Dette synes jeg om tverrkulturelle ekteskap:

Koffeine spurte:

 Men det handler kanskje mer om å flytte til et land som ligger fjernt fra alt og alle du kjenner, enn å gifte seg med en fra en annen kultur? Eller er du enig med mammaen din?

Og jeg svarte:

Jeg er ikke enig med mamma, og vi har en rekke slektninger som har giftet seg ikke-somalisk. Mange ekteskap varer ikke lenge (rent statistisk er sjansen for å skille seg om man kommer fra to forskjellige land mye høyere), men veldig mange varer og mange par er ekstremt lykkelige sammen.

Nå var poenget her bare å gjengi en historie som jeg har blitt fortalt tidligere, og som viser at det ikke alltid er “de sleskete muslimske mennene” som lurer kvinner inn i ekteskap og fengsler dem. At drittsekkhet er en internasjonal greie. Men jeg er en stor tilhenger av sikkerhetsnettet, og det somaliske sikkerhetsnettet kan man fint miste i Norge. Det har mange allerede gjort. Konsekvensene er ikke at man blir mishandlet fysisk, den største konsekvensen er å bli forlatt av mannen man ofret familien sin for.

Altså, det er slik at muslimer ikke har et seksuelt forhold før ekteskapet. Når en ung somalisk jente forelsker seg i en norsk gutt skjer det ofte, ikke alltid, at de bestemmer seg for å gifte seg. De fleste familier motsetter seg dette. Klart det ligger en rasistisk undertone der (hvorfor skal du gifte deg med en hvit mann?!) men det  ligger også en bekymring der som hverken den somaliske jenta eller den norske gutten tar på alvor (han tar ikke deg eller ekteskapet seriøst). Det som ofte skjer er at gutten og jenta gifter seg religiøst (har til gode for å se en gutt og en jente registrere seg som borgerlig gift først, også rusle til moskeen for å gjøre det religiøst). Den religiøse vielsen er ikke bindende i Norge, og i hans øyne er de kjærester mens i hennes er de et ektepar.

Han prøver ikke å overbevise familien hennes om at han kommer til å være i livet hennes. Så skepsisen mot han øker, og dette skaper dårlig stemning mellom jenta og familien hennes. Tilslutt fører det til et totalt brudd. De vil ikke ha noe med hverandre å gjøre. De fleste familier der en datter har giftet seg med en ikke-somalier forteller at alt skjedde ganske fort. Hun ble kjent med fyren i løpet av et år, et halv år senere ble de gift og to år senere banker hun på døren med et barn i armene og delt samværsrett.

Det er altfor mange somaliske jenter både i Norge og i Vestensom kan skrive under på den historien. Og dermed får tverrkulturelle ekteskap et ufortjent dårlig rykte i vårt miljø. Det rår enighet om at “det aldri vil gå bra med en jente som gifter seg med en ikke-somalier”. Og så langt har få motbevist dette, jeg har til gode for å se en ikke-somalisk gutt gift med en somalisk jente, som forstår og respekterer at familie er veldig viktig i Somalia, og som prøver å få innpass i familien. De ikke-somaliske guttene har en tendens til å fortelle jenta at familien ikke har noe med hennes valg å gjøre, og hvis de ikke akspeterer han så er det deres feil, og de er rasister osv. I en ikke-somalisk virkelighet er det ikke sant, men er man somalier så er familien uunnværlig. Når du har vokst opp i en tilværelse der familien var dine pillarer, der du hadde onkler og tanter, tremenninger, bestefedre og en trilliard søsken rundt deg, så er det en påkjenning å plutselig miste det. For det handler ofte ikke om rasisme engang, det handler om reell bekymring fra familiens fordi man ikke kjenner mannen eller hans familie.

Hmm..uffda, dette ble langt.

Men konklusjonen min er at jeg ikke har noe imot det å gifte seg med en fra en annen kultur. Jeg tror faktisk, til mormors skuffelse, at sjansene for at jeg finner en etnisk nordmann jeg passer sammen med, er høyere enn sjansen for at jeg finner en somalier. Men hvis det skjer skal jeg ikke miste sikkerhetsnettet mitt. Det er noe av det tryggeste jeg har i livet. Den etnisk norske gutten må finne seg i å gå gjennom samme prøvelser som en somalisk gutt, for å få aksept fra familien. Han bør finne seg i en haug middager og familiesammenkomster der han grilles om alt fra barnehagen til hårfrisyren sin. Og jeg forventer en liten innsats fra hans side for å gjøre seg forstått hos besteforeldrene mine f.eks. Lære seg litt somalisk!

