Negrenes paradoks: Et forsvar for dobbeltmoralen

 After the Egyptian and Indian, the Greek and Roman, the Teuton and Mongolian, the Negro is a sort of seventh son, born with a veil, and gifted with second-sight in this American world,—a world which yields him no true self-consciousness, but only lets him see himself through the revelation of the other world. It is a peculiar sensation, this double-consciousness, this sense of always looking at one’s self through the eyes of others, of measuring one’s soul by the tape of a world that looks on in amused contempt and pity.

The Souls of Black Folk, W.E.B Du Bois

Da jeg var yngre oppdaget jeg A Tribe Called Quest, Dead Prez, Mos Def, Talib Kweli, Public Enemy og Binary Star. Gjennom dem fant jeg Amiri Baraka, Gil Scott Heron, Langston Hughes og Maya Angelou. Da døren ble åpnet for rapperne og dikterne, fulgte forfatterne, kulturhistorien og den politiske kampen. Jeg forelsket meg i Alice Walker, Toni Morrison og Zora Neale Hurston. Jeg forelsket meg renessansen i Harlem, drømte om den franske négritudebevegelsen, leste Malcolm X og Roots. Som tenåring forstod jeg ikke alt disse menneskene, som plutselig fant veien til hodet mitt, ville eller forsøkte å formidle. Jeg var for ung, tror jeg. Men jeg trengte dem likevel. De formulerte treffende opplevelsene og følelsene jeg slet med, og jeg følte meg hjemme med dem. Hjemme med amerikanske forfattere som beskrev kjærlighet, tap, sorg, rasisme, hat og politikk, med bakgrunn i erfaringer jeg ikke hadde gjort meg – og kanskje aldri ville gjøre meg. Men vi delte annerledesheten. Min annerledeshet var riktignok mye mindre smertefull enn deres, men den var der, og jeg trengte noen til å sette ord på den. Jeg trengte å se meg selv gjennom mine briller, og ikke andres briller. Jeg trengte å forstå meg selv i et samfunn jeg stadig var den andre. Og den beste måten å gjøre det på var ved å møte – litterært – mennesker som hadde forstått det selv.

I am an invisible man. No, I am not a spook like those who haunted Edgar Allan Poe; nor am I one of your Hollywood-movie ectoplasms. I am a man of substance, of flesh and bone, fiber and liquids–and I might even be said to possess a mind. I am invisible, understand, simply because people refuse to see me. Like the bodiless heads you see sometimes in circus sideshows, it is as though I have been surrounded by mirrors of hard, distorting glass. When they approach me they see only my surroundings, themselves, or figments of their imagination–indeed, everything and anything except me.

Nor is my invisibility exactly a matter of a bio-chemical accident to my epidermis. That invisibility to which I refer occurs because of a peculiar disposition of the eyes of those with whom I come in contact. A matter of the construction of their inner eyes, those eyes with which they look through their physical eyes upon reality. I am not complaining, nor am I protesting either. It is sometimes advantageous to be unseen, although it is most often rather wearing on the nerves. Then too, you’re constantly being bumped against by those of poor vision. Or again, you often doubt if you really exist. You wonder whether you aren’t simply a phantom in other people’s minds. Say, a figure in a nightmare which the sleeper tries with all his strength to destroy. It’s when you feel like this that, out of resentment, you begin to bump people back. And, let me confess, you feel that way most of the time. You ache with the need to convince yourself that you do exist in the real world, that you’re a part of all the sound and anguish, and you strike out with your fists, you curse and you swear to make them recognize you. And, alas, it’s seldom successful.

An Invisible Man, Ralph Ellison

Mine redningskvinner-og menn brukte negro for å beskrive seg selv. Jeg beskrev ikke, og beskriver meg ikke, som en neger. Deres var en tid der negro var et dekkende substantiv for en person som ikke var hvit. Deres var en tid der en forstod bruken av ordet negro. Negro var allment for en afro-amerikaner. I dag ønsker ikke mange mørkehudede mennesker, med afrikansk opphav, å bli kalt negre eller negresser. Jeg er en av dem. Tror jeg. Noen ganger.

