En idiotinnes guide til film: Prosjektbeskrivelse

«For et elitistisk prosjekt,» sukker jenta jeg var for ti år siden. Hun sitter i gropen der kragebenet møter overarmen og dingler med beina. Jenta jeg er i dag fester blikket på dataskjermen og skummer over navnene i listen med verdens førti beste filmregissører. Ethvert elitistiske prosjekt trenger nødvendigvis et rammeverk. Enhver elitist in spe må dog innrømme at noen rammer alltid vil være mistilpasse. Nummer én, for eksempel. Jeg har sett Blue Velvet, Mulholland Drive og noen episoder av Twin Peaks. Jeg greier fortsatt ikke å bestemme meg for om det er jeg som er aldeles enkel, mot det enfoldige, eller om keiseren har fått noen nye postmoderne, surrealistiske  klær med snedig sosiokritisk søm.

(Da jeg sa noe tilsvarende til en fyr jeg prøvde å sjarmere, jeg mistenker at jeg også brukte adjektivet «absurd» om keiserens klær,  svarte han: «Må man forstå alt da?» Jeg ble stille. Han ble stille. Så hvisket jeg usikkert «ja, sånn egentlig» og følte meg ordentlig uinnvidd.)

I hvert fall, mine triste forsøk på å sjarmere det motsatte kjønn tilside, jeg har jo sett på film. Jeg har faktisk sett arbeid fra regissører på den uoffisielle listen over verdens førti beste filmregissører. Det har ofte vært litt tilfeldig. Misforstå meg rett, det er vanskelig å se en film litt tilfeldig. Filmtitting generelt innebærer en rekke bevisste valg. Oftere enn oftest blir det likevel til at jeg ser på filmer for å underholdes. Kan man inkludere ordet «respekt» her uten å gjøre seg selv misforstått? Jeg prøver.

Jeg tror ikke jeg respekterer filmkunst like mye som jeg burde, eller jeg har en forestilling om at jeg kommer til å kjede meg hvis jeg velger en Palm d’Or-vinner over siste film med Seth Rogen. Respekt er i så måte dårlig ordvalg. Det jeg mener er at jeg forventer av «god film» det jeg forventer av en tretimers samtale med min småsenile bestemor: Kjedsomhet. Det er jo urettferdig, i det minste delvis urettferdig – eller premisset er kanskje litt galt?

Palm d’Or kan være underholdende og Seth Rogen må ikke undervurderes. Min siste Seth Rogen-film  var den glad-triste filmen 50/50 om en kreftsyk Joseph Gordon-Levitt. Rogen var ikke bare underholdning selv om han gjorde reprise som en yr ungkar. Kanskje det aller første spørsmålet som må stilles innover er om film skal være underholdende? Og så om underholdning er et (dis)kvalifiserende trekk ved en erklært (av connoisseurer) ordentlig god film?

Derav mitt elitistiske prosjekt. Kanskje jeg kan lære litt mer om film ved å se og repetere et utvalg av bejublede filmer av bejublede filmskapere (for så vidt i en litt obskur opplisting i en britisk avis). Jeg gir det et forsøk, så får mitt fjorten år gamle korrektiv ta litt ritalin. Dessuten har jeg lyst til å gjøre noe som ikke innebærer lesing den halvannen timen jeg har før jeg legger meg, etter lange lesesalsdager i julen. Det er vel det man i de forente stater kaller en win-win-situation? De sier kanskje heller stay tuned?

Adventus Domini: Glede

Så tenner vi ett lys i kveld,

vi tenner det for glede.

Det står og skinner for seg selv,

og oss som er tilstede.

Så tenner vi ett lys i kveld,

vi tenner det for glede.

Da jeg tok turen til dagligvarehandelen i dag, for å handle inn topping til hjemmelaget pizza, slo det meg at det var noe ekstra ved strien i  butikken. Den bar jul som prefiks. Kurver ble fylt med ingredienser til bakverk, barn trippet forventningsfulle bak stressede fedre i kjøttavdelingen og kvinnen foran meg i køen brukte lang tid på å forstå hva kassadamen mente med julebonuskort. Vi står ved inngangen til en måned med julepynt, julekalender, julekort, julebukk, julegave, julebord, julelys, julefjernsyn og kreativ julegimmick. Adventstiden, som strengt tatt starter i morgen, ser ut til å være redusert til et estetisk rituale: Høytidlig tenning av ett, to, tre og fire stearinlys, i ring eller rekke, med tilhørende deklamasjon. Det er synd siden adventstiden er det fineste i årets siste måned.

Advent, adventus domini, er farget lilla (-eller fiolett, avhengig av det pedantiske øyet som ser) og er tagget med stikkordene bot og faste. Henimot fødselsdagen til den lille mannen, som dro sitt første åndedrag i en låve, bestemte kirken på tusentallet at de troende skulle forbrede seg. Ikke forberede julepynt, julekalender, julekort, julebukk, julegave, julebord, julelys, julefjernsyn og kreativ julegimmick, men sine sinn og hjerter for å kunne ta i mot Gud.

