Om frykt, muslimhets og en historie som gjentar seg

Under ramadan hadde jeg bestemt meg for å holde blogginnleggene islam- eller ramadanrelaterte. I en tid der det, for mange, er mer interessant å diskutere anonymitet i nettdebatter, høyreradikalisme/-ekstremisme, frie ytringer og multikulturalisme, er det viktig for meg å rette fokuset på min religiøse tro. Alle aspekter ved min religiøse tro. Men som følge av min lille twitteravhengighet kom jeg over et innlegg som etterspurte muslimenes stemme, i debatten etter terroraksjonene.  Og det stemmer jo? Hvor er muslimene i debatten? Er de alle sultne og mangler energien til å diskutere og problematisere?

Shabana Rehman var tidlig ute med Tapre, tapre Norge i Aftenposten. Jeg mener også at Kadra Yusuf hadde en kronikk ute i papirutgaven av VG. Men – og tråkker jeg på tær må jeg bare beklage – disse er ikke akkurat de som flagger sin muslimskhet i mediene. Det er jo ikke dem nordmenn flest forbinder med islam. Hvor er kommentarene fra Usman Rana, Bushra Isaaq og Mehtab Afsar? Hvor er de mange hijabjentene som argumenterer for hijab i mediene? Jeg er helt enig. De er jo ikke der. Men jeg skal heller ikke sitte på min høye hest og påstå at jeg er noe bedre. Jeg er jo ikke der jeg heller. Jeg skrev om noen umiddelbare reaksjoner her, men det er knapt å «delta» i noen debatt.

Den tidligere generalsekretæren av Islamsk Råd Norge, nå toppkandidat for Miljøpartiet De Grønne i Oslo, skrev en god kommentar om konspirasjonsteorier for Dagbladet. Wasim Zahid, styremedlem i Minotenk og forsker ved Rikshospitalet, skrev en kommentar som kanskje er dekkende for det veldige mange muslimer følte etter aksjonen. Avisene flommer ikke over med kommentarer fra muslimer, men fire innlegg synes å være en god start.

Jeg er ingen god offentlig samfunnsdebattant, antakeligvis skyldes det at jeg er veldig usikker på mine tekster. Den eneste gangen jeg hadde en tekst publisert i en avis, med fullt navn, fikk jeg et betydelig antall venner til å se over den først, og være grenseløst flisespikkende. Nå jobber jeg med en lengre tekst, som også skal publiseres med fullt navn – og jeg får meg rett og slett ikke til å skrive den. Men jeg føler samtidig at jeg har noe å dele, noe som har blitt underkommunisert i mediene. Det gjelder ikke muslimenes reaksjon på selve terroraksjonene, men muslimenes reaksjon på det som tilsynelatende er årsaken til terroraksjonene. Den påståtte islamske overtagelsen av Europa og dannelsen av Eurabia.

Jeg taler ikke for alle muslimer, men jeg taler for familien min og disse påstandene om Eurabia er ikke noe vi ler bort. Denne overbevisningen om at muslimene tar over føler vi, hjemme, kan ha en alvorlig konsekvens. Mammas første reaksjon på terroraksjonen var avsky, dernest frykt. Ikke frykt for at terroren skulle skje igjen, men frykt for at jeg skulle bli skadet av mennesker som ville hevne seg på muslimer. Det var en skjelvende stemme som ringte meg på jobb og ba meg være forsiktig på vei hjem. Og da jeg kom hjem hadde mamma et uttrykk som jeg sist så som femåring, da noen nazister sendte schäfere etter henne og hun satt i kjøkkenet vårt i Porsgrunn og gråt, med en politikvinnes armer rundt seg.

For over ett år siden viste broren min meg et videoklipp som illustrerte fødselstallet hos muslimer og migrasjon fra muslimske land. Denne økningen av muslimer, forklarte videoen, ville tilslutt akkumulere i at muslimene overtok Europa og ga det navnet Eurabia. Det var også noen bilder av korsfarere der, tror jeg, jeg har ikke særlig lyst til å søke etter Youtube-videoen. Jeg lo. Det gjorde ikke han. Han kalte meg naiv. Hver gang siden, over middagsbordet eller under Dagsrevyen, har jeg vært den naive stemmen, og broren min med mamma vært de kyniske. Ved hver påstand om snikislamisering, ved hver nyhet om forbud mot religiøse (muslimske) symboler andre steder i Europa og hver gang et høyreradikalt parti fikk stor oppslutning, stod jeg i opposisjon mot min families – «dette kommer ikke til å gå bra.»

