Voldtekt og moralsk kompass

Vi har skjønt det nå, asylsøkerne voldtar brisne norske jenter. Stang forsøker å beskytte jentene, Snoen er ute med tallene, Yusuf understreker at hun – selv som en brun minoritet – erfarer det samme på byen, Viken forteller nedslående om upålitelige drosjesjåfører, asylsøkerne selv råder jentene til å holde seg edru og innendørs og alle mine venner på Facebook melder seg på det ene, eller det andre, facebookarrangementet til støtte for jentene våre.

Tiltak må til: Bedre belysning, bedre kollektivtransport og mer ressurser til etterforskning og oppklaring av voldtektssaker. Ja, og holdningsarbeid da. For disse asylsøkerne må vite – svart på hvitt – at voldtekt er galt. Det vet de tydeligvis ikke. For da hadde de ikke voldtatt, eller?

Jeg er så vågal at jeg tørr påstå at det ikke er sosialt akseptert i noen kultur å forgripe seg på et annet menneske. Disse antydelsene i mediene, og blant mange jeg møter, indikerer at noen kulturer er moralsk underlegne vår vestlige, kristne kultur. Noen kulturer trenger sårt å utdannes og rettledes av oss; vestlige sekulære med en judeo-kristen kulturarv. Det er i beste fall en uvitende innstilling til andre mennesker, i verste fall orientalisme.

Hadde voldtekt vært kultur for afrikanske, asiatiske og arabiske menn, så hadde vi ikke stått overfor en voldtektsbølge, vi hadde vært i sentrum av en voldtektstsunami. Samtlige afrikanske, asiatiske og arabiske menn hadde hengt rundt Parkveien, og fotfulgt jenter inn i Slottsparken for å forgripe seg på dem. De gjør ikke det. Noen vil kanskje argumentere med at det kun er de som ikke har satt seg inn i norsk lov og rett som voldtar. Man er riktig naiv hvis man tror at kjennskap til norsk lov er det eneste som skal til for å holde mennesker vekk fra kriminalitet. De fleste vil være enige i at de brorparten av innvandrermenn er fredelig mennesker som er mest opptatte av eget levebrød og velferd. Men hvorfor er folk flest gode, og hvorfor blir noen asylsøkere voldtektsmenn?

Jeg mener at det handler om moralske kompass, rettere sagt: Mangelen på et moralsk kompass. Ditt etiske «jeg» formes av familie, nærmiljø og samfunn. Moralfilosofene og sosiologene har sikkert fjonge termer på dette, og noen vil antakeligvis mene at vi – i noen situasjoner – har en intuitiv forståelse av rett og galt. Dette kan jeg ikke så mye om, men det jeg har en viss forståelse for er hvor stort og brutalt det må være å ankomme et land der ens egen moralske kodeks er annerledes fra den rådende.

Jeg kan ikke engang forestille meg hva som foregår i psyken til en ung mann som, oppvokst med streng seksualmoral, avholdenhet fra alkohol og et kollektivistisk verdenssyn, plutselig blir fortalt at det er fullstendig greit å ha sex før ekteskapet, nyte alkohol og gjøre hva man har lyst til å gjøre – uten å ta hensyn til det som er forventet av en. Jeg påstår på ingen måte at den typisk norske samfunnsmoralen er dårlig, men en må forstå at det er en ekstrem stor overgang for mange. Under denne overgangen faller mange midt mellom to moralske kompass, den fra gamlelandet og den i det nye landet. Man mister retning, rett og slett. Og kanskje får sjåvinistiske tendenser voldelige utløp. For det skal det ikke være tvil om: Voldtekt er en sjåvinistisk maktdemonstrasjon.

Jeg tror ikke kampanjer på asylmottak kommer til å løse det. Mitt forslag er upopulært, for å si det mildt. Jeg har erfart at somaliske gutter som havner på kjøret, enten de begynner å selge dop eller bruke selv, ofte reddes ved å returnere til foreldrenes moralske kompass. Kanskje er det det som må til her også? Kanskje må moskeene ta tak i disse guttene som driver med narkotika og voldtar kvinner?

Kanskje vil noen kalle tilbakevendingen til det gamle moralske kompasset radikalisering, men skal sant sies foretrekker jeg en sosialt konservativ muslim over en retningsløs voldtektsmann. Anyday.

Advertisements

«Faen heller pappa, drit i å være så jævla bakstreversk, jeg skal ut på stevnemøte med Aslak Nore.»