Jeg faller ikke helt for “dette er ditt liv, somalieren”. Dette er også livet til damen som bærte meg i ni måneder i magen sin og to uker på ryggen, gjennom sibir. Jeg har ingen planer om å såre henne, eller ødelegge forholdet mitt til henne. Spørs om en etnisk norsk gutt finner en slik somalisk tankegang attraktiv? ;)

24 thoughts on “Dette synes jeg om tverrkulturelle ekteskap:

  1. fantastisk bra skrevet! jeg trodde jeg visste hvor jeg sto når det gjaldt det emnet, men du har nå utvidet mitt syn og utdannet meg. det gjør mange av dine innlegg!

  2. Ja, er noen utfordringer i et tverrkulturelt parforhold, nå har jeg bare «testa» det med en partner fra et Europeisk land. Og det var utfordrende nok

  3. Ja, det handler vel i bunn og grunn ikke om rasisme, det handler om at det er vanskelig nok å holde et ekteskap gående selv når man er fra samme kultur. Det skal en innsats til, for å si det mildt, for å leve lykkelig ever after. Og det foreldrene våre ofte forstår bedre enn vi gjør, er at denne oppgaven blir så mye vanskeligere når man i tillegg må takle kulturforskjeller.

  4. Min opplevelse er vel at kulturforskjeller ikke gjorde noe som helst, men det at familien var langt borte var et problem.
    Og jeg tror kanskje endel som gifter seg «på tvers» ikke kjenner hverandre så godt?
    jeg traff en gang en norsk mann med en filippinsk au pair kjæreste. Det viste seg at hun gjerne ville studere og trodde han ville bli glad for det, siden han var norsk, mens han ville at hun skulle være hjemmeværende og trodde hun ville det også, siden hun var filippinsk. Fint de fant ut av det på den festen, håper de har funnet ut av hvordan de skal leve sammen, eventuelt at de har gjort det slutt før de fikk barn.
    Jeg har også møtt en sikh mann gift med en pinsevenn, det virket som om det hadde gått greit i hvertfall i tjue år. Det er massevis av eksempler på forskjellige folk som har det bra i evigheter. Jeg kjente også endel fra Sør-Amerika som skilte seg da de kom hit – stresset med å bytte land ble taklet ulikt av ektefellene og det ble vel tilsammen litt for mye.
    Men hvis man går til ekteskapet med en idé om at det bare er å stikke når det blir tøft, da er det klart at det bare er et tidsspørsmål.
    http://jklaveness.blogspot.com/2011/02/interesting-correlations.html
    Det viktige når man gifter seg er at man kan snakke sammen når noe vanskelig oppstår, lignende forhold til penger er ganske lurt, og lignende forhold til det å ha på høy musikk dagen lang eller ikke – slike ting, mer enn religion eller kultur. Men hvis den ene er kjempereligiøs og den andre ikke i det hele tatt kan det kanskje bli vanskelig. Jeg er ateist og min eks er katolikk, det var aldri noe problem, men hvis han hadde prøvd å frelse meg ville jeg npk ha stikki av ganske fort.

  5. Og jeg synes enda mer:
    På en måte er nesten alle ekteskap flerkulturelle, fordi hver familie har sin kultur. Se f eks forskjellen mellom en arbeider-kultur og en akademiker-kultur i Norge: Camping eller Besseggen, øl eller vin? osv Disse forskjellene fortsetter ned på familienivå, men idéene om hvordan man skal oppføre seg er naturligvis litt likere blant folk fra lignende samfunnslag og folkegruppe.
    Når du lever tett på en som er oppvokst i et annerledes samfunn med andre tanker om hva som er rett og galt, setter det dine egne standpunkter på prøve. Du kan ikke bare gjøre som du alltid har gjort, men må tenke over hvorfor og om det egentlig har noen god begrunnelse. Slik kan flerkulturelle ekteskap være med på å utvikle deg som menneske.
    Det forutsetter selvsagt at ektefellene diskuterer ting og tang og er interesserte i å gjøre det beste ut av det og lære av hverandre. Uansett vil et ekteskap innebære en endring i hvordan man lever. Du må ta hensyn til en annen person og kan ikke oppføre deg som da du var singel. Især når det kommer barn. Det er kanskje her det butter i mot hos de norske guttene du kjenner som har vært gift med somaliske damer? Det er faktisk masse jobb med et barn og du kan ikke gå på fylla annen hver uke lenger. Endel menn føler seg kanskje litt i veien eller at de bare skal være tjenere?