En gang så min bror på et program om interneringsleirene for japanske-amerikanere under annen verdenskrig. Vi hadde en blodig diskusjon den dagen. Det samme skjedde da vi så Children of Men.  Jeg likte ikke hans «sånn kommer det til å gå.»

Jeg forsto siden hvorfor mamma virkelig trodde på en fremtidig forfølgelse av muslimer. Hun hadde vært igjennom det før. Før krigen jobbet pappa i regjeringen, en stille og arbeidsom kar, og mamma og mammas nære familie var godt beskyttet i skyggen av pappas verv. Mammas klansmenn, mange av dem i opposisjon mot regjeringen, var ikke like heldige. De ble plukket opp om kveldene, stuet sammen i  fengsler og når de var mange nok – skutt samtidig.

Da krigen brøt ut, skjedde det samme igjen. Alle av bestemte klaner ble jaktet på, nå gjaldt det både mamma og pappas klan, og da spilte det ikke noe rolle om du var i posisjon eller opposisjon. Det spilte ikke noe rolle at Aidid hadde vært hjemme hos mamma og pappa, at han hadde sittet ved matbordet og vitset med foreldrene mine. Hans menn ville skyte foreldrene mine fordi deres forfedre bar et navn han ikke likte, og var de riktige uheldige ville antakeligvis mamma bli voldtatt foran pappa (det ble hun heldigvis aldri, både mamma og pappa slapp det verste). Jeg sier ikke at moren min på noen måte tror at det samme kommer til å skje i Norge, men hun er overbevist om at historien gjentar seg. Ikke nødvendigvis på samme måte, mennesker finner alltid kreative måter å filtrere mennesker på, men at historien kommer til å gjenta seg, rår det ikke tvil om for henne. Kanskje har hun rett? Det virker som om det er veldig mange som er redd for at historien kommer til å gjenta seg, all den tid den anti-muslimske bevegelsen sammenlignes med antisemittismen under annen verdenskrig.

Derfor er hun redd, virkelig redd. Og derfor er fyren som kom ut av samme livmor som meg like redd. Da han kom tilbake fra ferien sin var det ikke et «hva sa jeg»  jeg fikk , men en klem. Og selv om jeg ennå er irriterende naiv – evig i opposisjon i heimen – er det mest for å terge dem. Jeg er ganske redd jeg også. Jeg er ganske redd for hvordan Norge kommer til å se ut for barna mine.

Post scriptum: 

Så viser det seg at jeg altså ikke følger særlig godt med. Usman Rana har absolutt bidratt i debatten, både på engelsk om multikulturalisme, og på norsk om samhold. Ta en titt.

23 thoughts on “Om frykt, muslimhets og en historie som gjentar seg

  1. Skjønner godt frykta deira, men det er dei av oss med sånne derre ‘norske’ namn som vil gje alt for å hindre det. Ingen sivilisasjonskrig i min hage!

  2. Ja, det er derfor mange norske sier: «heldigvis at den patetiske tullingen ikke var en muslim».
    Men at en slik tilfeldighet sin en gal manns verk skal bety mobbing av den ene eller den andre folkegruppen er helt håpløs gruppetenkning. Vi er slett ikke så høyt utdannede og siviliserte som vi gjerne tror.

  3. Godt skrevne kommentarer som bidrar til samfunnsopplysning går vel inn under definisjonen av jihād? Og å gjøre jihād er vel en grei syssel under ramaḍān?
    Jeg ser fram til å lese det du har å fortelle om vanlige norske muslimers syn på Eurabia-våset!
    رمضان كريم وعيد مبارك

  4. Jeg tror det er viktig at du skriver den artikkelen. Du har helt rett i at du har noe å komme med som vi trenger.
    Og så er jeg enig med Mad Mullah i at det er blitt flere av oss som vil gjøre mer enn vi har gjort hittil for å hindre dette.

  5. Tenkte når du innledet Ramadan slik du gjorde på bloggen, at vi nå ville få gjennomtenkte bloggposter om Islam og Ramadan. Og det har vi fått.