Men Gud er død i den industrialiserte verden. Selv om Gud ikke er død hjemme hos meg er det – mist ikke skjegget eller hijaben – ikke slik at jeg, som en troende muslim, skal ta i mot Jesus. Likevel er sjelegranskningen og botsøvelsene kirken legger opp til mot Sol Invictus‘ fødsel (-nejda, bare tullet!) noe som fint kunne appellert til alle aktivt ikke-kristne. Jeg skal ikke predikere for jeg har selv et anstrengt forhold til predikanter, men jeg synes at det er trist at vi lever i et samfunn der samtalen om livet, våre mellomenneskelige relasjoner (- noe utover samlivet, det flommer over av både velfunderte og absurde skriverier om hva et godt samliv er) og meningen med tilværelsen kun oppstår i skyggen av skyttergravsdebatter om abort, skilsmisse og evolusjonsbiologi.

Alain de Botton, en populærfilosof man enten elsker å hate eller hater å elske, skriver i Religion for Atheists: A Non-Believer’s Guide to the Uses of Religion:

Being put in our place by something larger, older, greater than ourselves is not a humiliation; it should be accepted as a relief from our insanely hopeful ambitions for our lives.

Jeg setter inn Gud i stedet for something, men uavhengig av hva man setter inn, det være en overnaturlig entitet eller en idé til glede for menneskeheten, stiller man seg selv i en posisjon der man er underlegen. Jeg tror at den underlegenheten er viktig både i møtet med sine bragder, med sine feil og mangler, og i møtet med andre mennesker. Jo høyere man svever, desto hardere faller man. Jeg har ikke til hensikt å konvertere menneskeheten til dervisjer eller fransiskanere, men – jeg vet ikke – indre asketisme er kanskje noe vi alle burde etterstrebe i en viss grad?

It is useless to try to make peace with ourselves by being pleased with everything we have done. In order to settle down in the quiet of our own being we must learn to be detached from the results of our own activity. We must withdraw ourselves, to some extent, from effects that are beyond our control and be content with the good will and the work that are the quiet expression of our inner life. We must be content to live without watching ourselves live, to work without expecting an immediate reward, to love without an instantaneous satisfaction, and to exist without any special recognition. It is only when we are detached from ourselves that we can be at peace with ourselves. We cannot find happiness in our work if we are always extending ourselves beyond ourselves and beyond the sphere of our work in order to find ourselves greater than we are.

No Man Is An Island, Thomas Merton

Dette innlegget skulle egentlig handle om Inger Hagerup og glede.

Gi finger’n for samfunnets skyld

Karl Johan, foran Domus Media. Vi er en jentegjeng, kvelden er fortsatt ung og vi bestemmer oss for å finne et fint sted der vi kan drikke te. Vi går forbi en taxiholdeplass.  En av sjåførene, en somalier, ruller ned vinduet og stikker hodet ut. Jeg er i en samtale og hører ikke hva han sier, men når jeg vender meg til gruppens andre somalier sier hun: Han sa at gode, somaliske jenter ikke går  her på denne tiden av døgnet. Klokken er halv ti. Jeg vil gå tilbake og snakke med mannen. Jentene mener at det er tidssløseri.

Jeg er alene. Jeg har mistet den siste t-banen hjem. Jeg har selvsagt ikke råd til taxi og nekter å ta nattbussen. Det føles tryggere å ta en annen linje til Høyenhall og gå den siste strekningen hjem. Etter ti minutter på fortauet, langs en tom hovedvei, kjører en taxi opp bakken. Han sakter farten når han ser meg, og ruller ned vinduet.

«Salaam aleikum!», sier den somaliske sjåføren. Jeg svarer med fredshilsen tilbake, men fortsetter å gå. Han kjører sakte. Han spør om jeg ville sitte på, jeg sier at det ikke er langt igjen til meg. Han bemerker at det er sent. Jeg sier meg enig. Han sier at det ofte blir sent når man jobber. Jeg sier ingenting. Han blir stille. Så sier han at det er mindre forståelig om det blir sent fordi man ikke jobber. Jeg trasker stille videre. Han sier at dette ikke er tidspunktet for sømmelige mennesker. Jeg stopper, ser på ham, smiler blidt, takker for praten og ønsker ham en inntektsbringende kveld. Han smiler tilbake og sier farvel.

Den sosiale kontrollens absurditet blir opplagt når en mann møter mor og meg sammen, og forteller at han har sett meg. Javel. Jeg blir nysgjerrig på hvor han har sett meg. På en bussholdeplass, klokken åtte om morgenen. Hvorfor var hun der, spør han min mor og glemmer at jeg står ved siden av henne. Mor svarer at han heller burde bekymre seg for morgenene sine. Jeg er nitten, går på Oslo Handelsgymnasium og tar bussen fra Nationaltheatret og opp til Solli plass, hver morgen, for å rekke undervisningen.

Jeg sitter i moskéen, den somaliske. Tekkelig kledd i et langt skjørt, langermet bluse og ansiktet hyllet i et sjal. En av mors venninner stirrer innstendig før hun forteller meg, først med en innledning om hvordan jeg er som hennes datter, at jeg burde bruke hijab. Jeg blir lamslått. Bruker jeg ikke hijab? Når hun fortsetter å snakke forstår jeg at hun likestiller hijab med den store drakten mange somaliske kvinner bruker i dag. Jeg lytter stille og nikker. Tenker at jeg kan forklare min posisjon når hun tar en pustepause. Kan jeg unngå å være frekk, unngår jeg å være frekk. Når hun begynner å forklare at denne drakten er islam og at sjalet på hodet mitt er en slags, verdiløs protohijab, gidder jeg ikke mer.

«Tante», sier jeg – «det er mulig vi har ulike koranutgaver, men med min kommer det ikke symønstre. Kan jeg få låne din?»

