«Hamburgere, hver dag?!»

Sært hvordan inspirasjon fungerer. Jeg skal egentlig skrive noe helt annet, som ikke er skolerelatert, lese veldig mye som er skolerelatert og komme meg igjennom kapitlet om bruk av Baye’s lov i medisinsk statistikk. Vel, her er jeg og vil heller skrive om det som falt meg inn et par minutter siden i det Amal Aden, i Migrapolis, snakket om sin bakgrunn.

Hun sa noe om at den første gangen hun så et fly oppfattet hun det som en stor fugl.

Da tenker jeg at jeg er mektig priviligert. Jeg vet hvordan et fly ser ut, og kan fint kjenne det igjen overalt. Det har ingenting med at jeg har vokst opp i Norge, men langt mer med min familiebakgrunn å gjøre. For hva er egentlig fellesnevneren mellom Amal Aden, Kadra Yusuf og Saynab?

Tilbake til min familiebakgrunn. Mamma og pappa reiste mye rundt i Europa på 70-tallet (på den somaliske statens regning, kremt kremt). Mamma kan fortelle om dengang hun ble skikkelig sugen på hamburgere i Frankfurt, og la sin elsk på mcDonalds til min fars fortvilelse.

«Hamburgere, hver dag?!»

Ser man utover familien min, og bredere på slekta, finner vi alt fra arkitekter med sans for russisk litteratur (grandonkel lekset lenge om Rashkalnikov til meg da han var på besøk), historikere, matematikere, lærere, leger, religiøse lærde, politikere og språkforskere (en eller annen onkel av mamma var med på å utarbeide det somaliske skriftspråket). Over halvparten av herrene i min mors slekt er eller var akademikere (i fars side holdt de seg mest til handel og fiskeri, med unntak av pappa som utviklet seg til å bli en type intellektuell, selv om det høres ganske pretensiøst ut).

Verken mamma eller pappa hadde tolket et fly som en fugl, som unge var de kjent med ulike transportmidler og særlig pappa, gjennom bestefar, visste mye om verden utenfor Somalia som ung. Farfar var en sjømann som reiste rundt til de landene som grenset mot det indiske hav og en del opp rødehavet. Med andre ord, min familie kan vel betegnes som en øvre middelklasse i Somalia, selv om vi kanskje ikke var rike. Verken mamma eller pappa likte å klatre opp sosiale rangstiger og bli rike, men med deres familiebakgrunn og det arbeidet de faktisk gjorde (mamma som regnskapsfører ved det statlige kraftverket, og senere entrepenør, og pappa i forsvarsdepartementet), levde vi et relativt komfortabelt liv.

Jeg har møtt mamma og pappas slektninger og venner, og den hverdagen de hadde i Somalia og det livet de lever nå er milevis fra det f.eks Amal Aden beretter om. Jeg skal ikke ignorere det faktum at jeg er priviligert, og kanskje har jeg vokst opp i en polstret boble med romantiske bilder av Somalia, men dersom jeg (og min familie) representerer et unntak fra ‘normen’ må vel disse kvinnene også representere unntakene på motsatt side av spekteret?

Jeg snakket med mamma om prosentandel somaliere som kanskje levde et liv som heller mer mot vår side av spektret, hun hadde ikke noe tydelig svar på det. En jobb for unge somaliske samfunnsgeografer?

Advertisements

11 thoughts on “«Hamburgere, hver dag?!»

  1. Dette er interessant, somalieren (som mye av det du skriver, for øvrig, jeg er så glad for at du er i full gang med blogggingen igjen). Til sammenlikning er jeg den første akademikeren (hvis jeg kan kalle meg det, er ikke helt komfortabel med begrepet) i familien, og foreldrene mine har nok aldri vært på McDonalds i hele sitt liv, de har knapt nok vært i Oslo. 😉

    Når det gjelder dette med å representere en befolkning eller befolkningsgruppe, tenker jeg at dette henger veldig sammen med det forbløffende ensidige bildet som males av Afrika generelt (og Afrikas horn spesielt) i mediene her til lands. Du vet den der «fattig, men lykkelig i hytter av bæsj, analfabeter, undertrykte og grasiøse kvinner og blablablabla».

    Æh, jeg har vel egentlig ikke noen slags konklusjon på dette, det ble nærmest et apropos til det du skrev. Som du sier: Sært hvordan inspirasjon fungerer.

