Gi finger’n for samfunnets skyld

Karl Johan, foran Domus Media. Vi er en jentegjeng, kvelden er fortsatt ung og vi bestemmer oss for å finne et fint sted der vi kan drikke te. Vi går forbi en taxiholdeplass.  En av sjåførene, en somalier, ruller ned vinduet og stikker hodet ut. Jeg er i en samtale og hører ikke hva han sier, men når jeg vender meg til gruppens andre somalier sier hun: Han sa at gode, somaliske jenter ikke går  her på denne tiden av døgnet. Klokken er halv ti. Jeg vil gå tilbake og snakke med mannen. Jentene mener at det er tidssløseri.

Jeg er alene. Jeg har mistet den siste t-banen hjem. Jeg har selvsagt ikke råd til taxi og nekter å ta nattbussen. Det føles tryggere å ta en annen linje til Høyenhall og gå den siste strekningen hjem. Etter ti minutter på fortauet, langs en tom hovedvei, kjører en taxi opp bakken. Han sakter farten når han ser meg, og ruller ned vinduet.

«Salaam aleikum!», sier den somaliske sjåføren. Jeg svarer med fredshilsen tilbake, men fortsetter å gå. Han kjører sakte. Han spør om jeg ville sitte på, jeg sier at det ikke er langt igjen til meg. Han bemerker at det er sent. Jeg sier meg enig. Han sier at det ofte blir sent når man jobber. Jeg sier ingenting. Han blir stille. Så sier han at det er mindre forståelig om det blir sent fordi man ikke jobber. Jeg trasker stille videre. Han sier at dette ikke er tidspunktet for sømmelige mennesker. Jeg stopper, ser på ham, smiler blidt, takker for praten og ønsker ham en inntektsbringende kveld. Han smiler tilbake og sier farvel.

Den sosiale kontrollens absurditet blir opplagt når en mann møter mor og meg sammen, og forteller at han har sett meg. Javel. Jeg blir nysgjerrig på hvor han har sett meg. På en bussholdeplass, klokken åtte om morgenen. Hvorfor var hun der, spør han min mor og glemmer at jeg står ved siden av henne. Mor svarer at han heller burde bekymre seg for morgenene sine. Jeg er nitten, går på Oslo Handelsgymnasium og tar bussen fra Nationaltheatret og opp til Solli plass, hver morgen, for å rekke undervisningen.

Jeg sitter i moskéen, den somaliske. Tekkelig kledd i et langt skjørt, langermet bluse og ansiktet hyllet i et sjal. En av mors venninner stirrer innstendig før hun forteller meg, først med en innledning om hvordan jeg er som hennes datter, at jeg burde bruke hijab. Jeg blir lamslått. Bruker jeg ikke hijab? Når hun fortsetter å snakke forstår jeg at hun likestiller hijab med den store drakten mange somaliske kvinner bruker i dag. Jeg lytter stille og nikker. Tenker at jeg kan forklare min posisjon når hun tar en pustepause. Kan jeg unngå å være frekk, unngår jeg å være frekk. Når hun begynner å forklare at denne drakten er islam og at sjalet på hodet mitt er en slags, verdiløs protohijab, gidder jeg ikke mer.

«Tante», sier jeg – «det er mulig vi har ulike koranutgaver, men med min kommer det ikke symønstre. Kan jeg få låne din?»

Hun blir stille, to øyeblikk senere kommer bønneropet, etter bønn drar jeg hjem. Når min mor returnerer er hun tydelig opprørt. Jeg får kjeft. Ikke fordi jeg har eller ikke har på meg en bestemt drakt, men fordi min mor trodde at hun hadde oppfostret et menneske som kunne møte medmennesker på en respektfull måte. Selv de som provoserer og invaderer ens privatliv. At hennes datter ikke greier å oppføre seg bedre enn dem hun kritiserer, ikke i minst i moskéen, er utilgivelig. Jeg blir sint på mor, men etter en god søvn ser jeg klarere. Når jeg siden møter tante beklager jeg tonen min, hun smiler og svarer: «Det er nok jeg som burde beklage.»

Grønland, i lag med kompiser, en trønder og en nordlending. Vi ler, de tuller, vi skal gå og spise. Nesten samtlige somaliske menn som står foran Meny, på Grønlandstorget, og dem som sitter foran de mange somaliske tehusene på Grønland bryter samtalene sine, stirrer og hvisker. Vi finner fram til «Ali Baba» og bestiller. Min ene kompis ler, etter at maten har kommet, og sier at det er en opplevelse han aldri har hatt i Oslo. Den andre skjønner ingenting. Jeg trekker på skuldrene.

