Introducing K’naan

K’naan, artistnavnet til en ung somalier ved navnet Warsame etellerannet, fusjonerer tradisjonell somalisk musikk med hiphop og pop. Fantastisk fusjon. Det hjelper at han er litt av en poet, men også at han har en typisk somalisk stemme. Originalt.

Advertisements

Hijaben: Slutten på begynnelsen

Jeg bruker ikke hijab fordi jeg redd for å opphisse menn, det er fullt mulig å tiltrekke seg oppmerksomhet fra menn selv om man har på seg hijab. Jeg har ofte fått det forferdelige  spørsmålet fra mine ikke-muslimske venner «(..)hvis hijaben er sømmelig, mener du at jeg er usømmelig?»

Nei, for meg personlig handler det ikke fryktelig mye om å være sømmelig eller ikke sømmelig. Det handler om min lille form for askese. Jeg bruker hijab, som forsåvidt ikke bare er et hodeplagg som noen muslimer prøver å antyde, fordi jeg prøver å nå Allah ved å omfavne min spirituelle/åndelige side og «ignorere» min kroppslige. Klærne skal signalisere en barriere mellom meg og alt det jeg streber for å forlate. Jeg bruker ikke (rettelse: jeg prøver så godt jeg kan å ikke bruke) klær som fremhever min kvinnelighet. Noen vil kanskje si at det er for å undertrykke min seksualitet, joa, jada, det er kanskje sant  det. Pupper er mye mer enn bare pupper, lår er mye mer enn bare lår, stram rumpe er mye mer enn en stram rompe. Det betyr mye mer, det at man har på seg en utringet topp. En kvinne sier at hun er en kvinne, og ikke bare det, men også et seksuelt vesen. Jeg prøver ikke å være et  seksuelt vesen, det er ikke et mål for meg. Målet for meg er å bli spirituelt vesen, så jeg fokuserer ikke på min seksualitet. Jeg ber fem ganger om dagen,jeg  river meg løs fra Nytt på Nytt for å be kveldsbønn. Det er en annen kamp for åndeligheten. Det er ikke lett, men det er noe jeg har valgt selv fordi jeg mener at veien til frelse er forlate verden, i overført betydning.

Man kan argumentere at man kan kle seg litt «aseksuelt» og likevel vise hår. Kanskje det, men likevel, hår er også en del av det å være en kvinne. Jenter er opptatt av håret, det er en  del av vår kvinnelighet, og som sagt, det er ikke det som er relevant for meg i livet. Så jeg bygger denne barrieren mellom meg selv og alt det jeg begjærer, men som jeg likevel må ofre for å nå Gud.

Det kan virke som om jeg mener at jenter skal være stygge osv. Jeg skal være helt ærlig, jeg matcher klærne mine, jeg prøver å være fin, jeg bruker ikke sminke, men det er strengt tatt fordi jeg har sensitiv hud. Kanskje det er nettopp derfor hijaben er så fryktelig viktig for meg. Hjaben symboliserer mitt offer, min askese, min sti til Allah. Den viser, og minner meg konstant på, at jeg skal leve et immaterielt liv og etterstrebe en spiritualitet som jeg ofte, som muslim, glemmer å etterstrebe. Hijaben minner meg på alt jeg må ofre. Kveld ute med jentene, på Barbeint eller Stravinsky for eksempel.

Men jeg er ikke bitter, det er offer gjør med smil om munnen. Som muslim mener jeg at verden, dunya, er et flyktig stadium i våre sjelelige liv. Jeg velger å strebe etter evig lykke. Det er et valg jeg har tatt som muslim. Personlig gir det meg mer tilfredsstillelse, glede og lykke ved å be, faste eller lese Koranen enn en fuktig kveld i byen hadde gjort (selv om det antakeligvis har sine fordeler også, særlige ifølge H og B). Og det er alltid fint å ha hijaben der som påminnelse på mitt forhold til Allah.

And that’s the secret of the veil.

Hijaben: Søken

Det var helt jævlig å bruke hijab de første månedene. Medelevene begynte å mobbe meg, og jeg endte ofte opp alene på lekeplassen. Etter to uker hadde jeg fått nok, men var likevel redd for å fortelle moren min. Jeg var redd for at moren min ville bli skuffet over meg, og i verste fall sint, så hver morgen tok jeg lydig på meg hijaben, men halvveis til skolen tok jeg den av og gjemte den i sekken. Jeg hadde antakeligvis levd dette dobbeltlivet veldig lenge hadde det ikke vært for min sterkeste mobber. Han fant ut at jeg brukte hijab på vei til skolen, og brukte det mot meg. Da situasjonen forverret seg, og lærerene ikke gjorde noe (jeg har en del dårlig erfaring med lærere), måtte jeg avsløre alt for moren min.