Når en person skal beskrive meg er ikke vedkommende begrenset til ett ord. Det norske språket er heldigvis romslig og rikt. Vedkommende kan omtale meg ved navnet mitt, ved utdanningen min, ved yrket mitt, ved mine særtrekk (jeg har for eksempel noen store briller), ved min etniske bakgrunn eller det religiøse symbolet jeg har på hodet. Jeg kan bli kalt ung, eller en ung kvinne. Jeg kan også bli kalt brun eller mørk. Jeg kan også bli kalt neger. Men neger er kun én av elleve alternative måter å beskrive meg på. Å velge neger over de andre begrepene er et bevisst – men ikke nødvendigvis informert – valg. Stadig spør man hvorfor det er galt å si «neger», jeg ønsker å snu litt på spørsmålet og spør: Hvorfor ønsker noen å velge ordet «neger», over alle andre måter å omtale et menneske på?

Jeg har ikke noe essensielt imot ordet. Som sagt, mine helter og heltinner har brukt ordet selv, og jeg har sjeldent, øyeblikkelig, assosiert «neger» med noe negativt. The negro speaks of rivers, sier Hughes. Og fortsetter med: My soul has grown deep like the rivers. Det er umulig å assosiere neger med negativitet, da.

Men jeg blir øyeblikkelig skeptisk når fremmede velger å referere til meg som en neger, og ikke ved mitt navn, min etniske bakgrunn eller min utdanningssituasjon. Kanskje de ikke kjenner meg? Men hvorfor skulle komplett fremmede ha behov for å kalle meg noesomhelst? Ønsker de å omtale gruppen av mennesker som ser ut som meg? Vel, vi har da vitterlig afrikansk bakgrunn. Så, det er et valg, dette med å kalle andre negre. Som neger stusser jeg over motivasjonen bak dette valget. Jeg føler meg, slik Ellison og Du Bois skriver, sett gjennom andres briller. Jeg føler meg usynlig og som en syvende sønn. Jeg er den andre. Alltid den andre. Men ikke alltid.

Det er noe annet når andre fremmedgjorte påpeker fremmedgjøringen humoristisk. Når din kenyanske venninne sukker: Skjerp deg, neger. Det er noe annet når ikke-fremmedgjorte venner, mennesker som har tatt deg inn i varmen, som du har tatt inn i varmen, kaller deg neger. Jeg har ingen grunn til å være mistroisk overfor deres neger-bruk. Motivasjonen bak ordbruken er, kanhende, forsøk på å være morsom, forsøk på å terge vennskaplig eller et uttrykk for intimitet. Når noen har kommet under huden på deg, er enhver diskusjon om hva huden bør kalles ubetydelig.

Jeg føler meg ofte skyldtung når jeg forskjellsbehandler på denne måten. Det er ugreit, men også greit å bli kalt neger. Det virker prinsippløst å betinge ordbruken til senderens forhold til mottageren. Men både skylden og dobbeltmoralen er nødvendige og uunngåelige. Det er en dobbeltmoral jeg rakrygget forsvarer. Det er negrenes paradoks. Hvis du vil kalle meg neger, får du først bli min venn.

Advertisements

9 thoughts on “Negrenes paradoks: Et forsvar for dobbeltmoralen

  1. Hei! Jeg pleier å lese, men ikke kommentere. Men nå lurer jeg på en ting.
    Selv er jeg same, og har ingenting imot at noen kaller meg nettopp det. Lapp, derimot, går ikke. Jeg har altså ingenting imot å bli kategorisert, men ondsinnet kategorisering liker jeg selvsagt ikke. Hos deg virker det som du er imot kategoriseringen om det er den som kommer først? Har jeg lest deg rett da? Eller mener du at det er helt irrelevant at du ER neger? («neger») For meg er det ofte relevant at jeg er same, men vi har jo en annen historie. Og det er ingen som kan se det, så jeg må nå og da påpeke det selv…..
    Tror du at du hadde vært mindre skeptisk til katekoriseringen/benevningen om den ikke hadde pekt på noe åpenbart, og dermed kanskje unødvendig å påpeke?

  2. Synes det bør være helt greit for folk å fortelle hverandre at ‘du…jeg foretrekker å ikke bli kalt…’. Synes også det er helt greit at man internt i en gruppe har andre regler.