Hun blir stille, to øyeblikk senere kommer bønneropet, etter bønn drar jeg hjem. Når min mor returnerer er hun tydelig opprørt. Jeg får kjeft. Ikke fordi jeg har eller ikke har på meg en bestemt drakt, men fordi min mor trodde at hun hadde oppfostret et menneske som kunne møte medmennesker på en respektfull måte. Selv de som provoserer og invaderer ens privatliv. At hennes datter ikke greier å oppføre seg bedre enn dem hun kritiserer, ikke i minst i moskéen, er utilgivelig. Jeg blir sint på mor, men etter en god søvn ser jeg klarere. Når jeg siden møter tante beklager jeg tonen min, hun smiler og svarer: «Det er nok jeg som burde beklage.»

Grønland, i lag med kompiser, en trønder og en nordlending. Vi ler, de tuller, vi skal gå og spise. Nesten samtlige somaliske menn som står foran Meny, på Grønlandstorget, og dem som sitter foran de mange somaliske tehusene på Grønland bryter samtalene sine, stirrer og hvisker. Vi finner fram til «Ali Baba» og bestiller. Min ene kompis ler, etter at maten har kommet, og sier at det er en opplevelse han aldri har hatt i Oslo. Den andre skjønner ingenting. Jeg trekker på skuldrene.

Jeg er 23 år, jeg er hunkjønn, jeg er en norsk-somalier. Det er bare et mikroskopisk utvalg av de tingene jeg har opplevd, og jeg kommer til å oppleve, fra dem som føler at jeg bryter med de sosiale forventningene de har til meg. De sosiale forventningene eksisterer på begge sider av bindestreken mellom norsk og somalier.

«Fly,» sier hun og flakser med armene.  «Fly som en fugl. Ikke la faren din bestemme over deg, du bor i Norge nå, ta den av deg!»

Med «den» mener hun fliket av sjalet mitt som hun holder mellom fingrene sine. Et øyeblikk tror jeg at hun vil dra den vekk, gjøre jobben for meg, redde meg. I stedet slipper hun og går videre. Jeg står igjen, femten år gammel, i krysset mellom bydelssenteret, ungdomsskolen og veien hjem. Når jeg låser meg inn i leiligheten tør jeg ikke fortelle noen om hendelsen. Jeg vil ikke bekymre familien unødig, men jeg skjelver og er sint, sint fordi jeg stod stum og lot en gærning flakse foran meg.

Trikken mot sentrum fra Ljabru. Jeg har vært på besøk og sett på film, nå bærer det hjem. En guttegjeng finner et eller annet ved meg festlig. De er ikke unge, men de er ikke veldig gamle heller. De hvisker, ler og peker. Jeg setter øreproppene inn og slår på musikk. Jeg har ikke tid til dette.

Vi har et ekstra styremøte i Somalisk studentforening. Et styremøte som har blitt et kosemøte, på Sjakk Matt. Vi er omtrent syv jenter. Ikke alle er i styret. Ikke alle i styret er tilstede, vårt mannlige alibi, sosialt ansvarlig, er fraværende. En middelaldrende venninnegjeng, etnisk norsk, sitter på en sittegruppe like ved. De vil helst sitte der vi sitter nå. «Vi får nok plassen snart, disse får jo ikke lov til å være ute særlig lenge», sier den mest høylytte og nikker mot vår retning. Venninnegjengen ler. Styret ser med vantro på hverandre.

Syttende mai i år. Jeg møter storebror og tantebarna i sentrum. Merker at niesen min, herved kalt Pippi, har på seg en hijab. Jeg sier ingenting. Hun spreller og skriker og ler og er seg selv. Etterhvert greier jeg ikke å dy meg og spør storebror om det egentlig er nødvendig med hijab. Hun er jo så ung og det er jo syttende mai? Han ser sliten på meg og svarer at det ikke er han som styrer dette. Moren hadde brukt hele morgenen på å flette håret pent, men da de vi var på vei ut insisterte Pippi på en hijab. De kranglet lenge, men til slutt orket han ikke mer og dro henne med seg. Jeg spør Pippi om det ikke er for varmt med hijab. Pippi svarer kategorisk nei. Men hun vil gjerne pynte den, så vi stikker blomster inn og henger 17.mai-sløyfer rundt sjalet. Pippi ser ut som en bukett. En stor del av meg håper at det bare er jeg som legger merke til hoderistingen fra dem som står rundt oss og ser på toget, eller hører damen som hvisker «stakkars barn» til ektemannen sin. Når vi hører brokker av en samtale, og ordene «muslim», «fælt» og «hijab», møter jeg storebrors blikk. Han er fullt klar over hvordan mange oppfatter oss. Han smiler kort.

I forrige uke skrev Oslopuls om en familie, med kurdisk opprinnelse, som følte seg mobbet av moralpolitiet på Furuset. Jeg kjenner igjen opplevelsen av å få hyggelige og mindre hyggelige formaninger om å oppføre seg på en bestemt måte, en bestemt bedre måte. Uansett tone er det absurd og surrealistisk å få livsleksjoner fra fremmede på gaten. Det er trist, og det skrev jeg på twitter. Jeg reagerte også på spyttingen, men påpekte at akkurat det opplevde jeg som et sjeldnere uttrykk for misbilligelse. Ikke bare fra egen erfaring, men også etter utallige samtaler og møter med jenter som har minoritetsbakgrunn, både religiøse og ikke-religiøse, og etter samtaler med folk som jobber frivillig i minoritetsmiljøer. Fysiske angrep fra fremmede, som straff for at man ikke møter de sosiale forventningene andre har til en, er alvorlige og skal selvsagt tas seriøst, men det er ikke en vidstrakt praksis, og kan ikke behandles som en lov (i.e «Går man med shorts på Grønland, og ser middelhavsk ut, blir man spyttet på.»). Det var mitt poeng, og den holder jeg ved. Når slikt skjer må det anmeldes, man har  loven på sin side.

