Back to the Future: Om Øverland, religion og bønnerom

Herregud, vil man si, nu er der jo allikevel ingen, som for alvor tror på dette håpløse visvas. Vi får i himmelens navn la prestene holde på med det; men vi kan ikke gi oss til å diskutere sånt noe. – Dessuten, hvad tjener det til? Man kan ikke appellere til noen fornuft hos den troende. Alle argumenter preller av på den kristne som vann på gåsen. Dumheten er udødelig, kristendommen har også evig liv.

Jeg er ikke så sikker på det. Ennu er der nok adskillige, som tror både det ene og det annet. Men der er ikke så mange nu, som der var for hundre år siden. Dengang var religiøse illusjoner almindelige også hos ellers fornuftige mennesker. Nu utgjøres menigheten vesentlig av forskruede raringer og av sinker.

Den går jevnt tilbake. Og i det øieblikk man ophever statskirken, og kristendommen ikke lenger er noen næringsvei – hvad den nu faktisk er for tusener av prester og lærere og lærerinner – i det øieblikk vil den få en dødelig knekk.

Kristendommen, den tiende landeplagen – Arnulf Øverland

Det virker ofte som om fortiden legger føringer for hvordan vi diskuterer religion i vår samtid. Religion er, i følge mange, en tilbakelagt etappe i det norske samfunnet. Vi er ferdig med religion i skolen, på arbeidsplassen, i politikken og vi er – i hvert fall – ferdig med å ta hensyn til religionen i kunsten. Det vil ikke si at det ikke eksisterer etnisk norske religiøse med ulik grad og uttrykk av religiøsitet, men på et punkt ble det mer uvanlig enn vanlig å ha et kors hengende på veggen eller rundt halsen. Kanskje fikk kristendommen en knekk, slik Øverland forutså, men i Øverlands prognose var ikke innvandring en faktor. Det er riktignok nesten utelukkende muslimer som setter religion på dagsorden i den offentlige samtalen, men det er ikke bare muslimer som har forsterket det religiøse uttrykket i Norge idag. Det er ikke helt i Øverlands ånd det at nordmenn, både dem som tror og ikke tror – på noe overnaturlig – dukker opp på Universitetsplassen og prøver på fargerike turban. Dastar er et religiøst symbol, for deg som ikke visste det. Det tilbakelagte er på fremmarsj, og det skremmer mange.

Jeg forstår skepsisen. Jeg skulle ønske mange av mine trosfeller, inkludert meg, men også mine trossøskenbarn, var flinkere til å vise forståelse for at religion ikke alltid har vært et positivt bidrag i den norske offentligheten. Mange har opplevet religionen som en tvangstrøye. Mulig man ikke blir mildere innstilt til religion når man ser at religionen ennå, mange steder i verden, brukes for å kue, begrense og inspirere til hat. Kanskje sitter man foran tv-skjermen og priser seg lykkelig for at det ikke var Ole Hallesby som fikk styre samfunnsutviklingen tidlig på 1900-tallet.

Jeg forstår, altså, jeg gjør det. I det lyset forstår jeg at min blå paisleyhijab med gulltråd også er fryktelig skummel i manges øyne. Det samme gjelder min myke sennepsgule med små røde blader, og min sorte pashmina. Min sorte pashmina er den skumleste av mine hodeplagg. Jeg forstår meg i hjel på at mange synes at aksept for religion er synonymt med det å ta en tidsmaskin til inkvisisjonen. Men man når et stadie der det at middelalderen og femtitallets svovelpredikanter er premissleverandører for hva religion er, og ikke er, blir fryktelig kjedelig og ganske urettferdig. Like leit er det at mange automatisk antar at det å åpne for religion i offentligheten vil kulminere i etablering av et prestestyre etter iransk modell. Neida. Noen mener sikkert det, men de er ikke så mange. Disse innvendingene uttrykker først og fremst en undervurdering av religiøse nordmenn, man er ikke så håp-og historieløs som mange vil ha det til, dernest viser det en manglende tro (sic!) på at det religiøse kan ha et særnorsk uttrykk, og være et positivt bidrag til samfunnet – som en helhet.

