Norsk solidaritet og eksamensrølping

Foto: Troy Holden

Jeg sitter på humanistisk fakultet og venter på en eksamensfest.  Jeg kunne, i likhet med mine kvinnelige kullkameratinner, dratt hjem og kledd på meg. Hvilket vil si; jeg er ikke naken, jeg er bare ikke festkledd. Og drar jeg hjem vil jeg få lyst til å være hjemme, med mamma og familien. Jeg har heller ikke festklær som overlever regnet. Men det går ikke, jeg har bestemt meg for å bli mer sosial på kullet, selv om det – forhåpentligvis ikke – betyr at spriten er festen.

En gang fortalte jeg en etnisk norsk venninne at det er vanskelig å si nei til invitasjoner uten å bli misforstått. For er man invitert er man forsøkt inkludert, og da bør man  ta imot hånden som er rukket ut. Hun stirret forbløffet på meg og påpekte at jeg da hadde vært på fest hjemme hos henne. Joda. Men det er kjentfolk. Jeg har sett dem slukne midt i en samtale, og jeg har sett dem tale på en talerstol. Og uansett hvor mye Cava som er i systemet, greier de å holde gående en samtale om brystmelk og amming, ispedd løsninger på konflikten mellom Palestina og Israel. Det er hysterisk morsomt, i små doser. Det er det å være i et noe anstrengt miljø, der det eneste som gjør situasjonen mindre anstrengt er å drikke. Nå må jeg slutte å lyve. Jeg er generelt utilpass i sosiale tilstelninger der jeg har minimalt til felles med folk rundt meg, men jeg tvinger meg selv til å gå. I håp om å bli positivt overrasket. Og ofte blir jeg jo det, positivt overrasket altså. Dessuten kjenner jeg jo en del som skal dit allerede.

Men ja, man kan aldri si: «Nei, jeg vil ikke.» – Eller: «Nei, jeg kan ikke.»

Uten å bli misforstått.

Da er subjektet «meg» (du vet du har lest om lungefysiologi i to måneder når du ikke greier å skille mellom subjekt og objekt). En muslimsk jente som dekker håret og har et karakteristisk brunt ansikt. Jeg innbiller meg at de spør:

«Hvorfor kan hun ikke?»

«Kanskje hun ikke får lov?»

«Stakkars.»

«Stakkars» og jeg har vært en fiende gjennom hele livet. «Stakkars» og jeg ble kjent første gangen mamma pakket matpakken min, og mors gjærede pannekaker (‘anjeero’) ble blottlagt for hele klassen. «Stakkars» og jeg ble siamesiske tvillinger da jeg begynte med hijab, og «Stakkars» og jeg danser tango hver gang jeg sier nei til en invitasjon til et sted jeg egentlig ikke har lyst til å være. Det mennesket jeg ser opp til her i verden mener at dette er min verste egenskap: Min manglende evne til å ikke bry meg om hva folk synes om meg. Men bevisst og ubevisst har jeg hele tiden behov for å si «jeg kan». Til tross for det du tror om meg og folk som fysisk ligner på meg, jeg kan.

Så jeg skal dra på fest, jeg igrunn mistenker blir litt slitsom. Også skal jeg smile, høre på hvor folk skal i sommer, overleve  min sosiale angst og vise at jeg kom. Jeg er med. Jeg er en av kullet. Norsk solidaritet.

12 thoughts on “Norsk solidaritet og eksamensrølping

  1. Du er ikke aleine om det iallfall, etnisk norsk eller ikke: Sjanglefyll er ikke sjarmerende. Og med et snev av sosial angst eller usikkerhet blir det ikke lettere å stille opp på noe en ikke trives med, bare for å vise at en kan, tør og våger – for sin egen del. Og for å vise at man ikke er en sosial outsider for de andre sin del, som i bunn og grunn også er for sin egen del.

  2. Håper kvelden din bli fin!

    Og du anjeero er jo supergodt, i hvert fall hvis det er det jeg tror. Spiste masse av det i Etiopia, med sånn sterk linsesaus til 🙂

  3. du er tøff, og du kan det du vil, min venn. jeg heier på deg i kveld og du er herved invitert på fest hos meg; ingen cava, ingen alkohol, bare hjemmelaget sitronlimonade også kan vi bake kake. mamma er kanskje også hjemme, kanskje hun kjøper jordbær. sånne kvelder er noe av det beste jeg vet, og fest for meg. fest kan være så mangt, egentlig, hovedpoenget er at man koser seg. og det kan man (hvertfall jeg og mine nærmeste) absolutt gjøre også uten alkohol. hurra!

  4. Du skriver selv «jeg innbiller meg at» – og jeg tror det er et ganske viktig poeng…

  5. Jeg fikk ett «oja, drikker du ikke, da får du kanskje ikke velge ektefelle selv heller» idag. Ikke en gang, ikke to ganger, men tre ganger. Det er nok mer enn at jeg innbiller meg dette. Men herregud, det gjelder absolutt ikke alle! Har da nok av bekjente som jeg trives utmerket med. Og jeg har generelt ingenting imot at folk drikker (fyll er dog teit) så lenge fylla ikke gjør meg til en edru kuriositet.

    Marire; JA!

    Ine, anjeero er faktisk utrolig godt! Etiopisk er litt mer gjæra enn somalisk, men veldige gode! Hadde stort selskap engang og min anjeero ble en hit!

  6. Nok en gang takker, bukker og neier 😉 Det er en fryd å lese dine innlegg!

  7. Jeg har selv vært den eneste edru på mange fester, veldig slitsomt. Man må bare gå tidlig. Og det er tragisk med alle de norske som fortsatt spør dumme spørsmål som om du selv kan velge hvem som blir din utkårede. Og grunnen til at de spør bare viser hvor delt Norge er i dag, og hvor lite kontakt de har hatt med innvandrere, og den eneste måten å få dem til å slutte å spørre slike spørsmål er at alle innvandrerne tar motet til seg og drar på fest med etnisk norske og skravler i vei om alt de tror norske lurer på og dessuten spør norske om alt det de selv lurer på.
    Mange mange norske synes fester er grusomme tilstelninger hvor de føler at de er nødt til å late som om de har det morsomt. Du har sikkert sett dem også.

  8. Godt skrevet. Jeg skjønner godt hva du mener. Man føler seg ganske så alien på mange av disse festene. Jeg drikker ikke så mye selv, av og til synes noen at det er VELDIG MERKELIG. I min omgangskrets er det ikke slik at folk drikker seg dritings, heldigvis, så de som drikker blir som regel bare litt avslappet og blidere (!). Det irriterer meg litt at festligheter her til lands er synonymt med å drikke alkohol, samtidig som jeg skjønner det. Jeg mener, hvitvin smaker jo godt og av og til er det deilig å kjenne at man slapper av i de «sosiale» musklene (litt pussig forklart). Min bedre halvdel, som er muslimsk, vil ikke menge seg med de som drikker, og det er jo litt trist siden vi da aldri kan gå ut «på byen» sammen. Heldigvis er jeg sofagris (hm, sofasliter, da), så det går jo greit, men det er jo litt leit også.
    Jeg synes du er flink som «presser» deg selv til å gå på slike sammenkomster. Jeg gjør det selv, innimellom. (Har veldig dårlig fest-stamina, så jeg blir lei før det tar av, som regel.)
    Kanskje partyløvene kan «presse» seg selv til å drikke LITT mindre innimellom også?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s