  6. Eg er etnisk norsk frå ei lita bygd på vestlandet og er sambuar med ein mann frå ein storby ved Middelhavet. Vi har budd saman i fleire år.

    Det som eg opplever som mest utfordrande i vårt forhald når det gjelder kulturskilnader, er ikkje så mykje i forhaldet oss i mellom. Eg er einig med Tove i at det alltid vil vere kulturskilnader i møtet mellom to personar, i større eller mindre grad. Det som derimot kan vere vanskeleg er korleis vi forholder oss til vår eigen og den andre sin familie, til vener, til samfunnet. Det er slik eg også skjønar deg at du skildrar problema du har erfaring med.

    Du skriv: «Han prøver ikke å overbevise familien hennes om at han kommer til å være i livet hennes». Det kan eg godt skjøne at han ikkje gjer, for det er ikkje alltid lett å skjøne korleis ein gjer det på ein annan kultur – her meiner eg kultur er som eit språk. Du kan prøve å stotre deg fram, men det er lett å bli misforstått og kven har vel ikkje forbanna eit framandspråk ein prøver å lære, fordi det berre IKKJE er logisk i ditt hovud!

  7. Jeg er absolutt enig med dere. Nøkkelen her er å være bevisst problemene som kan, og vil, oppstå, ikke bare fordi man er av to forskjellige etniske kulturer, men også fordi man har med seg ulike baggasjer. Er man bevisst dette, og er rustet til å takle dem, håper jeg det går bra. Men føler dessverre at veldig mange kanskje romantiserer flerkulturelle ekteskap? Bare vi elsker hverandre går det bra? Kanskje det gjelder all ekteskap.

  8. ja, det er nok endel som romantiserer ekteskap – uansett. Dette med bagasje er veldig viktig. For meg ville det være vanskelig å være sammen med en som aldri har hatt noen videre problemer i sitt liv.
    Jeg har kjent til ekteskap hvor f eks det at den ene hadde vært i fengsel og blitt torturert bare ble for vanskelig for ekteskapet – selv om de var fra samme kultur.
    Eller en jeg studerte sammen med (ikke kjæreste) som var kurder fra Irak. Hver gang han begynte på en historie gikk det slik: «… men nå er alle i den landsbyen døde».
    Veldig vanskelig å forholde seg til. Så kommer du her med dine knøtteproblemer og ønsker at det skal bli tatt alvorlig. Det krever litt ekstra, men med god kommunikasjon kan det jo gå bra.

    Jeg tror også det er lurt å finne ut litt om hva man forventer seg fra den andre. Hvor mye skal vi stille opp fra familien? Er det greit å sende penger til farmor i Langtvekkistan?

    Har du forresten lest Nuruddin Farah: Knuter? Kan du skrive litt om den? Det står helt feil på baksiden. Tror aldri jeg vil kunne forstå hvordan det er å leve i Mogadishu i en tid som denne.

  9. Bra blogg 🙂

    Starta å skrive dette innlegget under fullt namn men det kan fort bli litt privat – er litt sjenert av meg slik, og håper at du ikkje har noko i mot anonymitet i kommentarfeltet ;-). (Ettersom eg har lenka til bloggen din kan det nok hende at kjende som ser dette likevel skjønar teikninga – ikkje så alt for vanskeleg..)

    Er sjølv halvparten av eit norsk-japansk par – vi har snart 10-års-jubileum, og to barn. Det tyngste spørsmålet i vårt forhold er at halvparten av dei vi er glade i alltid er langt borte. Spørsmål som «skal vi leve her eller der?», «når skal vi dra dit?», «kor lenge kan vi bli?» er alltid LANGT meir kompliserte enn det vi har av kulturskiller. Det er rett og slett oftare ein styrke for oss at norsk og japansk kultur ser ut til å utfylle kvarandre – det kjennest ofte som den eine kulturen er sterk på felt der den andre er tilsvarande svak..vi kan få summen til å bli det beste av både norsk og japansk!