Det er litt forutsigbart, selv for en muslim som tror på forutbestemmelse, å blogge dobbelt om religion. Jeg må bare understreke at jeg kan skrive om og tenke på andre ting som er urelatert til min tro. Likevel ble denne tankeprosessen igangsatt av skolebyråden, i Oslo, sitt forbud mot bønnerom på skolen, og den påfølgende, uunngåelige og nokså forutsigbare debatten. Det gjennomgående mantraet er at religionen er privat, og at skolen er en utdanningsinstitusjon og ikke en religiøs institusjon. Jeg er enig i det siste. Skolen skal utdanne og opplyse, men ikke bare gjennom de obligatoriske skolefagene, men også gjennom møtene mellom ulike elever, fra forskjellige bakgrunn og med forskjellige holdninger. Skolen skal være en relativt verdinøytral møteplass, men alle disse som tumler rundt i korridorene er ikke verdinøytrale. Samfunnet vårt er ikke verdinøytralt. Vi tror og mener og uttrykker oss hele tiden. Jeg synes at en god skole tilrettelegger for unge mennesker som tror, mener og ønsker å uttrykke seg. Det er ikke så mange andre steder man får gjort det, uten at andre – gjerne eldre – legger føringene.

På ungdomskolen min var det en debattklubb regissert av en skikkelig tøff, og hyggelig, kar som dengang var medlem av FpU. Jeg tror han er i FrP nå. Da var det om å beine ned med matpakken, etter at det ringte ut til storefri, og sette seg ned. Det var et herlig sammensurium av kids som mente så mye forskjellig og var hellig overbeviste om at de – der og da – var talspersoner for ideologier som var tredve ganger så gamle som dem.

Jeg endte aldri opp på Oslo Katedralskole, da jeg skulle søke videregående skole, men noe som talte veldig sterkt for skolen var det helt utrolige elevengasjementet, med utallige og snodige foreninger og klubber. Noe av det jeg synes er herligst ved å være student idag, skjønt det ofte går utover pensum, er det å kunne engasjere seg ideelt, religiøst, politisk, faglig og sosialt – utenfor programmene og emnene – og slik møte likesinnede. Det handler om utfoldelse, om vekst, om å utvide horisonten sin. Dette snevre synet på hva en utdanningsinstitusjon er mener jeg undervurderer den unge. Elever, og studenter, skal ikke bare møte fag på skolen, de burde få muligheten til å møte verden.

En fullstendig berettiget og legitim innvending da er selvsagt at det å tillate tyve unge muslimer å bruke et rom til bønn, ikke akkurat er utfoldende, vekstinduserende eller særlig horisontutvidende. Jeg er enig i det. Jeg synes ikke det er noe særlig med et lukket bønnerom for muslimer, et stillerom derimot, et livssynsrom tilogmed, hadde jeg likt. For det handler også om møtene utenfor dette rommet og spørsmålene som stilles. Det handler om å bli fortalt, som ung og religiøs, at man er akseptert, man at man ikke tar alt den religiøse sier for god fisk. Det handler utfordringene man møter.

En av dem er selvsagt det å akseptere og respektere at det vil være unge muslimer  eller unge med muslimsk bakgrunn som ikke ønsker å be på et bønnerom. Kanskje er det også en vekstmulighet, i regi av en livssynsnøytral institusjon, mange faktisk trenger?

Jeg vet ganske sikkert at det var viktig for meg, som muslim, å møte skikkelig kule ikke-muslimer, da jeg var litt yngre (-og ennå, for den saks skyld), som utfordret meg. De gangene det ikke var debatt i storefri, snakk om BH’er, gutter, dødball ute, vi ikke løp for å kjøpe mat på Rimi, eller guttene i klassen – seriøst – lagde egne versjoner av Jackass, var det artig med krangling innendørs på ungdomskolen. Jeg er veldig takknemlig for at Are, i niende klasse, så vantro på meg da jeg sa: Men, evolusjon er bare tull, da. Harun Yahya sier at alt som lever bare er plassert på jorden. Det sier Koranen.