Vel så viktig, og vel så alvorlig, er alt det som ikke er fysisk. Det man ikke kan anmelde. Den verbale misbilligelsen, det avvisende kroppspråket, de passiv-aggressive menneskene rundt deg, og de «hyggelige» fremmede som av nestekjærlighet forklarer deg, gjentatte ganger, hva du gjør feil i livet ditt. Aftenposten har siden 2010 brukt termen «moralpoliti» for å beskrive dette, når det skjer i innvandrermiljøer.

Stipendiat ved Teologisk fakultet, Vebjørn Horsfjord, spurte betimelig denne uken, hvem er moralpolitiet?

Alt [blikk, slengbermerkninger] dette er former for ­sosial kontroll som vi ikke ønsker, men det er tross alt forskjell på borger­vern og slengbemerkninger. Ordet «moralpoliti» gjør at tingene blandes sammen, og slengbemerkninger og stygge blikk blir plutselig noe helt spesielt, skummelt og «muslimsk».

Lena Larsen ble anklaget for å relativisere problemet i forrige uke, da hun kommenterte at selv hun fikk mye pes for hodeplagget sitt da hun begynte med det. Og ethvert spørsmål i retning av «hva når dette forekommer i majoritetsmiljøet? hva med bygdedyret?» blir møtt med anklager om at man forsøker å avlede oppmerksomheten fra problemet. Men er det ikke dumt å skape fiendebilder der fiendskap egentlig ikke finnes? At man er uenig i en årsaksforklaring betyr hverken at man gjør problemet mindre eller forsøker å gjemme det vekk. Kanskje er man uenig i en årsaksforklaring fordi denne kan lede til en ineffektiv løsning?

«Hva når dette forekommer i majoritetsmiljøet?» er et interessant spørsmål da det gjør det vanskeligere å tilskrive opplevelsene mange har fra innvanderdominerte miljøer til en bestemt religion eller en bestemt kultur. Når jeg opplever to nesten identiske atferdsmønstre, der det eneste som skiller er språkdrakten og de kulturelle referansene, er jeg mer tilbøyelig til å tro at reaksjonene jeg møter bunner i noe dypere, noe allmennmenneskelig, nemlig konformitet.

Det meste som bryter med det sosialt aksepterte, de sosiale forventningene man har til deg som en deltager i et geografisk eller et kulturelt avgrenset miljø, fremkaller misbilligelse. Det har det alltid gjort. Overalt. Men det er gjennom å utfordre rommet for det aksepterte at dette rommet kan utvides til å romme mer. Utfordringen foregår gjennom eksponering, og det er ikke til å komme unna at dette er sårbart. Lovverk sikrer alle like muligheter, men lovverk kan ikke tvinge gjennom holdninger. Autoriteter kan ikke tvinge gjennom holdningsendring, endringer kommer til ved at motsetninger møtes over tid. Kall det dialektikk, hvis du skal være fjong på det.

Fraskriver jeg autoriteter og nøkkelpersoner ansvar? Nei. De kan være med på å delegitimere holdningene til menneskene som bedriver negativ sosial kontroll.  Senaid var fin da han sa:

Ingen har rett til å kontrollere andre, ingen har rett til å trakassere. Alle har rett til å leve og bevege seg fritt. Man kan like eller ikke like hvordan andre ter seg eller kler seg, men man har ingen rett til å opptre som moralpoliti, sier han.

Dog av erfaring er det ikke alltid pietistene som er mest opptatt av ens væren og virke. Så man skal ikke overvurdere moskéenes gjennomslagskraft i problemet med «moralpolitiet». Det jeg opplever er at mange, i møte med påtrengende bedrevitere, undervurderer fingeren som er plassert mellom peke-og ringfingeren. Du trenger ikke å vise den, du kan tenke den, og vite at det at du gir faen bringer samfunnet videre.

 

P.S: Obligatorisk lesning videre: «Se ned, stå til høyre. Slik er storbyloven«.

«Hva faen er problemet hans med somaliere?»

- spurte en venninne, da jeg sendte denne lenken til henne. Jeg er fortsatt svar skyldig.

Christian Tybring-Gjedde forventer ikke at somaliere skal lese Hávamál, eller gå tur med ham til Skjennungstua. Og godt er det. For denne somalieren har bare snust på Den yngre Edda, og hun synes det er langt hyggeligere med korte skiturer til Tryvannstua. «Hyggeligere» er her synonymt med «det er så langt jeg greier å gå på ski, før jeg får et nervøst sammenbrudd». Men før Tybring-Gjedde inkluderer «skjør psyke», i listen over måter tildekkede somaliere forårsaker den norske kulturens oppløsning: Neste vinter skal jeg komme meg til Ullevålseter – med ski på beina. Vet du hvorfor, Tybring-Gjedde? Det er fordi jeg er en somalier. Og somaliere gir faen meg ikke opp.

