Tilsidesatt

Jeg kommer til å angre dette innlegget imorgen. Jeg kommer til å angre fælt. Kanskje blir jeg nødt til å slette det, slik jeg slettet et lignende innlegget. Kanskje jeg ikke vil mene det samme imorgen, kanskje jeg vil være mer balansert imorgen. Men akkurat nå gråter jeg fordi jeg er sint. Jeg gråter når jeg blir sint. Virkelig sint. Når noe opprører meg så mye at jeg skjelver, at stemmen min brister og ordene hoper seg opp i halsen og venter på sin tur. Først hever jeg stemmen, så blir jeg rød og snubler i ordene. Også begynner jeg å gråte. En våt smørje av ord og følelser.

Det er derfor jeg ikke liker å bli sint, jeg mener virkelig opprørt, for da gråter jeg. Og jeg liker ikke å gråte. For når jeg gråter får jeg vondt i hodet. En hodepine som ikke går vekk på lenge. Slik blir dagen min ødelagt. Jeg kan forsikre dere om at dagen min er ødelagt.

Jeg er sint fordi jeg opplever urettferdighet på kroppen. Kanskje Hege Storhaug , Karita Bekkemellem eller generelt folk som alltid skal rapportere om hvor vondt innvandrerjenter har det håper at jeg er sint fordi min mor eller menn i min familie skader meg. Fysisk eller psykisk.  Det er ikke derfor. Så, for folk som håper at dette innlegget vil bekrefte alt det de har ment om innvandrerjenter og innvandrermenn, jeg sier det nå, jeg sier det tydelig: Slutt å lese. Klikk på krysset øverst til høyre. Forlat siden.

Jeg er sint fordi jeg ser hvor urettferdig den makten det norske samfunnet har gitt innvandrerkvinner er. Det er noe fundamentalt galt med vårt samfunn når vi belønner kvinner som forårsaker smerte hos andre. Kvinner som kan nekte en far sine barn, kvinner som kan diktere andres liv og kvinner som kan oppføre slik de selv ønsker – uten at det får noen konsekvenser. Hvorfor? Fordi de har all verdens sympati. Fordi de er kvinner, fordi de er mørke i huden, fordi de engang brukte hijab og har kastet bort dette kvinneundertrykkende plagget, fordi uansett hva de sier stemmer – så lenge det er i akkord med det majoritetssamfunnet har bestemt seg for må være sannheten.

Så hvis en far har satt av en dag med sykling i høstsolen med sine barn, hvis en far skal ut å reise og vil tilbringe sin helg før utreise med sine barn, kan denne innvandrerkvinnen nekte ham det. På tvers av kontrakten om samværsrett de begge signerte. Og hvis faren ikke ønsker konfrontasjon, kan denne innvandrerkvinnen besøke sine norske venner i helgene, med barna  på slep. Hun kan sukke over hvor fæle innvandrermenn er, siden de ikke bryr seg om sine barn.

«Ja,» kan hun si til foreldrene på skolen når hun henter ungene – «jeg  er en ressurssterk alenemor. Jeg oppfostrer ungene selv, og far er ikke med i bildet». Og majoritetssamfunnet kan enes om hvor flinke innvandrerkvinner er og hvor giddalause og fraværende innvandrermenn er. For far er satt til side. Far får ikke delta. Far er svart og muslim. Far er glad i barna sine, men det norske samfunnet er mer glad i den oppløste familien der mor hadde glidd rett inn i en eller annen propaganda plakat.

«Se på meg! Jeg er alene! Jeg er sterk! Når får jeg aleneforsørgerstønaden?»

Så sjeldent folk ser bak plakaten.

Jeg vokste opp i et hjem med en forelder. Min mor var en kvinne som oppfostret meg alene, far var ikke tilstede, det vil si, min far bor i et annet kontinent. Tro ikke for et øyeblikk at jeg prøver å undergrave alenemødre. Det finnes så mange fine kvinner som alene oppfostrer sine barn til ressurssterke kvinner og menn. Jeg er så stolt over min mor og det hun har fått til, men jeg skulle ønske jeg hadde en pappa. En jeg kunne lage farsdagsgaver til i kunst og håndverken og som kunne lære meg å sykle på en tohjuling.

