Jeg har som vane til å synge/danse/spille til sangen jeg hører på når MP3 spilleren er på. Ikke noe galt i det, ganske koselig faktisk (akkurat nå nynner jeg til Grace Kelly), men det kan ha alvorlige konsekvenser når du gjør det i all offentlighet.
Gårsdagens utrolig, fantastiske vær satte meg i godt humør og i det jeg gikk ut av t-banen, begynte en Chuck Berry låt å spille (Sweet Sixteen) og selvsagt begynte jeg å klappe takten. Det tok et par minutter før jeg innså at menneskene rundt så rart på meg. Svarte mennesker kan også rødme, dere!
Jeg besøkte hovedbiblioteket i dag, det har vært en stund siden sist og jeg hadde helt glemt at den var fascinerende og at den rommet så mye. Skal sant sies, var jeg ganske trist da jeg gikk ut. Jeg så etter Peterburgsnoveller, men de var utlånt. Jeg fikk dog lånt en annen novellesamling av Gogol. Å, dessuten lånte jeg Fanfarlo av Charles Baudelaire (den virker veldig morsom, har noen lest den?) og Rosens Navn av Umberto. Skal prøve å få lest litt.
Vi så Tsotsi i klassen i dag, jeg har allerede sett den og jeg fant straks ut at den egentlig er en one-night-movie. Funker ikke å se den to ganger. Selv om jeg kommenterte på hvor «god» den var, må jeg innrømme at jeg har sett bedre. Kan ikke tro at den fikk en Oscar. Tsotsi er jeg er egentlig om en forstyrret, ung mann i dagens Sør-Afrika. Han er fortrengt minnene om sin vonde barndom og lever nå på en township, mens han og gjengen raner og dreper. Livet hans forandrer seg drastisk når han stjeler en bil uten å vite at en tre måneder gammel gutt ligger i baksete. Tsotsi blir da en forstyrret, ung mann med en baby.
The real hero is always a hero by mistake; he dreams of being an honest coward like everybody else.
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 
He he, det er vanskelig å ikke knipse, trampe eller klappe takten når man hører på noe fengende! Jeg fikk kommentar da jeg lå på stranda (for en haug med år siden) og lyttet til min daværende walkman. Jeg lå nemlig og viftet med tærne i takt til musikken. 😉
Fint sitat…
På vei gjennom Oslo City som vanlig her en morgen kom det meg en mann i møte på sin vei et eller annet sted. Sangstemen var nokså sjaber, humøret hans helt fantastisk og hans viten om at han sang for full hals var ikke tilstede. Jeg gikk videre med et smil om munnen og fikk en god start på arbeidsdagen. Ingenting feil med å leve seg inn i musikkens verden og samtidig få andre til å trekke på smilebåndet, vel?! 😉
Tilbaketråkk: Tidsmaskin | bak rosa burkaer og gule mullahskjegg