Det er mulig FrP-politikeren brukte «somalier» som et retorisk virkemiddel under intervjuet.  Kanhende den stakkars somalier bare ble et hendig bilde på alle integreringstrengende mennesker i Kiempers Fødeland. Det er også mulig at Tybring-Gjedde bevisst bruker somaliere, som eksempel, for å spille på negative assosiasjoner potensielle velgere (-eller sympatisører) har til den fjerde, største innvandrergruppen i Norge. For la det være sagt, ytterst få skjønnmaler utfordringer norsk-somaliere står overfor i dag. Aller minst somalierne selv. Men problemene til menneskene som kommer hit, fra Mogadishu eller Hargeisa, tviler jeg på utgår fra deres fokus på «familien, klanen og religionen». Var det så, hadde vel somaliere andre steder i verden vært i samme situasjon som norsk-somalierne? Likevel presenteres somaliernes skjebne i USA som en suksesshistorie. I Sør-Afrika har somalieres forretningsteft forarget sørafrikanere. Det er dessuten en kjensgjerning at den somaliske diasporaens investering i hjemlandet har bygget, og fortsatt bygger opp, landet – på tross av politisk ustabilitet.Måtte myten om den late somalier lide en grusom død.

Er det lov å ønske seg en norsk innvandringsdebatt som ikke dreier seg om å konstatere observasjoner (somaliere i Norge har lav sysselsetting), til en diskusjon om årsaker og løsninger? Til en diskusjon om hvilke strukturer som – muligens – er til hinder for aktiv arbeidsdeltagelse?  Det står ingenting om dette i Fremskrittspartiets innvandringspolitiske handlingsprogram. Det står, i det hele tatt, ganske lite der. Integreringspolitikken, etter handlingsprogrammet å dømme, kan oppsummeres i en (jeg medgir: lang) setning:

[Fremskrittspartiet vil] innføre en aktiv integreringspolitikk som bygger på de reglene, normene og verdiene som skal være felles for hele befolkningen, og som må gå foran hensynet til enkeltgrupper.

Men jeg burde ikke være irritert på Christian Tybring-Gjedde. Han vil mitt beste. Han er genuint opptatt av «kvinner, innvandring og integrering» og det å frigjøre og likestille kvinnene er «løsningen på alle integreringsproblemene». Så sant. Som fri og selvstendig kvinne har  jeg rom til å utfordre og kritisere den realitetsorienteringen menn forsøker å tre over hijaben min. Menn som forteller meg at jeg ikke kan være sammen med en jeg er glad i, bare fordi han kommer fra et annet sted. Jeg mener, menn som forteller meg at min etnisk norske venninne godt kan gifte seg med sin engelskmann, men at et ekteskap med min velutdannede kjæreste, bosatt i Jemen, India, Somalia eller Mauritania, er et «henteekteskap». Et ekteskap som også uttrykker muslimsk intoleranse. Nei, du har helt rett, Tybring-Gjedde. Ingen, utenom jeg, skal få bestemme over kjærlighetslivet mitt.

Jeg lurer på om alle mine blåøyde landsmenn, som er så fryktelig redde for somaliske damer med store sjal, ikke hadde hatt godt av å være somaliere for én dag. Én dag til å ta del i det somaliske folkets kollektive bevissthet. Den somaliske kulturen er nedarvet i generasjoner, men hver generasjon har vevd inn sitt særpreg. Den somaliske kulturen bærer med seg de gjentatte møtene mellom araberne og det, i hovedsak, pastorale folket som bosatte seg langs Afrikas horn. Den bærer også med seg den europeiske invasjonen av Afrikas horn, både de positive lærdommene og den negative opplevelsen. For batante (patente), kaabo (capo), bushkuleeti (bicicletta), fargetti (forchetta), mirshiyeedi (marciapiedi) og farmaajo (formaggio) er da vitterlig somaliske? Prøv å forklare en somalier at de ikke er det.

Å være en somalier innebærer å ta del i og være produkt av alle kulturmøtene som har skapt den kollektive somaliske identiteten. Somaliere er også et stolt folk, men stolthet er ikke å isolere seg. Stolthet er å være glad i det en er og det en stammer fra, men i tillegg være trygg på at ens fundament er så solid at hverken en skiftende verden eller ens egen, uunngåelige og velkomne, utvikling vil destabilisere det. Somaliere har en sterk evne og vilje til å se det beste i folk, men naïveté er ingen karakterdygd. Somaliere absorberer og bearbeider det de har absorbert, de gjør det til sitt, og forklarer opphavsmennene at det bearbeidede produktet er kvalitativt bedre enn det originale. Noe det også ofte alltid er. For å overleve må man skille klinten fra hveten, andres ukultur bør ikke bli din bane. Men for å komme dit, må man ta seg en tur gjennom en åker. Jeg forlanger ikke at Tybring-Gjedde skal gå tur med meg i en kornåker, men ting kan tyde på at anledningen snart vil by seg.

Hvor mange har egentlig sett et ikke-norsk flagg på syttende mai?

Fredag 17.mai 2013. I et speil, i en gåtefull, alternativ verden (-eller dystopi, etter norske kommentarfeltsgjengeres syn):

«Mor, har du sett det angolske flagget mitt?»

«Nei, gi deg, Angola i år også?»

«Jeg synes svart er kult…»

«Du, mai er en vårmåned, velg et livligere flagg, er du snill. Goth-galskapen får du spare til Sankthans.»

