Jeg hører ofte fra bekjente, ukjente og media at Islam er undertrykkelse. Islam undertrykker særlig kvinner, vil mange påstå. Etter ordbokdefinisjonen av undertrykkelse kan vi være enige i at Islam, tilsynelatende ihvertfall, undertrykker kvinner. Det er et ubestridelig faktum, etter islamsk lov, at kvinner (normalt) vil arve halvparten av sine brødre, kvinne skal forsørges av en mann, at en kvinnes vitnemål teller halvparten av en manns, at en mann kan irettesette en kvinne eller det at en kvinne ikke kan skille seg . Økonomisk, politisk og sosialt virker det som om kvinnen er dårligere stilt enn mannen. Kvinner er, i alle henseende, det svakere kjønn.
Dersom jeg virkelig trodde at Allah godkjenner undertrykkelse hadde jeg ikke sittet her og kalt meg selv en muslim, en som har underkastet seg Allah og Allahs lære. For hvis Allahs lære er undertrykkelse er det ikke noe jeg kan, eller vil, følge. Men heldigvis er ikke Allah glad i undertrykkelse, og jeg tror ikke at Islam åpner for undertrykkelse:
And We are not unjust to them, but they themselves were unjust [43:76]
(…)and Allah does not desire any injustice to the creatures [3:108]
Surely Allah does not do injustice to the weight of an atom, and if it is a good deed He multiplies it and gives from Himself a great reward [4:40]
En hadith al-Qudsi (en form for overlevering fra profeten Muhammad (fvmh) der Allah taler gjennom profeten) sier:
O My servants, I have made oppression unlawful for Me and unlawful for you, so do not commit oppression against one another.
Kilde
Altså må det være en logikk bak dette som for oss, for mennesket, virker urettferdig og undertrykkende. Jeg kan ikke fortelle dere hva denne logikken er. Det har jeg verken evne eller tillit til.Jeg kan ikke påta meg rollen som fortolkeren av det Allah har sanksjonert, men jeg kan si litt om hvordan jeg forsvarer dette for meg selv. Hvordan jeg forstår visdommen bak og hvordan jeg får det til å passe inn i mitt bilde av hva Islam er og vil være.
Allah enjoins you concerning your children: The male shall have the equal of the portion of two females (…) [4:11]
Jeg kommer til å arve halvparten av det min bror arver etter våre foreldre. Bakgrunnen for dette er at mannen har en forsørgelsesplikt i Islam. Det vil si at en mann pålegges å forsørge sin kone, sin mor (hvis far ikke er tilstede eller ikke er istand til å arbeide) og sin søster (hvis søster er ugift eller er gift med en mann som ikke er arbeidsfør). Ettersom mannens økonomiske ansvar er større en kvinnens har Allah bestemt at mannen skal arve mer enn kvinnen.
Nå vil mange argumentere med at vi lever i det 21.århundre der kvinner selv kan jobbe, og hvis de ikke er arbeidsføre vil få økonomisk kompensasjon fra staten. Dermed er det ingen grunn til at menn og kvinner ikke arver likt.
I mange land i den muslimske verden får ikke kvinner jobbe utenfor hjemmet, på grunn av kulturelle kodekser og normer. Deres inntektskilde er mannen, og hvis det i området er fungerende shariah-domstoler vil muslimske dommere passe på at mannen betaler for husholdningen. I andre land kan kvinner arbeide, men manglende velferdsordninger kan gjøre at hun ender opp fattig hvis hun blir syk eller blir nødt til å avstå fra arbeidet i en periode. Hvis hun er ugift, er gift med en mann som ikke har råd til å underholde henne, hennes mann er fraværende eller det ikke er domstoler som kan passe på at ektemannen støtter henne økonomisk – vil hun, kan hun, vende seg til sin bror for økonomisk støtte. Og han er religiøst pålagt å hjelpe.
Når det gjelder den vestlige verden og gode velferdssamfunn må de lærde vurdere om det er ønskelig med en rukhsa – en dispensasjon eller et unntak – fra loven. Det vil være opptil institusjoner som det europeiske fatwarådet. For at de skal vurdere en slik dispensasjon må muslimer fremme et ønske om det. Rådet må se på den skjeve fordelingen av arv som et problem og nå gjør de det ikke fordi ingen har diskutert det som et problem. Akkurat nå virker det ikke som om muslimer i Vesten, både kvinner og menn, har problemer med en skjev arvefordeling.
Dette fører oss videre til det neste punktet:
Men are the maintainers of women because Allah has made some of them to excel others and because they spend out of their property [4:34]
Den muslimske mannen har et forsørgelsesplikt, som jeg har nevnt i avsnittene over. I samfunn der en kvinne ikke kan jobbe eller der det ikke er ordninger som kan gi henne økonomisk trygghet dersom hun ikke jobber, er forsørgelsesplikten en garanti for overlevelse. Nå er det ikke tvil om at økonomisk avhengighet ikke er et ideal for noen. Jeg liker å tjene egne penger og betale for meg selv, det tror jeg mange er enige i. Økonomisk uavhengighet er viktig for å realisere seg selv og stå på like fot med sin neste. Høyere enn ønsket om å bli sett på som en likemann eller likekvinne, er ønske om å legge seg mett om kvelden og være istand til å betale regninger. Forsørgelsesplikten sikrer kvinner det. Nå mener jeg av hele mitt hjerte at vi skal få kvinner i arbeid og bygge gode trygdemodeller over hele verden, men inntil det skjer har jeg ikke hastverk med å få avskaffet forsørgelsesplikten.
I vår del av verden har menns forsørgelsesplikt blitt en kulturell norm. For eksempel, er det uhørt i noen kulturer (deriblant min egen) at en kvinne tjener mer enn sin mann, og dermed er istand til å forsørge han. Det første mine foreldre spør etter når de kryssavhører kjærester er ikke direkte hvor mye han tjener, men hva han jobber med. Så er det rett til internett for å sjekke hvor mye en person i det yrket tjener i gjennomsnitt. Nå er heldigvis ikke mine foreldre opptatt av at min mann skal ha høy lønn og kjøre en mercedes (selv om det ikke skader), men det jeg hører ofte er at han må kunne forsørge meg og barna våre. Selv om min mor terper på at jeg skal begynne å spare, jobbe for å tjene penger og fullføre et studium som gir meg økonomisk stabilitet er det likevel forventet at min man skal kunne forsørge meg. Ikke at han må eller kommer til å forsørge meg, men at han evner å forsørge meg. Det hele bunner i mannssynet i mange kulturer. En mann skal være sterk, stabil, vellykket og, tør jeg si veltrent?
Spørsmål: Står dette egentlig fjernt fra hva en ikke-muslimsk, etnisk norsk mor ønsker for sin datter, og er dette mannssynet egentlig særegen for afrikanske/asiatiske-kulturer?
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 