«Big big big ass purse»

Jeg tror man i noen sekunder, midt i en latterkrampe, dør og flyr til himmelen.

Utlendingsdirektoratet, vis oss din menneskelighet!

Flickr: Commons

Idealisten, meg altså, er i  minoritet hjemme. Det råder enighet om at alle innvandrere (voldtektsmenn, trygdesnyltere og ærlige skattebetalende fedre) er kastet i samme byråkratiske bøtte, og deretter behandlet likt.

«Det er best at du forstår dette nå,» sier han – «så du ikke får et sjokk når du blir nødt til å møte virkelighetens stygge ansikt.»

Mamma er også enig. Jeg har kranglet meg hes ikveld. Jeg har hardnakket hevdet et selv om UDI er superteit, er Norge fantastisk bra. Norge, det norske systemet, er rettferdig. Jeg vil så gjerne ikke bli motbevist. Jeg har inntil fredag på å vise at systemet faktisk fungerer. Men jeg trenger virkelig hjelp.

Her er situasjonen:

Min bror er gift med en fantastisk fin somalisk dame. De har en datter sammen, og datteren, niesen min, har fått norsk statsborgerskap. Mor og datter bor i Syria, i påvente av at morens søknad om familiegjenforening skal innvilges. Normalt må man bare smøre seg med tålmodighet og la byråkratiets tannhjul snurre fritt. Normalt.

Vi befinner oss i en abnormal situasjon: Syria rister. Syria rister fælt. Hundretalls mennesker er drept, en  vågal opposisjon er i fremmarsj. men diktatorens menn er villige til å slå ned på alt og alle. Min lille niese og hennes mor tørr ikke gå ut, de hører skyting og i nabolaget er flere allerede drept. Min svigerinne har somalisk pass, det vil si, hun har to valg: Enten bli, eller reise tilbake til Mogadishu. Der flere kuler og en ustabil hverdag venter.

Min bror ringer UD, de forteller han at de kun hjelper norske statsborgere. Hvis han ønsker kan UD hente den nesten to år gamle niesen min. Moren kan de ikke hjelpe. Broren min svarer at han ikke kan fjerne datteren sin fra moren. UD sier at de forstår det veldig godt, men at det er fint lite de kan gjøre med det. Ring UDI.

Hos UDI svarer en resepsjonist som sier at det absolutt er grunnlag for prioritering i denne situasjonen. Send det inn skriftlig. Det gjør han. Han venter, og venter, og venter. Skipet de kaller Syria tar inn mer og mer vann. Han oppsøker UDI, han snakker med en ansatt som taster saksnummeret inn i skjermen sin. Hun sier: – Du, dette kan ta opp mot seks måneder. Om ikke mer. Dessuten har det gått surr i systemet. Du søkte jo om gjenforening i høst, behandling av alle søknader sendt inn i 2010 er forsinket.

Broren min ser vidøyd på den unge damen. Forsinket? Han forklarer at han normalt ville vært villig til å vente, så lenge det tar, han har tiltro til systemet, men de må vel forstå at situasjonen har endret seg. Familien hans er i umiddelbar fare?

Jo, UDIs ansatt forstår det. Men det er lite hun kan gjøre med det, altså. Og den søknaden om prioritering som du sendte inn? Den er ikke registrert. Prøv å sende på nytt. Men du må regne med at den også må til behandling.

Hvafaenskalmangjøreiensliksituasjon? Min bror vet ikke. Jeg sitter i sofaen hjemme og roper HANDLING. Mamma og brorsan ser på meg, og sukker at idealisten i meg snart må se verden for det verden egentlig er. Et urettferdig sted. Det vil jeg ikke. Ikke så lenge jeg lever. Mitt spørsmål er, og jeg håper noen har svar: Hva kan man gjøre i en slik situasjon?

«Mais je parle si bas que finalement je n’entends rien»

Fint. Vanskelig fransk, så forstod dessverre ikke hele. Pusse på fransken til sommeren.