    Forøvrig er det en kostelig scene i Rush Hour med Jackie Chan der Chris Rock går bort og prater med en afroamerikaner bak en bardisk…..1. minutt etterpå går Chan bort til samme man og gjentar Rocks spørsmål: ‘whats up my niggah’ ….da blir det bråk 🙂

  3. Er det ikke sånn i mange sammenhenger, at venner har et annet handlingsrom i språk enn de vi ikke kjenner? Den vesle datteren til en eritereisk venninne av meg pleide å bli møtt med følgende kommentar når hun gikk på besøk til naboen: Se,der kommer sjokoladeungen vår :-). Etter hvert tok hun selv initiativet og sa: Hei, her kommer sjokoladeungen deres! I trygg forvissning om at den gode intensjonen var plattformen for all kommunikasjon dem imellom.

  4. Danskene er hakket mindre politisk korrekte :
    http://rokokoposten.dk/2012/09/14/derfor-vil-du-hellere-vaere-neger/
    Når fremmede kaller deg neger kan du jo lure på hva de legger i begrepet. Skjønner godt at du skiller mellom venner og fremmede. Selv om det er anstrengende å være hvit og til stadighet bli indirekte beskylt for rasisme, bor jeg jo her i Norge og opplever ikke så veldig mye direkte rasisme som folk som ser ikke-norske ut.

    Du opplever vel hvertfall ikke at fremmede damer gir deg penger på gata slik Noman Bashir opplevde? Men jeg synes nok at en god del såkalte «integreringsprosjekter» ligner veldig på «snill-hvit-dame-gir-kake-til-de-søte-negerbarna-for-hun-er-nemlig-ikke-rasist» og hvis du synes det er et dumt prosjekt er du nemlig kjemperasist fordi du er hvit, men hvis du er svart har du lov å si hva du vil. Inkludert hvis du er høykaste-pakistaner og forakter dypt og inderlig alle lavkastene.

    Og naturligvis: Obama er svart og «sterkt knyttet til Kenya» som en kommentator nylig skrev – han har jo vært der to ganger. At han er oppdratt av helhvite har ingenting å si.
    Min datter kaller seg forøvrig negerpotet, men de får ikke lov til å si det på skolen. Og hun kaller seg norsk. Jeg er glad for at jeg slik blir omtalt som en del av henne, og ikke fullstendig ikke-eksisterende som Obamas mor. Datteren min er hvertfall ikke kortvokst, alkoholisert, enøyd jødeneger, som Sammy Davies Jr.
    http://en.wikipedia.org/wiki/Sammy_Davis,_Jr.

  5. Beklager at det tar litt tid å svare!

    Siljefig:
    Det siste først: Jeg tror du har rett i at noe av det som plager meg er at det åpenbare og opplagte påpekes når noen kaller meg en neger, og kanskje reagerer jeg på at folk forholder seg til overflaten og ikke til meg? Jeg vet. Kanskje.

    Ordet neger er av spansk opphav og betyr svart, og en fargebetegnelse er – i seg selv – ikke et problem. Riktignok er det ytterst få, om noen, som er «svarte», men likevel, i seg selv ufarlig. Men blir fort usikker på intensjonen til en fremmed person som ønsker – tilsynelatende – å definere meg etter en farge, og med det definere meg etter noe jeg hverken kan noe for eller er særlig betydningsfull for min personlighet. Eller, ga det noe mening?

    Sjokoladeunge! Haha.
    Jeg har en god venn, trønder, som tidvis kaller meg hijabneger’n. Det vekker oppsikt når vi er ute blant folk 🙂

  6. Takk! Har du lest «Identitet som dreper» av Amin Maalouf? Han sier mye vettugt om å identifisere seg selv og hverandre ut fra (bare) en del av allle tilhørighetene. Kan ikke huske at han nevner hudfarge, – kanskje fordi hudfargen ikke blir noen tilhørighet før «de med en annen farge» gjør det til en kategori?

  7. Neger, negre, negresse og negro er betegnelser på lik linje, med blondine, tjukkas, bolla, pottit, osv.

    Å mene at noen legger noe spesielt i dette er tøys og bortkastet tid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s