Gi finger’n for samfunnets skyld

Karl Johan, foran Domus Media. Vi er en jentegjeng, kvelden er fortsatt ung og vi bestemmer oss for å finne et fint sted der vi kan drikke te. Vi går forbi en taxiholdeplass.  En av sjåførene, en somalier, ruller ned vinduet og stikker hodet ut. Jeg er i en samtale og hører ikke hva han sier, men når jeg vender meg til gruppens andre somalier sier hun: Han sa at gode, somaliske jenter ikke går  her på denne tiden av døgnet. Klokken er halv ti. Jeg vil gå tilbake og snakke med mannen. Jentene mener at det er tidssløseri.

Jeg er alene. Jeg har mistet den siste t-banen hjem. Jeg har selvsagt ikke råd til taxi og nekter å ta nattbussen. Det føles tryggere å ta en annen linje til Høyenhall og gå den siste strekningen hjem. Etter ti minutter på fortauet, langs en tom hovedvei, kjører en taxi opp bakken. Han sakter farten når han ser meg, og ruller ned vinduet.

«Salaam aleikum!», sier den somaliske sjåføren. Jeg svarer med fredshilsen tilbake, men fortsetter å gå. Han kjører sakte. Han spør om jeg ville sitte på, jeg sier at det ikke er langt igjen til meg. Han bemerker at det er sent. Jeg sier meg enig. Han sier at det ofte blir sent når man jobber. Jeg sier ingenting. Han blir stille. Så sier han at det er mindre forståelig om det blir sent fordi man ikke jobber. Jeg trasker stille videre. Han sier at dette ikke er tidspunktet for sømmelige mennesker. Jeg stopper, ser på ham, smiler blidt, takker for praten og ønsker ham en inntektsbringende kveld. Han smiler tilbake og sier farvel.

Den sosiale kontrollens absurditet blir opplagt når en mann møter mor og meg sammen, og forteller at han har sett meg. Javel. Jeg blir nysgjerrig på hvor han har sett meg. På en bussholdeplass, klokken åtte om morgenen. Hvorfor var hun der, spør han min mor og glemmer at jeg står ved siden av henne. Mor svarer at han heller burde bekymre seg for morgenene sine. Jeg er nitten, går på Oslo Handelsgymnasium og tar bussen fra Nationaltheatret og opp til Solli plass, hver morgen, for å rekke undervisningen.

Jeg sitter i moskéen, den somaliske. Tekkelig kledd i et langt skjørt, langermet bluse og ansiktet hyllet i et sjal. En av mors venninner stirrer innstendig før hun forteller meg, først med en innledning om hvordan jeg er som hennes datter, at jeg burde bruke hijab. Jeg blir lamslått. Bruker jeg ikke hijab? Når hun fortsetter å snakke forstår jeg at hun likestiller hijab med den store drakten mange somaliske kvinner bruker i dag. Jeg lytter stille og nikker. Tenker at jeg kan forklare min posisjon når hun tar en pustepause. Kan jeg unngå å være frekk, unngår jeg å være frekk. Når hun begynner å forklare at denne drakten er islam og at sjalet på hodet mitt er en slags, verdiløs protohijab, gidder jeg ikke mer.

«Tante», sier jeg – «det er mulig vi har ulike koranutgaver, men med min kommer det ikke symønstre. Kan jeg få låne din?»

Hun blir stille, to øyeblikk senere kommer bønneropet, etter bønn drar jeg hjem. Når min mor returnerer er hun tydelig opprørt. Jeg får kjeft. Ikke fordi jeg har eller ikke har på meg en bestemt drakt, men fordi min mor trodde at hun hadde oppfostret et menneske som kunne møte medmennesker på en respektfull måte. Selv de som provoserer og invaderer ens privatliv. At hennes datter ikke greier å oppføre seg bedre enn dem hun kritiserer, ikke i minst i moskéen, er utilgivelig. Jeg blir sint på mor, men etter en god søvn ser jeg klarere. Når jeg siden møter tante beklager jeg tonen min, hun smiler og svarer: «Det er nok jeg som burde beklage.»

Grønland, i lag med kompiser, en trønder og en nordlending. Vi ler, de tuller, vi skal gå og spise. Nesten samtlige somaliske menn som står foran Meny, på Grønlandstorget, og dem som sitter foran de mange somaliske tehusene på Grønland bryter samtalene sine, stirrer og hvisker. Vi finner fram til «Ali Baba» og bestiller. Min ene kompis ler, etter at maten har kommet, og sier at det er en opplevelse han aldri har hatt i Oslo. Den andre skjønner ingenting. Jeg trekker på skuldrene.