  2. Skjønner godt kva du meiner. Eg har sterke band til Sudan, eit land med stor naud og fattigdom, likevel kan eg blant mine sudanesiske venner telle menneske som er så rike at det er hinsides mi eiga fatteemne. Eg kjenner òg dei som kjem frå små fattige landsbygder som har vore heldige nok til å komme seg vekk. Og dei i mellom.

    Slike forskjeller finnes i alle land. Gløym aldri at brorparten av USA har meir til felles med «den tredje verda» enn med det rike Noreg.

  3. Amal Adan er full av motsigelser, og jeg tror ikke det er lurt å henge seg opp i mye av det hun sier.
    For å være en som var analfabet for 13 år siden så har hun tildels ganske sterke meninger. for eksempel om psykologer, Amal Adan mente i gårsdagens program at hun er en utålmodig person, og at en psykolog som sier «hmm» ikke hadde hjulpet henne med å bearbeide inntrykkene hennes fra barndommen. Det å skrive bok var hennes terapi.
    Jeg tror at Adan bevist har unngått psykologer, og kun i denne uttalelsen bygger på den stereotype historien om en psykolog. En virkelig psykolog hadde utfordret Amal Adan til å sette ting i perspektiv, og hadde funnet ut at den historien Amal Adan lapper sammen har mange hull, og at det e litt for mye fantasi i det frk. Adan prøver å selge som virkelighet. Mennesker er forskjellige, og dermed er det forskjellige behandling, og bearbeidings metoder som hjelper hver enkelt.

    Jeg utfordrer Amal Adan til å bearbeide sine barndoms minner hos en ekte psykolog, også får vi se om hun fortsatt mener at psykologer kun nikker og sier «hmm».

  4. Vel, jeg er litt som mora til den smågale, jeg hadde en periode hvor jeg måtte ha hamburgere hver dag. Med det resultatet at jeg knapt eter det i dag.

  5. jeg har ikke sett migrapolis på lenge, synes den er like treg som nrk forøvrig. jeg har et yndlings program, eller serie, nå «The No.1 Ladies’ Detective Agency»:

    somalieren, line up and get down lol:

  6. Hanne :

    Dette er interessant, somalieren (som mye av det du skriver, for øvrig, jeg er så glad for at du er i full gang med blogggingen igjen). Til sammenlikning er jeg den første akademikeren (hvis jeg kan kalle meg det, er ikke helt komfortabel med begrepet) i familien, og foreldrene mine har nok aldri vært på McDonalds i hele sitt liv, de har knapt nok vært i Oslo. ;)

    Når det gjelder dette med å representere en befolkning eller befolkningsgruppe, tenker jeg at dette henger veldig sammen med det forbløffende ensidige bildet som males av Afrika generelt (og Afrikas horn spesielt) i mediene her til lands. Du vet den der “fattig, men lykkelig i hytter av bæsj, analfabeter, undertrykte og grasiøse kvinner og blablablabla”.

    Æh, jeg har vel egentlig ikke noen slags konklusjon på dette, det ble nærmest et apropos til det du skrev. Som du sier: Sært hvordan inspirasjon fungerer.

    Kunne ikke sagt det bedre selv altså. Man, og ved man mener jeg i stor grad Vesten, har forutinntatte meninger om Afrika og afrikanere. Husker engang at en samfunnslærer hintet til at Afrika var, i før-kolonial tid, et kontinent fullt av smilende men relativt dumme mennesker. Hun brukte finere ord, men essensen var der. Jeg ble mektig provosert. Jeg er ikke en ekstrem glad-afrikaner som vil benekte at en industriell revolusjon (og alt som følger med på det) ikke har funnet sted i kontinentet, det har det ikke, men mangel på opplysningstid betyr ikke at det ikke eksisterer eller har eksistert opplyste mennesker der. Sant?

  7. Mad Mullah Hastur :

    Skjønner godt kva du meiner. Eg har sterke band til Sudan, eit land med stor naud og fattigdom, likevel kan eg blant mine sudanesiske venner telle menneske som er så rike at det er hinsides mi eiga fatteemne. Eg kjenner òg dei som kjem frå små fattige landsbygder som har vore heldige nok til å komme seg vekk. Og dei i mellom.

    Slike forskjeller finnes i alle land. Gløym aldri at brorparten av USA har meir til felles med “den tredje verda” enn med det rike Noreg.