«Hvorfor skulle jeg gå i svart på…?  Glem det. Greit, jeg har ikke viftet med det bhutanske flagget siden sjetteklasse, den må få se sollys i år!»

«Nei, nei, nei. Hva for en mor er jeg hvis jeg lar deg flagge med drager, når dragens år akkurat har ebbet ut?»

«Åh, pappa! Mamma er vanskelig igjen!»

«Nei, moren din har rett. Det er viktig å flagge riktig på den store flaggdagen. Hva med det japanske flagget i år?»

«Pappa! Det er en rød dott på et hvitt lerret! Det er skikkelig dølt! Hva med det swazilandske?»

«Hm, jeg synes spyd er upassende i et barnetog, frøken. Hva med – »

«Jeg har det! Kan vi ikke alle ta med oss Kiribatis flagg?»

«Nja, den har vi jo spart til en fin anledning…»

«Nei, pappa, mamma har rett! Kiribatis flagg kommer til å sette alle i feststemning! Dessuten har jeg en hijab som står helt perfekt til solen. Skynd dere nå. Hvis vi er raske rekker vi kanskje klezmerbandet som spiller på Vår Frelsers Gravlund.»

Moderne muslimsk filosofi!

Kalam og Kaffe, sammen med Det teologiske fakultetet, inviterer til et spennende og uvanlig møte om moderne, og senmoderne, islamsk filosofi:

Islam og modernitet er et begrepspar som stadig diskuteres. I offentlig debatt forklares islam, av noen grupper, som en trussel mot den europeiske moderniteten. En populær innvending, fra muslimsk side, er at islam er en moderne religion. Men hva er det man egentlig forstår som modernitet?

Som en fortsettelse fra sitt forrige besøk, om den islamske tenkningens status i vår samtid, presenterer Safet Bektovic moderne diskurser om tradisjonalisme, politisk islam og intellektualisme. Særlig gjennom brillene til fire ulike, men lite allmenne, muslimske filosofer. Henholdsvis Seyyed Hossein Nasr, Mohammed Arkoun, Mohammed al-Jabri og Hassan Hanafi.

Safet Bektovic er forskningslektor ved Senter for Europeisk islamsk tenkning, ved Det teologiske fakultet i København. Han underviser også i islamsk teologi og etikk ved Det teologiske fakultet i Oslo. Bektovic har skrevet flere bøker og var sist aktuell (2012) med boken ”islamsk filosofi, bakgrunn, problemstillinger og moderne utforminger”.

Tid: 18:00 – 20:30
Dato: Torsdag 25.april
Sted: Auditorium 3, Eilert Sundts Hus, Det samfunnsvitenskapelige fakultetet, Blindern

Tidsmaskin

Etter råd fra Toove har jeg gjort arkivet mitt tilgjengelig på forsiden. Jeg har blogget i over seks år, og det er en merkelig følelse å reise tilbake i tid. Noen ting endrer seg ikke. 17 år gamle Warsan og 23 år gamle Warsan er enige i at muslimer skuffer. Selv om jeg dessverre leser mindre skjønnlitteratur, er jeg fortsatt eksentrisk. Jeg har fremdeles de samme nyttårsforsettene (-pluss noen flere). Jeg har ikke sluttet å rekonstruere fiktive sammenstøt, når jeg helst burde lese. Jeg ble overrasket over denne, for eksempel, jeg husker at jeg var litt sint da jeg skrev den, men er artig nok fortsatt ganske enig i innholdet. Jeg er har blitt lykkeligere med årene, flere venner, flere tanker, mer kunnskap, mer livsutfoldelse, men jeg er fortsatt enig i at Lykken, med stor L, er forutsigbarhet.

Jeg har sluttet med hverdagsbloggingen, jeg vet ikke om det er en bra eller en dårlig ting. Jeg har endret mitt syn på samliv (men jeg tror fortsatt ikke på «forbudt» kjærlighet). Jeg er mindre glad i t-skjorter. Jeg har gitt opp selvdyrkede grønnsaker (jeg har ikke tid). Jeg er så vanvittig mindre emo. Det virker så fryktelig veslevoksent å si dette, men jeg virker mer moden. Det høres ille ut i hodet mitt også. Jeg synes også at jeg skriver litt bedre. Jeg er antakeligvis blitt mer oppmerksom på grammatikk (håper jeg) og setningskonstruksjon. Jeg har også blitt mer opptatt av formidlingens form, ikke bare innhold.

Jeg ser frem til å lese tilbake om fem år. Jeg lurer på hva som har endret seg da?

Indiske livmorer og russisk rulett

Spørsmål om og rundt surrogati synes jeg er spennende. Her er et møtepunkt for moralfilosofi, politikk og medisin. Jeg er ikke prinsipielt mot surrogati; en kvinne får vitterlig bestemme over egen livmor. Jeg hadde ikke brukt surrogati eller tilbydd min livmor til et barneløst par – hverken i altruismens navn eller for profittens skyld. Det skyldes min verdensanskuelse, men det er nettopp min verdensanskuelse og – selv om det hadde vært hyggelig – er ikke den allmenngyldig. Tre voksne, samtykkende, mennesker må gjerne bringe et barn inn i verden sammen. Det å ordne tilkomstmåter hierarkisk (som noen kritikere av surrogati gjør), ved å mene at andre måter (f.eks adopsjon) er moralsk bedre eller edlere enn surrogati, er absurd. Det er ikke vanskelig å forstå et pars ønske om å få et barn som, også genetisk, er litt av dem. Det bør heller ikke være vanskelig å forstå at prosessen vil, uunngåelig, være tung for alle involverte, men at det for noen (både bærere av fosteret/fostrene og givere av befruktede egg), ja, er verdt det. Alex Kuczynskis historie er viktig lesning for alle som mener sterkt om temaet:

