En underholdende taper

Igår deltok jeg i lanseringen av en artig kampanje jeg helhjertet støtter, nemlig «Nyt Afrika». Kampanjen handler, i korte trekk, om å sette fokus på afrikanske landbruksprodukter. Jeg fikk muligheten til å holde et innlegg, jeg var dødsnervøs og jeg gjorde den største synden i talehold-ologi: Jeg så nesten ikke opp på publikum. Det hjalp ikke på min nervøsitet og generell følelse av malplassering (-dette kan jeg ikke noe om!) at jeg skulle holde innlegget mitt etter at Guro Sibeko hadde vært på scenen. Guro Sibeko, dere. Man går ikke på scenen etter Guro Sibeko. For man kan ikke toppe henne, man kan umulig bli en fjerdel så bra som henne. Uansett, denne mindreverdighetssytingen til side, innlegget mitt ble vitterlig applauderte. Etter arrangementet mente noen snasne folk fra SAIH at jeg burde publisere det et sted.  Joda, men bloggen er jo underernært fant jeg ut, hvorfor ikke publisere innlegget jeg holdt her? For deg som har vært med på bloggreisen min er tankene og fortellingene her ikke helt ukjente:

Som representant for en ganske belastet afrikansk innvandrergruppe i Norge, somaliere altså, har jeg fått den ikke enkle oppgaven å snakke om hvilke bilder vi – folk flest – har om kontinentet, hvorfor de ikke er endret og hva bildene betyr for utviklingen av Afrika. Det er tre store problemstillinger. Jeg er ingen statsviter, samfunnsøkonom eller sosiolog. Jeg er egentlig en legestudent som har rømt fra lesesalen. Men det mange tenker er at jeg har et unikt innenfraperspektiv. Jeg tror jeg har et innenfraperspektiv.

Og derfor begynner jeg innlegget mitt innenfra, med en personlig beretning. Jeg er en afrikaner som aldri har vært i Afrika. Joda, jeg er født Afrika. Min mor lar meg ikke glemme de timene hun tilbragte på fødselsavdelingen i Banadir sykehus, i Mogadishu. Hun lar meg ihvertfall ikke glemme de mange søvneløse nettene jeg forårsaket i vårt varme, romslige hjem i bydelen Hodan. Hun lar meg ikke glemme at hele husholdningen byttet på å synge for meg.

Mamma lar meg ikke glemme, selv om jeg er en afrikaner som ikke husket det Afrika jeg bodde i iløpet av mitt første leveår på jorden. For tilfeldighetene, skjebnen eller historien, ville det til at jeg,  som en 9-måneder gammel baby, skulle oppleve borgerkrig. Tilfeldighetene, for deg som tror på dem, skjebnen for meg som er religiøs eller historien, som vi alle kan enes om, ville det til at jeg som to-åring skulle bli norsk. Men én ting var i veska til mamma da hun krysset grenseovergangen mellom Russland og Norge, i tillegg til våtservietter, falsk identifikasjon, pulvermelk og tøybleie – mamma tok med seg Afrika.

Mamma lar meg ikke glemme, for i de 21 årene jeg har bodd med henne har hun fødd meg Afrika med teskje og med tresleiv. Afrika! Hun begynte med Somalia, for at femåringen som så vidøyd på henne mens hun pakket samosa ikke skulle bli overveldet. Hun begynte med sin hverdag. Om huset i Mogadishu, om å jobbe i et kraftselskap, om å tørre det store: Nemlig slutte på jobben for å grunnlegge et importfirma med bestevenninnene.

Om å lykkes og om å fryde seg over å se navnet sitt på svære containere i brygga i Mogadishu. Hun fortalte om sitt og pappas mislykkede forsøk på å ha dyr i hagen i Mogadishu. Geitene invaderte kjøkkenet, strutsene stakk stadig av og pappa tilbrakte fritiden sin på å jage dem hjem igjen.  Tilslutt fant pappa ut at det lureste var å ha dyr på avstand, så de kjøpte like greit en liten kyllingfarm et stykke utenfor Mogadishu, i et sted som heter Afgoye. I familien vår trumfer kjærligheten til stekt kylling, kjærligheten til dyrs velferd. Dessverre. 

Etterhvert fokuserte hun på å fortelle om Somalia i fugleperspektiv – ovenfra, de store trekkene – hun snakket om de etniske gruppene i Somalia, klansystemet, kongerikene, imperialismen, frigjøringen, utviklingen av skriftspråket, maktfordelingen, den somalisk kommunismen, og til det mindre alvorlige men like fullt nødvendige – poesien, kunsten, musikken – musikken, dere, jeg er den eneste somalieren vokst opp i Norge som har et lidenskaplig forhold til somalisk musikk mellom 1950 og 1987, alt etter er sprøyt.

