Trollkvinnen Haleey

«Lille venn, kannibaler er noen avskylige mennesker. Du har antakeligvis hørt historien om kannibalen Dhegdheer?»

Jeg nikker.

«Moren din er tross alt min egen datter, selvsagt har du hørt om Dhegdheer», humrer mormor før hun surrer sitt oransje og gule sjal rundt hodet. Hun gestikulerer at hun vil ha vannet som står på bordet. Jeg fyker opp og gir det forsiktig til henne. Hun tar et par slurk.

«Haleey tror jeg du ikke har hørt om, vel, moren din har heller ikke hørt om Haleey og siden jeg er kilden til din mor…»

Hun tar enda et slurk.

«Vårt folk var lenge nomader, du lille venn, har dette rastløsheten i blodet. I en liten fast rasteplass bodde nomader for en periode. De hadde satt opp aqal’ene sine og bodde der til rastløsheten slo til enda en gang og de fikk en trang til å forflytte seg. Blant dem var det en gammel mann, han var blind og følte at enda en tur ville ta knekken på han. Med hjelp fra sine slektninger, arrangerte han det slik at han kunne bo der alene inntil de neste nomadene kom forbi.»

Mormor gjesper og legger merke til at TV’en står på. National Geographic.  To løvinner slåss mot hverandre. Hun legger ut om den gangen hun var en ung kvinne, lett og eventyrlysten. Den gang hennes naive nysgjerrighet førte henne til en flokk med løver. [Men det er en annen historie]

«Mormor, kan du ikke fortsette historien om Haleey?»

«Det er sant, vi snakket om henne. Nå skal du høre, den gamle mannen levde godt en stund, på egenhånd. En dag hørte han lyder utenfor sin aqal.»

«Hvem der?» ropte den gamle mannen.

«Haleey er mitt navn,» svarte en kvinnestemme utenfor. Stemmen var søt og vakker og minnet om fuglenes kvitring. Den gamle mannen lot seg ikke lure.

«Hva er ditt ærend?» ropte han tilbake.

Det ble stille en stund, før kvitringen svarte tilbake like glad.

«Jeg kommer for å spise deg.» Stemmen var nå nærmere enn før.

Den gamle mannen strakte seg diskre etter dolken som lå gjemt under matten. Haleey hadde ikke lagt merke til bevegelsen, men det neste hun gjorde var å hoppe på den gamle mannen. Hun satte seg på skrevs over den gamle mannens runde mage og bøyde seg fremover for å bite over pulsåren i nakken. For kannibaler er mye sterkere enn vanlige mennesker.

«Vent!» Ropte den gamle mannen. Haleey stoppet halvveis mot nakken og stirret den gamle mannen inn i de blinde øynene.

«Vakre Haleey, jeg er en gammel og blind mann og det har vært lenge siden….lenge siden jeg tok på en kvinne. Nå står jeg ved dødens rand, vil du la meg få gleden av kvinnekroppens varme og mykhet en siste gang

Haleey lo og svarte at han kunne få ta så mye han ville. For selv om Haleey var glad i menneskekjøtt, var hun ikke gjerrig.

Den gamle mannen festet grepet om dolken sin.

«Er dette låret ditt?» spurte han forsiktig.

«Ja

«Er dette magen din?»

«Ja.»

«Er dette brystet ditt?»

«Ja,» lo hun.

Han førte hånden oppover og kjente etter hamringen fra hjertet.

«Og dette er hjertet ditt» hvisket han.

Men før hun fikk svart, sendte han dolken gjennom hjertet hennes og slik endte Haleeys lange og blodige liv.

——

«Jaha – Men mormor, hva er moralen i eventyret?»

«Eventyret?»

Reklamer

En kommentar om “Trollkvinnen Haleey

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s