Jamaal Versiz: Behind the Asylum

behind the asylum

are handfuls of confused hair
in a dust mop
with a broken handle,

gauze still wet
from the business of the day:
the outburst, the mishap
in the common area,
vomit-pink stains
from an attempted escape,
a break from the wrists.

mildewed boxes hold
decks of playing cards
cut into fours,
one card at a time,
reassembled with tape.

there are letters.

this one:
To a crane,
I’ve got something you want.
this one:
To fingernails,
Come home soon.
this one:
To a trucker still in route,
Hope this never finds you. When you asked
what I did yesterday, I said I slammed
my head in a van door until I passed out
in the driveway, bleeding from the ears,
because I wanted you to leave me alone.

Islam er undertrykkelse, del 1

Jeg hører ofte fra bekjente, ukjente og media at Islam er undertrykkelse. Islam undertrykker særlig kvinner, vil mange påstå. Etter ordbokdefinisjonen av undertrykkelse kan vi være enige i at Islam, tilsynelatende ihvertfall, undertrykker kvinner. Det er et ubestridelig faktum, etter islamsk  lov, at kvinner (normalt) vil arve halvparten av sine brødre, kvinne skal forsørges av en mann, at en kvinnes vitnemål teller halvparten av en manns, at en mann kan irettesette en kvinne eller det at en kvinne ikke kan skille seg . Økonomisk, politisk og sosialt virker det som om kvinnen er dårligere stilt enn mannen. Kvinner er, i alle henseende, det svakere kjønn.

Dersom jeg virkelig trodde at Allah godkjenner undertrykkelse hadde jeg ikke sittet her og kalt meg selv en muslim, en som har underkastet seg Allah og Allahs lære. For hvis Allahs lære er undertrykkelse er det ikke noe jeg kan, eller vil, følge. Men heldigvis er ikke Allah glad i undertrykkelse, og jeg tror ikke at Islam åpner for undertrykkelse:

And We are not unjust to them, but they themselves were unjust [43:76]

(…)and Allah does not desire any injustice to the creatures [3:108]

Surely Allah does not do injustice to the weight of an atom, and if it is a good deed He multiplies it and gives from Himself a great reward [4:40]

En hadith al-Qudsi (en form for overlevering fra profeten Muhammad (fvmh) der Allah taler gjennom profeten) sier:

O My servants, I have made oppression unlawful for Me and unlawful for you, so do not commit oppression against one another.

Kilde

Altså må det være en logikk bak dette som for oss, for mennesket, virker urettferdig og undertrykkende. Jeg kan ikke fortelle dere hva denne logikken er. Det har jeg verken evne eller tillit til.Jeg kan ikke påta meg rollen som fortolkeren av det Allah har sanksjonert, men jeg kan si litt om hvordan jeg forsvarer dette for meg selv. Hvordan jeg forstår visdommen bak og hvordan jeg får det til å passe inn i mitt bilde av hva Islam er og vil være.

Allah enjoins you concerning your children: The male shall have the equal of the portion of two females (…) [4:11]

Jeg kommer til å arve halvparten av det min bror arver etter våre foreldre. Bakgrunnen for dette er at mannen har en forsørgelsesplikt i Islam. Det vil si at en mann pålegges å forsørge sin kone, sin mor (hvis far ikke er tilstede eller ikke er istand til å arbeide) og sin søster (hvis søster er ugift eller er gift med en mann som ikke er arbeidsfør). Ettersom mannens økonomiske ansvar er større en kvinnens har Allah bestemt at mannen skal arve mer enn kvinnen.

Nå vil mange argumentere med at vi lever i det 21.århundre der kvinner selv kan jobbe, og hvis de ikke er arbeidsføre vil få økonomisk kompensasjon fra staten. Dermed er det ingen grunn til at menn og kvinner ikke arver likt.

I mange land i den muslimske verden får ikke kvinner jobbe utenfor hjemmet, på grunn av kulturelle kodekser og normer. Deres inntektskilde er mannen, og hvis det i området er fungerende shariah-domstoler vil muslimske dommere passe på at mannen betaler for husholdningen. I andre land kan kvinner arbeide, men manglende velferdsordninger kan gjøre at hun ender opp fattig hvis hun blir syk eller blir nødt til å avstå fra arbeidet i en periode. Hvis hun er ugift, er gift med en mann som ikke har råd til å underholde henne, hennes mann er fraværende eller det ikke er domstoler som kan passe på at ektemannen støtter henne økonomisk – vil hun, kan hun, vende seg til sin bror for økonomisk støtte. Og han er religiøst pålagt å hjelpe.

