Irritasjonsmomenter i lesesalen

Illustrasjon fra Andrea Joseph

Etter utfordring fra unge hr. Nielsen. Skulle opprinnelig skrive om tabu, men da tenkte jeg bare på pølsebu og min dårlige humor, derfor handler dette om irritasjonsmomenter.

1. Knasking

Enhver som studerer, har studert eller har hallusinert, i ganjarusen, om å studere vet at knasking i en lesesal er fy. Studenter siterer Fukåå og Hobleboblebekk for illustrere hvor forferdelig knasking i en lesesal er. De mest oppgitte proklamerer et og annet sitat fra han fyren som mente at Gud døde, Nitsje, for å virkelig poengtere at det går nedunder med akademia når medstudenter ikke er istand til å respektere lesesalens svette etikette.

Samtidig er vi alle knaskere. Knasking er som sniking på tunnelbanen. Det er galt og når noen blir fersket hever vi oss hundre meter over dem og ser hovmodig ned, men vi er alle skyldige – på et eller annet tidspunkt. Vi knasker på gulerøtter, knekkebrød, tørr SiO-salat og premature pepperkaker. De beste blant oss knasker diskret. Biter først forsiktig ned, også varsomt igjennom, før de ruger på det som knaskes skal. Når maten har trukket til seg nok spytt, og blitt en myk og ugjenkjennelig masse, begynner vi å tygge så lydløst som overhodet mulig.

De beste blant oss, altså. Idiotene bryr seg ikke. Knask – knask – knask.

2. Vibrerende mobil 

 For deg som ikke er bevandret i den bærebare telefonens verden, en mobiltelefon har tre profiler: Lyd, vibrasjon og stille. Lyd er selvforklarende, når noen ringer deg eller sender en melding synger eller piper mobilen. Stille er også en deskriptiv funksjon, det betyr at mobilen din holder kjeft, og du får ørten anrop og et dusin meldinger, hvis du da ikke følger med. Er du en ganske kjedelig person (-meg, for eksempel) som bor hjemme (- ta meg for eksempel), kommer alle anropene og meldingene fra en og samme person: Moren din.

Vibrerende derimot er en fascinerende profil. Poenget med mobilvibrasjon er at du skal merke at mora di (i mitt tilfelle, altså) ringer eller sender melding, uten at alle andre merker det. Men her har mobilprodusentene glemt en viktig faktor.

Vibrasjonsfunksjonen er tiltenkt en mobil som er godt plassert i lommen. Når en slik mobil vibrerer, dirrer låret ditt og du tenker i et kvart sekund at han sinnsykt kjekke fyren endelig skal invitere deg ut på en dejt, før du må innrømme at det antakeligvis bare er moren din som ber deg kjøpe en halvliter melk. Vibrasjonsfunksjonen er ikke tiltenkt en mobil som, slik tilfelle er med mange studenter på lesesalen, plasseres på en skrivebenk av gammel eik (- eller bjørk, er ikke helt trygg på tresorter). For når en mobil, plassert på en skrivebenk av gammel eik (- eller bjørk) vibrerer, forplanter vibrasjonen seg gjennom hele benken og den lille lyden, som i utgangspunktet var ment skulle lyde kvalt i lommen, virker kolossal i den urstille lesesalen.

Sett den hersens mobilen på stille.

3. Hipsterkidz med Macbook

Fyren har på seg trange jeans og briller fra Den Store Depresjonen. Han har svensk hårfrisyre, og den vintage skinnvesken alle studenter går med. Fyren slår seg ned ved siden av deg, eller vis-à-vis deg, fyren har på seg en rutete tømmerhuggerskjorte som ikke hører hjemme på Universitetsbiblioteket, fyren lukter av Hugo Boss og regn, fyren tar av seg jakken, fyren setter seg ned. Fyren drar frem et PC-trekk med noe hardt inni, fyren åpner den, fyren løfter fram en sølvfarget bærebar datamaskin. Jeg ser det uunngåelig eplet. Eplet jeg ikke har råd til å kjøpe. Fyren bretter opp den bærebare datamaskinen med eplet. Eplet synger. Vi har skjønt det, du er hipster. Guess what? Jeg er retro. Resirkulert papir og Nille-blyant, biaatch.

4. Kjærestepar

Du ser dem overalt. De ser voksne ut på SV, vintage på HF, sporty på domus medica, som tatt ut av The Big Bang Theory på Matnat og på UV har jeg bare sett jenter. Tolererer dem stort sett, men på lesesalen irriterer de meg grenseløst. Nei, det er ikke OK at du masserer skuldrene hennes når hun blir stiv eller at du stryker henne på ryggen når hun sukker tungt. Og det er ihvertfall ikke greit at du henter kaffe til henne.

Jeg? Bitter? Bitter eksisterer ikke i mitt vokabular.

5. Studenter som tvitrer, i lesesalen, om det å studere.

Au.