Noen velger å diskvalifisere meg fra a-laget som kjemper for minoritetsjenters rettigheter. Jeg representerer, tross alt, det mange minoritetsjenter, tilsynelatende, rømmer fra: fysisk og åndelig religiøsitet, kulturkonservativisme og en fremtid fastlåst til komfyren over en gryte med duftende jasminris. Jeg er ikke ukritisk uenig: Du vil aldri se meg argumentere lidenskaplig for den somaliske jentas rett til å danse til Tiësto på La Belle Sole.  Ikke bare bryr jeg meg ekstremt lite om Tiësto, jeg vil helst ikke se somaliske jenter ødelegge sitt gode navn og rykte på La Belle Sole. Seriøst. Har dere sett La Belle Sole?

Raljering til side, raljerende er forståvidt det mest deskriptive ordet om meg, jeg vil ikke redusere min kamp til retten til å gå ut på en lørdagskveld. Det handler ikke om sekularitet versus religiøsitet. Min kamp, som en såkalt minoritetsjente/-dame/-kvinne/-frøken, dreier seg om noe større og mer omfattende, nemlig friheten til å velge – både ortodokst og uortodokst. Det er her jeg møter på min første mur. Stadig hører jeg at det er viktig å kjempe for minoritetsjenters rettigheter, og ved mer enn et tilfelle har jeg nikket med og hevet knyttneven. Men jeg må innrømme at jeg ikke har en anelse om hvilke rettigheter vi snakker om her? Antyder vi at minoritetsjenter mangler rettigheter?

I Norge kan minoritetsjenter velge, på lik linje med majoritetsjenter. Vi kan velge å ha en etnisk norsk kjæreste, vi kan velge å studere drama og vi kan – dersom vi har muslimsk bakgrunn – droppe hijaben og anlegge dreadlocks. Du har rett til det. Så er spørsmålet, hvorfor gjør ikke flere det?

Noen gjør ikke det fordi, vel, de ikke vil. Fordi de synes det er helt OK med status quo. Mange, derimot, velger ikke fritt fordi de  er redd for represalier. Enten represaliene er i form av sosialt press eller fysisk vold. Det er en stor forskjell mellom sosialt press og  fysisk vold. Forskjellen ligger ikke hvilken effekt det har på den som opplever det, like kjipt, men den fundamentale forskjellen ligger i hvordan man skal hanskes med det. Vold er kriminelt og må behandles som kriminalsak. Hvis en person opplever trusler og vold, så har vedkommende krav på beskyttelse.

Sosialt press, eller konformitetspress som noen kaller det, er mer komplekst. Da jeg for en stund siden erkjente at jeg ikke manglet rettigheter, men kanskje manglet muligheten til å velge fritt og samtidig forbli i det somaliske miljøets varme, skjønte jeg det. Jeg skjønte hvor a-laget i minoritetsjentersrettigheter hadde feilet. Kampen handler ikke om å verne om rettigheter, kampen handler om å endre på holdninger. De holdninger mange har til individualitet. I Norge er man et individ i et samfunn, i mange kulturer bærer individet på hele samfunnet. Og da er det vanskelig å velge på tvers av det samfunnet forventer av deg. Dette er den mest underkommuniserte kulturkollisjonen i det flerkulturelle samfunnet. Og holdninger endres ikke på ovenfra-og-ned, men nedenfra-og-opp. Holdninger endres heller ikke ved å demonisere bærerne av det tradisjonelle, av det gamle. Møter man sin far med en innstilling om at han er fienden, distanserer man seg fra ham. Jeg tror personlig at foreldre, flest, vil godt. Og det de kjenner som godt er det de selv har opplevd, det som tydeligvis har fungert tidligere. Når man da utfordrer gamle forestillinger må man innse at man utfordrer grunnleggende idéer, man utfordrer et verdenssyn. Dette  gjør man ikke i tryggheten av foreldrenes hjemland, men gjør det i et land mange foreldre allerede opplever seg som fremmede. Derfor er det viktig å endre med kjærlighet, ikke med forakt.

Da jeg, i formiddag, leste LIMs artikkel om minoritetsjenter fastlåst til gamle ekteskapsmønstre, var det for meg naturlig å spørre hvordan LIM ønsker selv å arbeide, og hva de forventer andre skal gjøre. Det var ikke det jeg sa helt ordrett, hvis det er mulig å tolke meg fullstendig feil er det på min kappe:

Jeg tror nok unge hr. Nore tolket mitt spørsmål i verste mening. Det svaret jeg fikk var at jeg – siden jeg visst er oppegående – burde slutte å kjempe imot Amal Aden og andre. Nå har jeg aldri oppfattet meg selv som ridder i første flanke i korstoget mot Amal Aden, og andre. Men la gå. Mine innvendinger mot artikkelen var:

1. Jeg oppfatter det som passiviserende at man ikke lar minoritetsjenter selv jobbe for å endre holdninger innad i sitt miljø .

