eksamen?

Noen ganger skulle jeg ønske at min samtalepartner ikke ble skuffet når jeg, istedet for å snakke om Belgias forbud mot niqab, synes at det er mer interessant å snakke om oljeboring i Barentshavet. Hva om jeg heller vil snakke om Madde og Jonas’ brudd?

Folk som har blitt kjent med meg, relativt godt kjent med meg, vet at jeg som oftest er en useriøs person som kommer med de mest usaklige utspill. Jeg er den som kaster seigmenn på vennene mine når jeg blir provosert (beklager, forresten), jeg er den som diskuterer sære mattradisjoner og klemmer folk som synes at brunost og syltetøy er verdens verste kombinasjon, jeg er den som ruller rundt på gulvet av latter når jeg, ilag med gode venner, ser på dårlige romantiske komedier.

Dessverre, heldigvis?, oppfyller jeg en stereotype rimelig godt. Den flittige muslimske innvandrerstudinen. En som roper høyt og hellig for hijaben sin. Samfunnsbevisst. En moderne, men likevel tradisjonell, jente. Ja, og alt det der.

Også gidder man ikke mer.

Noen dager vil man bare være seg selv.

Fullt klar over at det er ganske umulig.

Noen ganger vil man spise is, høre på Sufjan Stevens og bare smile tamt.

Får jeg lov?

Jeg graver vel egentlig graven min selv. Jeg forstår at bloggen er lagt opp slik at det liksom skal handle om det å være muslim, innvandrer og ung. Ubevisst antakeligvis. Det er liksom ikke å komme utenom. Det er selvsagt en del av meg. Men kanskje jeg skal slutte å begrense meg til det øverste laget av matrusjkadukken. Spørsmålet er, er folk rede til å se annet enn hijab og sjokoladeansikt i lettmelknorge?

You tell me.

P.S: Kanskje jeg undervurderer folk.

stagnertstagnertstagnertstagnertstagnert

Motivasjonen er i bunn. Leselysten er i bunn. Livsgleden er i bunn.

Dette kan selvsagt skyldes dramatisk fall i blodsukker, etter at jeg stappet i meg wienerbrød og sånne supergode marziner. Det kan også skyldes at det er lørdagskveld og jeg har lyst til å gjøre alt annet enn å lese. Telle på fingre antall dager til sommer. Like mange dager til eksamen. Nå må jeg jammen ta meg sammen.

Leste litt i tidsskriftet for den norske legeforening. Spennende. Det hjelper litt på motivasjonen. Dét, og sympatien til Katie Melua.

I cried for you
When the sky cried for you
And when you went
I became a hopeless drifter
But this life was not for you
Though I learned from you,
That beauty need only be a whisper