    Det var nok likevel sunt å starte forholdet som to stabeist – ingen av oss har det med å gje opp det vi vil klare. Og dessutan tok vi spørsmålet om SPRÅK 100% alvorleg – det er ikkje i lengden haldbart å kommunisere på engelsk, når ingen av oss har det som morsmål. Vi SKAL lære den andre parten sitt språk, og dermed basta. Tospråklege barn med så rikt forhold som vi kan ordne til både typisk norsk og typisk japansk kultur.. Klart det tek tid, da.. 😉

    «Den religiøse vielsen er ikke bindende i Norge» – wow?! Var ikkje klar over dette. Virker som «systemfeil» på meg – om dette stemmer bør kirka/moskeen sørge for at ein ikkje kan gjennomføre religiøs seremoni utan å ha det nødvendige offentlege papirarbeidet på plass. Eit trussamfunn kan vel ikkje ha interesse av å tilretteleggje for ekteskap det offentlege ikkje godkjenner?!?

  10. Noen moskeer har lisens eller hva det nå heter til å forrette ekteskap. Må vel ha medlemskapslister og slikt på stell? Og humanetisk forbund kan gifte folk.

  11. Noe av det som er viktig, er å forstå hva den norske er vant til. Kulturell forståelse handler ikke kun om å forstå den ikke-norske. Også den norske kulturen må ”analyseres”.

    Hva er en nordmann vant til? Mange av oss flyttet hjemmefra da vi var 16. De aller fleste innen de fylte 25. Har du ikke lyktes i å oppdra dine barn til å kunne stå på egne bein når de er 18, har du feilet som norsk far eller mor. Gadd vite om du ikke har feilet så grovt at du ville miste foreldreomsorgen lenge før ungene ble 18. Uselvstendighet er ikke noe nordmenn tar lett på.

    Vi er stolte når barna greier seg på egen hånd. Det er en del av livet, og vi ler kanskje litt (de fleste uten å se det tragiske) når en person er avhengig av familien lenge etter myndighetsalderen. Jævla latinoer, tenker vi når vi ser mannen på 40 år som bor hjemme hos mamma.

    Den som så har giftet bort sin sønn eller datter til en norsk person, kommer dermed til å skulle forholde seg til et familiemedlem som er særdeles individualistisk, og som er blottet for forståelse for storfamiliens verdi. Den svigerfar eller svigermor som i det hele tatt ytrer seg om ett eller annet i eller relatert til forholdet til deres norske svigerdatter eller -sønn, bryter en uskrevet regel.

    I Norge er det slik at når en sønn eller datter spør om råd om ett eller annet i forholdet sitt, så eksisterer det bare ett eneste akseptabelt svar: Det må dere finne ut av selv. Som svigerfar eller svigermor til en nordmann, kan du ikke blande deg inn i deres forhold. Du kan ikke gi råd uoppfordret. Du kan ikke engang gi råd når din datter ber om det. ”Nei, min datter. Det må dere finne ut av selv”. Skulle vedkommende likevel ønske å blande seg, vil han måtte skulle lire seg pure gullkorn. Stikker du nesa di i det du ikke har noe med, bør du ha noe å fare med. Si ett eller annet som kan innbringe en Nobel-pris i ett eller annet. Hvis ikke holder du kjeft.

    Problemet når en nordmann gifter seg inn i en paternalistisk kultur, er at svigerfamilien vil mene at den har en slags rolle i den nye familien. Detner ikke en familie i sin egen rett, men er mer som et datterselskap å regne. Svigerfar anser seg som konsernsjef, og du er den nyansatte direktøren eller ansatte, alt ettersom det den tilkomne er sønn eller datter.

    Hva skjer så hvis svigerfar er en brutal, ignorant tosk – som mange nordmenn også var det for 80 år siden? En sånn som tror at unger skal bankes og piskes titt og ofte, for da blir de slike kjernekarer og ressurspersoner som han selv anser seg for. Hva gjør du hvis han begynner å piske dine unger? Viker du for å ikke «mangle respekt» – eller tar du den kampen som svigerfar aldri kommer til å skygge unna? Hva gjør du når svigermor løsner bilbeltet til ungene dine når bilen er i fart, fordi hun ikke vil at de skal gråte? Kanskje viser du respekt, til neste gang det samme skjer, men hva så? Setter du henne godt og ettertrykkelig på plass i vitners påhør?