Når det gjelder den vestlige verden og gode velferdssamfunn må de lærde vurdere om det er ønskelig med en rukhsa – en dispensasjon eller et unntak – fra loven. Det vil være opptil institusjoner som det europeiske fatwarådet. For at de skal vurdere en slik dispensasjon må muslimer fremme et ønske om det. Rådet må se på den skjeve fordelingen av arv som et problem og nå gjør de det ikke fordi ingen har diskutert det som et problem. Akkurat nå virker det ikke som om muslimer i Vesten, både kvinner og menn, har problemer med en skjev arvefordeling.

Dette fører oss videre til det neste punktet:

Men are the maintainers of women because Allah has made some of them to excel others and because they spend out of their property [4:34]

Den muslimske mannen har et forsørgelsesplikt, som jeg har nevnt  i avsnittene over. I samfunn der en kvinne ikke kan jobbe eller der det ikke er ordninger som kan gi henne økonomisk trygghet dersom hun ikke jobber, er forsørgelsesplikten en garanti for overlevelse. Nå er det ikke tvil om at økonomisk avhengighet ikke er et ideal for noen. Jeg liker å tjene egne penger og betale for meg selv, det tror jeg mange er enige i. Økonomisk uavhengighet er viktig for å realisere  seg selv og stå på like fot med sin neste. Høyere enn ønsket om å bli sett på som en likemann eller likekvinne, er ønske om å legge seg mett om kvelden og være istand til å betale regninger. Forsørgelsesplikten sikrer kvinner det. Nå mener jeg av hele mitt hjerte at vi skal få kvinner i arbeid og bygge gode trygdemodeller over hele verden, men inntil det skjer har jeg ikke hastverk med å få avskaffet forsørgelsesplikten.

I vår del av verden har menns forsørgelsesplikt blitt en kulturell norm. For eksempel, er det uhørt i noen kulturer (deriblant min egen) at en kvinne tjener mer enn sin mann, og dermed er istand til å forsørge han. Det første mine foreldre spør etter når de kryssavhører kjærester er ikke direkte  hvor mye han tjener, men  hva han jobber med. Så er det rett til internett for å sjekke hvor mye en person i det yrket tjener i gjennomsnitt. Nå er heldigvis ikke mine foreldre opptatt av at min mann skal ha høy lønn og kjøre en mercedes (selv om det ikke skader), men det jeg hører ofte er at han må kunne forsørge meg og barna våre. Selv om min mor terper på at jeg skal begynne å spare, jobbe for å tjene penger og fullføre et studium som gir meg økonomisk stabilitet er det likevel forventet at min man skal kunne forsørge meg. Ikke at han må eller kommer til å forsørge meg, men at han evner å forsørge meg. Det hele bunner i mannssynet i mange kulturer. En mann skal være sterk, stabil, vellykket og, tør jeg si veltrent?

Spørsmål: Står dette egentlig fjernt fra hva en ikke-muslimsk, etnisk norsk mor ønsker for sin datter, og er dette mannssynet egentlig særegen for afrikanske/asiatiske-kulturer?


Africa

Amadou & Mariam ft. K’naan: Africa

Oh! Mes amis on ne choisit pas son destin.
Les jours se ressemblent mais ne sont pas les mêmes.
Les doigts de la main ne sont pas tous égaux.
Dans ce monde, on est complémentaire.

En Afrique, il y a la canicule.
Il y a le soleil, il y a la chaleur humaine.
Il y a le soleil, il y a la joie de vivre.
Il y a le soleil, on est tous ensemble.

Africa! Africa! Africa!
Solidarité.
Africa! Africa! Africa!
C’est la joie de vivre.

Il y a des pays où c’est la neige.
Il y a des pays où, c’est la canicule.
Il y a des pays où, c’est les tempêtes.
Il y a des pays où, c’est des îles.
Dans ce monde, on est complémentaire.

Africa! Africa! Africa!
Solidarité
Africa! Africa!Africa!
C’est la joie de vivre.

En Afrique, il n’y a pas que la guerre.
En Afrique, il n’y a pas que la famine.
En Afrique, il y a la solidarité.
Il y a les parents, il y a aussi les frères.
Il y a les soeurs, il y a aussi les cousins.
Il y a les amis, il y a aussi la famille.
La communauté, on est tous ensemble.
En Afrique, il y a la joie de vivre.

Africa! Africa! Africa!
Solidarité
Africa! Africa!Africa!
C’est la joie de vivre.

My friends, you don’t choose your destiny.
Days may seem alike, but they aren’t the same.
The fingers on your hand are not all equal.
In this world, things are complementary.

In Africa, there is a heatwave.
There is the sun, there is the human heat.
There is the sun, there is the joy of living.
There is sun, we are all together.

