Bestefar er ikke en stokk, men han har et arr på halsen

Bestefar ble skutt i halsen. Han satt lammet på terrassestolen i huset til mamma og pappa. Han satt ute i det kjølige januarværet og hørte på skuddvekslingen i nabolaget. Mamma hadde prøvd å få ham vekk fra terrassen, men forgjeves. I flere dager tilbragte han store deler av dagen på terrassen, med den varme strikkede genseren sin. Han stirret ut i lufta. Det syns jeg er et rart begrep: – Å stirre ut i lufta.

I Somalia vil en som stirrer ut i lufta være en som ikke forholder seg til virkeligheten, og da vil vi si til denne personen: – Soo dag. Eller: – Kom  ned.

Bestefar kom ikke ned før han ble skutt i halsen, men han døde ikke. Det skuddet var dråpen som fikk begeret til å flykte fra Mogadishu. Bestefar lever med et arr på halsen, som en påminnelse på alt det som ble ødelagt i livet hans. Bestefar lever, men ikke i beste velgående. Han er oppe og rask, han har betablokkere tilgjengelig og han lever i et trygt kontinent med sine kjære rundt seg. Men det er tydelig at han er en brøkdel av det han var. Bestefaren min var den rastløse og fingernemme læreren mormor forelsket seg i. Mannen som utførte mekaniske mirakler og gjorde livene til enkle gårdmennesker lettere. Bestefar ble rik med alderen, mindre fingernem men med større forretningsteft. Han må ha skjønt det, da skuddvekslingen begynte, at det var over nå. At livet hans var over nå.

Noen studenter velger å flytte, flytte fra Oslo til Trondheim. Begynne på et annet universitet eller en høyskole. Ta seg et friår og reise til Sør-Amerika. Alle snakker om å begynne med blanke ark.

Har du et arr på halsen så er det umulig.