Are svarte:

Er du faen meg schkæk?

Det ble mange friminutter dedikert til temaet.

Til gjengjeld tror jeg Are idag har et ålreit forhold til muslimer. De er ikke helt håpløse. Det var iallefall ikke hun med brillene og med den leie tendensen til å snuble i ordene sine.

Advertisements

Et par ord om franske godfilmer, muslimer, hellighet, takhøyde og ytringer.

Hver gang en ambassade rammes av en sint mobb iført kjortler, bokstavlige og symbolske, minnes jeg Les Choristes og Rachins «Action. Réaction!». En, hos noen, uakseptabel handling straffes bombastisk og urettferdig, med en straff som rammer flere enn den som utførte handlingen. Men min kinematografiske mimring er naiv og nostalgisk. Ingen Clement Mathieu vil komme og frelse verden ved å få mordere, voldshissere og hatretorikere til å synge salig sentier de glorie.

Det er ikke mulig å rettferdiggjøre reaksjonene vi ser i det man kan kalle den muslimske verden. Jeg lurer på hvordan det helliges forsvarere kan få seg til å ramponere, brenne, forbanne og – ja – drepe i helligdommens navn. Det er som å forurense miljøvennlig, eller kue kvinnen i riktig feministisk ånd. Det er som å krige for fred, og kopulere for jomfruelighet. Det er et umorsomt paradoks. Verden har tapt liv og den muslimske verden taper omdømme. Skal man protestere mot noe er det kanskje umorsomme paradokser man burde protestere mot. Skal jeg møte til en markering mot krenkelse, vil jeg møte opp til en markering mot krenkelse av menneskeverd. Dét skulle jeg ønske Islamsk Råd Norge inviterte til. Det blir et meningsløst sidespor å henge seg opp i filmens innhold, i action, når réaction går over stokk og stein.

For det er reaksjoner den siste uken har gått til. Den mediedekkede «muslimske» reaksjonen, og forsøkene på å vise at den mediedekkede «muslimske» reaksjonen ikke – nødvendigvis – er representativ for muslimer flest. De to muslimske lederne som har vært mest synlige internasjonalt, den tyrkiske statsministeren Erdogan og Egypts president Morsy, har kastet seg på en bølge av halvveisfordømmelser. En fordømmelsesstrategi som har vist seg å være ganske representativ for muslimske ledere. Du vet, det er den der ledere frykter tap av støtte blant «folket» og dermed forsøker å ri på to hester samtidig. Den der man sier: Vi fordømmer drap og vold, men – . «Men» er ingen enkel konjunksjon. Den er fiende av kjærlighet og fred. Dessuten vet de fleste ryttere at rir man på to hester samtidig vil man til slutt møte en vegg. Men – mer om det senere. Det har kommet reaksjoner fra ikke-muslimer også. Noen reaksjoner har blitt stemplet som apologetiske eller relativistiske, men det har òg vært en rekke reaksjoner der oppgitte synsere har sagt: I told ya, them mozlems is a crazy bunch! Ikke nødvendigvis med de ordene, og gjerne formulert som lengre kronikker om ytringsfrihet, krenkelse, knebling og religionskritikk.

Krenkelse har vært temaet, både for hellighetens forsvarere og dens kritikere. Det har vært vanskelig for meg å sette ord på krenkelsen. Hovedsaklig fordi jeg har slitt med å føle meg krenket. Eller, jeg har jo ikke sett filmen som har forårsaket krenkelsen og kaoset rundt. Så jeg vet vel strengt tatt ikke om jeg hadde blitt krenket. Problemet er at jeg ikke greier å se filmen. Av filmomtalene jeg har lest får jeg vondt bare ved tanken på å se profeten Muhammad – fred være med ham – bli fremstilt på et vis jeg finner avskyelig. Det er muligens også derfor jeg ikke har sett alle karikaturene som utløste karikaturstriden noen par år tilbake. Jeg så én og ble overraskende trist. Det er noe med det å se noen man holder kjær bli avbildet på et vis man vet ikke stemmer. Men først og fremst er det vissheten om at karikeringen er uttrykk for det en del assosierer med islam og muslimer idag. Det er det å føle at bildet er urettferdig – utrolig urettferdig – og at handelsmannen Muhammad ibn Abdullah virkelig ikke fortjener dette.

