Hijaben: Begynnelsen

Jeg var tre år da jeg først tok på en hijab.

Jeg åpnet djevelsk min mors klesskap, gravde i klærne, tok frem en sort, rektangulær hijab og surret det rundt hodet. Selvfølgelig kan jeg ikke huske det, mitt eneste minne om denne forbrytelsen er et kodakbilde av meg, sittende i en pøl av  klær og hodet idiotisk surret i en hijab. Jeg så mer ut som en mumie enn en muslimsk jente.

Likevel var det et av mine kjennetegn, jeg prøvde alltid min mors klær, særlig hijabene. Hun hadde, og har, en koffert som jeg kalte den magiske kofferten. I den oppbevarte hun sine klær fra Somalia, vakre kjoler, sjal og somaliske  folkedrakt. Jeg pleide å trygle henne om å prøve sjalene.  Etter mye mas satte hun meg på sengekanten, sto på knærne og elegant draperte det rundt hodet mitt. Jeg elsket de små seansene vår, jeg elsket at jeg så ut som mamma, og når jeg var ekstra grei fikk jeg til og med litt lebestift på leppene.

For meg representerte hijaben mamma, alt ved mamma; duften hennes, utseendet hennes og tryggheten. Naturligvis ville jeg også begynne å bruke hijab og det fikk jeg lov til, fra jeg var fire år gammel brukte jeg hijab til eidbønnene. Jeg har aldri fått svar fra mamma på hvorfor hun ikke lot meg bruke hijab hele tiden, jeg ser mange mødre i dag som setter en hijab på barna sine, helt ned til tre års alderen. Jeg kan tenke meg at mamma ville at jeg skulle bli mer moden, og skjønne hvorfor hijaben var en del av islam. Dessuten bodde vi en relativt liten by, uten noen særlig muslimer, og hun ville sikkert ikke at jeg skulle føle meg mer fremmedgjort enn det jeg allerede var.  

Hijaben ble om mulig enda mer spesiell for meg, et plagg jeg fikk lov til å bruke to ganger i året, og da ved festlige anledninger. Jeg husker min rosa prinsessekjole og den lette, hvite chiffonsjalet jeg fikk lov til å bruke ved Eid, jeg tror det var i 1996. En afrikansk askepott, uten tvil! På den tiden flyttet vi også til Oslo, og fikk moskeen mye nærmere oss, så mors tillatelse utvidet seg til å også omfatte hijabbruk til moskeen. På den tiden kom også disse pull-on hijabene, som var sydd sammen slik at man ikke trengte nåler for å ha på. Dermed kunne vi moskebarna leke vilt i bønnesalen, uten at hijaben kom i veien.

I 1999, i fjerdeklasse, oktober, begynte jeg å bruke hijab til skolen. Mamma var skeptisk, hun mente at jeg ikke var klar og at hijaben ville være en byrde for meg, men etter mye bråk og tramping vant jeg. Mamma var både sorgtung og stolt, da jeg gikk hjemmifra. Hun hadde rett, hijaben ble en byrde for meg, men en uunngåelig byrde. I ettertid ser jeg at hvis jeg hadde jeg gitt meg den gangen, hadde jeg ikke brukt hijab den dag idag.

5 thoughts on “Hijaben: Begynnelsen

  1. Tøff historie, fint å få innblikk i hvordan din oppvekst med islam var, står dessverre altfor ofte i grell kontrast med de inntrykk man får gjennom media…

    Stå på og fortsett å bær hijab med stolthet=)

  2. Takk for enda en velskreven tekst om en muslimsk oppvekst i Norge idag, historien din er faktisk ganske vanlig, men det skulle man ikke tro.

  3. Jeg har undret litt på forskjellen mellom Norg, Danmark og Sverige. Fremmedfrykten eksisterer i sverige også, men ikke så harnisk som i danmark og norge. Hvorfor er det slik? Felles for danske og nordmenn er janteloven, ingen skall skille seg ut, ingen skal være annerledes, osv. Norske politikere har tatt en steg fram for hijab, og to steg tilbake for janteloven.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s