Det er derfor det gjør så ekstra vondt, å se at det finnes barn som har fedre som gjerne gjør det og enda mer, men som ikke får lov. Som ikke får lov av kvinner som har egen agenda, kvinner som bærer nag, kvinner som blir støttet opp av et system. Et jævlig urettferdig system.

9 thoughts on “Tilsidesatt

  1. Dessverre så er det, i de tilfellene jeg kjenner til, ofte fedrene selv som melder seg ut av familielivet. De gidder rett og slett ikke å gjøre noe for barna sine. Ja, jeg har oppfordret en jeg kjenner til å skille seg fordi mannen ikke gjør det skapte grann hjemme, hverken med husarbeid eller med barna. Han mener at når han kommer hjem fra jobben så er dagens arbeid ferdig. Men nei, det er ikke det! Den viktigste jobben er å være sammen med barna sine på fritiden! Se dem, være sammen med dem! Men gidder han det? Nei. Barna bråker, krangler, han kjenner de ikke godt nok til å vite at det er kanskje bare en liten inngripen i krangelen, så løser alt seg.
    Det er en kjent problemstilling at menn ikke engasjerer seg nok i sine barn, her til lands også. Og det problemet tror jeg er enda større enn at de ikke skulle få lov!
    Kanskje du glorifiserer papparollen litt? Jeg leste en artikkel for en stund siden, tror det var i Aftenposten (nett), hvor artikkelforfatteren skrev om dette med den «fjerne» faren som kom fra arbeidet og var opptatt bak avisen resten av dagen. Og når han en sjelden gang tok med sønnen for å fiske el.lign. så ble dette så sterke minner at han husket dem bedre enn alle gode stunder sammen med moren. For moren var der alltid for ham, mens samværet med faren var så sjeldent at det ble nesten glorifisert. Det var veldig godt å lese den artikkelen, og tror mange kan kjenne seg igjen i den.

  2. Beklager, men dette:

    «Det er en kjent problemstilling at menn ikke engasjerer seg nok i sine barn, her til lands også. Og det problemet tror jeg er enda større enn at de ikke skulle få lov!»

    …er det som frustrerer meg. Jeg kommer fra en kultur der faren tradisjonelt er autoritetsfigur som, ja, sitter bak avisen og inntar x-antall kopper søt te om dagen. Ikke tro at jeg ikke har opplevd det også, men mitt (ubalanserte) innlegg prøver å få frem at det er faktisk ikke ok at de få (mange? hvem vet) fedrene som faktisk vil engasjere seg, ikke får lov fordi man tror at den motsatte problemstillingen er viktigere. Den er kanskje større, men den er absolutt ikke viktigere.

    Og idag var jeg vitne til at en far ble nektet barna sine, selv om samværsretten tilsier at denne helgen er hans, selv om han stortsett har hatt barna hos seg de siste ukene fordi mor reiste vekk, men nå kan hun si nei. Hun kan slenge døren i ansiktet hans. Fordi hun kan. Det er det. Fordi hun kan.

    Jeg glorifiserer ikke papparollen. Jeg snakker ikke om fedre som ennå er gift med mødrene, jeg snakker om skilte foreldre der mor bruker barna mot far. Det skjer altfor ofte.

  3. Slik du skriver får en inntrykk at dette er du problem bare skilte brune pappaer har. Dessverre er det mye mer omfattende. I Norge er de uskrevne sosiale reglene at etter bruddet er pappa rasshølet nesten uansett. Men ting er sakte i dere med å bli bedre.

  4. Jeg har en venn som var i en annen situasjon, men hvor også han opplevde fordommer siden han var mannen i forholdet.

    Kameraten min hadde en engangsaffære som resulterte i et barn. Han fikk beskjed om dette etter 6 måneder, hvor moren opplyste han per brev. Viste seg at eneste grunn til dette var at hun ville kreve barnebidrag av ham.

