Utlendingsdirektoratet, vis oss din menneskelighet!

Flickr: Commons

Idealisten, meg altså, er i  minoritet hjemme. Det råder enighet om at alle innvandrere (voldtektsmenn, trygdesnyltere og ærlige skattebetalende fedre) er kastet i samme byråkratiske bøtte, og deretter behandlet likt.

«Det er best at du forstår dette nå,» sier han – «så du ikke får et sjokk når du blir nødt til å møte virkelighetens stygge ansikt.»

Mamma er også enig. Jeg har kranglet meg hes ikveld. Jeg har hardnakket hevdet et selv om UDI er superteit, er Norge fantastisk bra. Norge, det norske systemet, er rettferdig. Jeg vil så gjerne ikke bli motbevist. Jeg har inntil fredag på å vise at systemet faktisk fungerer. Men jeg trenger virkelig hjelp.

Her er situasjonen:

Min bror er gift med en fantastisk fin somalisk dame. De har en datter sammen, og datteren, niesen min, har fått norsk statsborgerskap. Mor og datter bor i Syria, i påvente av at morens søknad om familiegjenforening skal innvilges. Normalt må man bare smøre seg med tålmodighet og la byråkratiets tannhjul snurre fritt. Normalt.

Vi befinner oss i en abnormal situasjon: Syria rister. Syria rister fælt. Hundretalls mennesker er drept, en  vågal opposisjon er i fremmarsj. men diktatorens menn er villige til å slå ned på alt og alle. Min lille niese og hennes mor tørr ikke gå ut, de hører skyting og i nabolaget er flere allerede drept. Min svigerinne har somalisk pass, det vil si, hun har to valg: Enten bli, eller reise tilbake til Mogadishu. Der flere kuler og en ustabil hverdag venter.

Min bror ringer UD, de forteller han at de kun hjelper norske statsborgere. Hvis han ønsker kan UD hente den nesten to år gamle niesen min. Moren kan de ikke hjelpe. Broren min svarer at han ikke kan fjerne datteren sin fra moren. UD sier at de forstår det veldig godt, men at det er fint lite de kan gjøre med det. Ring UDI.

Hos UDI svarer en resepsjonist som sier at det absolutt er grunnlag for prioritering i denne situasjonen. Send det inn skriftlig. Det gjør han. Han venter, og venter, og venter. Skipet de kaller Syria tar inn mer og mer vann. Han oppsøker UDI, han snakker med en ansatt som taster saksnummeret inn i skjermen sin. Hun sier: – Du, dette kan ta opp mot seks måneder. Om ikke mer. Dessuten har det gått surr i systemet. Du søkte jo om gjenforening i høst, behandling av alle søknader sendt inn i 2010 er forsinket.

Broren min ser vidøyd på den unge damen. Forsinket? Han forklarer at han normalt ville vært villig til å vente, så lenge det tar, han har tiltro til systemet, men de må vel forstå at situasjonen har endret seg. Familien hans er i umiddelbar fare?

Jo, UDIs ansatt forstår det. Men det er lite hun kan gjøre med det, altså. Og den søknaden om prioritering som du sendte inn? Den er ikke registrert. Prøv å sende på nytt. Men du må regne med at den også må til behandling.

Hvafaenskalmangjøreiensliksituasjon? Min bror vet ikke. Jeg sitter i sofaen hjemme og roper HANDLING. Mamma og brorsan ser på meg, og sukker at idealisten i meg snart må se verden for det verden egentlig er. Et urettferdig sted. Det vil jeg ikke. Ikke så lenge jeg lever. Mitt spørsmål er, og jeg håper noen har svar: Hva kan man gjøre i en slik situasjon?

7 thoughts on “Utlendingsdirektoratet, vis oss din menneskelighet!

  1. Reglene tar ikke høyde for alle vanskelige situasjoner –
    og når folk har for mye makt, som i et forvaltnignsorgan som kan skalte og valte med folks liv, er det lett at det blir maktmisbruk. De får sikkert høre massevis av gode grunner til at akkurat den søknaden må forseres, slik at de blir litt immmune.
    Spør folk som har hatt kontakt med NAV, som har ME og ikke får behandling, som er innlagt i psykiatrien…. Alle vil kunne fortelle om maktmisbruk. Det er menneskelig, dessverre. Intet land er perfekt og intet land består av perfekte mennesker, ei heller Norge.

    Vi får være glade over det bra som skjer, f eks at mordraten på 1700tallet i Bergen var ti ganger det den er i Detroit i dag, mens den i dag er en brøkdel. La oss sammen fortsette å jobbe for et bra land og en bra verden🙂
    Og jeg håper selvsagt at din bekjente finner et trygt sted i Syria mens hun venter. Og jeg håper at Syria blir et demokrati uten et stort blodbad.

  2. Å kjære vene, det er jo helt hjerteskjærende. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne gjøre noe for å hjelpe.😦
    Dessverre viser det seg gang på gang at reglene er lite tøyelige – med unntak av saker som får en viss mediedekning, da er det mye som tyder på at saksbehandlerne får ut fingeren. Se her, for eksempel, en sak jeg fulgte med på i lokalavisa mi: http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5520220.ece
    Det er ikke akkurat samme situasjon som din brors familie er i, altså – men det dreier seg om at barnas beste skal hensyntas, og akkurat det gjelder jo i begge sakene.
    I deres tilfelle er jo den lille jenta attpåtil norsk statsborger, noe som vel må veie ganske tungt hos byråkratiet?
    Uansett – den lille jenta i denne saken er nå kommet til Norge: http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5579425.ece
    Kanskje det går an å ta kontakt med noen av de involverte for å høre hvordan de ordnet det til slutt, for de må da ha fått noen slags fortgang i dette.
    Huff, det er vel et såkalt long shot. Krysser fingrene og håper du får gode råd.

  3. å. jeg hadde ikke lest denne mailen da jeg svarte tilbake på mailen… grusomt, føle seg som en minibrikke i et kjempemaskineri der menneskeskjebner ikke tas hensyn til. jeg føler med deg og din familie.

  4. Det blir nok desverre at de må gjøre som så mange må i slike situasjoner. Holde hodet lavt, oppholde seg mest mulig innendørs, unna vinduer, sky folkeansamlinger og da i særdeleshet ansamlinger med mye unge (sinte/fortvila) menn, se i bakken i nærheten av uniformerte, vise underdanighet.

    Byråkratene i et land såpass langt unna som her i Norge vil nok ikke hjelpe til med å øse ut. Situasjonen blir for fjern for dem, selv når det gjelder familie til Norske statsborgere.

    ICRC (røde halvmåne) er i Syria og har trappet opp innsatsen i forhold til utdeling av førstehjelpsutstyr og rekruttering av frivillige hjelpearbeidere- egentlig nok et dårlig tegn, her forventes mye mer bråk. La oss håpe at førstehjelpsarbeidet i det minste får foregå uhindret.

  5. Hmm, ja. Nei, jeg innrømmer nederlag her. Men skulle ønske de kunne behandle søknaden før Syria ble omringet av en jernmur, ingen ut og ingen inn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s