    Det er jo helt sykt å tenke på.
    Men nå må vi afrikanere ikke skyve skylda fra oss heller, vi har like mye skyld i dette stereotypiske bildet som vandrer. Vi er dårlige på å fronte den intellektuelle afrikanske kulturen, hvis du skjønner? Dans og afrikanske rytmer er fint og greit det, men hvor er forfatterne, hvor er samfunnsviterne, hvor er de «intellektuelle»…veldig grovt sagt. Afrika i mediebildet er glade, men fattige, dansende og fargerike mennesker som smiler bredt. Et veldig enkelt bilde. Det er derfor jeg elsker serier som Damenes Detektivbyrå (som Cigaal nevner her, går søndager på SVT1 kl.21:15) og bøker som ‘Things Fall Apart’ (tror den norske tittelen er mønstret rakner) av Abebe. Dette er Afrika, dette er den afrikanske identiteten, på godt og vondt.

    Igjen kommer vi tilbake til afrikanernes passivitet ved at Damenes Detektivbyrå, et av de mest populære seriene om den dagligdagse afrikaneren, er skrevet av en middelalderende hvit skotsk mann.

  8. Hussein :

    Amal Adan er full av motsigelser, og jeg tror ikke det er lurt å henge seg opp i mye av det hun sier.
    For å være en som var analfabet for 13 år siden så har hun tildels ganske sterke meninger. for eksempel om psykologer, Amal Adan mente i gårsdagens program at hun er en utålmodig person, og at en psykolog som sier “hmm” ikke hadde hjulpet henne med å bearbeide inntrykkene hennes fra barndommen. Det å skrive bok var hennes terapi.
    Jeg tror at Adan bevist har unngått psykologer, og kun i denne uttalelsen bygger på den stereotype historien om en psykolog. En virkelig psykolog hadde utfordret Amal Adan til å sette ting i perspektiv, og hadde funnet ut at den historien Amal Adan lapper sammen har mange hull, og at det e litt for mye fantasi i det frk. Adan prøver å selge som virkelighet. Mennesker er forskjellige, og dermed er det forskjellige behandling, og bearbeidings metoder som hjelper hver enkelt.

    Jeg utfordrer Amal Adan til å bearbeide sine barndoms minner hos en ekte psykolog, også får vi se om hun fortsatt mener at psykologer kun nikker og sier “hmm”.

    Veldig godt poeng Hussein. Likevel, som somaliere, tror jeg at det er farlig å avfeie det disse jentene sier, de er kanskje unntakene men de har uten tvil opplevd MYE (kanskje ikke alt) de hevder å ha opplevd. Mamma f.eks kjente faren til Saynab (du kjenner mamma, hvem er det hun IKKE kjenner liksom?) da vi bodde i Trondheim og han var ikke verdens beste far.
    Litt på siden, har du vurdert å blogge? Vi trenger flere somaliske jenter (og gutter, kom igjen Cigaal!) som blogger =)

  9. Sexy Sadie :

    Vel, jeg er litt som mora til den smågale, jeg hadde en periode hvor jeg måtte ha hamburgere hver dag. Med det resultatet at jeg knapt eter det i dag.

    Hahaha, samme situasjon her og, hun kan spise hamburgere, men det er en siste løsning =P

  10. cigaal :

    jeg har ikke sett migrapolis på lenge, synes den er like treg som nrk forøvrig. jeg har et yndlings program, eller serie, nå “The No.1 Ladies’ Detective Agency”:

    somalieren, line up and get down lol:

    Fy skamme seg. NRK er ikke tregt. NRK-lisensen er verdt hvert øre!
    Soul Train!!! Jeg hørte sykt mye på 70-talls funk på søndag haha…

  11. Føler bare for å kommentere «Husseins» innlegg.
    Ang. psykologer. Selv har jeg lang erfaring med psykologer, og jeg kan fortelle at det er temmelig vanlig at de bare sier «hmmmm., et forsiktig «ja», et lite nikk, mmmmmm, mens man ser en stor panne og et par øyne titte fram over en notatblokk med linjer, i A4-str. Et lite veiledende spørsmål av og til.
    Og, vi har standard åpningsfrase: «beskriv din far og din mor»
    Uansett, det stemmer det Aden skriver om psylologer her. De aller fleste sier svært lite.
    2 av 8 psykologer jeg har vært hos i løpet av livet, har faktisk pratet med meg og gitt meg tilbakemeldinger. De er også de eneste som ikke har vært totalt bortkastet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s