Jeg har ingenting imot at mennesker drive harselas med meg og mine religiøse dogmer. Det vil til og med være dager jeg ler med. Lett vitsing om profeten tåler jeg, det tror jeg profeten hadde tålt også, men den nedlatende latterliggjøringen sliter jeg med å smile kjekt av. Jeg har ikke den distansen som satirikerne har til objektet de retter rampelyset mot. For meg er ikke Muhammad en fjern historisk figur, for meg er Muhammad like levende som min far, like tilstede som min mor og like nær som mine mest fortrolige. Hans historie har vært min så lenge jeg kan huske. Jeg har grublet over og funnet inspirasjon i både det han sa og det han gjorde. Like lite som jeg hadde orket å se en person, i mitt liv nå, bli gjort narr av, orker jeg ikke å se vulgære fremstillinger av Muhammad.

Mange av mine trosfeller, som mener de har blitt «krenket», finner jeg smått selvsentrerte. Hvem bryr seg om deg, lille muslim? Jeg mener ikke å virke belærende, men det er noe i det å ikke være navlebeskuende. Det er mange som er det, både muslimer og ikke-muslimer. Det er lett, så altfor lett, å dra paralleller til situasjoner der en ung kvinne blir trakassert, og hennes bror roper ut at hans ære er blitt trampet på. Det er nesten så man får lyst til å banne. Eller – jeg banner, jeg bare skriver ikke banneordene.

Uheldigvis er det slik at hver gang muslimer og ytringsfrihet blir aktuelt, skjer det i en kontekst som gjør diskusjon om ytringenes innhold absurd og bagatellmessig. Når en mann blir angrepet med en øks, journalister drapstruet, fatwaer utstedt der forfattere forlanges drept og mennesker frykter for sine liv, er det eneste som sømmer seg å ta avstand. Disse kontekstene skaper ofte blokker som gjør det essensielt å velge «riktig» side, og vokte seg vel for å tale feil. Det er fort gjort å bli tatt for å være en motstander av ytringsfriheten og en fanebærer for mørkemenn, det er også fort gjort å bli anklaget for å velge side mot islam, mot Muhammad og – i neste instans – mot Gud. Takhøyden blant mange av mine trosfeller, både internasjonalt og nasjonalt, er ikke høy. Det er et grunnleggende problem. Man kan ikke snakke fritt og uhemmet uten at anklagelsene flyr – i den ene og den andre retningen. For spørsmålet «kan man elske profeten men samtidig akseptere at mennesker har friheten til å gjøre narr av ham?» er et åpent spørsmål, et man kan, bør og må diskutere – uavhengig av hvilke båssettende merkelapper man klistrer på seg.

Men sannelig, i andre miljøer krever man at hele taket fjernes. Jeg er genuint usikker på om jeg vil bo i et takløst hjem. Mennesket trenger ly, i ly finner vi trygghet og varme, og slik kan vi best møte hverandre og utfolde oss, uten å være redde og mistenksomme. Sett at jeg ble med på at taket måtte fjernes, ville alle få mulighet til å få vind i håret? (Jeg innser at jeg serverer, på et sølvfat, billige vitser om hijab. Det krever viljestyrke å stå imot denne fristelsen. Jeg har trua på deg som leser.)

Erfaring tilsier at i dette takløse hjemmet, en del fantaserer om, er de religiøse presset sammen under dørkarmen. Jeg skal ikke bruke begrepet «sekulær ekstremisme», jeg synes det er en snodig konstruksjon, men det virker som om det er den ikke-religiøse som har blitt premissleverandør for hva som anses for å være stuerent og sosialt akseptabelt. Nietzsche drepte Gud og med det ble den troende erklært humorløs. Ah, Jesus fremstilles som en zombie? Åh, Muhammad har seg med to-og-sytti rosiner? Da må du jo bare le. Slutt å ta deg selv så jævlig seriøst og høytidelig. Det er ikke så farlig.

