Stream of consciousness: Asylpolitikk, bunnløshet og tårer

Denne filmen har jeg laget fordi jeg er redd, begynner Margreth Olin i sin siste dokumentarfilm. Ikke fordi jeg er redd for den andre, ikke fordi jeg er redd for den fremmede, men fordi jeg er redd for det som skjer når vi lenger ikke er istand til å se enkeltmennesket.

Jeg kan ikke huske sist jeg gråt foran et lerret med levende bilder. Da dyktige, engasjerte, Espen André Breivik inviterte meg til førpremieren av «De andre», forberedte jeg meg på å se sterke bilder. Jeg var forberedt på å bli trist, sint og provosert, men jeg var ikke forberedt på å gråte. Det var jeg virkelig ikke. Jeg gråt fordi Olin på et formidabelt vis har greid å formidle håpløsheten, forvirringen, usikkerheten, ensomheten og sinnet til unge mennesker som, etter egen – og kanskje allmenn – oppfatning, blir dårlig behandlet fordi de ikke er norske. Det var vondt å høre historiene til guttene Olin har møtt, samtidig satt jeg og så på med ærefrykt. De stod oppreist. Ikke hele tiden, selvsagt ikke hele tiden, men de stod oppreist. Jeg vet ikke om jeg hadde stått oppreist om jeg hadde opplevd en brøkdel av det guttene i filmen har opplevd. Dette er likevel ingen filmomtale. Eller, jo, her er anmeldelsen: Se den. To ord: Se den.

Jeg gråt også fordi filmen ikke bare appellerte til min empati. Den traff hjem. Bokstavlig talt. Vi har en familievenn som har søkt asyl og som har fått avslag. Vår familievenn er psykisk syk. For tiden veksler hun mellom det å bo sammen med meg og mor, og det å bo hos bror i hans småbarnsfylte hjem. Hennes tilstand går opp og ned. I en god periode var hun oppe, nå er hun langt nede. Jeg er ikke overrasket over det. Jeg vet selv hvordan jeg er når jeg føler at jeg mister kontroll, men forsøker jeg å finne veien igjen har jeg alltid et kompass å navigere etter. Jeg har fast bopel. Jeg har fast inntekt. Jeg har et sterkt nettverk, bestående av familie og venner, som jeg ikke risikerer å miste i nær fremtid. Jeg har studiene mine. Vår familievenn mangler det. Attpåtil har hun et skjørt psyke. Den ene forsterker følelsen av den andre. Jeg beundrer henne de dagene hun smiler, og jeg forstår henne de dagene hun, med blanke og tomme øyne, ser rett forbi meg.

Jeg har hatt hennes situasjon litt på avstand. Jeg skammer meg over det. Sist jeg var alene med mor fikk jeg velfortjent kjeft. «Hvorfor skriver du ikke noe, til advokaten hennes eller til UDi,» forlanget mor – «hva er dine ord og din penn verdt hvis du ikke engang kan hjelpe et menneske?» Hun plasserte en tykk mappe på fanget mitt og ba meg skrive noe om situasjonen og saken, noe som hun kunne videreformidle til advokaten, noe som kunne være til hjelp. Jeg la mappen på skrivebordet mitt og har ikke skrevet noe som helst. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Skal jeg skrive om de dagene hun nekter å ta medisinene sine fordi hun fornekter sin sykdom, skal jeg fortelle om hvorfor hun fornekter sin sykdom? Skal jeg fortelle om barna hun mistet, om depresjonen, om stemmene hun hører i hodet sitt, og om det å samtidig tilhøre en kultur som har null forståelse for psykisk helse? Skal jeg fortelle om svigerfamilien som fratok henne barna som overlevde, ektemannen som kalte henne «gal» og gjorde henne så liten, så liten. Skal jeg fortelle historiene hun ikke deler med den hvite intervjueren vis-à-vis henne i det kjølige kontoret? Skal jeg fortelle om tragediene hun deler med meg, på somali, når vi er ute og handler, når vi sitter og spiser sammen, og helt uoppfordret når jeg sitter og leser i avisen? Hun har dette med å spørre, helt ute av det blå: Jeg vet ikke hva jeg har gjort galt. Vet du?

Jeg vet ikke om jeg greier å formulere bunnløsheten i vår familievenn. I kveld, på Sentrum Scene, greide Margreth Olin det. Jeg håper du ser den. Virkelig.