Livet er en uforutsigbar, humpete, tur gjennom diverse sumper og blomsterkledde sletter

Foto: KatB

Nå kan jeg puste ut. Nå kan jeg svare på kommentarer og epost og henvendelser. Mye har skjedd i det siste: hyttetur, gjester, bursdagsfeiringer, somaliske litteraturfestivaler, en-familie-som-krever-å-se-litt-til-meg-også, flere gjester, små bryllupsfeiringer, foreningsarbeid, sykdom, eksamensangst, atter eksamensangst, mer eksamensangst og – like før ballen begynner å rulle – skriver jeg ett innlegg som får en massiv respons. En respons over all forventning.  Så massiv at folk som kjenner virkelige-meg og ikke «Somalieren»-meg, stopper opp, ser lurt på meg og sier: Blogger du?

I det siste, før ballen begynte å rulle, vurderte jeg å gå offentlig. Skrive under mitt eget navn. Jeg er ikke så anonym som jeg vil ha det til. Veldig mange kjenner meg gjennom bloggen. Veldig mange som kjenner meg utenom bloggen vet at jeg blogger. Det skal egentlig ikke mer enn et Google-søk til for å oppdage min identitet. Dessuten har jeg etterlatt så mange spor, iløpet av fire års blogging, at den observante leser vil se at Norge ikke er så stort og at somaliske jenter, i min alder, ikke så mange.

Men responsen på innlegget mitt har minnet meg på hvorfor jeg blogger anonymt. Jeg liker ikke personfokuset. Jeg liker ikke at det er mer interessant at jeg som  en somalisk jente skriver om det jeg skriver om. Jeg liker at jeg som meg skriver om det jeg liker.  Jeg liker å skrive om å  være somalier, muslim, student, norsk, nerd. Det er aspekter ved min personlighet. Men selv om jeg ofte setter meg selv i en bås, så vil jeg ikke at du skal sette meg i en bås. Jeg vet at jeg er inkonsekvent i tankerekken. Du kan lese mer om mitt ambivalente forhold til meg selv her:  “A Conjunction of Drones Simulating the Way in Which Sufjan Stevens Has an Existential Crisis in the Great Godfrey Maze”

Konklusjonen er at om du ikke vet hvem jeg er, så kan du fint finne ut av det. Og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til ødelegge coveret mitt i løpet av dette året,  en eller annen gang, men ikke nå. Ikke nå. Jeg takker for alle rosende ord, men å sende inn et innlegg til en avis er å gå offentlig. Folk får nøye seg med bloggen, enn så lenge.

En niqabi er en ninja med Allah som sitt hemmelige våpen

Foto: He’s gonna flip out like a ninja, ‘coz that’s what ninjas do

Jeg har faktisk ingenting imot niqab. Du vet, det ansiktsløret noen muslimske damer bruker. Jeg ser på niqaben som et symbol på at man har vendt seg – totalt – fra verden. For det finnes ingen større handling enn det å skjule sitt ansikt. Ansiktet er en avgjørende del av ens identitet, niqaben signaliserer at man vender fokuset fra sitt fysiske legeme og til sitt åndelige. Niqaben er asketens bærebare hule.

Niqab brukt med tanke på det jeg prøver å få frem i avsnittet over, synes jeg er helt fantastisk. Noen  av de mest spirituelle kvinnene jeg kjenner dekker ansiktet, og bruker anonyme klær. Ingen av dem bor i et ikke-muslimsk land. Jeg er for niqab, men jeg er imot niqab-bruk i ikke-muslimske land. Hvorfor så dobbeltmoralsk?

Hvis niqabens hensikt er å vende individet vekk fra verden, virker den mot sin hensikt i land som Frankrike, England og Norge. For verdens fokus vendes mot deg. Det er som om asketens hule ble okkupert av byggearbeidere. Skal asketen bruke tiden sin på å klage, eller skal asketen flytte til en langt roligere leilighet og fortsette meditasjonen der?

Jeg tror svaret er opplagt.

Spørsmålet som da melder seg er hvorfor byggarbeiderne ikke flytter på seg?

