En idiotinnes guide til film: Prosjektbeskrivelse

«For et elitistisk prosjekt,» sukker jenta jeg var for ti år siden. Hun sitter i gropen der kragebenet møter overarmen og dingler med beina. Jenta jeg er i dag fester blikket på dataskjermen og skummer over navnene i listen med verdens førti beste filmregissører. Ethvert elitistiske prosjekt trenger nødvendigvis et rammeverk. Enhver elitist in spe må dog innrømme at noen rammer alltid vil være mistilpasse. Nummer én, for eksempel. Jeg har sett Blue Velvet, Mulholland Drive og noen episoder av Twin Peaks. Jeg greier fortsatt ikke å bestemme meg for om det er jeg som er aldeles enkel, mot det enfoldige, eller om keiseren har fått noen nye postmoderne, surrealistiske  klær med snedig sosiokritisk søm.

(Da jeg sa noe tilsvarende til en fyr jeg prøvde å sjarmere, jeg mistenker at jeg også brukte adjektivet «absurd» om keiserens klær,  svarte han: «Må man forstå alt da?» Jeg ble stille. Han ble stille. Så hvisket jeg usikkert «ja, sånn egentlig» og følte meg ordentlig uinnvidd.)

I hvert fall, mine triste forsøk på å sjarmere det motsatte kjønn tilside, jeg har jo sett på film. Jeg har faktisk sett arbeid fra regissører på den uoffisielle listen over verdens førti beste filmregissører. Det har ofte vært litt tilfeldig. Misforstå meg rett, det er vanskelig å se en film litt tilfeldig. Filmtitting generelt innebærer en rekke bevisste valg. Oftere enn oftest blir det likevel til at jeg ser på filmer for å underholdes. Kan man inkludere ordet «respekt» her uten å gjøre seg selv misforstått? Jeg prøver.

Jeg tror ikke jeg respekterer filmkunst like mye som jeg burde, eller jeg har en forestilling om at jeg kommer til å kjede meg hvis jeg velger en Palm d’Or-vinner over siste film med Seth Rogen. Respekt er i så måte dårlig ordvalg. Det jeg mener er at jeg forventer av «god film» det jeg forventer av en tretimers samtale med min småsenile bestemor: Kjedsomhet. Det er jo urettferdig, i det minste delvis urettferdig – eller premisset er kanskje litt galt?

Palm d’Or kan være underholdende og Seth Rogen må ikke undervurderes. Min siste Seth Rogen-film  var den glad-triste filmen 50/50 om en kreftsyk Joseph Gordon-Levitt. Rogen var ikke bare underholdning selv om han gjorde reprise som en yr ungkar. Kanskje det aller første spørsmålet som må stilles innover er om film skal være underholdende? Og så om underholdning er et (dis)kvalifiserende trekk ved en erklært (av connoisseurer) ordentlig god film?

Derav mitt elitistiske prosjekt. Kanskje jeg kan lære litt mer om film ved å se og repetere et utvalg av bejublede filmer av bejublede filmskapere (for så vidt i en litt obskur opplisting i en britisk avis). Jeg gir det et forsøk, så får mitt fjorten år gamle korrektiv ta litt ritalin. Dessuten har jeg lyst til å gjøre noe som ikke innebærer lesing den halvannen timen jeg har før jeg legger meg, etter lange lesesalsdager i julen. Det er vel det man i de forente stater kaller en win-win-situation? De sier kanskje heller stay tuned?

4 thoughts on “En idiotinnes guide til film: Prosjektbeskrivelse

  1. Jeg elsker David Lynch….for mysteriene og stemningene. Lynch har en unik ‘klo’ han setter i folk. I Fire Walk with ME er det en scene der Laura Palmer våkner opp om natten med et blod lik ved siden av seg i senga…..hun snur seg bort…og så tilbake…og liket er borte…og DA skvetter man i taket. Det er mesterlig gjort og veldig underlig 🙂

    Ellers er ‘Duften av grønn papaya om morgenen’ å anbefale. Poetisk vietnamesisk film….uendelig vakker. Finner du Ridley Scott på den listen er både Alien og Blade Runner fantastiske filmer på hvert sitt vis.

  2. Huff, dette rakk jeg jo ikke! Men jeg skal prøve å gjennomføre. Duften av grønn papaya har jeg faktisk sett! Den er nydelig!

  3. Hva som gjør om du liker en film, et stykke interiør, en byggestil, en opera, en vin (jadda, men du skjønner kanskje hvor jeg vil) plasserer deg gjerne i en skala mellom populær og elitist, mens differansen kanskje heller er hvor mye forskjellig innenfor hvert felt du faktisk hart tatt deg gidden til å sette deg inn i den. Det kjøpes mye doblo passo i Norge, mens vi som smaker vin vil gjerne påstå at den er laget for folk som ikke liker smaken av vin- et typisk elitistisk utsagn. Og sant, men bare sant hvis du har interessen for å smake forskjellene som skjemt druesaft og gammalt tømmer gir. Tilsvarende kan man lære seg å se hva som er et godt brutalistisk bygg; her må man dog virkelig være opprådd for annen bygningsstimuli for å synes det er et bra bygg (oops, jeg er vist ikke en arkitekturelitist). Dette koker ned til: Etterhvert vil du, med eksponering for et variert utvalg, også lære deg å sette pris på en film også ut i fra andre kvalieter enn den rent underholdningsmessige. Du er nok der alt. Når det gjelder film har jeg en liten torn å fjrene fra elitistens øye (det blir så mye bedre å se på skjermen uten, vettu), forakten for plumpe filmer som etterhvert kommer hos mange av dem. Som ekempel kan man søke opp P2s mørkets opplevelser (elitisten) og P3s filmpolitiet (den ekte filmelskerens) sine respektive anmeldelser av Død snø 2. Tørrpinnene i P2 tar rett og slett ikke sjangeren, de kan helt tydelig for lite om den. De setter ikke pris på en forfriskende fjert i et rom fylt med roser. Skal du bli filmfrik, og ikke bare filmelitist, så gjør det seg å like litt flatulens innimellom.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s