Mamma plantet frø i meg, nysgjerrige frø, som gjerne ville vokse. Og jeg søkte kunnskap der alle søker kunnskap: Den norske skolen. Det var ikke et heldig valg. Det så ut til at den norske skolen hadde som hensikt å motarbeide alt mamma hadde fortalt meg om Afrika.  Afrika var et kapittel i historieboken – i noen bøker ble Asia og Afrika omtalt i et og samme kapittel – det var liksom det andre. I tillegg til alle de viktige begivenhetene i Europa.

I historieboken var det malerier med svarte, lettkledde, uttrykkelig primitive afrikanere i møte med velkledde hvite menn. Det ble skrevet om det å kutte opp Afrika i biter, kappløpet om Afrika kaller man det. For Afrika er liksom en pokal, også er Belgia og Frankrike, Storbritannia, Italia og Portugal atleter i verdensklassen som kjemper om denne pokalen. Det var aldri kampen om Afrika.  Sjeldent ble motstand nevnt i afrikansk kontekst, sjeldent ble Afrika før kolonialismen diskutert. Det skjedde ikke så mye der nede, og ting begynt først å skje da den hvite mannen dro ned og tok med seg den bestselgende selvhjelpsboken: «How to build civiliaztions for dummies».

Nå må jeg ikke være så snever: Afrika ble vitterlig omtalt i samfunnsfagboken også. I kapittelet om u-hjelp, u-land og uunngåelig bistand. Afrikaneren er på flukt, rekker ut hendene for å få hjelp eller bærer på en gevær. Afrikaneren møter vi ikke bare i skolefagene, men også når det er reklameforbud på tv – i pinsen og i romjulen – og da er afrikaneren gjerne en jente som vil at du – nettopp DU – skal bli fadder for henne. Afrikaneren har mange av oss møtt i utallige t-banestasjoner, i bod der det selges boller og kaffe til inntekt for en god sak. Særlig denne høsten har det vært mange boller på meg. 

 Vi ser Afrika når det er opptøyer eller konflikter, i Sudan eller Kenya. Mange blir kjent med Afrika gjennom Hollywood. Rwanda er det landet han derre fyren fra Crash spilte den afrikanske versjonen av Schindlers liste. Og Uganda er landet der han skikkelig heite briten i The Last King of Scotland, var det James McAvoy han het? hadde det seg med Idi Amins kone.

Disse bildene er ikke gale. Dette eksisterer og har eksistert. De er like representative som meg. Problemet med bildene er at de er ensidige. Og kanskje er det et problem med meg også, risikerer jeg å ignorere problemområdene om jeg snakker romantisk om Afrika? Det handler om å være bevisst mangfoldet. Ensidige bilder speiler ikke bredden i kontinentet Afrika.  Vi lar problemområder definere et kontinent. Vi sier ikke at Europa er et mislykket økonomisk prosjekt fordi Hellas halter og vi sier ikke at Europa er nedlagte bilfabrikker, og ser til Sverige. Afrika er et kontinent. Hvor ofte må en si det før det blir akseptert?

Ikke ofte nok. Gode, fantastiske venner av meg sier stadig: Du, jeg skal reise til Afrika. Jeg sukker tungt, noen ganger blir man litt lei av det å måtte understreke at Afrika, sør for Sahara, ikke er et land. Alt der nede er ikke helt det samme.

Det er nærliggende å stille et spørsmål som begynner med hvorfor? Hvorfor fremstilles Afrika som et mislykket land. Og ikke et kontinent med stor variasjon.

Kunnskap dere, vi er alle lei av å høre at kunnskap er nøkkelen, men den er virkelig det. Da jeg vokste opp var kunnskapen om Afrika begrenset til kolonialisme og uhjelp, dette endrer seg nå. I mine nevøers bøker ser jeg at Afrika fremstilles mer variert enn det gjorde på 90-tallet. Men det er én ting å omtale et tema, et annet å prioritere det. Jeg opplever ikke at Afrikakunnskap er prioritert kunnskap. Afrika er sør for oss i det eurosentriske kartet, der nede med resten av røkla. Afrikakunnskap er ikke prioritert i akademia heller, Afrikainstituttet ved universitetet i Oslo ble jo lagt ned for ikke så veldig lenge siden. Vi snakker om at vi bærer på negative og gamle bilder av Afrika, men bildene av Afrika vil aldri endres sålenge vi mangler kunnskap om kontinentet.