I’m goin’ up and down
And baby round and round

Africa! Africa! Africa!
Solidarity!
Africa! Africa! Africa!
It’s the joy of living.

Tell ’em again.
Here we go.

There are countries where there’s snow.
There are countries where there are heatwaves.
There are the countries where it storms.
There are countries where there are islands.
In this world, things are complementary.

It’s just a jealousy,
Everything for you and me.
You ready? Here we go.

I got my feet, I’m jumping high off the wall.
I got my heart, I aint afraid of the fall.
I got my duffel bag that daddy packed for me.
I got my ear so I hear when you call.
I don’t need eyes just to see the good.
You always did, but they misunderstood.

I’m goin’ up and down
And baby round and round.
I wanna touch you down the river below.
And then I’ll kiss you from your head to your toe.
You take me so high up, and then you let me down.

Africa! Africa! Africa!
Solidarity!
Africa! Africa! Africa!
It’s the joy of living.

In Africa, there is only war.
In Africa, there is only famine.
In Africa, there is solidarity.
There are parents, there are also brothers.
There are sisters, there are also cousins.
There are friends there is also family.
Community, we are all together.
In Africa, there is joy of living.

In Africa, there is only war.
In Africa, there is only famine.
In Africa, there is solidarity.

Forelskelse

Noen ganger føles det kriminelt å fortelle andres historier. Det er som om jeg stjeler deres liv,  bruker min stemme til å fortelle om sorg, gleder, triumfer og nedturer som ikke er mine.  Jeg føler meg tom og blank i selskap med mennesker som forteller om løveangrep og kenyanske gaterøvere med macheter. Jeg har ingenting å dele. Mitt liv, sålangt, har vært intetsigende. Noen ganger trøster jeg meg selv likevel med at mine intetsigende historier kan være av interesse for mine oldebarn. Og det er dette jeg vil fortelle:

Det er veldig lite jeg husker fra min barndom, det jeg husker utgjør likevel et lite hav. Jeg husker sjeldent lukt og lyd, men bilder av det som har skjedd danser stadig i bevisstheten min, og bildene fremkaller sterke følelser. Det jeg husker med andre ord er et hav av oppstykkede, stumme bilder som gjør at det kribler i magen.

Jeg husker min første forelskelse.

Vi gikk i samme førskole. Vi var seks år gamle, og året før L97 trådte i kraft lekte vi sammen hver eneste dag. Jeg kan huske hver detalj ved gutten-jeg-selvsagt-skulle-gifte-meg-med-når-jeg-ble-stor-og-veterinær. Jeg husker håret; blankt, sort og et kaos av krøller. Jeg husker den blå anorakken han gikk med, og det gule reflekset som hang fra lommen. Så var det smilehullene, som økte i dybde og omkrets desto bredere smilet ble. Og jeg husker hvordan hvert kvadratmillimeter ved ansiktet hans glødet bare han skulle fortelle om sin nye powerranger.

Utrolig nok husker jeg ingenting ved broren som jeg også lekte med, hver eneste dag, året før L97 trådte i kraft.

Jeg kan likevel fortelle om bølgen medlidenhet som veltet over meg da en gutt dro buksene av gutten-jeg-selvsagt-skulle-gifte-meg-med-når-jeg-ble-stor-og-veterinær. Jeg fniste ikke som de andre jentene. Jeg så stille på da rødmen snek seg innpå han, da han dro buksa raskt opp og løp ut. Jeg klemte han ikke da, men jeg husker jeg holdt hånda hans ute på lekeplassen. Han dyttet meg ikke vekk. Han holdt like hardt tilbake. Selv om jeg alltid kom sist når vi løp om kapp, selv om jeg aldri ble valgt i kanonball, selv om min mor kledde meg i altfor store klær, selv om jeg hadde [har] en lei tendens til å snuble i ordene bare jeg be lei meg, sint, nervøs eller veldig oppspilt. Han holdt like hardt tilbake.

Jeg nevnte aldri de blomstrete underbuksene hans.

Vi likte hverandre veldig godt. Eller, jeg likte han veldig godt og tror han likte meg veldig godt også. En gang lekte vi ridder og prinsesse på rommet hans, og jeg kan huske han kysset hånden min akkurat slik prinsen kysset Askepotts hånd. Selv om broren ropte æææsj, smilte bare gutten-jeg-selvsagt-skulle-gifte-meg-med-når-jeg-ble-stor-og-veterinær.

Like etterpå braste mødrene våre inn i soverommet. Bekymret. De ble iløpet av få sekunder veldig lettet. Vi var tross alt påkledd alle sammen.