Jeg er 23 år, jeg er hunkjønn, jeg er en norsk-somalier. Det er bare et mikroskopisk utvalg av de tingene jeg har opplevd, og jeg kommer til å oppleve, fra dem som føler at jeg bryter med de sosiale forventningene de har til meg. De sosiale forventningene eksisterer på begge sider av bindestreken mellom norsk og somalier.

«Fly,» sier hun og flakser med armene.  «Fly som en fugl. Ikke la faren din bestemme over deg, du bor i Norge nå, ta den av deg!»

Med «den» mener hun fliket av sjalet mitt som hun holder mellom fingrene sine. Et øyeblikk tror jeg at hun vil dra den vekk, gjøre jobben for meg, redde meg. I stedet slipper hun og går videre. Jeg står igjen, femten år gammel, i krysset mellom bydelssenteret, ungdomsskolen og veien hjem. Når jeg låser meg inn i leiligheten tør jeg ikke fortelle noen om hendelsen. Jeg vil ikke bekymre familien unødig, men jeg skjelver og er sint, sint fordi jeg stod stum og lot en gærning flakse foran meg.

Trikken mot sentrum fra Ljabru. Jeg har vært på besøk og sett på film, nå bærer det hjem. En guttegjeng finner et eller annet ved meg festlig. De er ikke unge, men de er ikke veldig gamle heller. De hvisker, ler og peker. Jeg setter øreproppene inn og slår på musikk. Jeg har ikke tid til dette.

Vi har et ekstra styremøte i Somalisk studentforening. Et styremøte som har blitt et kosemøte, på Sjakk Matt. Vi er omtrent syv jenter. Ikke alle er i styret. Ikke alle i styret er tilstede, vårt mannlige alibi, sosialt ansvarlig, er fraværende. En middelaldrende venninnegjeng, etnisk norsk, sitter på en sittegruppe like ved. De vil helst sitte der vi sitter nå. «Vi får nok plassen snart, disse får jo ikke lov til å være ute særlig lenge», sier den mest høylytte og nikker mot vår retning. Venninnegjengen ler. Styret ser med vantro på hverandre.

Syttende mai i år. Jeg møter storebror og tantebarna i sentrum. Merker at niesen min, herved kalt Pippi, har på seg en hijab. Jeg sier ingenting. Hun spreller og skriker og ler og er seg selv. Etterhvert greier jeg ikke å dy meg og spør storebror om det egentlig er nødvendig med hijab. Hun er jo så ung og det er jo syttende mai? Han ser sliten på meg og svarer at det ikke er han som styrer dette. Moren hadde brukt hele morgenen på å flette håret pent, men da de vi var på vei ut insisterte Pippi på en hijab. De kranglet lenge, men til slutt orket han ikke mer og dro henne med seg. Jeg spør Pippi om det ikke er for varmt med hijab. Pippi svarer kategorisk nei. Men hun vil gjerne pynte den, så vi stikker blomster inn og henger 17.mai-sløyfer rundt sjalet. Pippi ser ut som en bukett. En stor del av meg håper at det bare er jeg som legger merke til hoderistingen fra dem som står rundt oss og ser på toget, eller hører damen som hvisker «stakkars barn» til ektemannen sin. Når vi hører brokker av en samtale, og ordene «muslim», «fælt» og «hijab», møter jeg storebrors blikk. Han er fullt klar over hvordan mange oppfatter oss. Han smiler kort.

I forrige uke skrev Oslopuls om en familie, med kurdisk opprinnelse, som følte seg mobbet av moralpolitiet på Furuset. Jeg kjenner igjen opplevelsen av å få hyggelige og mindre hyggelige formaninger om å oppføre seg på en bestemt måte, en bestemt bedre måte. Uansett tone er det absurd og surrealistisk å få livsleksjoner fra fremmede på gaten. Det er trist, og det skrev jeg på twitter. Jeg reagerte også på spyttingen, men påpekte at akkurat det opplevde jeg som et sjeldnere uttrykk for misbilligelse. Ikke bare fra egen erfaring, men også etter utallige samtaler og møter med jenter som har minoritetsbakgrunn, både religiøse og ikke-religiøse, og etter samtaler med folk som jobber frivillig i minoritetsmiljøer. Fysiske angrep fra fremmede, som straff for at man ikke møter de sosiale forventningene andre har til en, er alvorlige og skal selvsagt tas seriøst, men det er ikke en vidstrakt praksis, og kan ikke behandles som en lov (i.e «Går man med shorts på Grønland, og ser middelhavsk ut, blir man spyttet på.»). Det var mitt poeng, og den holder jeg ved. Når slikt skjer må det anmeldes, man har  loven på sin side.