2. Innlegget til LIM fremstiller konformitetspresset som noe kjønnsspesifikt. Det er snakk om minoritetsjenter, ikke en generasjon – av jenter og gutter – som jobber for å balansere to helt forskjellige samfunnssyn.

3. Hvorvidt det gavner minoritetsjenter at politikere og samfunnsaktører, gjerne etniske nordmenn eller folk med minoritetsbakgrunn som ikke har den største legitimiteten innad i minoritetsmiljøer, skal tale deres sak?

Jeg synes at dette er tre viktige diskusjoner. Jeg opplever ikke at min kamp forblir min kamp når andre hele tiden skal føre den for meg. Det er heller ikke hensiktsmessig å akselere den, ting tar tid, men la oss bruke tid på dette. Nå skal det sies at jeg faktisk digger Sylo Taraku, og ikke bare fordi han har et sinnsykt kult navn, men jeg reagerer når han sier ting som:

Du skjønner ikke hva jeg reagerer på, sier du?

Utsatt. 

Jeg har lyst til å introdusere dere for en utsatt minoritetsjente.

Mine muslimske superhelter: Habib Ali al-Jifri

Min forrige muslimske superhelt.

Habib Ali er, i mine og manges øyne, en av samtidens største eksperter i islam. Han er en læremester i tradisjonell åndelighet, tasawwuf – eller normativ sufisme. Noe som gjør ham ekstremt kontroversiell, det vil si, mange salafister hater han. Jeg? Hadde det ikke vært mennesker som formidler islam slik jeg mener at islam må formidles, så tror jeg at vår religion hadde dødd ut. Det er mildhet, måtehold og balanse vi må etterstrebe som muslimer. Habib Ali al-Jifri er en vakker mann.

As he worships more, he gets angry more. We see some of our brothers, may Allah guide us and them, the more he gets attached to the *deen, the more his face grows angry, the more rude he becomes with people, the more he despises the community, the more harsh he is with family members that are less attached to the religion. Where does this come from?

*deen betyr religion.

Ja, du vet, de sultne barna i Afrika.


Foto fra Hiro008

Hadde kynisme vært et profesjonstudium ved universitetet, hadde jeg allerede sittet med en mastergrad. Dessverre er ikke kynisme et akademisk fag, og det eneste utløpet jeg har for min kynisme er venner og sosiale medier. Dette skal med andre ord være et kynisk innlegg om noe alle – tilsynelatende – hyller og elsker: TV-aksjonen.

Nå må dere TV-aksjon-mennesker ikke tro at jeg går rundt og hater innsamling av penger til fattige mennesker.  Jeg er ingen misantrop. Årets innsamling går til et utrolig bra prosjekt, som jeg med god samvittighet kommer til å støtte. Jeg er heller ikke imot hjelp til katastrofeområder. Men jeg er imot det TV-aksjonen, og andre innsamlingsaksjoner, ofte representerer: Stakkarsliggjøring av folkegrupper. Ja, du vet, de sultne barna i Afrika. Det store innsamlingsaksjoner, og generell bistand, gjør er å behandle symptomer. Sult, vold og utrygghet er symptomer på en underliggende sykdom. Denne sykdommen varierer fra land til land, sykdommen kan være enorm gjeld til Verdensbanken eller Det internasjonale pengefondet. Sykdommen kan være mangel på kunnskap og  faglig ekspertise. Sykdommen kan være manglende infrastruktur eller umoderne og ineffektiv landbruk. Jeg har til gode for å se noen arbeide for å sende fagfolk til u-land for å lære dem opp til å bli selvforsynte. Men det kan godt være fordi jeg ikke har vært observant nok.

I mitt land skyldes noe av tørken, og den påfølgende motstanden mot de store hjelpeorganisasjonene, korrupsjon i bistandsapparatet. Sør i Somalia ble matprisene holdt nede av matvarer fra WFP som ble solgt ulovlig i markedene, samtidig som WFP distribuerte dårlige frø til somaliske bønder. Konsekvensen ble en dårlig høst og ikke minst, at det lille av lokale produkter som var i sirkulasjon ikke greidde å utkonkurrere billig mat fra Kina.