I vår ytringskultur skal jeg akseptere, gjerne også riste litt på hodet så hijaben rasler, over såkalte krenkelser. Jeg skal bli ferdigkrenket, krenket til jeg blir likegyldig over krenkelsene som hagler over meg. Men hva når jeg nekter å akseptere likegyldigheten? Hva om jeg vil fortelle deg at jeg ikke finner det du sier morsomt? Hva om jeg vil at vi skal snakke om humoren i fornærmelser av religiøse figurer? Hva gjør den morsom? Er den morsom fordi du på et punkt fjernet deg fra den religiøse sfæren – ligger humoren i at du ser tilbake og ler, både av det hellige og av det du engang var? Hva om jeg gjerne vil rope ut at det er trangt i dørkarmen, at kanskje taket må bli, men selvsagt må heves så det er plass – både til dem som ikke liker det jeg tror på, og dem som mener jeg tror utilstrekkelig. Jeg vil forsvare din rett til å mene – humoristisk og seriøst – at min tro og jeg er noe skikkelig herk. Men jeg vil også kunne si deg imot, uten å bli tilsidesatt som en slags religiøs fjott, en person som hører hjemme i en obskur og sær kristen sekt, eller dypt inn i de afghanske fjellene, som fjerdekona til en kjip mullah. Skulle jeg forsøke å definere en kjerne til vår «vestlige» ytringskultur hadde jeg gitt den en pluralistisk kjerne. En tolerant pluralistisk kjerne, ikke en relativistisk pluralistisk kjerne. En der du mener ditt, og jeg mitt, og vi godt kan møtes midt i mellom og snakke om hvorfor du mener at ditt er bedre enn mitt.  Kanskje overbeviser du meg, kanskje overbeviser jeg deg, og kanskje overbevisning ikke burde være målet for vår meningsutveksling. Jeg innbiller meg at i et miljø der man ikke føler behov for å se ned på den andre, vil det også være lavere forekomst av karikaturer av religionsgrunnleggere i pornografiske posisjoner.

Men, for all del, mulig jeg bare er en hårsår muslim.

I’m what happens when two substances collide, and by all accounts I really should’ve died.

Jeg fikk aldri mer enn en firer i musikk. Jeg gikk én karakter opp for innsats, men jeg er egentlig en treer i faget. Den eneste prøven jeg har jukset på, i hele mitt unge liv, var en musikkprøve i niende klasse. Arv lente seg snilt over på min side og hvisket «kontrabass, ikke fiolin». Eller noe sånt. Jeg husker ikke helt. Mulig han også bare tok prøven og fylte ut svarene for meg. I en klasse der 80% var i korpset og 19% spilte i band, var det klart jeg hadde store komplekser rundt mitt manglende talent i musikk. Så, ikke spør meg hvor mange instrumenter Andrew Bird spiller på, i løpet av de fem minuttene låten varer. Jeg har ingen anelse. Det jeg vet er at jeg alltid smiler når verdens vakreste fugl begynner å plystre.

Negrenes paradoks: Et forsvar for dobbeltmoralen

 After the Egyptian and Indian, the Greek and Roman, the Teuton and Mongolian, the Negro is a sort of seventh son, born with a veil, and gifted with second-sight in this American world,—a world which yields him no true self-consciousness, but only lets him see himself through the revelation of the other world. It is a peculiar sensation, this double-consciousness, this sense of always looking at one’s self through the eyes of others, of measuring one’s soul by the tape of a world that looks on in amused contempt and pity.