Vel så viktig, og vel så alvorlig, er alt det som ikke er fysisk. Det man ikke kan anmelde. Den verbale misbilligelsen, det avvisende kroppspråket, de passiv-aggressive menneskene rundt deg, og de «hyggelige» fremmede som av nestekjærlighet forklarer deg, gjentatte ganger, hva du gjør feil i livet ditt. Aftenposten har siden 2010 brukt termen «moralpoliti» for å beskrive dette, når det skjer i innvandrermiljøer.

Stipendiat ved Teologisk fakultet, Vebjørn Horsfjord, spurte betimelig denne uken, hvem er moralpolitiet?

Alt [blikk, slengbermerkninger] dette er former for ­sosial kontroll som vi ikke ønsker, men det er tross alt forskjell på borger­vern og slengbemerkninger. Ordet «moralpoliti» gjør at tingene blandes sammen, og slengbemerkninger og stygge blikk blir plutselig noe helt spesielt, skummelt og «muslimsk».

Lena Larsen ble anklaget for å relativisere problemet i forrige uke, da hun kommenterte at selv hun fikk mye pes for hodeplagget sitt da hun begynte med det. Og ethvert spørsmål i retning av «hva når dette forekommer i majoritetsmiljøet? hva med bygdedyret?» blir møtt med anklager om at man forsøker å avlede oppmerksomheten fra problemet. Men er det ikke dumt å skape fiendebilder der fiendskap egentlig ikke finnes? At man er uenig i en årsaksforklaring betyr hverken at man gjør problemet mindre eller forsøker å gjemme det vekk. Kanskje er man uenig i en årsaksforklaring fordi denne kan lede til en ineffektiv løsning?

«Hva når dette forekommer i majoritetsmiljøet?» er et interessant spørsmål da det gjør det vanskeligere å tilskrive opplevelsene mange har fra innvanderdominerte miljøer til en bestemt religion eller en bestemt kultur. Når jeg opplever to nesten identiske atferdsmønstre, der det eneste som skiller er språkdrakten og de kulturelle referansene, er jeg mer tilbøyelig til å tro at reaksjonene jeg møter bunner i noe dypere, noe allmennmenneskelig, nemlig konformitet.

Det meste som bryter med det sosialt aksepterte, de sosiale forventningene man har til deg som en deltager i et geografisk eller et kulturelt avgrenset miljø, fremkaller misbilligelse. Det har det alltid gjort. Overalt. Men det er gjennom å utfordre rommet for det aksepterte at dette rommet kan utvides til å romme mer. Utfordringen foregår gjennom eksponering, og det er ikke til å komme unna at dette er sårbart. Lovverk sikrer alle like muligheter, men lovverk kan ikke tvinge gjennom holdninger. Autoriteter kan ikke tvinge gjennom holdningsendring, endringer kommer til ved at motsetninger møtes over tid. Kall det dialektikk, hvis du skal være fjong på det.

Fraskriver jeg autoriteter og nøkkelpersoner ansvar? Nei. De kan være med på å delegitimere holdningene til menneskene som bedriver negativ sosial kontroll.  Senaid var fin da han sa:

Ingen har rett til å kontrollere andre, ingen har rett til å trakassere. Alle har rett til å leve og bevege seg fritt. Man kan like eller ikke like hvordan andre ter seg eller kler seg, men man har ingen rett til å opptre som moralpoliti, sier han.

Dog av erfaring er det ikke alltid pietistene som er mest opptatt av ens væren og virke. Så man skal ikke overvurdere moskéenes gjennomslagskraft i problemet med «moralpolitiet». Det jeg opplever er at mange, i møte med påtrengende bedrevitere, undervurderer fingeren som er plassert mellom peke-og ringfingeren. Du trenger ikke å vise den, du kan tenke den, og vite at det at du gir faen bringer samfunnet videre.

 

P.S: Obligatorisk lesning videre: «Se ned, stå til høyre. Slik er storbyloven«.