 Grunnsynet i bildet av Afrika bygger på arven etter de første misjonærne, arven etter de europeiske imperialistene og ikke minst – arven – etter slaveriet.  Den svarte mannen er dum. Han vet ikke bedre. Han vet ikke sitt beste. Den svarte afrikaneren er ikke bare dum, han er også eksotisk. Dette grunnsynet – jeg sier ikke at brorparten av Norge går og tror at afrikanere er dumme – lever videre ubevisst. Det er kanskje det vi må ta tak i. Vi må slutte å se på afrikaneren som underholdningen: Den dansende afrikaneren som hopper rundt for den europeiske delegasjonen. Vi må slutte å se på afrikaneren som et slag mot vår kollektive samvittighet: Å synes synd på afrikaneren skaper ikke fremgang. Vi må begynne å ta afrikaneren seriøst. Vi må prioritere afrikakunnskap, snakke om pre- og postkolonistisk litteratur, diskutere agrikultur og infrastruktur med kvegeiere i Botswana, vi må få afrikanske produkter – med afrikanske merkelapper – på markedet.

For hver gang jeg som ung afrikaner blir framstilit som en underholdende taper, blir det vanskeligere å motbevise det. Tilslutt gidder man ikke. Man gidder ikke å motbevise. Man gidder ikke å bruke ord med mer enn tre stavelser hvis man alltid får samme reaksjon: Shit, du kan ord med flere enn tre stavelser?! Bildene virker fordummende, hånden som stadig mottar ser ingen grunn til å arbeide lenger og den nye generasjonen afrikanere – mange som aldri har vært i Afrika – risikerer å føle distanse og kanskje utvikle et hatforhold til dette kontinentet som alltid er i deep shit. Det er farlig. Det er veldig farlig. Jeg er den jeg er fordi jeg lærte å elske min bakgrunn. Nå er oppgaven å få alle andre til å elske den.

Takk.

Fortalte jeg at jeg presterte å introdusere meg fem ganger for Frank Rossavik? Måtte liksom holde ham i hånden i to-tre minutter og gjenta navnet mitt ørten ganger, selv om jeg er ganske sikker på at han fikk det med seg fra første øyeblikk. Ja, jeg har dette med å drite meg ut i sosiale tilstelninger. Det er derfor jeg gjemmer meg bak en blogg, for å si det sånn

Reklamer

16 kommentarer om “En underholdende taper

  1. Hei, har ikke hatt tid til å gå gjennom innholdet av hva du sa ennå, men vil med en gang gratulere deg med å ha «vunnet over» din egen redsel for «the beast»: publikum.
    De aller aller fleste sliter med dette ubehaget, men heldigvis: for de aller fleste blir terskelen og ubehaget lavere og lavere. For noen (heldige) blir det til og med slik at de gleder seg. «Nøkkelen» til dette er nokså selvsagt: ØVELSE. Finn arenaer som er lite skremmende, finn temaer du kan godt og/eller er engasjert i og utfordre deg selv igjen og igjen. Det skal ikke mange gangene til før du kjenner bedringen.
    Det betyr ikke at de ikke er nervøs foran forestillingen -og når en skal til å gripe ordet, men denne nervøsiteten blir mye lavere, og faktisk ikke større enn den bør være for at du skal være skjerpet.

    Cassanders
    In Cod we trust

  2. Jeg er enig med de snasne SAIH folka! Selv om bloggen din har mange lesere, hadde denne teksten fortjent mange flere. Du skriver ikke bare godt, men om så viktige ting som sjelden eller aldri kommer offentligheten for øye eller øre. Please!

  3. Ja, jeg har til og med lest en avis fra venstresiden i Norge som hadde en lang artikkel om hvor dårlig Afrika blir portrettert, og et annet sted i avisa var det en artikkel til som handlet om Afrika… om overgrep i Kongo.
    Media bør i det hele tatt tenke seg litt om: Hvor interessant er det å lese disse oppramsingene av ulykker hele tida? Og valg. Nå denne uka en lang artikkel om valget i Kirgisistan i Aftenposten. Jeg vet ikke en gang nøyaktig hvor det er. Hva med en artikkel om hvordan banksystemet i Kirgisistan funker? eller noe helt annet.
    Tror Afrika er ekstra ille ute rett og slett fordi mørke folk ser annerledes ut og det tar litt tid å komme over annerledesheten. Vanskelig for folk å forstå når jeg sier at «men Afrika har størst genetisk variasjon av alle verdensdeler. Èn afrikaner er ikke som en annen afrikaner.»
    Men jeg er skuffet over at du ikke sa noe spesielt om god eksotisk mat, som jeg er veldig interessert i 🙂 Sjekk denne http://kolofon.no/index.aspx?pid=2564&docid=75