Jeg var redd.

Jeg holdt på å tisse meg, virkelig.

Men hun sa ingenting.

Morgenen etter ble hun med til skolen, og snakket til lærerene og rektor. Jeg fikk resten av dagen fri, så mamma tok meg med hjem, kjøpte boller og brus, også satte vi oss ned i vår lille stue.

Jeg husker ikke detaljene. Jeg husker ikke hvilke gardiner vi hadde eller hva jeg hadde på meg den dagen. Jeg husker ikke været eller dagen, men jeg husker at jeg gråt og at mamma trøstet meg. Og jeg husker budskapet hennes, et budskap hun har gjentatt through and through, hele livet mitt, og antakeligvis resten av den tiden vi er sammen. Hun sa:

Somalieren, ikke bruk hijab hvis du vil imponere folk, bruk det hvis  du vil imponere Allah. Hvis du vil droppe hijaben, dropp den for din skyld, ikke fordi du gir etter presset fra mobberne.

Med eller uten hijab, det vil alltid være mennesker som ikke liker deg for den du er. De vil alltid prøve å finne feil ved deg. Det som er viktig er at du er fornøyd med deg selv, at du følger din vei og at du er stolt over den du er og hva du har oppnådd.

Dessuten, jeg var ung en gang i tiden, jeg husker hvordan det var, jeg bryr meg ikke om hva lærerene dine sier, du må ta igjen. Med samme mynt.

Det tok litt tid til jeg turte å svare tilbake med samme mynt, men jeg gjorde det, og mobbingen stoppet. Jeg følte jeg fikk mer respekt. Rezzpekt lizm.

Så jeg valgte å fortsette med hijaben, jeg skal være helt ærlig å fortelle at jeg egentlig ikke skjønte betydningen av hijaben på den tiden, men jeg mener jeg søkte. Jeg var rundt ni  eller ti år gammel, på min egen barnslige metode søkte jeg etter, og jeg søker fortsatt.

Jeg har hørt allverdens teorier på hvorfor hijaben er nødvendig. Den klassiske teorien om at en muslimsk  jente er en diamant  som må «skjules». Eller  den at muslimske menn mister mullahskjegget bare ved synet på flagrende hår.

Tja.

Inntil nylig var jeg litt i villrede overfor hvorfor jeg brukte hijab. Jeg har selvfølgelig tvilt på om jeg burde bruke hijab, men min overbevisning var sterkere enn tvilen. Jeg har for det meste følt at det er riktig av meg, men jeg har inntil altså ikke visst hvorfor det er riktig av meg. Jeg tror det henger samme med både modenhet og økning kunnskapsnivået mitt (ikke at jeg er noe særlig moden eller smart). Så hvorfor bruker jeg hijab?

Nye tanker om hijabdebatten

Hijabdebatten har sluttet å handle om hijab eller ikke hijab, men har begynt å handle om storsamfunnets negative syn på religionen Islam.  Når argumentene som brukes er at muslimske kvinner undertrykkes og at muslimske politibetjenter med hijab er dårlige rollemodeller, er det noe som har gått gæli’.

I hvert fall, litt skuffet over resultatene på NRK meningsmåling der 96% av norske politibetjenter mener at hijab ikke er akseptabelt i politiet. Jeg vet ikke helt om muslimske jenter burde utsette seg for et slikt arbeidsmiljø.

Jeg skal være slem og si at dette har blitt dratt altfor langt ut, ikke bare begynner det å bli kjedelig (med de  samme argumentene og motargumentene), men det virker mer og mer som om debattprogrammene frydes over å igjen kunne fronte med «Islam vs. Vesten»-problematikk. Jøss, der gikk seertallene opp.

Jaja, for håpe at helsepersonell også ikke tvinges til å bli «verdinøytrale».

Snart skal vel alle bli «verdinøytral».

Norge begynner å ligne mer på en dystopi enn et pluralistisk samfunn.

Jeg smører tykt på, ser det selv, men det er noe i det altså.