27 thoughts on “Gi finger’n for samfunnets skyld

  1. Som i vår samtale på emnet, tar jeg meg i å lure på om den sosiale kontrollen i en mindre norsk bygd er nevneverdig svakere enn i et somalisk miljø. For å ikke nevne peer pressure på en standard ungdomsskole..

  2. For å ikke snakke om peer pressure i en ungdomsskolen. Det er ille det. Det er vanskelig å løse andres holdninger, men vi kan bli flinkere til å håndtere dem.

  3. Du er en av de smarteste og mest reflekterte personene som skriver blogg. Deg skal jeg følge fremover. Kan jeg få lov til å spørre om Somalisk studentforening kunne tenke seg å møte Skeiv Verden til dialog om rasisme og homofobi? Vi har veldig lyst til å prate med dere!

  4. Den sosiale kontrollens absurditet blir opplagt når en mann møter mor og meg sammen, og forteller at han har sett meg. Javel. Jeg blir nysgjerrig på hvor han har sett meg. På en bussholdeplass, klokken åtte om morgenen. Hvorfor var hun der, spør han min mor og glemmer at jeg står ved siden av henne. Mor svarer at han heller burde bekymre seg for morgenene sine. Jeg er nitten, går på Oslo Handelsgymnasium og tar bussen fra Nationaltheatret og opp til Solli plass, hver morgen, for å rekke undervisningen.

    I tanker

    I haven vandrer en prestemann.
    Han tenker alvorlig på Gud.
    Da lister lett over gangens sand
    en søt liten sommerens brud.

    Og presten slår øynene opp og ser
    at piken er såre skjønn,
    ”Barn,” si’r presten, ”se, presten ber,
    og du forstyrrer hans bønn.”

    ”Jeg var på vei til min elskede, jeg,”
    si’r piken med senkte blikke.
    ”Jeg tenkte på ham, og jeg så deg ikke.
    Og da er det underlig rart av deg
    som tenkte på Gud, – at du meg.”

    Herman Wildenvey.

  5. Religion i seg selv, i hvert fall utspringet til de fleste religioner, er på mange måter både en berikelse og en nødvendighet for mennesket.

    Menneskets behandling av religion og religiøse opplevelser er til skarp kontrast preget av vår maktsyke og trang til å herske, vår iboende evne til så enkelt å korrumperes når vi føler oss store og viktige.

    Slik er alle store (eldre) religioner og deres budskap blitt ødelagte og mest til skade for deres følgere (og ikke-følgere). Det er vel det tristeste av alt for de som føler og opplever nærheten til Gud selv, og ser det daglige hånet «religiøse» mennesker viser med sine selvrettferdige handlinger i Guds navn. Hvis man faktisk følte Gud ville man raskt se alt det gale man gjorde kun fordi maktsyke mennesker sa det var Guds vilje.

    Det er en enkel mekaniske, selvsagt er det deilig å ha noe over seg selv å referere til, skylde på. Jeg skulle ønske vi ikke gjorde det mot et vesen som er så fantastisk.

  6. Det er noen som vandrer langs ei kø og ser etter noen perifert kjente. Så slår de av en prat og ‘blir med’ videre. Slipper å stille seg bakerst. Jeg sier ALTID fra når jeg ser slikt…. Om det så er 10 meter forran eller bak meg. For det første får jeg ikke fred i sinnet uten, for det andre har jeg en teori om at når folk som gjør slikt møter motstand og ubehag tenker de seg om før de gjør det igjen. Kan det ikke være slik med moralpolitiet også?
    Skjønner godt at du ville ta en prat med taxisjåføren….venninnene dine burde blitt med deg, tatt nummeret på bilen og meldt ifra til drosjeselskapet om trakassering. Sorry men uten at jenter tar slike tak så vil bli bli bedre.

  7. Tusen takk for gode, gjennomtenkte refleksjoner 🙂 Me like 🙂

    Somalieren sa:
    «…undervurderer fingeren som er plassert mellom peke-og ringfingeren. Du trenger ikke å vise den, du kan tenke den, og vite at det at du gir faen bringer samfunnet videre.»

