Foto: Tommy the Pariah
Det tales meget om studenter med minoritetsbakgrunn som ikke deltar i studentpolitikken. Universitas skrev for en måned siden at 2 av 37 representanter, ved Velferdstinget, ikke har en etnisk norsk bakgrunn. Velferdstinget representerer 57 000 studenter ved institusjoner tilknyttet SiO. Bare to av de som skal representere denne studentmassen har en flerkulturell bakgrunn.
Det skal sies at studenter, uansett etnisk bakgrunn, er lite interesserte i studentpolitikk. Det viser valgoppslutningen blant studenter ved UiO, forrige valg, som var nede på 13,5% – forøvrig 1,2 prosentpoeng høyere enn valget i 2009. Det er altså snakk om 3568 studenter av 27 700 studenter som, tilsynelatende, bryr seg om hvem som taler deres sak.
Jeg er nå ikke kynisk, jeg er overbevist om at studenter flest hadde interessert seg om de visste hva som foregikk på Villa Eika. En kompis, aktiv i politikken, forsøkte å overbevise meg om å komme på årsmøtet til lista han er aktiv i, ved å ufarliggjøre hele opplegget.
«Studentpolitikerne er bare elevrådsrepresentanter,» sa han.
Deri ligger studentpolitikkens imageproblem. Mine erfaringer med elevråd er langtifra positive. Elevrådet betød et par timer fri fra undervisningen, det var kjeks og det var meningsløs pjatt. På mine skoler, både i ungdomsskolen og den videregående skolen, hadde ikke elevrådet reell makt. Studentpolitikerne har reell makt, og er istand til å forme studentenes hverdag etter studentenes ønsker. Dette vet ikke studenter flest. Studenter flest ser på studentpolitikerne som elevrådsrepresentanter uten autoritet, som øver på en fremtid i Stortinget.
Vil man ha flere studenter med minoritetsbakgrunn i politikken må man arbeide for å fange interessen og engasjementet til alle studenter. Nå er vi likevel veldig glad i å peke ut minoritetsstudenter som et eget problemområde, jeg må innrømme (vanskelig), at dette er med rette. På medisin opplever jeg at veldig mange som sliter med å henge med (ikke alle) er studenter med minoritetsbakgrunn. I stor grad skyldes dette språket, og en mangelfull kulturforståelse.
Derfor er det ikke skivebom av Anders Fjellberg å kritisere VT i siste Universitas. Studenter med minoritetsbakgrunn får ikke den oppmerksomheten de har behov for, de får en som gjør hverdagen for vanskelig: Skal vi diskutere hvorvidt iranske studenter er mulige spioner, eller hvorfor muslimsk studenter ikke burde bruke en gymsal én time på fredag for å be fredagsbønn. Eller skal vi diskutere at studenter faller fra studiet fordi de sliter av årsaker som er relativt særegne for deres gruppe, skal vi ikke diskutere at studenter velger tradisjonelle studieretninger fordi de ikke tørr velge uortodokst?
Jeg dro på møtet til kompisen min, etter et fryktelig langt møte satt vi igjen med et arbeidsprogram som var allmennt og nødvendig, for alle studenter. Uten én setning om minoritetsstudenter. Det var ikke før jeg rakk opp hånda og påpekte dette, at et punkt om å gi språkstøtte til studenter med minoritetsbakgrunn ble oppført. Alle som satt i rommet var herlige mennesker som ville godt, men møtet beviste én ting for meg: Det er lett å bli glemt når du ikke synes.
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 
Salaam 🙂 Jeg opprettet en lukket blogg, jeg har ikke skrevet noe særlig der enda, men jeg tenkte å gjøre det hvis jeg får satt meg ordentlig ned en gang. :p Uansett, den er lukket, så jeg har lagt til brukernavnet ditt, sånn at du skal kunne lese. Jeg vet ikke helt hvordan det funker, men hvis du ikke får tilgang så bare si ifra. Kanskje jeg har gjort det feil eller noe. I gamle dager fikk man en mail, men det gjør man tydeligvis ikke lenger. Adressen er emaanhinata.wordpress.com
Jeg ser! Og jeg gleder meg!
Det er også særdeles viktig at man har vettuge studenter i instituttstyrene rundt omkring i landets høyskoer og universitet. Hvor mange har tatt seg bryet med å velge, enn si sjekke hvem det er som skal svare for deres interesser der?
Høyskoler. Ikke skoer. Lurer på hva en høyskoe er?
Moderne platåsko? Intellektuelle pumps?
Gode poenger, dog!