Fortellinger om kulturkollisjoner fra kommentarfeltet

Hvem sa at kommentarfelt er et onde? Artige folk kommenterer hos meg. Kom med dine historier også!

Snakket med en franskmann som jobbet som tekniker (ingeniør) på norgeskontoret i firmaet i noen år. Første dag på jobb tok han en runde og håndhilste på sine nye kollegaer. I god fransk tradisjon (antar jeg) startet han på en ny håndhilserunde også neste morgen. Førstemann som fikk besøk av denne høflige franskmannen for andre dag på rad ble helt sikkert svakt forskrekket, men klarte å skjule sin forbauselse. Nestemann var ikke like fintfølende og forklarte klart og tydelig at èn hilserunde fikk holde, hvorpå franskmannen tok signalet og gikk svakt beskjemmet tilbake til sitt kontor. Som enhver høflig person roste vår franskmann nordmenns “rett på sak” arbeidskultur.

Franskmannen var (og forhåpentligvis er) samboer med en ung kinesisk dame. Hun fortalte at i Kina er det forventet at døtrene tar vare på sine foreldre, og gjerne huser dem, når de blir gamle. Dette er så rotfestet at kinesiske foreldre kan saksøke sine barn og få erstatning dersom barna ignorerer dem i deres alderdom. Selv om det var lenge siden hun flyttet fra Kina, og de var i ferd med å flytte fra Norge til Frankrike, virket det som om hun var fast bestemt på å oppfylle forpliktelsen ovenfor sine foreldre når den tid kom.

Hans K.

Alle på meg som om jeg var fullstendig sprø hvis jeg prøvde å småprate i en butikk (dette var i Stockholm, svenskene som er i Oslo nå er mye hyggeligere). Så jeg jobbet hardt med å ikke si “å, den var fin” eller lignende i butikker.

Flere ganger var det møter på jobben og plutselig var et eller annet bestemt og alle var enige om at sånn skulle det bli. Det oppfattet jeg aldri, verken hvordan det skjedde eller hva som hadde blitt bestemt. Jeg bare skjønte at alle plutselig reiste seg. Jaaavel.

En gang ba jeg sjefen om å sende saltet. Alle glante på meg som om jeg var en revolusjær fra det ytre rom. Den svenske likheten strakk seg visst ikke så langt. Og slik er det i Norge også: Litt vanskeligere å finne grensene når de er mindre tydelige.

Husker jeg fortalte hvor plagsomt det var at de jeg bodde sammen med “bråkade” hele tiden. Alle ble veldig bekymret. Dagen etter måtte jeg dementere. Jeg mente ikke krangle, jeg mente “lage lyd” /”støye”. Ikke meningen å baktale slik.

 Toove om sin tid i Sverige.

4 thoughts on “Fortellinger om kulturkollisjoner fra kommentarfeltet

  1. Den fortellinga Toove fortel om småprating i butikk kunne jammen like godt kome frå Noreg. Då eg flytta frå Kristiansand til Oslo, kjende eg meg heilt idiot kvar gong eg gjekk inn i ein butikk, for alle butikkansatte såg på meg som idiotar kvar gong eg prøvde å slenge ut ein kommentar som la opp til ei småpratingsamtale, slik eg var vand til å gjere. I mange av butikkane fekk eg ikkje eingong respons på eit enkelt «hei» til dei som jobba, og var heilt himmelfallen.

    Når eg nå, etter 7 år, har flytta tilbake til Kristiansand frå Oslo, kjenner eg at eg må jobbe med å småprate med dei som jobber i butikkene. Frykter at eg faktisk har sendt eit sånt «er du heilt idiot»-blikk som eg sjølv fekk første tida i Oslo til meir enn ein butikkansatt.

  2. Tilbaketråkk: Og kulturkollisjonene fortsetter | bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s