    Gandhi sa at «If you want to change the world. Be the change»
    Ja, jeg prøver. Og opplever ting som jeg ikke ville opplevd hadde jeg ikke tatt mitt bevisste valg av kjønn/kjønnsrolle. Ting som dekkes av lovverket du henviser til. Jeg ser paralleller med det du forteller, og min Zambiske venninde som har arbeidet mye med innvandrerkvinners helse og tilpassning til vårt norske samfunn sier det rett ut. «Det er rasisme det du opplever». Men likevel, med fare for å bli oppfattet som en Onkel Tom, er jeg ikke sikker på at den midterste fingeren er veien å gå. Selv om jeg har vært på den veien oftere enn jeg liker å innrømme.
    «Vær deg selv» sa arbeidsgiver på siste medarbeidersamtale. Det betyr for meg å sette «mind over matter», og gjøre jobben min. OG lage grønnsakssuppe eller fruktsalat til fredagslunsjen, istedet for ei skål med Bamsemums, som de fleste andre har med når de har kjøkkenansvaret.
    Men det er kanskje bare en annen måte å vise fingeren på?

  8. Tilbaketråkk: Dag 7-10: Sahara | Ramadan i Oslo

  9. Tilbaketråkk: Støtte mansjetter, gravemaskiner og kvantemekanikk | Karavanseraiet

  10. Hei W – sterkt innlegg! Og god konklusjon. Overdreven sosial kontroll er ikke noe man blir kvitt med det første, viktig å finne gode måter å håndtere det på.

  11. Jeg vet ikke om du la merke til det selv, men en rekke av dine innledende historier (om intern kontroll i det somaliske miljøet) ga jo den etnisk-norske venninnegjengen (du senere fremstilte som fordomsfulle) langt på vei rett i sine antagelser (om at dere sannsynligvis snart ville gå).

    Mener du det i seg selv er fordomsfullt å gjøre antagelser om sannsynligheter (basert på erfaring), eller er det kun «fordomsfullt» hvis det dreier seg om egenskaper ved mennesker? Spurt på en annen måte. ER det i det hele tatt «tillatt», eventuelt når er det «tillatt» å ha forventninger/forestillinger om andre menneskers atferd?

    (Vi kan saktens være enige om at det var upassende å fremsette bemerkningen slik at dere hørte det).

    Cassanders
    Half the lies they tell about me are true
    (S.Gorn)

  12. Gi Allah fingeren – for guds skyld!

    For øvrig: det er ikke ofte jeg ser en slik kombinasjon av skarp og sløv refleksjonsevne som hos deg, somalieren. Du ser deler av den sosiale kontrollen som andre mennesker utøver på vegne av Gud, –samfunnet, -normene, men velger å se bort fra den virkelig vesentlige.

    For det er nemlig ingen som helst grenser for hva slags kontroll din (og andres) gud gjør krav på helt inn i dine / deres innerste private tanker.
    …Og du velger altså å bøye deg for det.

    Akkurat der er dessverre slutt på min respekt ( vel og merke den typen respekt en må gjøre seg fortjent til). Selv om du skriver godt , og er verd å lese.

    Cassanders
    In Cod we trust

  13. Cassanders:
    folk har forskjellige forutsetninger. Jeg kjenner mange muslimer og jeg tror rett og slett av barn som oppdras i en religion i mange tilfeller ikke får en reell sjanse i livet til å gjøre ekte selvstendige refleksjoner omkring religion/livssyn. Det er noe annet om man oppdras til å lese og tenke og finne ut av dette med religion selv. Mine foreldre fortalte meg ikke om de var kristne eller ateister eller agnostikere (eller budistter for den saks skyld) før jeg var voksen. De ønsket rett og slett ikke å begrense min tankefrihet. Et barn som oppdras innen en religion, som lærer at visse tekster er korrekte og kommer fra gud……å virkelig tenke uavhengig av dette når man er voksen tror jeg er nærmest umulig dessverre.

  14. Cassanders,

    «Jeg vet ikke om du la merke til det selv, men en rekke av dine innledende historier (om intern kontroll i det somaliske miljøet) ga jo den etnisk-norske venninnegjengen (du senere fremstilte som fordomsfulle) langt på vei rett i sine antagelser (om at dere sannsynligvis snart ville gå).

    Mener du det i seg selv er fordomsfullt å gjøre antagelser om sannsynligheter (basert på erfaring), eller er det kun “fordomsfullt” hvis det dreier seg om egenskaper ved mennesker? Spurt på en annen måte. ER det i det hele tatt “tillatt”, eventuelt når er det “tillatt” å ha forventninger/forestillinger om andre menneskers atferd?»