The Souls of Black Folk, W.E.B Du Bois

Da jeg var yngre oppdaget jeg A Tribe Called Quest, Dead Prez, Mos Def, Talib Kweli, Public Enemy og Binary Star. Gjennom dem fant jeg Amiri Baraka, Gil Scott Heron, Langston Hughes og Maya Angelou. Da døren ble åpnet for rapperne og dikterne, fulgte forfatterne, kulturhistorien og den politiske kampen. Jeg forelsket meg i Alice Walker, Toni Morrison og Zora Neale Hurston. Jeg forelsket meg renessansen i Harlem, drømte om den franske négritudebevegelsen, leste Malcolm X og Roots. Som tenåring forstod jeg ikke alt disse menneskene, som plutselig fant veien til hodet mitt, ville eller forsøkte å formidle. Jeg var for ung, tror jeg. Men jeg trengte dem likevel. De formulerte treffende opplevelsene og følelsene jeg slet med, og jeg følte meg hjemme med dem. Hjemme med amerikanske forfattere som beskrev kjærlighet, tap, sorg, rasisme, hat og politikk, med bakgrunn i erfaringer jeg ikke hadde gjort meg – og kanskje aldri ville gjøre meg. Men vi delte annerledesheten. Min annerledeshet var riktignok mye mindre smertefull enn deres, men den var der, og jeg trengte noen til å sette ord på den. Jeg trengte å se meg selv gjennom mine briller, og ikke andres briller. Jeg trengte å forstå meg selv i et samfunn jeg stadig var den andre. Og den beste måten å gjøre det på var ved å møte – litterært – mennesker som hadde forstått det selv.

I am an invisible man. No, I am not a spook like those who haunted Edgar Allan Poe; nor am I one of your Hollywood-movie ectoplasms. I am a man of substance, of flesh and bone, fiber and liquids–and I might even be said to possess a mind. I am invisible, understand, simply because people refuse to see me. Like the bodiless heads you see sometimes in circus sideshows, it is as though I have been surrounded by mirrors of hard, distorting glass. When they approach me they see only my surroundings, themselves, or figments of their imagination–indeed, everything and anything except me.

Nor is my invisibility exactly a matter of a bio-chemical accident to my epidermis. That invisibility to which I refer occurs because of a peculiar disposition of the eyes of those with whom I come in contact. A matter of the construction of their inner eyes, those eyes with which they look through their physical eyes upon reality. I am not complaining, nor am I protesting either. It is sometimes advantageous to be unseen, although it is most often rather wearing on the nerves. Then too, you’re constantly being bumped against by those of poor vision. Or again, you often doubt if you really exist. You wonder whether you aren’t simply a phantom in other people’s minds. Say, a figure in a nightmare which the sleeper tries with all his strength to destroy. It’s when you feel like this that, out of resentment, you begin to bump people back. And, let me confess, you feel that way most of the time. You ache with the need to convince yourself that you do exist in the real world, that you’re a part of all the sound and anguish, and you strike out with your fists, you curse and you swear to make them recognize you. And, alas, it’s seldom successful.

An Invisible Man, Ralph Ellison

Mine redningskvinner-og menn brukte negro for å beskrive seg selv. Jeg beskrev ikke, og beskriver meg ikke, som en neger. Deres var en tid der negro var et dekkende substantiv for en person som ikke var hvit. Deres var en tid der en forstod bruken av ordet negro. Negro var allment for en afro-amerikaner. I dag ønsker ikke mange mørkehudede mennesker, med afrikansk opphav, å bli kalt negre eller negresser. Jeg er en av dem. Tror jeg. Noen ganger.

Når en person skal beskrive meg er ikke vedkommende begrenset til ett ord. Det norske språket er heldigvis romslig og rikt. Vedkommende kan omtale meg ved navnet mitt, ved utdanningen min, ved yrket mitt, ved mine særtrekk (jeg har for eksempel noen store briller), ved min etniske bakgrunn eller det religiøse symbolet jeg har på hodet. Jeg kan bli kalt ung, eller en ung kvinne. Jeg kan også bli kalt brun eller mørk. Jeg kan også bli kalt neger. Men neger er kun én av elleve alternative måter å beskrive meg på. Å velge neger over de andre begrepene er et bevisst – men ikke nødvendigvis informert – valg. Stadig spør man hvorfor det er galt å si «neger», jeg ønsker å snu litt på spørsmålet og spør: Hvorfor ønsker noen å velge ordet «neger», over alle andre måter å omtale et menneske på?

Jeg har ikke noe essensielt imot ordet. Som sagt, mine helter og heltinner har brukt ordet selv, og jeg har sjeldent, øyeblikkelig, assosiert «neger» med noe negativt. The negro speaks of rivers, sier Hughes. Og fortsetter med: My soul has grown deep like the rivers. Det er umulig å assosiere neger med negativitet, da.

