Muggent brød

«For en from ung mann!» pleide damene å utbryte bak ryggen hans mens de undret seg over den unge mannens gudfryktighet. Han sto fem ganger om dagen på første rad i bønnesalen. Like bak imaamen. Noen kvinner pleide, godhjertet, å fleipe med at den unge mannen gjorde skam på imaamen. Han var jo mer i moskeen enn imaamen selv!

Den unge mannen fastet hver dag, unntatt fredager, kunne mennene i tesjappa konstantere. Fredager ble han invitert hjem på middag av en moskégjenger.  Ingen så han spise de andre dagene på dagtid. Etter solnedgang åt han et par dadler og drakk en kopp melk. Slik måtehold! Han var et levende eksempel på profetens lære, sa mennene og kikket bebreidende på hverandres ufullkommenhet.

Barna elsket han. Han spilte fotball med dem, bar dem på ryggen, fortalte dem fantastiske historier om Sindbad Farmann og kilte dem til de fikk tårer i øynene og tryglet om nåde. Mødrene likte at barna omgikk den unge mannen, han var en eksemplarisk rollemodell. «Tenk,»  sa de tankefullt til hverandre – » at en som har opplevd så mye vondt kan vise så mye kjærlighet og omsorg.»

Jentene priste hjelpsomheten hans. Med engang han så ei med en tung sekk, eller pose, var han rask med å gripe tak i den og bære den hjem for jenta. På veien lyttet han interessert på de mest trivielle og intetsigende historiene jenta engasjert fortalt om. Jentene kunne enes om, der de satt på benkene helt yttert i parken, at ingen gutt var så god og snill som vår unge mann. Likevel. Likevel var det ikke han de sendte de parfymerte brevene eller det flørtende blikket til. Det var aldri han.

Gutta digget han. De digget å prate fotball med han, de digget at han stilte opp når de trengte han, de digget at de kunne betro seg til han. Likevel. Likevel ble han aldri invitert med på deres fester. Som den kuleste guttene i byen sa – «…han er jo litt av en festbrems, da?».

Den unge mannen tuslet hjemover etter den siste bønnen. Gikk inn i en tom og sparsomt innredet leilighet. Han tok av seg skoene og pliktoppfyllende stilte dem pent mot veggen. I Somalia heter det illahayoow wax wax inuu sheega ha naga qaadin – Å Gud, la oss ikke miste de som kan fortelle oss om våre feiltrinn. Han skulle ønske han kom hjem til en som klagde over hvor rotete han var. Bønnen danset i tankene hans mens han fant det tørre brødet, fant noe smør i kjøleskapet og satte seg ned til sitt kveldsmåltid. Det var godt leiligheten var dårlig belyst. Kanskje de grågrønne flekkene på brødet ellers hadde gjort det vanskeligere å tvinge kveldsmaten ned.

6 thoughts on “Muggent brød

  1. å. kjære deg, det er en nydelig tekst. den traff meg.
    den unge mannen.. jeg lurer på hvorfor ingen tør å ta ham med. kanskje det er frykt for selv å se dårlig ut? jeg skulle ønske jeg kunne ta ham med hjem på kjøkkenet til mamma og gi ham ferskt, hjemmebakt brød. eller bare brød fra bakeren, eller fra butikken hvis jeg ikke har noe annet, bare det er uten mugg. og kanskje han smiler. og kanskje han vil komme igjen neste uke.
    takk for en, ja faktisk, bevegende tekst. (det høres litt rar ut, men jeg tror du skjønner hvordan jeg mener).

  2. Takk for en fin og trist tekst. Jeg håper litt på en oppfølgertekst, der han møter ei jente som kanskje ikke sender ham parfymerte brev, men som har lyst til å gi ham en solsikke eller holde ham i hånda. Og som gjør at han glemmer å sette fra seg skoene så pent, slik at hun kan kjefte litt på ham. Eller bare en venn, kanskje en som er flink til å bake brød. (Og helt enig mer Marire – bevegende er ordet)

  3. =)

    Kanskje vår unge mann får det bedre når jeg er i bedre humør? Sånn etter eksamen…

    Neida. Dette skjer hver dag, det er utrolig å tenke på hvor mange mennesker som er ensomme uansett tro eller etnisitet, eller alder for den saks skyld.

  4. Vet du om det finnes muslimske organisasjoner som tar på seg oppgaver som å hjelpe nye invandrere inn i «varmen»?

  5. Vi, muslimer, er teite. Vi bruker energi og tid på å «forsvare» profeten og Islam, men vi bruker ikke mye tid på å leve profetens eksempel: Som var å handle for et bedre samfunn, for et bedre samfunn for alle. Og passe på at ingen føler seg eksludert. Men, nei da.

    Som svar på spørsmålet ditt: Nei. Det finnes ingenting. Her om dagen påpekte broren min at, med så mange unge muslimer uten nettverk i Norge, ville det ikke overraske ham om en døde og ikke ble funnet før liket begynte å brytes ned og stinke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s