I Norge bruker staten milliarder på å subsidiere bønder, vi bruker  midler på å effektivisere landbruket og vi bygger opp om en kollektiv holdning om at norske produkter er best. Slik er ikke tilfellet i mange u-land. Tvert imot. I Norge kom amerikanere for å lære oss å hente ut oljen på 70-tallet, vi fikk et grunnlag som vi bygget videre på og tilslutt greidde vi å utrangere våre tidligere lærermestre. Slik er ikke tilfellet i mange u-land. Tvert imot. I mange land dumpes billig mat, og folket forblir uvitende om hvordan de best kan dra nytte av sin egen jord. Samtidig sitter vi i Vesten, med våte øyne, og synger do they know it’s christmas time at all. Vel, jeg tipper de vet det, for på pakken fra USA, sluppet ned fra et helikopter, er det sikkert avbildet en nisse eller to.

Dette var en salig blanding om 80-talls idealisme og norske tv-aksjoner, igjen, jeg ser verdien i å støtte slike prosjekter, men det som er fryktelig synd er at mange går rundt og tror at dette er løsningen. Nå har vi kurert Afrika, liksom. Nei, du har bare senket feberen, og pasienten ser kanskje piggere ut, men du har ikke kurert en skit.

Irritasjonsmomenter i lesesalen

Illustrasjon fra Andrea Joseph

Etter utfordring fra unge hr. Nielsen. Skulle opprinnelig skrive om tabu, men da tenkte jeg bare på pølsebu og min dårlige humor, derfor handler dette om irritasjonsmomenter.

1. Knasking

Enhver som studerer, har studert eller har hallusinert, i ganjarusen, om å studere vet at knasking i en lesesal er fy. Studenter siterer Fukåå og Hobleboblebekk for illustrere hvor forferdelig knasking i en lesesal er. De mest oppgitte proklamerer et og annet sitat fra han fyren som mente at Gud døde, Nitsje, for å virkelig poengtere at det går nedunder med akademia når medstudenter ikke er istand til å respektere lesesalens svette etikette.

Samtidig er vi alle knaskere. Knasking er som sniking på tunnelbanen. Det er galt og når noen blir fersket hever vi oss hundre meter over dem og ser hovmodig ned, men vi er alle skyldige – på et eller annet tidspunkt. Vi knasker på gulerøtter, knekkebrød, tørr SiO-salat og premature pepperkaker. De beste blant oss knasker diskret. Biter først forsiktig ned, også varsomt igjennom, før de ruger på det som knaskes skal. Når maten har trukket til seg nok spytt, og blitt en myk og ugjenkjennelig masse, begynner vi å tygge så lydløst som overhodet mulig.

De beste blant oss, altså. Idiotene bryr seg ikke. Knask – knask – knask.

2. Vibrerende mobil 

 For deg som ikke er bevandret i den bærebare telefonens verden, en mobiltelefon har tre profiler: Lyd, vibrasjon og stille. Lyd er selvforklarende, når noen ringer deg eller sender en melding synger eller piper mobilen. Stille er også en deskriptiv funksjon, det betyr at mobilen din holder kjeft, og du får ørten anrop og et dusin meldinger, hvis du da ikke følger med. Er du en ganske kjedelig person (-meg, for eksempel) som bor hjemme (- ta meg for eksempel), kommer alle anropene og meldingene fra en og samme person: Moren din.

Vibrerende derimot er en fascinerende profil. Poenget med mobilvibrasjon er at du skal merke at mora di (i mitt tilfelle, altså) ringer eller sender melding, uten at alle andre merker det. Men her har mobilprodusentene glemt en viktig faktor.

Vibrasjonsfunksjonen er tiltenkt en mobil som er godt plassert i lommen. Når en slik mobil vibrerer, dirrer låret ditt og du tenker i et kvart sekund at han sinnsykt kjekke fyren endelig skal invitere deg ut på en dejt, før du må innrømme at det antakeligvis bare er moren din som ber deg kjøpe en halvliter melk. Vibrasjonsfunksjonen er ikke tiltenkt en mobil som, slik tilfelle er med mange studenter på lesesalen, plasseres på en skrivebenk av gammel eik (- eller bjørk, er ikke helt trygg på tresorter). For når en mobil, plassert på en skrivebenk av gammel eik (- eller bjørk) vibrerer, forplanter vibrasjonen seg gjennom hele benken og den lille lyden, som i utgangspunktet var ment skulle lyde kvalt i lommen, virker kolossal i den urstille lesesalen.