I vår del av verden er det ikke plass til  asketens hule, et menneske kan ikke distansere seg fra et samfunn som, i utgangspunktet, er skeptisk til ens levemåte. Det du gjør er å grave en dypere grøft mellom deg selv og «de andre», du legger til rette for at ytterliggående mennesker får bruke din tro mot deg og dine trosfeller. Du fjerner fokuset vekk fra det som faktisk teller: At du, som muslim, viser hva islam faktisk handler. Å leve som et godt og imøtekommende menneske.

Jeg er ikke imot niqab fordi den er kvinneundertrykkende, eller fordi jeg føler ubehag rundt kvinner som velger å skjule ansiktene. Jeg er imot niqab fordi den, i en denne konteksten, blir uislamsk. Derfor har de fleste lærde, selv de ultrakonservative, gitt dispensasjon fra å dekke ansiktet i ikke-muslimske land. De fleste anerkjenner at det å dekke ansiktet er et tillegg og ikke et påbud.  Å argumentere med «brudd på religionsfriheten» synes jeg blir for drøyt – ingen har nektet deg å praktisere din tro. Men det er veldig mange som frykter det å bli fremmedgjort i sitt land. Som muslimer synes jeg at vi skal ta denne bekymringen på alvor.

Det eneste forsvaret med en viss legitimitet er det liberalistiske argumentet. Det er dét mange muslimer støtter seg på, deriblant Bushra Ishaq som skriver i Aftenposten «Å forby noe en selv ikke liker, og særlig der majoriteten begrenser en minoritets rettigheter, er ikke noe annet enn udemokratisk.»

Dette blir litt hyklersk av muslimer. Det er få ingen muslimer som vil stå i barrikadene for å kjempe imot et eventuelt forbud mot nudisme i Europa. Vi er ikke akkurat store på det  å la andre gjøre det de vil – tvert imot.  Jeg minnes vagt opptøyer dengang en eller annen tulling tegnet noen bilder av profeten Muhammad (fvmh).  Få muslimer gikk til forsvar for karikaturene og sa: Vi hater det, men vi må tillate det vi ikke liker, for hvis vi ikke gjør det får vi et demokratisk problem.

Muslimer kan godt bli pasifistiske ninjaer med Allah som sitt hemmelig våpen, og som mål å vise islam på sitt beste. Men midlene noen ønsker å ta i bruk fører oss aldri til målet.

P.S: 

Utydelige meg. Jeg støtter ikke forbudet, men forstår hvorfor det kom.  Poenget mitt er at det blir veldig pussig om muslimer, som generelt ikke har noe imot at andre aspekter ved samfunnet forbys (jeg anklager ikke Bushra for det, dette er mer enn generell observasjon), skal bruke liberalistiske argumenter mot et forbud som rammer dem.

Forholder vi oss, konstant, til ytterkantene mister vi det allminnelige

Aslak Nore er drittlei folk som meg. Jeg er mildt sagt overrasket. «Folk som meg» vil vel si alle som ikke skriver ut, laminerer og henger på veggen kommentaren Nore skrev om truslene mot Amal Aden. La det være klinkende klart: Jeg tar avstand fra truslene mot henne. Men at jeg må understreke det sier litt om nivået på den offentlige debatten. Selvsagt tar jeg, som en relativt oppegående nordmann, avstand fra alle trusler mot ytringsfriheten. Selvsagt.

Likefullt tar jeg avstand fra det Aslak Nore skriver om min kulturelle og etniske bakgrunn. Jeg våknet opp til dette gullkornet:

«Amal Aden trues fordi hun utfordrer grunnpilarene i en mannsdominert og kvinneundertrykkende kultur. Dette er et samfunn der kvinner ugjerne skal jobbe eller ta utdannelse. Det er en æreskultur der kvinner forvalter familien eller klanens ære. Bryter kvinner med forventningene som stilles – om lydighet, underdanighet og jomfruelighet – vanæres familien. Amal trues fordi eldre somaliske menn mest av alt frykter et kvinneopprør – at flere kvinner følger hennes eksempel.»

