En forsinket respons på en foreldet debatt

Foto: Tommy the Paraiah

«Jeg er lei hijabdebatt,» konstaterte Hiba Rajpoot, i et frokostmøte. Det er jeg forsåvidt enig i. Denne debatten blusser opp, med jevne mellomrom, og samme utveksling av utslitte fraser finner sted.

sint kvinne uten hijab: undertrykkelse!

sint kvinne med hijab: næhæhæheei!

Mer eller mindre.

Gode tiltak:

sint kvinne uten hijab: forby!

sint kvinne med hijab: det er en plikt!

Javel. Det sier seg selv  at både hijabbærere og hijabløse har kjørt seg fast i en grøft, og når man sitter sammen i en grøft er det uunngåelig å kjøre den samme diskusjonen gang på gang. Vi går ikke fremover, og sålenge vi står fast her vil vi ikke være istand til å takle andre problemstillinger kvinner, uansett tro og etnisitet, står ovenfor uavhengig av hodebekledning.

At hijabdebatten blusser opp skyldes ofte, altfor ofte, populistiske strømninger på jakt etter en fanesak. Men stagnasjonen er vi, hijabbærere, også skyldig i. Og makten til å endre andres forhold til hijaben ligger i våre hender, ikke i snille venstresidefeministers hender, som støtter deg fordi du er en minoritet (var det slemt sagt? ja. beklager. digger venstresidefeminisme, mine gode venner tilhører den fløyen). At din med-debattant insisterer på at du er undertrykt, uansett hvor høyt du skriker «nei», betyr ikke nødvendigvis at din med-debattant er tunghørt eller trangssynt. Det kan også bety at «nei» er et fryktelig dårlig argument for din sak.

Rajpoot skuffet stort. Strengt tatt ikke mer enn de aller fleste jenter som offentlig kjemper for hijaben: Tynnslitte argumenter, manglende forståelse for det negative synet mange har om hijaben og – som en fantastisk venninne formulerte det – passiviseringen av seg selv og sine søstre. Er vi mobbeofre bare fordi noen er kritiske til hijaben vår? Skal vi forlange aksept – bare fordi? Som sagt, de  få jentene som har gått ut i media og talt hijabens sak har uansett skuffet meg. De skal ha ros for at de tør, det er tydelig at jeg ikke tør (all den tid jeg forholder meg anonym i samfunnsdebatten), men modigheten har nada å si sålenge den ikke fører til endring. Og vi har ikke gått fremover på ti år, hva angår synet på hijab.

Litt konstruktivitet fra min side: Rajpoots sak var håpløs fordi hun forsøkte å tvinge fram aksept for noe mange ikke forstår. Hun tok for gitt at alle forstod hodeplagget, slik hun selv forstod den (nå skal jeg være enda slemmere å påstå at hun ikke akkurat viste noe særlig innsikt i hijaben, under  debatten, all den tid hun kalte det skaut. Å bruke skaut som et synonym for hijab er en bommert, mer om det senere).

Paneldeltagerne fikk mulighet til å holde et innlegg innledningsvis. Hadde jeg fått lov til å tale fritt (vel, innenfor visse rammer) i et cirka ti minutter, hadde jeg ihvertfall ikke brukt tiden på å gjenta det jeg hadde skrevet i en kommentar uken før. Jeg hadde forsøkt å sette ord på hvorfor hijab er så viktig for meg. Mulig at det ikke hadde hatt noe å si for Wæthing som, bevisst/ubevisst, ble Rajpoots nemesis i panelet, men det hadde kanskje hatt noe å si for damen som kom opp til meg senere, ristende på hodet, og sa tungt: Jeg forstår det ikke.

Jeg peker ut stakkars Rajpoot her, hun er dyktig, det skal hun ha. Men hun faller i fellen til sine forgjengere. Hun rydder ikke opp i misoppfatningene andre har om hodeplagget, før hun takler begrensningene samfunnet vil sette for brukere av dette hodeplagget. Jeg vil gjerne rydde opp i misoppfatningene folk har om hijaben. Det får bli et annet innlegg (i mellomtiden er det bare å søke på «hijab» i bloggen, jeg har fragmenter av det jeg mener liggende ute. Når jeg finner de riktige ordene skal jeg prøve å lime dem sammen).

Men la oss ta en titt på begrensningene. Begrensningen som initierte debatten var forslag om å forby hijab for dommere og aktorat. Onsdag morgen, da jeg løp forsinket til t-banen for å rekke møtet, hadde jeg ett argument til støtte for forslaget.

1) Norge er ikke moden for  en dommer med hijab. Det er ikke fordi jeg tror på nøytralitet. Da diskusjonen om politihijab tok seg opp igjen, prøvde jeg å understreke forskjellen mellom det å fremstå nøytral og det å være nøytral. Det er en stor forskjell, og det er ingen selvfølge at man er nøytral bare man fremstår nøytral – eller motsatt. Jeg er enig med Rajpoot i at en dommer med hijab godt kan ivareta sin faglige integritet og forholde seg nøytral når hun skal dømme, men jeg er ganske sikker på at mange ikke vil oppleve henne nøytral. Ikke bare fordi hun er en kvinne og brun, men også fordi hun bruker hijab.

Det å bruke hijab er det samme som å vedkjenne seg, tydelig, en bestemt tro. Nåja, vi muslimer vet at Islam ikke er én tolkning og én tankegang. Og at det å bruke en hijab på ingen måte sier noe om hvem personen er og hva vedkommende mener. Men hijab representerer likefullt en tro, og en dommer skal alltid ta hensyn til det mennesket som enten står stilt eller står som anklager i en rettssal. Kan en dommer derfor risikere å ikke bli oppfattet som fullstendig rettferdig og nøytral? Nei.

Et argument er at en nazist ikke nødvendigvis vil oppleve en brun dommer av hunkjønn noe særlig nøytral heller – og derfor er det å fremstå nøytral veldig relativt. Vi har likevel kommet så langt i Norge at vi innser at en brun dame skiller seg, tilsynelatende, fra ei hvit dame bare med et par pigmenter. Vi har kommet så langt som å se at en jente med hijab ikke nødvendigvis har et fjernt og fremmed verdisett som ikke hører til i Norge. Vi har ikke kommet sålangt som å innse at hijab er et uttrykk for en lengsel etter Gud og asketisme.

Vi fremskynder ikke prosessen ved å rope høyt og hyle etter aksept, men vi kan stimulere prosessen ved å imøtekomme mennesker som sitter med tvil og skepsis til det vi har på hodet. Vi kan vise at vi ikke er annerledes, vi kan stifte bekjentskap og invitere til te (som mange muslimer gjør i disse tider). Vi kan sette opp et teaterstykke, kalle det Hijab Monologene, og snakke om hvorfor nettopp hijaben er så vanskelig å sette fra seg. Alt dette vil, med tiden, medføre aksept. En aksept vil gjøre at hijaben blir like vanlig som påskeegget og da vil det ikke spille noe rolle om en dommer dekker håret diskret med et mørkt sjal.

Men aksept kan vi ikke tvinge frem. Tvang er verken muslimer, eller ikke-muslimer, tilhengere av.

3 thoughts on “En forsinket respons på en foreldet debatt

  1. liker kommentaren din. og er langt på vei enig. tvang er ikke veien, ei heller dagens debatter i media. det handler mye om å bli kjent med, slik at man kvitter seg med frykten og fordommene. tenker jeg.

  2. Gode tanker. Hvordan er det med deg, om du følte et sterkt kall til å bli politi eller dommer, hva ville du da gjort?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s