Om å miste de små trådene som binder oss sammen

Foto: Flickr Commons

Sth, jeg kjenner den kvinnen. Hun bodde sammen med en flokk fugler i Lennox Avenue. Jeg kjente mannen hennes også. Han falt for en 18-år gammel jente med en kjærlighet av det dype slaget som gjorde ham så trist og lykkelig at han skjøt henne bare for å holde på følelsen. Da kvinnen, Violet heter hun, gikk i begravelsen for å se jenta og skjære opp det døde ansiktet hennes, kastet de henne i gulvet og ut av kirken. Hun løp hjem, gjennom all den snøen, og da hun kom tilbake til leiligheten, tok hun fuglene fra buret og slapp dem ut av vinduet for å  fryse ihjel eller fly, innebefattet papegøyen som sa: «Jeg elsker deg.»

—

Kanskje alle har en opprørsk tunge som lengter etter å være sin egen herre. Violet holder munn. Snakker mindre og mindre, til «mmm» eller «gubbervors» er nesten alt hun kommer med. Mindre tilgivelig enn en lunefull tunge er en egenrådig hånd som kan finne en kniv som har vært borte i ukesvis, i et papegøyebur. Violet er fremdeles så godt som taus. Etterhvert går tausheten mannen hennes på nervene, og så blir han forvirret av den, og tilslutt deprimert. Han er gift med en kvinne som stortsett snakker med fuglene sine. En av dem sier tilogmed: «Jeg elsker deg.»

To utdrag fra Jazz av Toni Morrison. Den første ganske tidlig i første kapittel, den andre avslutningsvis i samme kapittel. Utrolig hvordan hun drar denne røde linjen, hvordan hun forteller uten å beskrive og hvordan hun skriver med følelse og sårhet og forståelse. Jeg elsker.