    Husk når du står foran en gjeng med folk og er nervøs: Hvis de har bestemt seg for å si noe stygt om deg, vil de gjøre det uansett. Er de vennlig innstilt går det meste bra uansett. Og det hjelper på nervøsitet å spise masse grønt og trene dagene i forveien, så du har riktige bakterier i magen og føler deg frisk, stolt og selvsikker.
    (Kan finne forskning på det hvis du vil)

    Og til sist et helt annet tema som jeg bare tilfeldigvis fant i dag. Når vi snakker om integrering. Det er ikke alle som er videre interessert i integrering, kan man si. De fleste er mest opptatt av å fortsette sitt eget liv så bekvemt som mulig. Denne bloggen er illustrerende. Kan du gjette hvor hun bor? http://junglewife.wordpress.com/
    Skulle tro at hvis de ikke hadde bragt med seg rikdommer hadde de ikke vært veldig poppis lokalt.

  4. Jeg skulle gjerne fått med meg dette fremragende foredraget. Jeg fikk tårer i øyekroken av å lese dette her.

    Haybad waxaad kuleedahay dhulkaaga hooyo! Du har sannsynligvis hørt den ørten ganger tidligere og jeg er usikker om den er eldre enn 1987. Men anyways litt wadani skader ingen. 🙂

    http://www.youtube.com/watch?v=6HZ5B3WbGTk

  5. Jeg håper flere leser bloggen din, og dette innlegget. Alle trenger å våkne! Det blir snakket så mye om gjøre en forskjell ved å «hjelpe andre» donasjon her å der til alle de stakkarslige. Virker som om mange gjør det kun for å tilfredstille deres samvittighet, «jah nå har jeg gjort noe for de fattige». Great.. But change trully starts with you. Stor respekt for folk som deg, we need people like you who WILL make a change 🙂 Jeg håper på å kunne reise flere steder i både Afrika og andre land som vanligvis er fremstillt dårlig. Fordi jeg vet at det ligger mye gode skjulte lærdom og kunnskap. Jeg jobber med barn, og jeg håper på å være en god påvirkning til en bedre verden. Ønsker deg alt godt.

  6. Så mye å lære, så mye å oppleve, og ja jeg er en av dem som gjerne reiser til Afrika, ikke fordi jeg tror det er et land, men fordi jeg ikke vet hvilke(t) land jeg ville ha reist først til, rett og slett på grunn av en stor prosjon reise- og lærelyst og en stor porsjon manglende kunnskap, bla fordi dette var et ikketema i egen skolegang.

  7. fantastisk, min venn! enig i at det bør publiseres i tillegg til her; misforstå meg rett (jeg er veldig takknemlig for at du delte med oss), men denne innsikten og dette perspektivet (unikt innenifraperspektiv, that is) bør deles med flere! gratulerer også med å ha trosset frykten og holdt noe jeg er sikker på at var et topp innlegg. heia!

  8. Nå har jeg lest innlegget og har en del innvendinger -det får da være måte på panegyrikk hos kommentariatet 🙂

    ….Ikke så mye om utgangspunktet, du skriver godt om f.eks den tidligere endimensjonale fremstillingen av det «usivilserte Afrika», om det moderne endimensjonale mediale bildet av det «trengende» Afrika, og også om din forståelige forankring i «dine» røtter (i vid forstand).

    Men når man forkaster feil fremstilling og forståelse, er det en risiko for at en i neste omgang kan havne «i den andre grøfta» (jfr ukritisk bruk av Said’s kritikk av «Orientalismen»).

    En liten digresjon her fra steinrøysa:
    Den gamle TV-høvding Erik Bye hadde en gang en TV-serie fra vår sørgelige historie om vår rolle i slavehandelen («Triangelfarten», m.m ) fra dengang vi var forent med Danmark.
    http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article2131484.ece

    Settingen var det gamle danske «slavefortet» Christiansborg i Ghana. E.B. reise rundt og intervjuet etterkommere av slaver og lokalbefolkning. Programmet var (for så vidt rimelig nok) breddfullt av postkolonial skyldfølelse. Denne var nok såpass sterk at han (eller teamet ) neppe la merke til en nokså interessant poeng som fremkom i en samtale hvor han intervjuvet en etterkommer av høvdingslekt.
    Et av (hoved)temaene var nemlig UTPLYNDRING, og E.B. spurte villig vekk om ikke det var stor bitterhet over all rikdommen som også ble tatt fra folket der.
    Joda, høvding-etterkommeren kunne bekrefte at den bitterheten var absolutt stor. Men han understreket at uretten var ekstra stor for ham og hans slektninger, for det var jo DERES(sic) gull som var røvet. (Altså høvdinge-familiens gull .. -IKKE FOLKETS).