    Vel, at noen somaliere idealiserer jenta som er trygt hjemme ved solnedgang, betyr ikke at somaliske jenter har som vane å være hjemme ved solnedgang? Vi forlot ikke lokalet etter at venninnegjengen kom med sine bemerkninger, og ingen somalisk jente jeg kjenner endrer vanene sine etter fremmede somalieres forventninger. Og jeg vil ikke kalle det kontroll, jeg føler på ingen måte at fremmede mennesker øver kontroll overfor meg (vel, unntatt fremmede som har fått myndighet til å øve kontroll…), med jevne mellomrom kommuniserer de (mis)billigelse, og det har jeg lært å gi faen i.

    Vis meg et menneske som ikke er fordomsfullt, og jeg skal vise deg en gris som flyr. Alle har forestillinger om andre menneskers atferd (både hvordan forestillingene er og kanskje også hvordan de burde være), når man snakker om «moralpoliti» dreier det seg ofte om situasjoner der forestillingene kommuniseres på et eller annet vis. Og den kommunikasjonen er ofte teit, men i et sammensatt samfunn er den gjerne uunngåelig.

    «For det er nemlig ingen som helst grenser for hva slags kontroll din (og andres) gud gjør krav på helt inn i dine / deres innerste private tanker.
    …Og du velger altså å bøye deg for det.»

    Ah, bare skapmuslimer skriver så sterkt om andres tro. Ta imot Gud, Cassanders! Ta imot Guuuuuuuud! (Nejda. Men med respekt [sic] å melde, jeg tar meg ikke så veldig nær av at du ikke respekterer meg på grunn av min tro.)

    Julia,
    «Et barn som oppdras innen en religion, som lærer at visse tekster er korrekte og kommer fra gud……å virkelig tenke uavhengig av dette når man er voksen tror jeg er nærmest umulig dessverre.»

    Det må bare presiseres, og følgende er ikke et forsøk på ydmykhet, jeg er virkelig ikke unik. De fleste muslimske vennene mine er like om ikke mer oppegående. Det trist at du har møtt muslimer som har ødelagt ditt syn på muslimer på denne måten.

  15. Stefan, send en epost til leder.ssf@gmail.com!

    Doremus, hvordan kan en prest ignorere en skjønn pike?

    Toddy, jeg er enig i at vi mennesker ofte – dessverre – bruker det skjønne og berikende for egoistiske formål, men jeg tror fortsatt at organisert religion har noe for seg.

    Grønnsakssuppe og Gandhi! Takk for en fin melding, Kamelryttersken!

    Takk, H 🙂

  16. @somalieren
    Jeg har ingen som helst forventninger til at du skal legge mye vekt på hva slags ris og ros jeg deler ut. Vi lever begge/ alle våre egne liv, og vi to kjenner jo egentlig ikke hverandre. Kritikk fra fremmede er vanligvis enkel å bære. … det samme gjelder for kritikk en EGENTLIG ikke synes rammer. …Berettiget kritikk, derimot… 🙂

    Siden du ofte skriver godt, -og ofte får fortjent ros for det, tillater jeg meg av og til å bidra til litt malurt i begeret Av og til kan det være nyttig med litt annet enn panegyrikk 🙂

    Når det gjelder din kommentar til mitt gudsforhold, ser det ut som du forsøker en utbredt og breial religiøs variant. … omtrent noe slik som:
    Siden noen ateister (som pr definisjon ikke tror på guden(-e)) er opptatt av gud MÅ dette skyldes at de EGENTLIG er «troende i fornektelse». Da overser dere (eller velger å se bort fra) at også mange ateister har klare meninger om rett og galt, og at det faktisk er mange sider, både ved religionen selv -og ikke minst utøvelsen som vi finner kritikkverdige. OG altså i noen tilfelle: ikke bare kritikkverdige, men altså såpass moralsk(sic) problematiske at vi mener det bør diskuteres og kritiseres aktivt.
    Det er slik at TRO er solipsistisk, det er noe hvert enkeltmenneske (eventuelt)har, mens RELIGION er tro utøvd i fellesskap. Det er nettopp «det religiøse» som har sin grenseflate mot andre mennesker -både gjennom personlige, og de mer kollektive handlinger og valg.

    Cassanders
    In Cod we trust

  17. @julia, @somalieren: Sitat fra Julia «Et barn som oppdras innen en religion, som lærer at visse tekster er korrekte og kommer fra gud……å virkelig tenke uavhengig av dette når man er voksen tror jeg er nærmest umulig dessverre.». Det her er vel bare klassisk arv og miljø tankegang? Ingen blir kristne/muslimer uten å eksponeres for kristendom/islam. Jo mer eksponering og jo mer mottakelighet jo større er sannsynligigheten for at en blir kristen/muslim. Hadde Somalieren vært fra Kenya ville hun antageligvis ha vært kristen.