Vi har ingen asylmottak i Norge. Vi har oppbevaringsmottak. Lokaler som – i økende grad – driftes av private selskap. Lokaler som legges ned når de blir for dyre å leie eller drifte. I august ble Oslos siste ordinære mottak lagt ned. For dyrt. Brenneriveien asylmottak var tynget av usikkerhet, det var en ubehagelig følelse, samtidig var det surrealt – for meg – å bare kunne gå ut døren og slik ha lagt uforutsigbarheten bak meg. Menneskene jeg møtte levde med uforutsigbarheten og usikkerheten hver eneste dag – og antakeligvis ennå. Det finnes sikkert mottak som er bra, men det fremstår for meg besynderlig at det ikke er et krav å ha fagpersoner ansatt ved et mottak. Det er besynderlig at det første asylsøkere møter, når de kommer til landet, er uniformert personell som skal sjekke om de snakker sant og noen som skal se om de bærer på tuberkulosebasiller eller ei. Er det ikke mer naturlig å bli møtt av mennesker som kan håndtere traumer? Det er absurd at få blir tilbydd terapi og at det er opptil kommunene, som huser mottakene, hvilke helsetilbud asylsøkere får. Det er absurd at norske fastleger har lite kunnskap om behandling av nyankomne, og enda mindre erfaring med det å referere videre til psykiatre. Det er hinsides at asylsøkere, med svært ulike behov og helsetilstand, stues sammen i et og samme mottak. Det er idiotisk at enslige asylsøkere mellom 15 og 18 år ikke kommer innunder barnevernet, og ikke får omsorgspersoner, slik de etter FNs barnekonvensjon har rett til. Det er forjævlig at unge asylsøkere – som ikke har fått mulighet til å bearbeide traumene sine – trolig returneres til opprinnelsesland, når de henfaller til kriminalitet. Det er idiotisk at man ikke har rett på utdanning eller arbeid, så fremt man ikke har permanent oppholdstillatelse. Joda, «permanent oppholdstillatelse» synes å være en rimelig betingelse teoretisk, men i praksis lever mennesker i limbo med midlertidig oppholdstillatelse, noen vikler seg inn i klageganger som tar evigheter og mennesker bor her – tiltaksløse – i flere år. De kan jobbe svart, eller gruble seg ihjel. Mottaksapparatet i Norge er dårlig. Slik skal vi ikke behandle mennesker som allerede har krysset våre grenser. Jeg håper ikke Olins film fremprovoserer en debatt om strengere/mildere norsk asylpolitikk. En slik debatt kommer til å følge arketypiske mønstre, den kommer til å splitte politisk og den kommer til å bli en valgkampsak. En slik debatt kommer til å gå på tvers av de ordene Olin introduserte filmen sin med: Vi må ikke behandle menneskene som midler, men som mål i seg selv.

Jeg føler meg så heldig, så heldig, så veldig heldig. Samtidig vet jeg at hadde mor, nyttårsdagen 1991, kjørt sin vanlige rute hjem fra banken, hadde hun i likhet med titalls mennesker blitt stoppet og skutt. Men hun ville ha fisk til middag, og derfor tok hun en omvei for å rekke fiskemarkedet, og derfor kom hun hjem. Jeg vet at hadde far ikke vært rask med pengeoverføringene, hadde vi ikke fått plass i de første båtene som dro til Lamu fra Kismayo, hadde vi i likhet med veldig mange andre, som måtte nøye seg med langt mindre båter, druknet i det indiske hav. Det er så mange ting som kunne gått galt, det året vi var på flukt, men som ikke gjorde det. Det virker tilfeldig, ikke sant? Men jeg tror på Gud, ikke på tilfeldigheter. Jeg tror heller ikke på fri innvandring. Vi kan ikke ta imot flere asylsøkere enn det vi kan håndtere som et samfunn. Gjør vi det er jeg veldig redd for at flere immigranter, kanskje de svakeste, faller på utkanten av samfunnet. Jeg er redd for konsekvensene av sviktende integrering, jeg er redd for fremveksten av sosiale og økonomiske underklasser, og jeg er redd for ghettofisering. Sammenlignet med andre europeiske land står det relativt bra til med den norske innvandrerbefolkningen. Vi har utfordringer, så klart, men generelt går det bra. Kanskje vil færre restriksjoner snu på det?

Men man må ikke være for fri innvandring for å støtte en human asylpolitikk, og – søren heller – det spiller ingen rolle om du er blå eller rød: Mottaksapparatet er piss. Den må endres. Hvordan gjør vi det?

13 thoughts on “Stream of consciousness: Asylpolitikk, bunnløshet og tårer

  1. Eg var der óg, i går kveld på Sentrum Scene. Gråt mine bitre tårer for desse gutane, saman med deg og mange andre. Introduksjonen til Margreth Olin var rørande, sterk og ekte. Så fint at du skriv dette! Eg vonar mange får lest det, og endå fleire får sett De Andre.