Gutten-jeg-selvsagt-skulle-gifte-meg-med-når-jeg-ble-stor-og-veterinær flyttet året etter at L97 trådde i kraft. Mamma nevnte et eksotisk land familien visstnok hadde flyttet til. Jeg er fryktelig dårlig på å huske lyder, men jeg husker jeg tenkte på hvor langt borte det var. Og at jeg aldri fikk sagt det, altså, fikk sagt ha det.

There is junk in my trunk. Imperialist junk.

Jeg er svart. En svart kvinne. Negresse. Madoow. Afrikansk. Jeg kommer fra et kontinent der de innfødte har store konsentrasjoner melanin i hudcellene. Jeg kommer fra en del av Afrika beryktet for sitt laktoseintoleranse. Jeg kommer fra et kontinent der, i gjennomsnitt, femti barn dør per tusen fødte. Men fødselsraten likevel er  skyhøy, alt i alt, så går det opp, makabert som det er. Jeg kommer fra et kontinent der, stikk i strid med europeisk skjønnhetsstandard, kvinner er velsignet med fremtredende bak. Oh yes, there is junk in my trunk. Some genetic junk.

Det er mye å være stolt over som en afrikansk kvinne. Men den afrikanske kvinnen er ikke stolt. Hun er skamfull.Hun skammer seg over sitt kinky og flokete hår. Hun skammer seg over sin mørke hud. Hun skammer seg over sin brede nese. Hun skammer seg over sitt opphav; dette tørre, fluebefengte, malari-infiserte kontinentet de kaller Afrika.

Den afrikanske kvinnen vil vekk. Hun bretter opp ermene og går til innkjøp av en rekke kjemikalier som hadde fått PST bankende på døren. Det er bare å slappe av. Den afrikanske kvinnen er ikke iferd med å utradere den vestlige sivilisasjon. Hun skal bare viske ut sine røtter. Negressen skal bli Blanche.

Hun retter ut håret med kjemikalier. Hvis hun er ressurssterk investerer hun selvsagt i hellig, indisk løshår. Ansiktet skal males hvitt med blekemiddel, nei, den fandens melaninen skal drepes midlertidig.

«Er du sikker på at du vil sitte så lenge i solen?» spurte hun meg spydig. Det hun mente var selvsagt; hvorfor skal du fortsette å gjøre deg selv styggere. Jeg sukket tungt. Oppgitt over selvhatet som gjennomsyrer unge, svarte jenter.

Før jeg la meg igår kveld så jeg på hijabskillet mitt. Hijabskillet er en strek som markerer det området av huden hijaben dekker. I solen beskytter hijaben dette området av ansiktet mot solstrålene slik at de ikke blir brunere. Dermed sitter jeg igjen med et tydelig skille mellom solbrent sjokolade og blek-karamel. Det ser veldig unaturlig ut. I går, foran speilet, minnet jeg meg selv på å spørre B om en krem som beskytter mot å bli brun. Jeg vil ikke være en svidd neger.

Det er ikke krig i kontinentet, eller malaria, sult, AIDS og diamantutgraving i Sierre Leone som bekymrer meg mest. Det er hvordan afrikaneren, fra sør til nord, fjerner seg fra sin fantastiske arv. Ødeleggelsene begynner innenfra. Jeg sviktet meg selv, igår. Jeg sviktet mine prinsipper. Frykt for å være den jeg burde være overtok meg. Jeg skal ikke være en konform sau, sier jeg hver gang. Jeg setter meg selv ofte på en pidestall. Likevel brenner jeg håret mitt med et dyrt rettetang for å få bukt med krøllene.

Takk, kjære imperialisme.

Takk, kolonihelvete.

Takk for at dere har ødelagt oss mer enn AIDS og Idi Amin.

Glemte jeg å takke?

Takk, takk, takk.

Takk for at du lærte meg å hate meg selv.

Mange fine idéer danser i cerebrum

Det er så mye jeg har lyst til å skrive om. Mange kladder jeg allerede har lagret. Fine bilder jeg har blitt inspirert av. Fantastiske musikere jeg har oppdaget. Artikler som har provosert. Mennesker som har banket munnvikene mine fast til øynene, makabert, men fantastisk gjort av dem.

Nå?

Nå skal jeg lage middag av de fine grønnsakene jeg fant idag.  Håper dere har god sommer sålangt. Vi skrives!

Hør på denne introduksjonen:

On his Myspace, he says that he has a Masters degree in Philosophy from Reikjavik, and when he talks to you he explains that it’s just to impress girls. He has a checkered shirt, a smile bigger than his face, he laughs at nothing, he tells you a bad joke with a strong accent and then a minute later floors you with his singing. Leif is Canadian.