Sett den hersens mobilen på stille.

3. Hipsterkidz med Macbook

Fyren har på seg trange jeans og briller fra Den Store Depresjonen. Han har svensk hårfrisyre, og den vintage skinnvesken alle studenter går med. Fyren slår seg ned ved siden av deg, eller vis-à-vis deg, fyren har på seg en rutete tømmerhuggerskjorte som ikke hører hjemme på Universitetsbiblioteket, fyren lukter av Hugo Boss og regn, fyren tar av seg jakken, fyren setter seg ned. Fyren drar frem et PC-trekk med noe hardt inni, fyren åpner den, fyren løfter fram en sølvfarget bærebar datamaskin. Jeg ser det uunngåelig eplet. Eplet jeg ikke har råd til å kjøpe. Fyren bretter opp den bærebare datamaskinen med eplet. Eplet synger. Vi har skjønt det, du er hipster. Guess what? Jeg er retro. Resirkulert papir og Nille-blyant, biaatch.

4. Kjærestepar

Du ser dem overalt. De ser voksne ut på SV, vintage på HF, sporty på domus medica, som tatt ut av The Big Bang Theory på Matnat og på UV har jeg bare sett jenter. Tolererer dem stort sett, men på lesesalen irriterer de meg grenseløst. Nei, det er ikke OK at du masserer skuldrene hennes når hun blir stiv eller at du stryker henne på ryggen når hun sukker tungt. Og det er ihvertfall ikke greit at du henter kaffe til henne.

Jeg? Bitter? Bitter eksisterer ikke i mitt vokabular.

5. Studenter som tvitrer, i lesesalen, om det å studere.

Au.

Sånn sykt dypt og sykt personlig lizm, snufs, hikst, skål!

Over helgen var jeg på tur med gode folk. Virkelig. Det er sjeldent så mange fine og oppegående mennesker samles på en hytte for sosialt samvær og konstruktiv diskusjon. Jeg trivdes. Jeg gjorde virkelig det. Selv om jeg lider av mild sosial angst, generelt ikke vet hva jeg skal si til fremmede mennesker, er helt ute av istand til å komme inn i en samtale og delta glatt og lett med morsomme og friske innspill. Men det gikk helt greit.

Altså, det gikk ikke helt greit. Hadde en knekke-sammen-hva-i-huleste-gjør-jeg-her-nå-vil-jeg-hjem-episode natt til søndag. Hvorpå jeg, som ikke hadde særlig lyst til å vekke venner i Oslo, tok til twitter for en riktig fin sytetirade, som du kan se tilbake på ved å se på min tvitring fra 15.oktober.

Nå virker det som om jeg ga inntrykk av at det var alkoholen som fikk meg til å renne over, men det var ikke det. Jeg bryr meg generelt ikke om alkohol. En god muslimsk venninne mener at jeg har et overtolerant forhold til alkohol, og det kan godt stemme. Noen ganger er visse mennesker langt hyggeligere beruset, mer avslappet og bedre istand til å snakke fritt. Det er trist at det er sånn, det trist at noen har en kultur der de først kan være sosialt fri med en alkoholpromille i blodet. Uansett, har du fulgt med på bloggen vet du at jeg er istand til å prate om det meste, kjenner du meg i virkeligheten vet du at det er ytterst få grenser for hva jeg kan diskutere. Jeg kan seriøst diskutere alt. Forholdet mellom seksualmoral og bruk av egg i matlaging? Shoot.

Det er kanskje min somaliske bakgrunn, eller kanskje min familiebakgrunn, som gjør at jeg heller ikke er sjenert for å snakke om bestemte temaer. Noen venner reagerte da jeg for  en stund siden blogget om omskårede kvinners orgasmer – jeg bryr meg ikke om tabu. Er temaet og problemstillingen fascinerende, er jeg villig til å diskutere det saklig (- og tidvis usaklig). Men har du fulgt med på tvitringen min har du fått med deg en ting, det er et tema jeg ikke diskuterer fritt – og ihvertfall ikke i selskap med rus – nemlig hijaben min.