    Moren hadde ingen interesse av å møte han, og ville heller ikke at ungen skulle få noe forhold til sin far. Moren hadde veldig sterke rettigheter i slike saker, og det så ikke ut som han skulle få noen rettighet som far. Men dette nektet han å la skje, og tok saken til retten. 2 år gikk det før retten til slutt bestemte at han skulle ha foreldrerett på lik linje med moren. 2 år gikk det før han kunne feire jul med ungen sin, 2 år før ungen fikk møte sine besteforeldre på fars side.

    Det er urettferdigheter i systemet, og jeg tror saken ikke er noe bedre for fedre med mørk hud. Det er nok av diskriminering mot mørkhudete generelt (enda mer om de har utenlandsk navn), og den norske moralen om at om noen i et par er drittsekker, så må det i utgangspunktet være mannen gjør det ikke noe lettere.

    La det dog være sagt at moralen har utspring i noe. Jeg håper dog patriarkiet i «den norske familie» har mistet mye av sin makt i dagens samfunn, og at vi kan nærme oss et samfunn hvor folk dømmes ut fra hva de gjør, ikke hvilket kjønn eller hudfarge de har.

  5. håper det samme som Arne at vi ikke dømmes ut av hvilket kjønn, farge, tro osv men ut av hva vi gjør.
    Allah samirka ha inoo badiyo. amin.

    vi er alle stolte av deg walaalo

  6. Håper ikke du kommer til å angre og sletter innlegget, fordi jeg tror det er en tankevekker for mange, sammen med kommentarene du skrev om et liknende tema (forskjellsbehandling i rettsaler). Det er en side folk ikke tenker over før man peker på den.

  7. Hurra, du blogger jo igjen! Jeg sitter og leser poster bakover i tid og koser meg verre. Her er det noe jeg kan diskutere så jeg har lyst til å legge igjen reaksjonen min på det du skriver:

    «Jeg er sint fordi jeg ser hvor urettferdig den makten det norske samfunnet har gitt innvandrerkvinner er. Det er noe fundamentalt galt med vårt samfunn når vi belønner kvinner som forårsaker smerte hos andre. »

    Vet du, jeg synes du går i samme fella som Storhaug og co her. Du retter baker for smed.

    Verden er ikke bare god, den er ganske mye ond. Folk er jævlige mot hverandre, like mye som de er fantastiske mot hverandre. Og den ideelle staten finnes ikke. Det er ikke slik at disse foreldrene ville hatt det bedre i en annen stat. Det er mora som er dum. Den norske staten belønner ikke slik atferd, og hva den norske stat gjør og ikke gjør som gjør henne til en dårlig eks-partner å sammarbeide med.

    Alle systemer har sine fordeler og ulemper. Den norske staten har valgt et system som oftere slår ut slik at kjipe mødre kan misbruke situasjonen enn de kan i et patriarkat. I et patriarkat kan kjipe menn oftere misbruke situasjonen. Så får man sette seg ned og se positive og negative virkninger av de forskjellige systemene og se hva som veier tyngst.

    Men altså – å skylle på staten for at foreldre oppfører seg kjipt og ikke blir stoppet (hvordan stopper man egentlig slikt i et hvilket som helst system?) for meg til å tenke at man tror at en stat kan konstruere en ideell verden, og når verden ikke er ideell, så er det staten sin skyld. Slik er det jo ikke.

  8. Et veldig godt poeng, Beate. Selvsagt ser jeg det, og jeg håper da virkelig ikke at vi går tilbake til et patriarki der kvinner ikke har en stemme, i det hele tatt. Poenget mitt, som forøvrig blir tilbakevist av både Arne og KEE, er at innvandrermenn har minst kredibilitet i det norske sosialdemokratiet, mens «offeret» som alltid blir trodd er innvandrerkvinnene. Det er vel det systemet jeg viser til, et system der en mann og en kvinne (og særlig (tør jeg bruke «særlig» her egentlig?) to av innvandrerbakgrunn) ikke stiller likt ved foreldretvister.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s