  2. Flott innlegg! Du skriver utrolig bra. Har bare sett klipp fra De Andre, men håper mange ser den og skriver like bra som deg om den.

    Linda

  3. Jeg tror vi trenger
    A) en håndterbar størrelse på innvandringen av mennesker som skal lære seg å leve i norge (og i mange asylsøkeres tilfelle simpelthen lære seg å leve fri fra frykt og vold).

    Dette betyr at
    B) vi må se på totalbildet og utifra en vurdering rundt medmenneskelighet, menneskerettigheter og hva slags mål vi bør ha med samfunnet vårt vurdere om det ikke er på tide å ta imot flere asylsøkere og flyktninger og i langt større grad begrense familiegjenforening.

    For mottaksapparatet sin del mener jeg man bør
    C) gå ivekk fra tankegangen rundt mottaksleirer og se på hvordan vietnamesiske båtflyktninger ble tatt imot i små lokalsamfunn på et mellommenneskelig plan som har forsvunnet. Case study mottaket av vietnamesere i småstedene rundt trondheim.

    Og selv om man nettopp har sett Olins film bør man huske på at
    D) det finnes hundrevis (!!) av historier norske jenter og kvinner kunne fortalt om ødelagte familier og liv på grunn av voldtekter utført av asylsøkere i norge. Det er et helt sentralt element opp i det hele fordi det er uakseptabelt at et ønske om medmenneskelighet skal føre til at lidelse spres inn i vårt samfunn i så stor grad som den gjøres idag. I sverige gjorde en gruppe kurdiske asylsøkere om et gammelt lagerskur til et senter for seksuelt misbruk av svært unge svenske jenter….hva er prisen…hva er prisen…hva er prisen? Får vi mindre menneskelig lidelse? Mere? Hva med de enslige barna som sitter i asylmottakene? Hvordan har vårt ‘mottaksapparat’ skadet dem for livet? Jeg er livredd svaret på de to siste spørsmålene.

  4. Å ikke slippe inn asylsøkere på grunn av voldtekter?
    Selv klarer jeg rett og slett ikke å ta stilling. Jeg kjenner folk som ville ha dødd om de ikke hadde kommet seg ut, og jeg kjenner folk som virkelig har kommet hit av helt andre grunner. Argumenter mot asylinstitusjonen er helt andre enn voldtekt, men jeg tror jeg lar dem ligge her.
    Uansett er dette en FN-sak, og skal vi være en «humanitær stormakt» må vi nesten oppfylle minstekravene i humanitære forpliktelser, hvertfall. Det jeg tenker på er at la oss si at 9 av 10 lyver og slett ikke er politisk forfulgt, men bare kommer hit for pengene. Så lenge det er kjempevanskelig å vite hvem den tiende er, han som virkelig er forfulgt, våger vi da å hive ut alle?
    Jeg er mest opptatt av hva som skjer med de som kommer hit. Å sitte på et mottak uten noe å gjøre er helt håpløst. Norskkurs for alle, før de vet om de får opphold. Javel, kanskje de må reise hjem og derved har lært seg et språk de får liten bruk for. Er det noen krise om vi lærer bort norsk til folk som skal bo i Syria? Da blir vi kanskje kvitt noe av den svarte jobbinga til asylsøkere. Hvordan tror dere butikkene på Grønland kan selge så billig? Hvorfor tror dere det er umulig for somaliske flyktninger å få seg jobb i en av disse «muslimske» butikken?
    Og naturligvis: kortere behandlingstid. Veldig viktig.

  5. Innvandringspolitiske hensyn

    Disse to ordene virker å styre hvordan Norge behandler asylsøkere. «Innvandringspolitiske hensyn» går ut på å gi Norge et så dårlig rykte blant asylsøkere at de velger å dra andre steder.

    Taktikken er som følger:
    1) Det skal være vanskelig å få asyl
    2) Asylprosessen, enten den ender opp i asyl eller ikke, skal være så jævlig som mulig

    Midt i det hele mistenker jeg at vi gjemmer uheldige rutiner og dårlig håndverk bak de samme «innvandringspolitiske hensynene».

    Med håp om at jeg tar feil og IMHO.

    Heldigvis har vi ikke tilsvarende «skolepolitiske hensyn», «helsepolitiske hensyn» og «syselsettingspolitiske hensyn».

  6. @Hans K

    Heldigvis har vi ikke tilsvarende “skolepolitiske hensyn”, “helsepolitiske hensyn” og “syselsettingspolitiske hensyn”.