Men jeg blir øyeblikkelig skeptisk når fremmede velger å referere til meg som en neger, og ikke ved mitt navn, min etniske bakgrunn eller min utdanningssituasjon. Kanskje de ikke kjenner meg? Men hvorfor skulle komplett fremmede ha behov for å kalle meg noesomhelst? Ønsker de å omtale gruppen av mennesker som ser ut som meg? Vel, vi har da vitterlig afrikansk bakgrunn. Så, det er et valg, dette med å kalle andre negre. Som neger stusser jeg over motivasjonen bak dette valget. Jeg føler meg, slik Ellison og Du Bois skriver, sett gjennom andres briller. Jeg føler meg usynlig og som en syvende sønn. Jeg er den andre. Alltid den andre. Men ikke alltid.

Det er noe annet når andre fremmedgjorte påpeker fremmedgjøringen humoristisk. Når din kenyanske venninne sukker: Skjerp deg, neger. Det er noe annet når ikke-fremmedgjorte venner, mennesker som har tatt deg inn i varmen, som du har tatt inn i varmen, kaller deg neger. Jeg har ingen grunn til å være mistroisk overfor deres neger-bruk. Motivasjonen bak ordbruken er, kanhende, forsøk på å være morsom, forsøk på å terge vennskaplig eller et uttrykk for intimitet. Når noen har kommet under huden på deg, er enhver diskusjon om hva huden bør kalles ubetydelig.

Jeg føler meg ofte skyldtung når jeg forskjellsbehandler på denne måten. Det er ugreit, men også greit å bli kalt neger. Det virker prinsippløst å betinge ordbruken til senderens forhold til mottageren. Men både skylden og dobbeltmoralen er nødvendige og uunngåelige. Det er en dobbeltmoral jeg rakrygget forsvarer. Det er negrenes paradoks. Hvis du vil kalle meg neger, får du først bli min venn.

it’s surprising how easily we lose sight of the fact that words are the raw material out of which literature is crafted.

Pussig, dette  med skriving. Jeg har ønsket å blogge om ulike temaer, men har holdt meg langt unna bloggen på grunn av skyldfølelse. For jeg føler skyld når jeg higer etter å skrive om spørsmål og tanker som faller meg inn, i løpet av dagen, istedet for tekster jeg har lovet andre å skrive. Tiden det tar å sose på bloggen med mine løse og lite gjennomtenkte tanker, kan jeg bruke på å fullføre og avslutte prosjekter jeg burde vært ferdig med. Men jeg gjør ikke det, skjønner du. Selv om jeg, i min skyldfølelse, ikke nærmer meg bloggen for å skrive, fullfører jeg heller ikke prosjektene  jeg burde fullføre. Nei, hodet mitt er jo fylt med tanker som ikke får lov til å komme ut. En ond og endeløs spiral med skyld, prokrastinering og resignasjon.

I en periode nå har jeg også følt at skrivingen min ikke forbedrer seg. Denne følelsen av utilstrekkelighet har nok bidratt til at jeg ikke greier å fullføre prosjektene mine. Jeg føler ikke at det jeg skriver når opp til kravene jeg stiller meg selv, samtidig vet jeg ikke helt hva mine krav inneholder. Jeg føler at det jeg skriver ikke er godt nok, men samtidig greier jeg ikke å peke på hvorfor det ikke er godt nok. Problemet – tror jeg – er at jeg har begynt å lese mye faglitteratur og nyhetsstoff, og lest for absorbere informasjon, ikke for å nyte skrivekunsten. Jeg må begynne å lese mer variert, tror jeg. Mennesker som ønsker å skrive, må stadig lese.  Også er det selvsagt spørsmålet om tid. Men tiden er alltid knapp, tiden er ingen unnskyldning.

Nei, jeg har store forventninger denne høsten. Planen er å bli mindre utilstrekkelig.

Men jeg trenger hjelp:

Hvem burde jeg lese for å bli en bedre skribent?