    Jeg nevner denne historien fordi når det nå avdekkes stadig mer av spennende afrikansk historie, nubiernes- og mange andre sivilisasjoner/kulturer, er det tendenser til å (over)idyllisere dem.
    Selv flere av disse var forholdsvis avanserte på mange felt, bør en ikke underslå at de stort sett var strengt hierarkiske samfunn, hvor kongen fordelte makt og posisjoner til en utvalgt elite i bytte med loyalitet.

    En bør heller ikke glemme at arfikanske samfunn/stammer/kulturer SELV i stor grad bidro til å forsyne hhv europeiske/ameikanske OG arabiske slavehandlere med slaver.

    Cassanders
    In Cod we trust

  9. Det er alltid bra med kritisk blikk og nyanseringer. Jeg vet ikke om Cassanders har kritikken som ble fremmet i Aftenposten av Afrikan History Week (som ble avholdt i Oslo tidligere i høst) i tankene, men er det egentlig noe i det Somaliernes sier som inviterer til en idyllisering av afrikanske samfunn? Tvert imot tolker jeg henne som at hun etterlyser at afrikanske samfunn må kunne omtales som hvilke som helst andre samfunn.

  10. @Hogne Øian,
    Neida, du har rett i at hun ikke iviterte til idyllisering, Jeg tillot meg likevel å sette opp noen mentale brøytestikker- det er snart vinter, vettu, og grøftene kan være vanskelige å komme opp fra når en først har kjørt uti.

    Jeg har så vidt oppfattet at det har vært avholdt en African History Week ,og at var en del reaksjoner på innholdet. Men det var altså ikke det som var foranledningen for min respons. Det var simpelthen den digresjonen jeg viste til. På tross av min beundring (dengang som nå) av E.B. var hans (manglende) reaksjon på høvding-etterkommerens nokså avslørende betroelse såpass spesiell at jeg la merke til den, og husker den etter alle disse årene.

    Cassanders
    In Cod we trust

  11. Jeg vil bare si at jeg var på lanseringen av «Nyt Afrika», og du var kjempeflink! Tenkte ikke noe over at du ikke så på publikum i det hele tatt, og selv om du sikkert var nervøs så merket ikke vi det i det hele tatt. Ble så glad for at jeg fant bloggen din og at du publiserte foredraget – for det var også veldig bra! Guro Sibeko var flink hun – men innlegget ditt rørte meg veldig. Lykke til med studier, skriving og alt annet.

    For de som er interessert i nyanserte nyheter, artikler etc om Afrika anbefaler jeg Fellesrådet for Afrikas nettsider: http://www.afrika.no

  12. Afrika sør for Sahara og mennesker fra denne regionen har, mer eller mindre fortjent, et omdømmeproblem i Norge. Stikkord: borgerkrig, korrupsjon, diktatur, AIDS, sult, kriminalitet, ghetto, nødhjelp.

    I Norge er den største gruppen afrikanere fra Somalia eller barn av innvandrere fra Somalia. Iht SSB var antallet 27 523 den 1. januar 2011. Somalierne utgjør en av de nyeste innvandrergruppene i Norge og kommer fra et land med store problemer. Det somaliske miljøet i Norge kjennetegnes ved manglende integrasjon, høy arbeidsledighet, høyt forbruk av sosialtjenester og høy kriminalitet. Bare å se på http://no.wikipedia.org/wiki/Somaliere_i_Norge for å se hvor store problemer det er.

    Med tiden vil somalierne få lenger botid i Norge og vårt syn på dem vil endre seg. Norske somaliere vil bli integrerte, vil få seg utdannenelse og jobb, vil stå frem på en positiv måte i offentligheten og i det private.

    Jobben du gjør ved å være en synlig, dyktig og fornuftig somalisk jente er viktig for somaliere i Norge (og for andre nordmenn).

    Stå på !!

  13. Flott foredrag frøken. Mange seiere her, både i at du turte, i et bunnsterkt resultat og i å ha formidlet viktige budskap. Jeg lærte igjen, takk! Klem I.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s