Så tenner vi ett lys i kveld,
vi tenner det for glede.
Det står og skinner for seg selv,
og oss som er tilstede.
Så tenner vi ett lys i kveld,
vi tenner det for glede.
Da jeg tok turen til dagligvarehandelen i dag, for å handle inn topping til hjemmelaget pizza, slo det meg at det var noe ekstra ved strien i butikken. Den bar jul som prefiks. Kurver ble fylt med ingredienser til bakverk, barn trippet forventningsfulle bak stressede fedre i kjøttavdelingen og kvinnen foran meg i køen brukte lang tid på å forstå hva kassadamen mente med julebonuskort. Vi står ved inngangen til en måned med julepynt, julekalender, julekort, julebukk, julegave, julebord, julelys, julefjernsyn og kreativ julegimmick. Adventstiden, som strengt tatt starter i morgen, ser ut til å være redusert til et estetisk rituale: Høytidlig tenning av ett, to, tre og fire stearinlys, i ring eller rekke, med tilhørende deklamasjon. Det er synd siden adventstiden er det fineste i årets siste måned.
Advent, adventus domini, er farget lilla (-eller fiolett, avhengig av det pedantiske øyet som ser) og er tagget med stikkordene bot og faste. Henimot fødselsdagen til den lille mannen, som dro sitt første åndedrag i en låve, bestemte kirken på tusentallet at de troende skulle forbrede seg. Ikke forberede julepynt, julekalender, julekort, julebukk, julegave, julebord, julelys, julefjernsyn og kreativ julegimmick, men sine sinn og hjerter for å kunne ta i mot Gud.
Men Gud er død i den industrialiserte verden. Selv om Gud ikke er død hjemme hos meg er det – mist ikke skjegget eller hijaben – ikke slik at jeg, som en troende muslim, skal ta i mot Jesus. Likevel er sjelegranskningen og botsøvelsene kirken legger opp til mot Sol Invictus‘ fødsel (-nejda, bare tullet!) noe som fint kunne appellert til alle aktivt ikke-kristne. Jeg skal ikke predikere for jeg har selv et anstrengt forhold til predikanter, men jeg synes at det er trist at vi lever i et samfunn der samtalen om livet, våre mellomenneskelige relasjoner (- noe utover samlivet, det flommer over av både velfunderte og absurde skriverier om hva et godt samliv er) og meningen med tilværelsen kun oppstår i skyggen av skyttergravsdebatter om abort, skilsmisse og evolusjonsbiologi.
Alain de Botton, en populærfilosof man enten elsker å hate eller hater å elske, skriver i Religion for Atheists: A Non-Believer’s Guide to the Uses of Religion:
Being put in our place by something larger, older, greater than ourselves is not a humiliation; it should be accepted as a relief from our insanely hopeful ambitions for our lives.
Jeg setter inn Gud i stedet for something, men uavhengig av hva man setter inn, det være en overnaturlig entitet eller en idé til glede for menneskeheten, stiller man seg selv i en posisjon der man er underlegen. Jeg tror at den underlegenheten er viktig både i møtet med sine bragder, med sine feil og mangler, og i møtet med andre mennesker. Jo høyere man svever, desto hardere faller man. Jeg har ikke til hensikt å konvertere menneskeheten til dervisjer eller fransiskanere, men – jeg vet ikke – indre asketisme er kanskje noe vi alle burde etterstrebe i en viss grad?
It is useless to try to make peace with ourselves by being pleased with everything we have done. In order to settle down in the quiet of our own being we must learn to be detached from the results of our own activity. We must withdraw ourselves, to some extent, from effects that are beyond our control and be content with the good will and the work that are the quiet expression of our inner life. We must be content to live without watching ourselves live, to work without expecting an immediate reward, to love without an instantaneous satisfaction, and to exist without any special recognition. It is only when we are detached from ourselves that we can be at peace with ourselves. We cannot find happiness in our work if we are always extending ourselves beyond ourselves and beyond the sphere of our work in order to find ourselves greater than we are.
No Man Is An Island, Thomas Merton
Dette innlegget skulle egentlig handle om Inger Hagerup og glede.
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 
Så glad jeg ble for et blogginnlegg fra deg! Også et riktig fint et, attpåtil!
Hei, fint innlegg! 🙂
Jepp! Da romerike gjorde kirken til statsreligion, blandet de religionen med en del lokale skikker. Spor av dette kan vi finne både her og der, blant annet i julefeiringen, som er en gammel soltilbetelse i ny forkledning.
Jepp! Jeg er enig i at julen handler for mye om kjøp-kjøp-og-stress! Det burde være en tid da man roer ned, tar vare på familien og fylle sjelen i stedet for å tømme lommeboka 🙂
Er det bra å føle seg underlegen i forhold til «noe» en gud for eksempel? Det finnes mange religiøse som lever i sykelig frykt for gud eller gudenes straff. Jeg tror denne frykten og de undertrykte begjærene gjør at de blir både smålige, hyklerske og fordømmende mot andre.
Det finnes også religiøse som har fred i blikket og er rause mot sine medmennesker. All kudos og respekt til dem.
Er troen på «ingenting» – altså en ateist – meningsløst og tomt? De har jo ingen «over» seg som ser og dømmer dem – mister de ikke da alle moralske hemninger? Det ville isåfall bli det samme som å si at alle religiøse mennesker er som umodne barn å regne, som mister alle hemninger hvis ikke gud eller gudene er der og passer på.
Men som filosofen din ovenfor sier. Alle tror vel på et eller annet i livet, om ikke Gud, kanskje noe annet 🙂
Flott skrevet…så enig
«Jeg tror at den underlegenheten er viktig både i møtet med sine bragder, med sine feil og mangler, og i møtet med andre mennesker.»
Enig og noe å legge seg på hjertet for enhver «Supreme leader» (og for oss vanlige dødelige).
«Det ville isåfall bli det samme som å si at alle religiøse mennesker er som umodne barn å regne, som mister alle hemninger hvis ikke gud eller gudene er der og passer på.» – Den sidestillingen er jeg veldig enig i. Nei, jeg har gode venner som tilfeldigvis ikke har Gud i livene sine og som jeg ikke ville byttet ut mot Dalai Lama.
Koffeine, jeg har blitt så dårlig til å blogge, endagodt jeg får hyggelige meldinger når jeg en gang gjør det!