Og når jeg så reagerer tas jeg til inntekt for kvinneundertrykkelse. Det er umulig å kritisere Amal Aden eller Kadra Yusuf, for de mantraene de messer har etterhvert blitt så inngrodd i den offentlige mentaliteten at ethvert forsøk på å nyansere bildet møtes med fordømmelse. Vel, Aslak Nore. Du tar  feil.

Du tar feil når du sammenligner min somaliske bakgrunn med den subindiske. Jeg har ingen forutsetninger for å uttale meg om indisk og pakistansk kultur, jeg har kun kjennskap til mine pakistanske venners erfaringer. Men ett og annet vet jeg om somalisk kultur, dét fordi jeg lever i det somaliske miljøet. Jeg kommuniserer med somaliere i Norge, i utlandet og i Somalia. Jeg hører mye og møter mangt. Ikke minst; der Amal Aden og Kadra Yusuf representerer unntakene er jeg, mer eller mindre, den klassiske regelen. Jeg har ikke hatt en røff barndom, de fleste somaliere har faktisk ikke hatt det og selv i somalieres øyne er det Amal Aden, dessverre, har måttet erfare så ubehagelig og uvanlig at det i seg selv er en faktor som skaper sympati for henne.

Da mormoren min vokste opp fikk hun fortalt at jenter måtte nøye seg med matrestene fra brødrene sine. Jentene måtte skrape kjelen for rester, etter at mennene hadde spist seg mette. Dette var Somalia i 1930-årene. Likevel var mormoren min datteren som blankt sa nei til den rike onkelen som inntrengende ba om hennes hånd, det er kvinnen som giftet seg med den fattige læreren og gikk imot familiens ønsker, og det er kvinnen som senere tok del i motstandskampen mot kolonimaktene. Ennå mener mormor at en jente først skal servere guttene, også spise selv.  Kontrastene, kontrastene i hver enkel somalier, det er det du har mistet Aslak. Det er det Amal Aden har mistet.

Da mor vokste opp, som den eneste jenta i en stor søskenflokk (som etterhvert ble mindre), ble hun i tidlig alder nødt til å hjelpe til hjemme. Likevel ble hun ferdig på skolen, hun tok utdannelse og jobbet –  først for staten og senere som næringsdrivende. Hun ble rik. Hun var pent nødt til å greie seg selv, hun var nødt til å ha noe å falle tilbake på. Det var det brødrene hennes sa til henne, det var det faren sa til henne. Dette er Somalia på 70-tallet. Det er ikke unntaket.

Vår kultur dyrker den viljesterke kvinnen som pakker kamelen og orker å gå like langt som mannen. Vår kultur idealiserer nomaden i både mannen og kvinnen. Har vi stygge patriarkalske tradisjoner? Fysøren, om vi har.

Vi har omskjæring, som min mors generasjon kjemper imot, og vi har denne barnslige og arkaiske normen om at menn bør serveres først, forskjellsbehandlingen kjemper min generasjon imot. Dette er en kamp som pågår hver eneste dag. Men hva har vi i tillegg? Vi har kvinner som dundrer på døren til en mann som slår sin kone, og skjeller ham ut. Vi har kvinner som står på og beskytter sykehuset sitt når menn med skjegg og våpen vil rasere alt sammen. Vi har jenter som selv velger hvem de vil gifte seg med, på tvers av klan og kultur. Hvorvidt familien aksepterer det er en annen sak, men jeg har aldri hørt om somalisk æresdrap. Velkommen skal du være,  du som kan vise til ei somalisk jente som har blitt drept fordi hun har vanæret sin somaliske familie.

For en stund siden satt en dame med et stort heldekkende klede i stuen vår og gråt. Hun gråt fordi verken mannen eller hun hadde vært istand til å komme igjennom til datteren. Datteren hadde valgt å droppe ut av skolen og gifte seg. Familien er konservative. Skinnet bedrar. Se på antall somaliske jenter som studerer eller ønsker å studere, snakk med den somaliske moren som ønsker at datteren skal bli til noe – in aay wax tarto un. Den somaliske faren som sitter i kaféen og skryter over datterens 4er i norsk. Somaliske menn vil ikke at kvinnene skal utdanne seg eller arbeide? Snakk med somaliske menn, jeg mener ikke taperne som står på Grønland torg og tygger khat. Jeg snakker ikke om fyren fra bygda som ser på tante og spydig sier at en kvinne ikke kan styre en butikk. Jeg snakker om gjennomsnittsmannen. Han det er flest av. Han som kjører taxi og vasker kontorbygg etter klokken 2100. Han som gir meg tommelen opp når jeg forteller at jeg studerer medisin – «Bli til noe, ikke bli som oss.»