    Fiffig retorisk grep. Men åraken kan jo være nokså triviell: at vi ikke har ca 90 % som utgir seg for noe annet enn det de er i nevnte grupper?

    Cassanders
    In Cod we trust

  7. Fant bloggen din i dag, den var nevnt i morgenbladet. Du skriver bra, om viktige temaer. Og du setter i gang diskusjoner. Liker dette, kommer til å fortsette å lese! Takk:-)

  8. @Cassanders: Eller annen årsak kan være at asylsøkerne er «de andre», mens de som utsettes for skolepolitikk, helsepolitikk, osv. er «våre egne».

    Etter sigende er en stor prosentandel av alle legekonsultasjoner unødvendige og en undersøkelse indikerer at «Sykdommer relatert til livsstil forårsaker 70-80 prosent av norske dødsfall». Ref. http://www.vl.no/samfunn/usunn-livsstil-tar-flere-liv-enn-sult/

    Mitt poeng er at pasienter og asylsøkere bør behandles med respekt. Og det selv der en kan påpeke at individene er medskyldige i egen situasjon (røykere og kreftbehandling/(u)begrunnede asylsøknader og søknadsprosessen).

    Btw: I UDI rapporten «Kva gjorde UDI i 2011» står følgende: «52 prosent av alle asylsøknadene vi realitetsbehandlet i 2011, ble innvilget». Mao er det et «fiffig retorisk grep» å skrive at i de «nevnte gruppene» er det ca «ca 90 % som utgir seg for noe annet enn det de er» (selv om det er fullt mulig at det stemmer)🙂.

  9. Det er som du sannsynligvis vet ikke noe tallmessig sammenfall mellom dem som ankommer med gyldige identifikasjonsdokumenter og dem som UDI til sist realitesbehandler».
    Jeg tror ikke forholdene har endret seg vesentlig fra 2007/2008.
    Her: https://www.politi.no/vedlegg/statistikk/Vedlegg_131.pdf
    Kan du se andelen i hhv 2007 og 2008. Da var andelen med gyldig identifikasjon mellom 4 og 7 %.

    Jeg er klar over at det er flere stater hvor «gyldig identifikasjon» snaut nok finnes, slik at en del av forskjellen ligger her, men jeg har ikke inntrykk av at viljen til å avklare sin virkelige identitet er spesielt utbredt, jfr andelen som ble avslørt som asylsøkere (med til dels andre identiteter ) i andre europeiske land ( samme dokument).

    For øvrig, det finnes sikkert eksempler på for dårlig behandling av asylsøkere, Og jeg er sikker på at Margareth Olin BÅDE er oppriktig engasjert og opprørt, Oo at hun vet å trykke på de rette emosjonelle knappene -drivende god ressigør som hun er .

    Cassanders

  10. Husk at dette er to forskjellige debatter, selv om de naturligvis henger sammen: Hvem som skal få den store glede å få opphold i vårt fantastiske land, og hvordan vi behandler de som søker om opphold eller har fått opphold.
    Hvis vi får en million innvandrere må vi naturligvis lempe en god del på kravene for hvordan vi behandler dem, men så lenge de holder seg under tusen-tallet burde vi vel klare å behandle dem ordentlig?
    Samtidig må jeg si at av og til, når jeg får høre disse skrekkhistoriene om hvor fryktelig det er å være innvandrer, hvor fordomsfulle leger er mot innvandrere f eks, tenker jeg at de som blir så sjokkert vet veldig lite om Norge. De kjenner tydeligvis bare et veldig godt Norge, hvor alle er snille mot hverandre og alle får hjelp. Spør noen gamlinger som trenger hjemmehjelp. Spør noen som trenger hjelp fra barnevernet eller noen med autistiske barn. Jeg kjenner folk som har flytta til en helt annen by for å kunne få bedre hjelp til barnet sitt. Folk må sloss for hver minste hjelpetime som de etter loven har krav på. Nå er det en kamp i hele Europa for å kutte i velferd – også her. De siste retningslinjene til NAV er absolutt et skritt på veien til å unngå å betale trygd til syke folk.

    Jeg håper, Somalieren, at du, når du blir lege, blir litt mer interessert i de kroniske sykdommene og psykiatri og forsøker å finne løsninger for å få folk friske. Legene har vært alt for opptatt av de dødelige sykdommer, alt for negative mot diett, alt for glade for piller. Heldigvis er det i ferd med å endre seg, men det går litt for langsomt for meg🙂

  11. assalamalikom.
    Jeg satt her i nesten tre timer og leste alt Habo. VI er saa stolte av deg. keep up the good work! Du kan virkelig uttrykke deg, noe som gjor bloggen din herlig aa lese.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s