    Det er nemlig et par forutsetninger som de paternalistiske kulturene ikke tar høyde for: de akselererende fremskrittene i verden, at erfaring ikke kan kompensere for hva som helst, samt at unge kan være bedre skodd enn eldre. Hvis tante ikke tror på ryktene om at jorda er rund, er det faktisk uvesentlig. Eller sagt på en litt annen måte: Kunnskap er ikke demokratisk, den avgjøres ikke ved flertallsvedtak og den følger ikke regler for skikk og bruk.

    Det er verdt å registrere at veien mot kjernefamilien har gått parallelt med veien mot kunnskap. Jo mer kunnskap folket har fått, jo mindre avhengige har de blitt av familiene sine. Plutselig kunne de stå på egne bein, og trengte ikke lenger å la seg dirigere av Den sjuende far i huset.

    Så når svigerfar mistolker sin stilling til å være konsernsjef, kan det være at den norske parten begynner å innse at det vedkommende trodde var en ekteskapskontrakt, i realiteten er en adopsjonskontrakt som omfatter hele familien. Man giftet seg med en person man elsket for å stifte familie sammen med denne – men må innse at den andre aldri hadde tenkt seg en kjernefamilie.

    Da ender det med skillsmisse. Man går kort og godt trett av å skulle slåss med svigerfamiliens uvitenhet i det daglige. Man skiller seg for å bli kvitt svigerfamilien – ikke fordi man hater partneren.

  12. NN, hvilke kultur er det du egentlig snakker om? Jeg er selv del av et forhold med en helt annen familiekultur (se lengre oppe), og syns mye av det du skriver minner om fordommer og ikke har rot i virkeligheten. Hverken min virkelighet eller virkeligheten til de andre jeg kjenner som er i tilsvarende forhold som meg.

  13. Anna: Leser du hva jeg skriver, ser du at jeg ikke tagger nasjonalitet. Det er det en grunn til: Paternalismen finnes over alt. I alle land finner du ulike kulturer som lever side om side. Akkurat som det givetvis finnes tunisiere som er open-minded og opplyste, finnes det også de som er ikke har fått del i det vi normalt kaller utvikling.

    Jeg snakker ikke om at folk fra det og det landet er sånn og sånn, for det er de ikke. Det jeg tvert i mot gjør, er å identifisere et par kulturelle dimensjoner som går elendig sammen med selvstendige individualister, som nordmenn gjerne er.

    En annen sak som er utrolig viktig når man snakker blandede ekteskap, er bosted.

    Tar man et ekteskap mellom en person fra Norge og en som er fra et fattig land, og fra fattige kår, er bosted ganske viktig. Bor de i Norge sender man svigermor på et hjem når svigerfar dør. Bor de derimot i et fattig land med svigerfamilie rundt seg, forventes det at svigermor flytter inn når svigerfar dør.

    Tove: jeg er egentlig ganske enig med deg, men uten at jeg kjenner mange somaliske menn godt, så vil jeg tro at problemet ikke er at de norske gutta ikke stiller opp når det kommer barn. Snarere tvert om.

    Tar du derimot en macho-latino, så skal du ikke regne med at han holder seg hjemme for å skifte bleier – og det forventes heller ikke i hans kultur.

  14. Dette ble interessant på en helt annen måte enn jeg hadde tenkt meg. Jeg er norsk og norsk gift, men familiene våre, (familiekulturene om du vil), er så forskjellige at det er blitt et problem. Akkurat nå syns jeg familiene våre kommer mellom oss, og jeg er drittlei. Og i somalieres øyne er det sikkert ikke forskjell på familiene våre i det hele tatt 🙂

  15. NN: du skriver «paternalismen finnes over alt». Akkurat det var mitt poeng! Jeg klarte ikke uttrykte det så bra. Derfor mener jeg at det virker litt for enkelt å stemple paternalisme som noe «utenlandsk». De som gifter seg over landegrenser er som oftest de som faktisk har tatt i del i normal utvikling, da det kreves en viss forståelse og åpenhet bare for å innlede et sånt forhold.

  16. Til Anna:
    Ja, jeg tror det er stor forskjell på å gifte seg og flytte til et annet land du overhodet ikke kjenner, og å allerede kjenne til i det minste hvordan det er bo et annet sted, å ha flyttet på seg før.