As much as I tried to fight off the feeling, when I told others that I was expecting a baby — and this child was clearly not coming out of my womb — I would sometimes feel barren, decrepit, desexualized, as if I were branded with a scarlet “I” for “Infertile.” At the height of her pregnancy, Cathy and I embodied several facets of femininity. She could be seen as the fertile, glowing mother-to-be as well as the hemorrhoidal, flatulent, lumpen pregnant woman. I could be the erotic, perennially sensual nullipara, the childbirth virgin, and yet I was also the dried-up crone with a uterus full of twigs. She got rosy cheeks and huge, shiny stretch marks. I went to Bikram yoga and was embarrassed to tell the receptionist — in front of the pregnant 20-something yogini in short shorts — to pull me out of class in case my baby was about to be born out of another woman’s body.

Jeg har heller ikke mye til overs for kritikk som baserer seg på barnets (angivelige) manglende tilhørlighet. Det er klart at surrogatmorens kropp reagerer på barnet som vokser inni henne, hun blir tross alt gravid, med alt det innebærer. Men hun er en bærer, hun overfører ikke genetisk informasjon gjennom navlestrengen, det er genetisk mor som er mor. Det er hennes gener som rekombineres med fars, og skaper et individ som deler trekk fra begge, og det er genetisk mors (og fars) eventuelle, arvelige, sykdommer barnet får.

Summa summarum, surrogati strider med mitt verdenssyn, men jeg føler intet behov for å tre mitt verdenssyn over andres hijab og jeg har stort sett sympati for mennesker som velger surrogati. Også dem som betaler for det.

Men;

jeg er skeptisk til hyre av livmor i land som India. Riktignok fortalte Mala Wang-Naveen (Aktuelt, 3.4.2013) at surrogatmødrene hun hadde møtt i India, under arbeidet med sin bok, Den globale baby, satt igjen med en positiv opplevelse av prosessen. Fortellingen er likevel fasettert (nå må jeg bare understreke at jeg ikke får inntrykk av at Wang-Naveen forsøker å rosemale surrogati i India, tvert imot, hun vil ha streng regulering). Kishwar Desai, i The Guardian, forteller om kvinner som:

(…) sign contracts agreeing that even if they are seriously injured during the later stages of pregnancy, or suffer any life-threatening illness, they will be «sustained with life-support equipment» to protect the foetus. Further, they usually agree to assume all medical, financial and psychological risks – releasing the genetic parents, their lawyers, the doctors and all other professionals from all liabilities.

Det eksisterer allerede noe regulering av assistert befruktning i India, men kritikere finner ikke dette tilfredsstillende. En innvending er at loven tar mer hensyn til paret enn til surrogatmoren:

Today, Dr. Arya says bluntly, “Surrogate mothers are from poor backgrounds and are hardly aware of their rights. The ART law is trying to find a balance between the legal and the unethical, but unethical practices still remain.

En annen innvending, blant flere som implisitt og eksplisitt fremmes i denne innsiktsfulle artikkelen fra Mother Jones, er at reguleringen kun eksisterer på papir, og at det er ingen myndighet som påser at loven følges. Selv om de foreslåtte innstrammingene blir vedtatt vil tilsynet tilfalle delstatene:

India’s parliament is in the process of crafting legislation to address some of the concerns about surrogacy. The bill could be ready for formal consideration sometime this year, but it is not clear which agency would be charged with enforcement. In any case, any regulatory oversight would likely fall to the states. «At the state level, no one looks at surrogacy,» says Sunil Avasia, Gujarat’s deputy director of medical services, whom I finally manage to interview after a great deal of bureaucratic runaround. When it comes to ethical conduct, it might as well be the Wild West. Forget laws, he says. «There are no rules.»

I dag reagerte jeg på et twitterinnlegg som kommenterte Kaia Storviks kronikk, i Dagsavisen, som ble innledet med den skarpe ingressen: Hva gjør vi når våre ønsker om egne barn tar noen andres liv?

Min venn og medtvitrer spurte om vi også skulle forby juveler, gummi eller klær – som under noen omstendigheter også tar liv. Forsåvidt en berettiget innvending, men min første tanke var at det allerede eksisterer forbud som ikke er basert på det at noe, essensielt, er kriminelt. Forbud kommer også til når omstendighetene rundt og konsekvensene av dette «noe» ikke er noe vi, som et internasjonalt samfunn, kan stå innenfor moralsk. Det være svettefabrikker (tekstilarbeid er ikke umoralsk i seg selv) eller bloddiamanter (hvem liker ikke bling uten blod?).

Surrogati og handel i konfliktdiamanter er diametralt ulike og jeg forsøker på ingen måte å sammenligne disse, men det alminnelige synet på konfliktdiamanter tror jeg er noe vi kan ta lærdom av: Det er mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. Diamanter er fine, all diamanthandel må ikke forbys, men vi tillater ikke diamanter som produseres på et vis vi mener er uetisk og som finansierer vold. Fokuset og bevisstgjøringen rundt handelen med konfliktdiamanter førte til Kimberely prosessen, der 80 land har gitt sin tilslutning, og som har ført til en reduksjon i handelen med konfliktdiamanter.

