Språk, makt og stolthet

Jeg var flau. Snudde meg vekk. Forgjeves. Vårt slektskap var umulig å skjule, vi var tross alt de eneste brune menneskene i rommet. Jeg, kledd som den andre bukkene bruse, og hun, i samtale med Pias mor. Jeg var brun, gikk med skaut på hodet og moren min, moren min kunne ikke norsk. Eller, det var det mitt ti år gamle hode innbilte seg. De nikket når hun snakket, men det var bare mens de stod foran kakebordet. Etter det dro jo de norske foreldrene hver til sitt. Satte seg med mødre som kunne norsk. Mamma satt alltid alene.

Og jeg var så flau, så flau. Hvorfor kunne hun ikke snakke riktig norsk, hvorfor kunne hun ikke kjenne igjen de kulturelle referansene, hvorfor kunne hun ikke holde en samtale gående – slik at jeg ikke fikk dårlig samvittighet for å ville være igjen litt lengre, etter skoleforestillinger.

Jeg var en ufordragelig, egoistisk unge som ikke var stolt av å ha en mor som stilte opp, selv om det gjorde henne vondt. Det kan umulig være trivelig å ikke være istand til å ha det sosialt med ditt barns venners foreldre (det var en lang rekke objekter, indirekte objekter?  all den tid jeg kritiserer min mors norsk kan jeg selv ikke analysere en setning).

Etterhvert har jeg skjønt at det ikke bare er språket som er et hinder for godt voksne innvandrere, som ønsker å bli kjent med andre nordmenn. Mor er ikke en Arne Torp, men  hun gjør seg forstått. Jeg har ved flere tilfeller vært en vikar-mor for somaliske barn hvis mødre, av en eller annen grunn, ikke er istand til å delta på skolearrangementer.  Jeg hadde problemer med å kommunisere med andre foreldre, selv en enkel samtale om forestillingen var nær sagt umulig. De fleste hadde etablert bekjentskap, satt seg med sine venner og holdt seg der. For å videre bekrefte at dette ikke kun skyldtes at jeg var et helt nytt ansikt i klassen – jeg endte opp med å sitte med det eneste utenlandske paret, et høyt utdannet pakistansk par som, før jeg kom, satt helt alene.

Dette er et problem. Kanskje skyldes det en sosial barriere, der folk flest ønsker å bli kjent med folk mest lik dem selv. Men det hindrer integrering, og, selv om dette kan oppfattes som ansvarsfraskrivelse vil jeg påstå at ansvaret her ligger hos majoriteten – etniske nordmenn. Ta kontakt. Værsåsnill. Strekk hånden ut, bryt ut av komfortsonen. Bli kjent med et menneske som er skikkelig dårlig i norsk.

Men, en digresjon! Dette skal handle om språk:

Mor slet med kommunikasjonen med mine venners foreldre, primært fordi hun var svak i norsk. Språkevnene har ikke endret seg merkbart, men mor har en fantastisk evne til å gjøre seg forstått uansett. Likevel merker jeg at visse nordmenn ikke tar mor seriøst, nettopp på grunn av den manglende flyten når hun snakker. Både på arbeidsplassen, når jeg har vært på besøk, og i andre offentlige sammenhenger.  Av nordmenn som ikke innstiller seg på å forstå henne, nordmenn som irriterer seg over at hun «ikke har giddet å lære seg norsk». Om det er så lett å lære seg språk, skal jeg love dere at Petter Solberg hadde vært en kløpper i engelsk.

Jeg sier dette og peker en langfinger på alle dere hvite, brunost- på-vaffel-spisende nordmenn. Men jeg er like skyldig, skyldig i å ta folk mindre seriøst hvis de snakker et språk dårlig.

Jeg er en veldig stolt somalier. Jeg har blitt en veldig stolt somalier, en somalier som er interessert i somalisk kultur og politikk, og når en ung somalier skal snakke på somali om disse tingene- og særlig på en scene – og denne unge personen stammer seg gjennom det somaliske vokabularet, foregår det en kjedereaksjon inni meg.