    Å tenke helt uavhengig av en religiøs oppdragelse er sikkert nær umulig, men mange som er oppdratt innenfor en religion velger å forme religionen inn i sin egen virkelighet eller bryter helt med den. Selv om jeg er ateist klarer jeg neppe å tenke religion (kr.dom/jødedom/islam/etc) helt uavhengig av den kristendomsundervisninga jeg har blitt utsatt for.

    Et sidespor: Har forøvrig noen av dere noensinne snakket med kristne som kritisere det moralske aspekted ved Guds drap på svært mange Egyptiske førstefødte for noen tusen år siden? Eller lest nettkommentarer el hvor kristne oppfordres til å ta avstand fra dette fullstendige barbariske myrderiet utført av deres Gud? Det er egentlig utrolig at svært mange nordmenne har hørt denne «sanne» historien, men uten at noen har snakket om de moralske aspektene ved at den allmektige Gud helt unødvendig drepte så mange uskyldige mennesker (eller har det endret seg??).

  18. En hilsen fra «den andre siden». Det er kanskje betimelig å presentere meg selv; selv om jeg hater å bruke slike termer; foreldrene mine er begge lys i håret og de begge snakket norsk. Unntatt en halvsamisk mormor, og en samisk farfar, finnes det lite eksotisk med meg, hvor jeg for tiden bor. Jeg er ikke en dårlig person. Jeg har noen muslimske venner, likevel synes jeg islam er uvant, og noen ganger skremmende. For min del synes jeg hijab er noe tull. Min oldemor brukte den kristne versjonen av hijab. Hun forlot aldri huset uten et tørkle på hodet. Det syns jeg også er tull. For min del kan vennene mine slutte med det, men fordi jeg respekterer dem, og fordi jeg tydeligvis fortsatt vil ha dem som venner, sier jeg ikke bestandig det jeg tenker der og da. Jeg er glad i mine muslimske venner. De gjør meg mer mildere, mer tolerant, mindre kvass. Når jeg kommenterer noe, skriver noe, sier noe, tenker jeg: hva ville mine muslimske venner tenkt hvis de hørte det jeg så nå? Likevel er det ikke enkelt bestandig, fordi jeg er veldig kritisk. Jeg er kritisk til muslimer. Jeg er kritisk til, ikke bare religionen, men kulturene de tar med seg. Det er fordi jeg ser så mye rart, hører så mye rart. Det skremmer meg. Jeg kan forstå at de gamle, de som er født i et annet land, kan ha vanskelig for å endre seg. Men hijabene, som blir båret av mennesker født i samme land som meg, er for meg et symbol på at den nye generasjonen ikke tilpasser «den norske» kulturen. Jeg vet det høres fordomsfullt ut. Jeg vil ikke være en fordomsfull og smaløyd person. Jeg er livredd for å bli sammenlignet med en rasist. Jeg vet selvfølgelig at kulturer består av mennesker, og at mennesker er bare mennesker uansett hvilken kultur de er født i, og at mennesker bærer med seg både gode og dårlige ting. Jeg vet at kulturer fra muslimske land har mange positive ting. Gjestfrihet er en av de gode tingene jeg har lært fra mine muslimske venner. Jeg vet at kulturen jeg ble født i også kan ha negative ting. Likevel er det enklere å rette pekefingeren mot andre, enn mot seg selv. Jeg vet at jeg noen ganger kan være fordomsfull. Jeg vet at jeg av og til ikke forstår alt. Noen ganger sier jeg dumme ting. Ting som sårer kjente som fremmende. Noen ganger sukker jeg over hijabene i et 17 maitog, eller over skjeggete mullaer som jeg ser på gaten. Hvorfor holder de på disse gamle, konservative greiene? Tenker jeg for meg selv. Når jeg leser på nyhetene, om en religiøs lært i en moske, som lærer at kvinner bør holde seg hjemme, at vestlige kvinner(en kategori som tydeligvis inkluderer meg) er som prostituerte å regne, de har ikke moral og er ikke rene. Skjeggete menn, noen av dem har ikke en gang lært seg ordentlig norsk.. Der kom fordommene igjen. Jeg beklager for den glippen. Noen ganger har jeg funnet meg selv med haken hengende på halv tolv. Når den skjeggete mullaen, den hijabkledde kvinnen, eller den tilsynelatende fremmedkulturelle familien snakker godt norsk, kanskje bedre enn meg, og med utsøkte manerer; uten at det har noen sammenheng. Jeg har truffet mange mennesker som har bedre manerer enn meg, uten av de kunne et kny norsk.
    Når jeg har dialog med personer fra minoritetsmiljøer i Norge, føler jeg at jeg alltid må dobbeltsikre meg. Jeg kan ikke si min mening, uten en forsikring om at jeg slettes ikke er en rasist, at jeg ikke svartmaler folk, at folk er folk uansett hvem de er og hvordan de ser ut.. Det gjør meg sliten i lengden. Særlig når samtalepartneren har piggene ute i utgangspunktet. Ikke det at jeg ofte snakker om slike ting som religion, kulturforskjeller, og slike risikable temaer når jeg snakker med folk, minoritet som majoritet. Det egner seg dårlig som småprat. Og det er i småpraten ting skjærer seg. Det er i småpraten man må passe seg. Det er i småpraten jeg føler meg anspent, sier noe skeivt, ser samtalepartneren himler meg øynene. Jeg er allerede dømt. Fordomsfulle nordmann, ikke sant? Ikke det at jeg, som født i en majoritetskultur, har noe å klage over. Jeg kan jo bare unngå dere (unnskyld kategoriseringen.. ja her har du dobbeltsikringen) minoriteter. Det er dere som må ta den harde kampen.
    Først og fremt vil jeg takke deg, fordi du delte tankene dine med meg/oss. Tanker på andre siden av et hode, kanskje et slør og en kultur jeg ikke forstår meg på, og som jeg samtidig frykter og er skeptisk til. Du er her. Jeg er her. Noen ganger tenker jeg: Kritikk er ikke veien til forsoning, men respekt. Og så skriver jeg ikke, eller sier ikke de tingene jeg først hadde på tungen. Dermed tier jeg, fordi taushet på sin plass, noen ganger er respekt. Tanker og følelser kan bearbeides senere. Andre ganger kan dialog være veien til forståelse; men så klart, det kommer an på hvordan dialogen utfolder seg.