Desto mer jeg leser om surrogati i India, jo bedre forstår jeg at dette er lukrativ forretning, for fagpersoner, mellom-menn og, ja, også, for surrogatmødrene. Jeg forstår også argumentene som viser at dette kan være et vindu ut av fattigdom. Men siden dette er en stor industri i India vil internasjonalt press, trusler og – om det ikke leder frem – igangsettelse av forbud mot surrogati, merkes. På sikt tror jeg det kan presse frem bedre lover og bedre tilsyn, som blant annet sikrer at medisinsk forsvarlige prosedyrer følges, oppfølgning gis – både før, under og etter svangerskapet – og at surrogatmorens rettigheter ikke underordnes de vordende foreldrenes interesser.

Det tar tid.

I mellomtiden synes jeg ikke at vi skal spille russisk rulett med folks liv og helse. Ei forsvare det med at vi redder folk fra fattigdom. Målet helliger ikke alltid middelet. Er det verdt å risikere og støtte utnyttelse?

Kanskje et forbud mot det å leie livmor i India initierer en fruktbar debatt om surrogati i Norge? Det er lov å håpe.

Scribo, scribis, scribit, scribimus,scribitis et scribunt

Jeg liker å blogge. Jeg liker at jeg ikke trenger å ta stilling til ortografi og grammatikk, at jeg ikke trenger å konsentrere meg om koherens og relevans. Jeg liker de manglende forventningene til meg, det jeg skriver skal ikke publiseres noen sted, det skal ikke fremmes som mitt verk. Nei, tekstproduksjonen skal bare sveve der ute, og kanskje noen finner mening i den, kanskje noen liker den, kanskje den flyter ubemerket forbi og kanskje den faktisk påvirker. Uansett spiller det ingen rolle. Bloggskriving er forløsning. Etter forløsningen kan teksten væresågod og leve sitt eget liv. I kommentarfeltet, i delingen, i diskusjonene etter – jeg gir teksten fra meg. Men tekster som skal publiseres, jeg vet ikke, jeg har et annet forhold til dem. Et mer anstrengt forhold. Jeg forsøker forgjeves å leve opp til en standard som oppdragsgiver ikke har satt, jeg arbeider med selvpålagte, strenge krav. Urimelig krav. Og jeg blir frustrert fordi jeg ikke får den første setningen til å klaffe. Ikke får den riktige alliterasjonen. Ikke får den snedige vinkelen. Ikke får ordene til å marsjere i takt. Ikke får disposisjonen til å stemme. Ikke får idéene på papiret. Istedet for å skrive stirrer jeg enten ute i lufta, eller på en hvit skjerm med en blinkende vertikal strek.

Jeg har prokrastinert med twitter det siste året. Litt fordi jeg har påtatt meg skriveoppdrag som jeg har slitt med å få på papiret. Litt fordi 140 tegn er mindre avskrekkende enn avsnittsbygging. Men en gang leste jeg at den beste måten å vinne over skrivesperren på er ved å skrive. Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men forfatteren mente at det å skrive utenfor det du intenderte å skrive om, ville gjøre det lettere å skrive det som faktisk var intensjonen å skrive. Intensjonen min er å skrive et essay. Planen min var å levere den forrige uke. Jeg har alt som skal inn i essayet klart for meg i hodet. Men jeg ser ikke broen fra hjernen min til tastaturet. Derfor skriver jeg noe helt irrelevant. Om min pussige skriveprosess. Kanskje er skrivingen en muskel som må varmes opp før arbeid. Slik som idrettsutøveren varmer opp med øvelser som ikke akkurat er å løpe 200 meter? Eller, slik som mezzo-sopranoen som varmer opp strupen med intetsigende lydsammensetninger?

Kanskje må man bare skrive for å kunne skrive?

Banaliteten min kjenner ingen grenser når klokken er ti på tre – om morgenen.

I morgen, senere i dag, ferdigstiller jeg notatene mine om Aristoteles og Platon. Og jobber videre med Hobbes. Senere i dag ferdigstiller jeg essayet en skikkelig kul dame mente at jeg passet til å skrive. Senere gjør jeg arabisk. Senere ser jeg om jeg har tid til å lese litt metode. Dessuten må jeg rydde. Men først skal jeg sove i tre timer. Så skal jeg ha på meg en fin hijab. Deretter drikke god kaffe. Jeg har en lei tendens til å tenke for mye på hva jeg må gjøre, for så å ikke rekke og gjøre alt jeg tenkte jeg måtte  gjøre. Fang tjueto, så absolutt.

 

 

Øyeblikk som beriker livet I

«Du må elske damen din høyt, for jeg hadde aldri flyttet fra Kuba,» fortalte jeg min kubanske kollega i dag. Vi hadde mistet bussen og tok følge til Holmlia stasjon. Han hadde introdusert meg for Irakere, og jeg hadde vist ham Fela Kuti på Spotify. Kuti bergtok ham. Han danset på vei til bussholdeplassen, og jeg lo.

«Jeg elsker henne høyt,» sa han, med et tonefall som ikke avslørte at han hadde bodd her i tre år. «Men enda hender det at jeg stanser, ser meg rundt og tenker: What the hell, man, there is ice under your feet!»