Lytting – forsøk på å forstå – irritasjon – avkobling

«Det minste,» – tenker jeg «-han kunne gjort var å lære seg somali». Eller – «forventer hun at jeg skal høre på henne, når hun ikke forstår hvor viktig det er å dra vokalene?»

 

Reklamer

12 kommentarer om “Språk, makt og stolthet

  1. Tilbaketråkk: Språk, makt og stolthet, II « bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

  2. Uff, nå fikk jeg vondt av mammaen din 😦

    Men det er jo som du sier, når folk ikke klarer uttrykke seg slår våre fordommer inn og vi behandler dem annerledes. Jeg opplevde det så veldig tydelig da jeg jobbet i Øst-Europa, der vi prøvde oss frem både med tolk og engelsk som ikke var morsmålet til noen av oss. Det ble veldig tydelig at det gjorde mye med kommunikasjonen! Men det er antagelig lettere når alle i gruppa har utfordringer på et vis. Det er selvfølgelig mye verre å være den ene som blir utenfor.

  3. Mamma greidde seg fint, men det finnes mange som ikke gjør det. Og det er nettopp dette som skaper «oss» og «dem» atmosfære. Jeg har ikke oversikt over hvor mange samtaler jeg har hatt med somaliere om hvor lite imøtekommende nordmenn er. Et perspektiv som aldri kommer frem når vi snakker om integrering.

  4. «Om det er så lett å lære seg språk, skal jeg love dere at Petter Solberg hadde vært en kløpper i engelsk.»

    Vinn.

  5. Veldig interessant innlegg om det som er akkurat min hverdag, nemlig det å være gebrokken. Og det er akkurat det som du skriver jeg blir så evinnelig lei av: At man tror det er så lett å lære seg et fremmedspråk, og glemmer at språk er så mange, mange ting og så mye mer enn bare ord.

    All ære til mammaen din som møtte opp på disse tilstelningene, til tross for utestegning fra det gode selskap av mennesker som sikkert synes det er kjempeviktig at innvandrere lærer seg norsk, men ikke ser sin egen rolle i denne språkopplæringen. Det er begrenset hvordan man lærer språk bare gjennom kurs og egeninnsats, en er nødt til å praktisere med de innfødte.

    Jeg har selv skrevet en post om akkurat dette forresten, da jeg ble provosert av Carl I Hagens utspill i høst om at det er foreldrene i innvandrerfamilier sitt ansvar at barna lærer seg norsk før de begynner på skolen:

    http://ohlalacestlavie.wordpress.com/2010/11/17/sprak-talk/

    Og jeg hadde en bloggpost på tunga om min egen opplevelse av juleavslutningen til sønnen min som jeg tenkte kanskje det for sent å skrive, men du inspirerer meg til å få det ut likevel! 😀

  6. Man er nødd til å praktisere språket, og dét i naturlige omgivelser. Øve på skrevet dialog med en argentiner som selv sliter med uttale, på et norskkurs, er ikke naturlige omgivelser.

    Skriv om belgiske juleavslutninger! Den vil jeg mer enn gjerne lese 🙂 Og innlegget du lenket til skal jeg også lese.

  7. Kjære deg, æ kjenner meg igjen veldig godt om alt du skriver. Hver gang det var foreldremøte, fikk angstog vondt i magen, dette pga at moren kunne lite norsk og hver gang vi var satt vi alene i hjornet og bare tenke at vi snart skal hjem.
    For å være ærlig e alle hvite, nordmenn ikke flink til å ta kontakt med andre som ikke er hvite. Det er vel sant når man sier at like barn leker best.

  8. Angst og knute i magen kjenner jeg absolutt igjen! Men hvor like må man bli, er vel spørsmålet? Hvis jeg kommer til å slite med samme problemet som voksen og mor, tror jeg ikke at jeg orker å bo i Norge, for å være helt ærlig.

  9. Nå har jeg skrevet om belgisk juleavslutning. Hadde ikke veldig lyst, men nå er det altså gjort. Med lovnad om å stille frivillig til foreldrerådet til høsten. Jaja, godt ingen av mine nye landsmenn leser bloggen min i tilfelle jeg feiger ut…

  10. Tilbaketråkk: Nordmenn har ikke enerett på fordommer « bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s