10 thoughts on “Irritasjonsmomenter i lesesalen

  1. Åh FANTASTISK! Jeg trodde jeg var den eneste lesesalsfascisten, men heldigvis er vi flere.
    Andre ting:
    – Tyggis
    – Snufsing (ærlig talt, ta med et lommetørkle)
    – intens neglebiting
    – jenter som sitter der med et helt kjøkken; strikketøy, pledd, tre termoser, doc, paracet, bilde av katta si, moleskinebok og müsli. Og de tar av seg på beina og krøller de godt opp på stolen. Kåm ån, du skal bare studere.

    Sak på neste SP-møte? heh heh

  2. Det verste er når man skal ha et intensivkurs i smådyrbiologi som du har gledet deg til og når foreleseren nettopp har åpnet munnen sin, så begynner de to jentene bak deg å hvisketiskefnisedikke. Du snur deg i raseri og skriker: Kan dere vennligst holde munn??!

    Tror du det hjelper? Neeeeey….

  3. Det virker som hundre år siden jeg befant meg i en lesesal. Og der er det sikkert også, men jeg husker at jeg alltid pleide å sovne på et eller annet tidspunkt og ble gjerne vekket av folk som syntes det var irriterende at jeg snorket. Pinlig…

  4. – Det høres ut som det er fler som meg som har kommet til det tidspunktet i semesteret der man innser at eksamen kommer i år og!? Great!

    Jeg finner det også fantastisk fasinerende hvor bevisst man blir på seg selv i tillegg til alle andre (med andre ord alt annet enn boka en burde konsentrert seg om). Ta en hostekule feks, noe som til vanlig er en enkel sak. Inne på lesesalen blir det plutselig hjernekirurgi og Abel-nøtter x 3 når man kjenner det klør i halsen og man innser at det er umulig å hoste lydløst. Man prøver seg med et forsiktig, nesten uhørbart «krehmt», men det klør bare verre. Forsøk to og tre er like håpløse, og på forsøk fire (som har blitt noe høyere) hvor tårene begynner å sprute at man kommer på at man har vann på bunn av bagen. Mens ens medelver tror man spyr i egen veske, klarer man tilslutt å hale frem en halvtom Imsdal og avverge det plutselige angrepet. Rød i toppen kan man derfor lene seg tilbake, roe seg ned, ta på seg lesebrillene igjen, finne en paselig fancy fargetusj (for de som støtter teorien om at jo finere farge, jo lettere er det å lese: FAIL!) og gyve løs på bøkene med ny giv – i hvert fall i teorien. Stort sett rekker man bare å finne ut hvor man var da man ble avbrutt, før ei ny hostekule inntreffer. Jeg mistenker at den kommer bare fordi man tenker hardt at «det der må ikke skje igjen, flaut!»

    Mulig det bare er meg, men jeg (når jeg ikke hoster selvfølgelig) tenker jeg mye på «eeeeer du ikke litt sulten, frøken, slik at du må ta deg en liten spisepause?» og «hvor lang tid har det eeeeegentlig gått nå? – 5 minutter ja, det var såpass.» Det er rett og slett fasinerende hvor bevisst man blir seg selv – og andre forsåvidt – når bøkene er så spennende at en stakkar nesten kan daue. Ja, spennende kan det forsåvidt være, problemet er vel at all spenning fjernes med en gang man MÅ lese OG huske det. (Sorry, var ikke meningen å ta av i kommentarfeltet her, men det er ikke akkurat sånn at man kan skrike ut sin frustrasjon på lesesalen…)

  5. hahaha, gleder meg sånn til å begynne å studere i Norge! her er det irriterende når bibliotekaren på instituttets mediatek hører på radio på mobilen sin så høyt at alle (!) hører værmeldingen… jadda.

  6. Et usedvanlig godt innlegg man kjenner seg igjen i.

    «Min» lesesal på HiO er lite trafikkert. I går da jeg kom, satt det to jenter her og førte en vanlig samtale. Jeg rigga meg til i et annet hjørne, og de to tantene gjorde ingen forsøk på å dempe seg. Jeg plugga inn øreproppene med musikk og fant fram pensumbøkene, ingenting skjedde. Etter en snau halvtime fant de ut at de skulle gå og drikke kaffe, og jeg var endelig kvitt dem.

    HVA POKKER FÅR FOLK TIL Å TRO AT EN STILLE-LESESAL ER STEDET FOR KJÆRESTEOPPDATERING OG KAFFESLABBERAS??? Og enda mer irriterende: Hvorfor hadde jeg ikke guts nok til å si ifra. Grunnen er vel at jeg innbiller meg at de uansett ikke hadde forstått tegninga.

    Kjerringer.

  7. Eg må fnise litt. Men berre bittelitt, for det er alvor i det du skriv. Det er eit veldig alvor. Det er nemleg slik at ein lesesal skal vere ope for alle… Nei, forresten, ikkje alle. Ein del av sosialiseringsprosessen når ein er student er å fatte normene som ein må følje på lesesal.

    Eg satt sida ein mann som meinte det var ein lur idé å ta av seg skoa.. og sokkene… Say no more. Sko og sokker må forbli på når ein ønskjer å vere usett på lesesalen. Det siste nokon ønskjer å hugse deg for er tåfisen.

    Takk for at du deler realiteten med oss. La nokon få lære av dette. Lære mykje av dette.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s