Det er det en veldig god grunn til: Jeg har et dypt og åndelig forhold til hijaben min, hvis jeg skal forklare hvorfor jeg bruker hijab kan jeg ikke gjøre det halvveis. Jeg må forklare det ordentlig. Jeg må prøve å få deg – som lytter til meg – til å se mitt religiøse utseende i sammenheng med min religiøse tro. Det tar tid. Jeg gjør det fint over en kopp kaffe eller te. Vi kan utveksle mail og jeg kan forsøke å forklare, og jeg kan møte deg til middag og vi kan diskutere. Min hijab diskuterer jeg ikke:

1. På en bråkete fest

2. I en debatt om muslimer

3. I en diskusjon der jeg er underlagt tidsbegrensning.

Jeg må være viss på at jeg ordlegger meg på den måten jeg vil for å forklare noe som er ekstremt viktig for meg. De to siste punktene faller på sin urimelighet. I en debatt om muslimers rett til A eller B, har det åndelig aspektet ikke en betydning (- i mine øyne). I en diskusjon, eller en setting, der jeg må begrense meg får jeg ikke tid til å utbrodere (eks: dersom spørsmålet stilles gjennom «tre på gata»).

Men jeg diskuterer heller aldri hijaben min på fest. Det er ikke riktig kontekst, og er du beruset er ikke du helt istand til å følge med på det jeg sier eller reflektere noe særlig over det. Lørdagkveld bikket det over for meg når jeg ble spurt om håret mitt er skittent og om det er derfor jeg dekker det til. Det vil si, det bikket over for meg når jeg – selv etter å uttalige ganger forsøkt å bytte tema – likevel ble konfrontert med spørsmålet om hvorvidt håret mitt er skittent. Dirty lizm. Da gadd jeg ikke å svare noe mer enn «nei». Jeg følte meg skikkelig utafor. Som om det eneste som kan diskuteres ved meg er hijaben min. Jeg følte jeg var i en scene i den store innvandrerromanen. Jeg hadde følt meg superdupernorsk hele turen, og plutselig var jeg den eksotiske innvandreren igjen. Med det skitne håret.

Det såret noe enormt at diskusjonen om hvorvidt håret mitt var skittent ble innledet av en kompis som jeg utallige ganger har diskutert dette om å føle seg utenfor med. Han visste godt at jeg ikke likte å diskutere meg selv på en usaklig måte, og greit, han var kanskje ikke helt på topp akkurat da, men det hjalp pent lite. Jeg følte meg ekstremt malplassert og fanget. Og da ble jeg nedtrykt. Jeg forventet liksom mer av han, han skulle redde meg fra slike situasjoner, ikke kaste meg hodet først inn i dem. Jeg kunne bare nikke stumt når diskusjonen om hijaben min rullet videre. Ristet lett på hodet ved spørsmål om hvorvidt det er «såååånnatte, sånn ek-hikst-stremt skoldende varmt lizzom, snufs?» og nikket når jeg ble spurt om hvorvidt «detta bare er for musskjlimer?» . Og tilslutt orket jeg ikke mer og gikk ut for å få meg luft.

Var jeg urettferdig? Sikkert. Tildelte jeg min kompis’ spørsmål en negativ intensjon han ikke hadde tiltenkt den? Absolutt. Men jeg var altså lei meg. Kan ikke folk slutte å snakke om hijab, og heller snakke om Bon’vik og pol’tikk?

Joda. Det kan de og det kunne de. Kompis nummer to kom ut, oppmuntret meg kolossalt og dro meg inn for å lage stemning. Og da jeg, da natta gikk mot morgen, på vei til senga, endelig fortalte kompis nummer én at det han begynte på var skikkelig teit, kunne han meddele at han skjønte det etterhvert og at han var skikkelig lei for det. Møter jeg ham iløpet av morgendagen skal jeg huske på å fortelle ham at jeg kan være ekstremt melodramatisk.

For det er jeg.

Melodramatisk, altså.

Men noen ganger blir man litt lei, og da kan man ikke noe for det.

Sånn serr lizm, i tilfelle noen av hyttevennene mine dulter innom bloggen, turen var dritbra.   Glad jeg ble godt kjent med dere.

For sannheten er egnet til å nedbryte respekten for øvrigheten.

«Det er ikke forbundet med ansvar å mishandle arrestanter, men det er forbundet med ansvar å skrive at det foregår. Hvorfor det er så slemmere å si det høyt enn å gjøre det, henger vel sammen med at pryl, spark og mishandling bare rammer enkeltpersoner, mens det å si det høyt er noe som skader hele vårt samfunn. Det skader aktelsen for politiet, og dermed for justisdepartementet, og dermed aktelsen for Gud – som har inntatt vår øvrighet.»

Jens Bjørneboe i Det norske studentersamfundet.