«I dag er du banken min,» sa min marokkanske venninne til min somaliske, i det vi reiste oss for å betale for den thailandske maten vi hadde spist. Min somaliske venninne smilte og betalte for to. Det er en scene som sjeldent utspiller seg blant mine etnisk norske venner. Jo, folk spanderer på hverandre, men det er ofte ved anledninger (det være bursdag eller en god karakter på en oppgave). Det hender det skjer uten foranledning og grunn, bare for å være hyggelig, men spanderingen blir uansett oppfattet som en stor sak. Den påspanderte blir umåtelig beæret og ytrer sine takksigelser flere ganger under måltidet. Med unntak såklart. Jeg sa sjeldent ikke aldri. Jeg har flere etnisk norske venner som spanderer på hverandre og som ikke er opptatt av å dele regningen nøyaktig – de gangene regnestykket over hvem som har spist hva og hvor mye viser seg å være en slitsom oppgave.
Jeg påstår ikke at det å dele rettferdig og velge å kun betale for seg selv er galt. Majoriteten av oss har ikke et budsjett som strekker til middag for hele vennegjengen på Maaemo. Man er student med begrenset inntekt, man er yrkesaktiv og har fryktelig mange utgifter, man sparer, man bruker, man har prioriteringer og konstant gavmildhet er og bør heller ikke være en prioritering. Men jeg opplever likevel en vesensforskjell mellom mine etnisk og ikke-etnisk norske venner. Møter jeg en pakistansk, somalisk eller marokkansk venn (minoritetsnordmennene jeg omgår mest har bakgrunn i disse landene) til kaffe, og står først i kaffekøen, betaler jeg for begge (eller unnskylder meg hvis jeg ikke har nok penger til å betale for begge). Står de i køen foran meg betaler de for oss begge (eller unnskylder seg hvis økonomien for øyeblikket er skral). Blant mine etniske norske venner er den tradisjonen et unntak og ikke en regel. Delingskulturen virker mer innarbeidet i den kulturen jeg er født med enn i den som daglig omringer meg. Hjemme lærte jeg ikke at noe var mitt, men at alt jeg hadde var ubetydelig hvis ikke det kunne glede andre også. Sitter jeg der med en pose Smash tenker mitt hode at den gå rundt bordet først – før jeg kan ta av den selv. Har jeg kjøpt en bolle tilbyr jeg min kaffekompanjong et stykke, selv om han sikkert kunne kjøpt selv. Har jeg fått lønn nylig skal jeg selvsagt betale for pizzaen vi har delt, hvorfor skulle jeg ikke det?
Min mor gikk hardt til verks for å motarbeide individualismen den norske skolen forsøkte å lære meg. Den har gode elementer, denne individualismen. Det er viktig å bane en egen vei, det er viktig med selvrealisering, det er viktig å prioritere seg selv og ikke ofre sine drømmer for fellesskapets beste, men det å leve i et fellesskap betyr ikke bare å leve parallelt med hverandre?
Nei. Jeg liker å dele, mulig det er en egoistisk tanke bak min trang til å dele: Det gjør meg godt at jeg kan gi av det jeg har til folk jeg setter pris på. Men i min somaliske kultur, og også i kulturen blant mine ikke-etnisk norske venner, er det implisitt at delingen er gjensidig. Min bror irriterte seg engang over en mann han kjente som han alltid spanderte på uten at mannen hverken avslo spanderingen eller forsøkte å gjengjelde. Sosial parasittisme er uhøflig. I somalisk kultur tar man heller ikke mot en gave man selv ikke kan gi. Spanderer du en tur på meg, kan jeg spandere en tur på deg. Spanderer du en Mini Cooper på meg, må jeg høflig takke nei (-selv om det gjør fryktelig vondt).
Gjensidigheten innebærer ikke at man står i gjeld til noen. Det må presiseres. Å holde regnskap over hvem som har betalt og hvor mange ganger man må gjengjelde for at det skal oppstå likevekt regnes for å være ganske smålig i somalisk kultur. Den implisitte gjensidigheten finner jeg mer attraktiv enn den eksplisitte. Jeg har opplevd etnisk norske venner som har insistert på at neste sjokolade spanderer de på meg, etter at jeg – som i øyeblikket kjøpte flere varer og skulle betale med kort – fortalte at jeg kunne ta Twix´en til 13 kroner også. En somalier hadde ikke sagt «nå står jeg 13 kroner i gjeld», en somalier hadde tatt det for gitt at jeg tok sjokoladen også – siden jeg kjøpte flere ting.
Det er i sånne øyeblikk at min somaliske herkomst skinner tydelig gjennom. Samtidig er jeg godt fornøyd med at noen av mine eldste etnisk norske venner (eldst i ansiennitet, ikke alder) har blitt smittet av meg hva angår deling, og jeg møter med bekymring unge somaliere som insisterer på å dele pizzaregningen etter hvor mange skiver hver har spist.
Nå har jeg brukt et par avsnitt på å romantisere somalisk delingskultur. Den er ikke alltid så romantisk. I somalisk kultur er det svært akseptert å forklare at man ikke har økonomisk råd til venner, men ikke til bekjente. Er man ute og spiser med bekjente, og det viser seg – av ulike årsaker – at du er den eneste som er istand til å betale (fordi restauranten ikke tar kort, for eksempel), kan det fort hende at du må betale for alle sammen (-det spiller ingen rolle om selskapet er på to eller tolv personer). Sosialt intelligente bekjente vil forstå at du umulig har råd til å betale for så mange og vil forsøke å finne minibank i nærheten. Men det finnes sosialt uintelligente mennesker også, dem har jeg stiftet bekjentskap med. Det kostet meg dyrt.
Men en av de viktigste tingene jeg lærte da jeg vokste var at hvis jeg holdt igjen, ville Gud holde igjen. Hvis jeg ga, ville Gud gi. Det er en holdning jeg forsøker å opprettholde. Joda, det hender jeg gir for mye, det hender jeg blir midlertidig fattig. Men det ordner seg alltid tilslutt.
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 