A Conjunction of Drones Simulating the Way in Which Sufjan Stevens Has an Existential Crisis in the Great Godfrey Maze

Folk flest får et galt førsteinntrykk av meg. Tror jeg. Folk flest, kanskje gjelder dette blogglesere også, tror at jeg er en samfunnsengasjert jente med sterke meninger. Noe jeg forsåvidt er, men jeg er ikke utelukkende en samfunnsengasjert jente med sterke meninger. Noen ganger bryr jeg meg ikke et døyt om samfunnet, andre ganger har jeg absurde og svært svake argumenter som jeg hardnakket står for (jf. diskusjon om druenes opphøyde status). Det er slik at det nesten er forventet at jeg skal mene noe om  alt som har med muslimer og innvandrere å gjøre. Nå har det seg slik at jeg faktisk mener noe om det meste som har med muslimer og innvandrere å gjøre, men jeg synes likevel at det er synd at det ikke er forventet at jeg skal mene noe om Gardar Eide Einarssons utstilling i Astrup Fearnley museet. Vel, akkurat nå har jeg egentlig ingen formening om Gardar Eide Einarssons utstilling ettersom jeg ikke har sett den, men jeg har da planer om å besøke museet etter eksamen?

Noen ganger skulle jeg ønske at min samtalepartner ikke ble skuffet når jeg, istedet for å snakke om Belgias forbud mot niqab, synes at det er mer interessant å snakke om oljeboring i Barentshavet. Hva om jeg heller vil snakke om Madde og Jonas’ brudd?

Folk som har blitt kjent med meg, relativt godt kjent med meg, vet at jeg som oftest er en useriøs person som kommer med de mest usaklige utspill. Jeg er den som kaster seigmenn på vennene mine når jeg blir provosert (beklager, forresten), jeg er den som diskuterer sære mattradisjoner og klemmer folk som synes at brunost og syltetøy er verdens verste kombinasjon, jeg er den som ruller rundt på gulvet av latter når jeg, ilag med gode venner, ser på dårlige romantiske komedier.

Dessverre, heldigvis?, oppfyller jeg en stereotype rimelig godt. Den flittige muslimske innvandrerstudinen. En som roper høyt og hellig for hijaben sin. Samfunnsbevisst. En moderne, men likevel tradisjonell, jente. Ja, og alt det der.

Også gidder man ikke mer.

Noen dager vil man bare være seg selv.

Fullt klar over at det er ganske umulig.

Noen ganger vil man spise is, høre på Sufjan Stevens og bare smile tamt.

Får jeg lov?

Jeg graver vel egentlig graven min selv. Jeg forstår at bloggen er lagt opp slik at det liksom skal handle om det å være muslim, innvandrer og ung. Ubevisst antakeligvis. Det er liksom ikke å komme utenom. Det er selvsagt en del av meg. Men kanskje jeg skal slutte å begrense meg til det øverste laget av matrusjkadukken. Spørsmålet er, er folk rede til å se annet enn hijab og sjokoladeansikt i lettmelknorge?

You tell me.

P.S: Kanskje jeg undervurderer folk.

6 thoughts on “A Conjunction of Drones Simulating the Way in Which Sufjan Stevens Has an Existential Crisis in the Great Godfrey Maze

  1. Dette er ikke helt det samme, men jeg kom til å tenke på det: både mamma og pappa er prester, og da får man også ofte visse forventninger knyttet til seg. Ikke fra mammaen og pappaen, men fra alle andre. Jeg husker spesielt godt en gang på videregående, da jeg fikk høre at noen gutter fra en annen klasse ikke turte å sitte ved samme bord som meg i lunsjen – for da måtte de sikkert be bordbønn! Jeg har måttet forklare uendelig mange ganger at, ja, jeg får lov til å gå på fest, og nei, jeg må ikke gå i kirka hver søndag. Og at mammaen og pappaen min er ganske vanlige folk, kanskje til og med mer liberale enn mange andre, og at barna de får er vanlige barn, ikke, ehm, engler eller noe.

    Den store forskjellen er vel kanskje at nå som jeg har blitt voksen, og flyttet for meg selv til Oslo, har det ingenting å si for folk jeg treffer lenger at jeg er prestedatter. Det trenger jo ikke komme opp i samtalen en gang. Det var litt vanskelig da jeg var tenåring, men ikke nå lengre. Å være muslim, bære hijab eller ha «sjokoladeansikt» (hihi), kan man liksom ikke bare legge fra seg. Skjønner godt du kan bli lei, og ønske å få være bare deg i blant.

    Jeg er klar, forresten! (og håper denne lange kommentaren ga mening, sånn litt i hvert fall)

  2. Din lange kommentar ga masse mening, og jeg ble skikkelig fascinert. Jeg merker selv at jeg har noen fordommer om prestebarn, jeg tenker intuitivt at de antakeligvis er englebarn (hahaha!), men det er nettopp dét. Vi vil så gjerne plassere folk i kategorier, da gir alt så mye mer mening og man får orden på kaoset verden egentlig er. Eller, man tror man får orden på det?

    Jeg er like skyldig som kompisen min som ville snakke om Belgia og ikke Madde. Men jeg merker jeg var litt superfrustrert i dette innlegget, nå må ikke folk tenke at jeg ikke vil snakke om sjokoladeansikt og supermuslimhet, det er selvsagt en del av meg, men noen ganger vil jeg heller skrive om Joker og Safari og Paradise Hotel…

  3. Jeg fant bloggen din i dag, jeg… Bedre sent enn aldri! Jeg er glad for at jeg fant den! Og jeg er klar for mer enn det øverste laget i dukken! Veldig gjerne! Gleder meg til å følge bloggen din videre – og til å lese bakover i arkivet.🙂

  4. Tilbaketråkk: Livet er en uforutsigbar, humpete, tur gjennom diverse sumper og blomsterkledde sletter « bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

  5. Tilbaketråkk: Et selvmordsprosjekt. Alternativt: Å skyte seg selv i foten. « bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s