Jeg er 23 år, jeg er hunkjønn, jeg er en norsk-somalier. Det er bare et mikroskopisk utvalg av de tingene jeg har opplevd, og jeg kommer til å oppleve, fra dem som føler at jeg bryter med de sosiale forventningene de har til meg. De sosiale forventningene eksisterer på begge sider av bindestreken mellom norsk og somalier.

«Fly,» sier hun og flakser med armene.  «Fly som en fugl. Ikke la faren din bestemme over deg, du bor i Norge nå, ta den av deg!»

Med «den» mener hun fliket av sjalet mitt som hun holder mellom fingrene sine. Et øyeblikk tror jeg at hun vil dra den vekk, gjøre jobben for meg, redde meg. I stedet slipper hun og går videre. Jeg står igjen, femten år gammel, i krysset mellom bydelssenteret, ungdomsskolen og veien hjem. Når jeg låser meg inn i leiligheten tør jeg ikke fortelle noen om hendelsen. Jeg vil ikke bekymre familien unødig, men jeg skjelver og er sint, sint fordi jeg stod stum og lot en gærning flakse foran meg.

Trikken mot sentrum fra Ljabru. Jeg har vært på besøk og sett på film, nå bærer det hjem. En guttegjeng finner et eller annet ved meg festlig. De er ikke unge, men de er ikke veldig gamle heller. De hvisker, ler og peker. Jeg setter øreproppene inn og slår på musikk. Jeg har ikke tid til dette.

Vi har et ekstra styremøte i Somalisk studentforening. Et styremøte som har blitt et kosemøte, på Sjakk Matt. Vi er omtrent syv jenter. Ikke alle er i styret. Ikke alle i styret er tilstede, vårt mannlige alibi, sosialt ansvarlig, er fraværende. En middelaldrende venninnegjeng, etnisk norsk, sitter på en sittegruppe like ved. De vil helst sitte der vi sitter nå. «Vi får nok plassen snart, disse får jo ikke lov til å være ute særlig lenge», sier den mest høylytte og nikker mot vår retning. Venninnegjengen ler. Styret ser med vantro på hverandre.

Syttende mai i år. Jeg møter storebror og tantebarna i sentrum. Merker at niesen min, herved kalt Pippi, har på seg en hijab. Jeg sier ingenting. Hun spreller og skriker og ler og er seg selv. Etterhvert greier jeg ikke å dy meg og spør storebror om det egentlig er nødvendig med hijab. Hun er jo så ung og det er jo syttende mai? Han ser sliten på meg og svarer at det ikke er han som styrer dette. Moren hadde brukt hele morgenen på å flette håret pent, men da de vi var på vei ut insisterte Pippi på en hijab. De kranglet lenge, men til slutt orket han ikke mer og dro henne med seg. Jeg spør Pippi om det ikke er for varmt med hijab. Pippi svarer kategorisk nei. Men hun vil gjerne pynte den, så vi stikker blomster inn og henger 17.mai-sløyfer rundt sjalet. Pippi ser ut som en bukett. En stor del av meg håper at det bare er jeg som legger merke til hoderistingen fra dem som står rundt oss og ser på toget, eller hører damen som hvisker «stakkars barn» til ektemannen sin. Når vi hører brokker av en samtale, og ordene «muslim», «fælt» og «hijab», møter jeg storebrors blikk. Han er fullt klar over hvordan mange oppfatter oss. Han smiler kort.

I forrige uke skrev Oslopuls om en familie, med kurdisk opprinnelse, som følte seg mobbet av moralpolitiet på Furuset. Jeg kjenner igjen opplevelsen av å få hyggelige og mindre hyggelige formaninger om å oppføre seg på en bestemt måte, en bestemt bedre måte. Uansett tone er det absurd og surrealistisk å få livsleksjoner fra fremmede på gaten. Det er trist, og det skrev jeg på twitter. Jeg reagerte også på spyttingen, men påpekte at akkurat det opplevde jeg som et sjeldnere uttrykk for misbilligelse. Ikke bare fra egen erfaring, men også etter utallige samtaler og møter med jenter som har minoritetsbakgrunn, både religiøse og ikke-religiøse, og etter samtaler med folk som jobber frivillig i minoritetsmiljøer. Fysiske angrep fra fremmede, som straff for at man ikke møter de sosiale forventningene andre har til en, er alvorlige og skal selvsagt tas seriøst, men det er ikke en vidstrakt praksis, og kan ikke behandles som en lov (i.e «Går man med shorts på Grønland, og ser middelhavsk ut, blir man spyttet på.»). Det var mitt poeng, og den holder jeg ved. Når slikt skjer må det anmeldes, man har  loven på sin side.