    Og til NN: Jeg ville slett ikke vært forundret dersom norske gutter stikker når det blir barn og vanskeligheter i et flerkulturelt ekteskap. Jeg har sett fra flere innvandrerkvinner hvordan de blir oppvartet av norske menn som ønsker seg en tradisjonell kjønnsfordeling av arbeidsoppgaver. Noen tror at alle innvandrerkvinners drøm er å stå på kjøkkenet, mens innvandrerkvinnene tror at alle norske gutter er som akademikerne på Grünerløkka som skriver i avisene. Så blir det et totalt krasj med totalt ulike forventninger om hva «den andre» er. Det eneste som hjelper mot det er å kjenne hverandre og kjenne den andre kulturen slik at man forstår kodene – hva ordene og kroppsspråket betyr.

  17. Anna: Paternalismen fant du i Norge, inntil den ble utryddet for et tiår eller to, og så ble gjeninnført via innvandring. Du finner SVÆRT få som har gått gjennom et norsk skolesystem, og vært påvirket av norske normer, norske venner og norske media, og samtidig ikke har vært medlem av noe miljø som prioriterer storfamiliens verdier. De eneste norske miljøene som fortsatt kan ha et snev av saken fortsatt, er religiøse kulter, som læstadianerne.

    Jeg tror du tar feil når du sier at den utlendingen som gifter seg med en nordmann stort sett går fri av dette, som følge av egen åpenhet etc. Kan være riktig, men ikke alltid. Det som er avgjørende er ikke hvem utlendingen som gifter seg norsk er, men vedkommendes familie.

    Det er faktisk ikke usett at utlendingens familie kutter all kontakt dersom det kommer opp et spørsmål hvor ydmykhet ville bety å tape ansikt. For nordmenn betyr det å tape ansikt relativt lite, mens det i andre kulturer er svært viktig. Det norske æresbegrepet er ikke likt f.eks. det arabiske. Da er så spørsmålet: kapper den utenlandske parten båndene til familien, eller er det den norske parten som bøyer av?

    Tove: Det er vel en kjent sak at kjennskap til partneren er viktig, uansett. Det er jo ikke uten grunn at mange snakker om at kvinner slåss for å endre partneren inntil han er blitt som hun vil – før hun så dumper han fordi han ikke er den samme som hun giftet seg med.

    John Steinbeck har skrevet en glimrende novelle som heter «The murder». Den handler om en amerikansk bondegutt i 1920 eller så som forelsker seg i en slavisk kvinne, som han gifter seg med. Jeg skal ikke røpe handlingen, men kanskje si at dersom en kvinne er kommer fra en kultur hvor mennene er – for å si det rett ut – noen j…. svin, så er det ikke sagt at det er uten utfordringer å gifte seg med det hun først trodde var drømmemannene – den hensynsfulle. Plutselig en dag våkner hun opp og innser at drømme prinsen ikke er en mann – eller i alle fall ikke det som hun forbinder med en mann.

    Vi er alle produkter av vår oppvekst.

  18. Takk for lesetipset, NN, jeg skal sjekke på biblioteket.
    Når du skriver om kvinner fra kulturer hvor menn er drittsekker, måtte jeg tenke på norske krisesentere for kvinner. I et intervju med noen fra et krisesenter (klarer dessverre ikke finne det igjen) forteller den ansatte hvorfor de begynte å ansette menn på krisesenteret: » En håndverker arbeidet her i omtrent et halvt år. En vanlig hyggelig mann. Mange av kvinnene visste ikke at det fantes menn som var slik» – noe i den dur

  19. Noe som er morsomt med Steinbecks The murder, er at mange ikke helt vet hva de skal si til den. Leser du div. analyser av den, prøver man å tolke den til noe annet enn den er. Jeg foreslår i stedet at man leser hva det faktisk er Steinbeck skriver, og så danner seg en mening om man synes det lyder rimelig eller ei – snarere enn å omfortolke i et feministisk perspektiv fordi «en så stor forfatter som Steinbeck kan vel ikke skrive sånn dritt».

  20. Dersom dere leser «The murder» på nett via linken over, er det verdt å bemerke at fotnotene er sånn at dere klikker på dem, og går rakt til noten, og så klikker på nummeret i noten, og sendes tilbake til der dere var i teksten.

  21. Tilbaketråkk: Spredte tanker om de siste dagenes muslimdebatt og Minotenks dialogmøte « bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s