Det er taperne som truer henne, og slike tapere må vi hanskes med på riktig måte: Politianmeldelse. Nå er det slik at Amal Aden ikke er særlig populær blant somaliere flest. Spørsmålet er hvorfor? Det er ikke fordi hun er en kvinne. Hadde hun het Abdi og sagt det samme, på samme måte, så hadde folk reagert på samme måte. Det er flust av offentlige somaliske menn somaliere, generelt, ikke liker. Hvorfor henne?

Ingen liker at den skitne trusa henges ute. Det skal være sikkert, og trusa er virkelig skitten. Det Amal Aden sier ikke feil, i det hele tatt. Trygdemisbruk er utbredt blant somaliere, men det er iferd med å bli lite sosialt akseptert. Ihvertfall ikke blant de religiøse. Moskeene har fåfengt forsøkt å stanse trygdesvindelen. Så, når somaliere sipper te og snakker dritt om Amal Aden spør jeg: Men, lyver hun? Og da må de ærlig innrømme at hun, ihvertfall om trydemisbruket, er på riktig spor.  Hva er problemet da?

At hun tør si ifra? Vel, det handler om at hun ikke står ved siden av de hun ønsker å hjelpe. Hun står skjermet, langt unna, og er uvillig til å anerkjenne at hennes erfaringer ikke er generelle, og at hvis hun vil gjøre noe med de som er generelle, så må hun tilbake i miljøet. Det handler om at hennes varsling ikke utgjør noe forskjell, for den trygdesvindelen hun snakker om har vært en sak de siste ti årene. Det som utgjør noe forskjell er handling. Hun må gjerne si ifra, men modighet er ikke det samme som å rope høyt om allmenn kjente hemmeligheter. Og tro det eller ei, det finnes kvinner som banker fra dør til dør og snakker med familier miljøet mistenker er involvert i trygdesvindel. Men, jeg antar at Aslak Nore ikke ønsker å slå ring rundt dem, og invitere dem til Litteraturhuset. Kanskje fordi kvinnene da vil fortelle at trygdemisbruk ikke handler om kvinneundertrykkelse? At en kvinne involvert i trygdesvindel faktisk har overtaket på mannen? At vi, somaliere, ofte hører fra kvinner som svindler: Naa calaladiisan dibbada u tuurey (jeg kastet klærne hans ut på fortauet). Trygdesvindel er et somalisk samfunnsproblem.

«We love it, and we leave it, and we watch it burn»

Dette er egentlig ikke en vår-sang. Det er liksom ikke en Corinne Bailey-følelse over Shingai Shoniwa. Hun er røff, hun er kompromissløs og hun er full av energi. Det er energien som får meg til å danse med hodet, trampe med tærene og synge med. Hun er så fin. Hun har en skjønnhet MTW-damene ikke kan konkurrere mot.

«A person who has not done one half his day’s work by ten o’clock, runs a chance of leaving the other half undone.»

Flickr: Commons

Jeg har så lite å si, føler jeg. Samtidig er det så mye jeg skulle ønske jeg kunne dele med dere. Ordene kommer ikke ut.  Hjernen er overarbeidet og ute av istand til å sette sammen setninger til en sammenhengende strøm av tanker og poenger. Ofte har jeg sett forundret på mennesker som har påstått at døgnet har for få timer, men nå forstår jeg dem. Døgnet har virkelig for få timer. Dét fordi jeg ikke organiserer døgnet mitt godt nok. Jeg skal dog bli flinkere. I’ll try to have some faith in me.

Fælt så anglofil jeg har blitt i det siste?