Hijaben: Begynnelsen

Jeg var tre år da jeg først tok på en hijab.

Jeg åpnet djevelsk min mors klesskap, gravde i klærne, tok frem en sort, rektangulær hijab og surret det rundt hodet. Selvfølgelig kan jeg ikke huske det, mitt eneste minne om denne forbrytelsen er et kodakbilde av meg, sittende i en pøl av  klær og hodet idiotisk surret i en hijab. Jeg så mer ut som en mumie enn en muslimsk jente.

Likevel var det et av mine kjennetegn, jeg prøvde alltid min mors klær, særlig hijabene. Hun hadde, og har, en koffert som jeg kalte den magiske kofferten. I den oppbevarte hun sine klær fra Somalia, vakre kjoler, sjal og somaliske  folkedrakt. Jeg pleide å trygle henne om å prøve sjalene.  Etter mye mas satte hun meg på sengekanten, sto på knærne og elegant draperte det rundt hodet mitt. Jeg elsket de små seansene vår, jeg elsket at jeg så ut som mamma, og når jeg var ekstra grei fikk jeg til og med litt lebestift på leppene.

For meg representerte hijaben mamma, alt ved mamma; duften hennes, utseendet hennes og tryggheten. Naturligvis ville jeg også begynne å bruke hijab og det fikk jeg lov til, fra jeg var fire år gammel brukte jeg hijab til eidbønnene. Jeg har aldri fått svar fra mamma på hvorfor hun ikke lot meg bruke hijab hele tiden, jeg ser mange mødre i dag som setter en hijab på barna sine, helt ned til tre års alderen. Jeg kan tenke meg at mamma ville at jeg skulle bli mer moden, og skjønne hvorfor hijaben var en del av islam. Dessuten bodde vi en relativt liten by, uten noen særlig muslimer, og hun ville sikkert ikke at jeg skulle føle meg mer fremmedgjort enn det jeg allerede var.  

Hijaben ble om mulig enda mer spesiell for meg, et plagg jeg fikk lov til å bruke to ganger i året, og da ved festlige anledninger. Jeg husker min rosa prinsessekjole og den lette, hvite chiffonsjalet jeg fikk lov til å bruke ved Eid, jeg tror det var i 1996. En afrikansk askepott, uten tvil! På den tiden flyttet vi også til Oslo, og fikk moskeen mye nærmere oss, så mors tillatelse utvidet seg til å også omfatte hijabbruk til moskeen. På den tiden kom også disse pull-on hijabene, som var sydd sammen slik at man ikke trengte nåler for å ha på. Dermed kunne vi moskebarna leke vilt i bønnesalen, uten at hijaben kom i veien.

I 1999, i fjerdeklasse, oktober, begynte jeg å bruke hijab til skolen. Mamma var skeptisk, hun mente at jeg ikke var klar og at hijaben ville være en byrde for meg, men etter mye bråk og tramping vant jeg. Mamma var både sorgtung og stolt, da jeg gikk hjemmifra. Hun hadde rett, hijaben ble en byrde for meg, men en uunngåelig byrde. I ettertid ser jeg at hvis jeg hadde jeg gitt meg den gangen, hadde jeg ikke brukt hijab den dag idag.

Hijaben

I det siste har det vært mye snakk om politibetjenter med hijab, og lite snakk om en kronikk av en litt.viter som med ulike formuleringer antydet at muslimske kvinner var undertrykkede så lenge de brukte hijab. Førstnevnte har jeg allerede skrevet et innlegg om, og det siste har jeg bestemt meg for å ikke skrive et innlegg om. I stedet har jeg lyst å fortelle hvorfor jeg bruker hijab, for å gjøre det, må dere lesere forstå min reise til Hijabens rike.

Denne  reisen skal jeg stykke opp i tre deler, i første del,  «begynnelsen», tar jeg for meg barndommen min og hvilken rolle hijaben spilte for meg. Deretter kommer «søken», om min første tid som hijabi og mitt søken etter svar, og tilslutt «slutten på begynnelsen», hva hijab er for meg i dag.

Fototagg

Jeg har blitt tagget av Vibeke på Nomadeliv,  tok sin tid å svare på dette!

Det sjette bildet, i det sjette fotoalbumet på min datamaskin er:

                                                   beatles-2

 Mitt sjette album heter the Beatles, det er bilder jeg samlet av gruppen da jeg lagde bursdagsgave til en venninne.