Vel så viktig, og vel så alvorlig, er alt det som ikke er fysisk. Det man ikke kan anmelde. Den verbale misbilligelsen, det avvisende kroppspråket, de passiv-aggressive menneskene rundt deg, og de «hyggelige» fremmede som av nestekjærlighet forklarer deg, gjentatte ganger, hva du gjør feil i livet ditt. Aftenposten har siden 2010 brukt termen «moralpoliti» for å beskrive dette, når det skjer i innvandrermiljøer.

Stipendiat ved Teologisk fakultet, Vebjørn Horsfjord, spurte betimelig denne uken, hvem er moralpolitiet?

Alt [blikk, slengbermerkninger] dette er former for ­sosial kontroll som vi ikke ønsker, men det er tross alt forskjell på borger­vern og slengbemerkninger. Ordet «moralpoliti» gjør at tingene blandes sammen, og slengbemerkninger og stygge blikk blir plutselig noe helt spesielt, skummelt og «muslimsk».

Lena Larsen ble anklaget for å relativisere problemet i forrige uke, da hun kommenterte at selv hun fikk mye pes for hodeplagget sitt da hun begynte med det. Og ethvert spørsmål i retning av «hva når dette forekommer i majoritetsmiljøet? hva med bygdedyret?» blir møtt med anklager om at man forsøker å avlede oppmerksomheten fra problemet. Men er det ikke dumt å skape fiendebilder der fiendskap egentlig ikke finnes? At man er uenig i en årsaksforklaring betyr hverken at man gjør problemet mindre eller forsøker å gjemme det vekk. Kanskje er man uenig i en årsaksforklaring fordi denne kan lede til en ineffektiv løsning?

«Hva når dette forekommer i majoritetsmiljøet?» er et interessant spørsmål da det gjør det vanskeligere å tilskrive opplevelsene mange har fra innvanderdominerte miljøer til en bestemt religion eller en bestemt kultur. Når jeg opplever to nesten identiske atferdsmønstre, der det eneste som skiller er språkdrakten og de kulturelle referansene, er jeg mer tilbøyelig til å tro at reaksjonene jeg møter bunner i noe dypere, noe allmennmenneskelig, nemlig konformitet.

Det meste som bryter med det sosialt aksepterte, de sosiale forventningene man har til deg som en deltager i et geografisk eller et kulturelt avgrenset miljø, fremkaller misbilligelse. Det har det alltid gjort. Overalt. Men det er gjennom å utfordre rommet for det aksepterte at dette rommet kan utvides til å romme mer. Utfordringen foregår gjennom eksponering, og det er ikke til å komme unna at dette er sårbart. Lovverk sikrer alle like muligheter, men lovverk kan ikke tvinge gjennom holdninger. Autoriteter kan ikke tvinge gjennom holdningsendring, endringer kommer til ved at motsetninger møtes over tid. Kall det dialektikk, hvis du skal være fjong på det.

Fraskriver jeg autoriteter og nøkkelpersoner ansvar? Nei. De kan være med på å delegitimere holdningene til menneskene som bedriver negativ sosial kontroll.  Senaid var fin da han sa:

Ingen har rett til å kontrollere andre, ingen har rett til å trakassere. Alle har rett til å leve og bevege seg fritt. Man kan like eller ikke like hvordan andre ter seg eller kler seg, men man har ingen rett til å opptre som moralpoliti, sier han.

Dog av erfaring er det ikke alltid pietistene som er mest opptatt av ens væren og virke. Så man skal ikke overvurdere moskéenes gjennomslagskraft i problemet med «moralpolitiet». Det jeg opplever er at mange, i møte med påtrengende bedrevitere, undervurderer fingeren som er plassert mellom peke-og ringfingeren. Du trenger ikke å vise den, du kan tenke den, og vite at det at du gir faen bringer samfunnet videre.

 

P.S: Obligatorisk lesning videre: «Se ned, stå til høyre. Slik er storbyloven«.