  19. Du, tusen takk for en god kommentar. Det er trist at vi lever i en verden der vi ikke kan være kritiske eller ytre våreoverbevisninger, uten å bli tatt til inntekt for en sak. Jeg har mange venner som, i tide og utide, er veldig kritiske til min religion og min praksis. Jeg har aldri, et øyeblikk, tvilt på deres omtanke og vennskap. Det har aldri falt meg inn at de er rasister, men jeg forstår hvor lett det kunne vært å tenke det hvis jeg ikke holdt dem kjær. Jeg håper du ikke holder inne det du mener er rett, man kan være dypt uenig i en persons tro uten å fremstå krass, og dem som opplever deg som rasist da tar selv feil.

    Men virkelig, takk for en fin kommentar!

  20. – kommentar til dine tidligere innlegg om mikrokultur, egentlig :
    Her er et blogg-innlegg om mikrokultur og misforståelser mellom somaliere og norske. Somaliere snakker i imperativ! haha! http://savannahbokhandel.no/blogartikler/nar-ingen-snakker-spraket/
    Et annet eksempel på mikrokultur er naturligvis alle misforståelsene mellom kongolesere og bl a advokat Furuholmen. http://www.nrk.no/ytring/guttene-som-krenket-kongo-1.11190514
    Jeg kjenner veldig godt igjen den der idéen om at hvite folk har det så lett, de får alt opp i hendene, de har masse penger alle sammen, nå er det på tide at de betaler.
    Uansett hvem det gjelder.

    Jeg mener veldig bestemt at det som gjør kulturmøter vanskelige er mikrokultur og identitet og idéer om de andre som må overvinnes.

  21. Jeg driver visst bare og reklamerer for andres blogger her på bloggen din. Her er en veldig morsom historie om den første fremmede som ble sett i Lom: http://anneaukrust.com/2013/08/23/fremmede-land-og-folk/
    Apropos: du burde se «populærmusikk fra Vittula» om du ikke har sett filmen alt. Kan lånes på Deichman. – Kommer inte negern snart?
    også boka «en afrikaner på Grønland» er veldig morsom.

  22. Tilbaketråkk: Moralpoliti eller mobbing? | WI.

  23. Tilbaketråkk: Deres barn – en ny generasjon, en ny verden | I tankens vold

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s