    Vi trenger din stemme og din innsikt, for skal den politiske polariseringen mellom folkegrupper og religioner fortsette, vil vi ikke få fredelig sameksistens. Men mer frykt og terror.
    Fredelig sameksistens, åpenhet, demokrati bygger på forståelse og innsikt i hverandres tenkesett. Det er ikke nok å si at «Jeg respekterer dine meninger», jeg må også skjønne hva dine meninger, oppfatninger og tro bygger på.

    Original Kamelrytterske, bare på Karavanseraiet.no, med gjesteinnlegg om å leve langsomt

  6. Jeg hører nok til de som mener at det helst vil gå godt, selv om det tidvis føles litt vanskelig. Selvsagt ligger ansvaret også hos muslimer som tviholder på sin kultur, men mange nordmenn er ikke spesielt samarbeidsvillige de heller. Egen erfaring med naboer der jeg bor, jeg skrev til og med et brev til styret og påpekte i dannede ordlag at det ikke var så merkelig at enkelte ikke var samarbeidsvillige når noen av naboene stadig vekk farte med ondsinnet slarv.

    Men jeg tror fortsatt problemet i Norge «bare» vil være hverdagsrasisme og ikke reell forfølgelse. Norge er demokrati.

  7. Du, Somalieren, til den ene tingen du nevner. Jeg har lest deg skrive om å være muslim, om å være muslim-i-norge, om å være jente, om å være medisinstudent. Og oftere enn ikke har jeg fått en innsikt, en innlevelse – et ansikt – på ting jeg ellers for det meste har hatt en teoretisk formening om – men samtidig en argumentasjon som jeg tror vil stå seg i de fleste debatter. Så en god _skribent_ er du, om du vil bli en mer utpreget samfunnsdebattant enn nå kommer an på mye, det er nok en rolle som koster. Men ikke la det stå på trua på egne evner, da. For samfunnets del er det liten tvil om at det ville være et gode.

    (Taleføre mennesker med verbale ansikter gjør det dessuten litt vanskeligere å drive noen sivilisasjonskrig. De fleste av oss mennesker er faktisk så siviliserte at vi nøler når vi får se ansiktet på de vi vil til livs.)

  8. kjære somalieren. publiser den artikkelen. takk for innsiktsgivende ord, nok en gang. jeg er nok, som deg, heller naiv enn veldig realistisk; kanskje for å unngå å bli lammet av frykt? i alle fall: stor klem til deg, til mammaen din og broren din. vi skal holde sammen nå, alle sammen.

  9. Bra skrevet. Talehandlinger har konsekvenser. Ikke alle ser det. Kanskje vil noen som frykter at islam vil ødelegge visse verdier de oppfatter som umistelige bli litt mer i stand til å se at ordene deres har en mottaker i andre enden, en som også blir redd av denne krigs-retorikken hvor det er enten «dem» eller «oss». Det er et dem eller oss, men skillet går ikke mellom religionene, men om hvordan man lever ved siden av hverandre, samhandler med mennesker hvis verdisyn/relgion er inkompatible, men som likevel kan leve sammen i fred og fordragelighet. Det er ikke det samme som enighet eller fravær av konflikt, men det er en felles aksept av grenser for hvordan man utsoner konflikter i et demokrati. Og da er det viktig å huske at det alltid er et menneske bak det man gjerne har en oppfatning om. Velkommen skal dere være her i deres nye land. Jeg tror vi skal få til dette her, selv om det finnes mange som puster til hatet og angstens glør. VI skal ikke la dem vinne over oss.

  10. Utrolig bra skrevet. Jeg må også innrømme at det er godt å vite at jeg er ikke den eneste som føler den frykten du tok opp. (:

  11. Flott artikkel. Trist, men viktig å høre hvordan du og din familie reagerer på noen av de forferdelige holdningene om Eurabia. Jeg slenger meg på de som allerede har sagt det; dette skal ikke få bli en krig i vårt land.

  12. Erlend: Bøyer meg i støvet for det. Skal rette opp.

    Langevad, Kamelryttersken, Ingeborg, Serendipitycat og Anisah: Takk!

    Ivar Bakke: » men det er en felles aksept av grenser for hvordan man utsoner konflikter i et demokrati.» – fantastisk, som alltid enig, tusen takk!

    Marire: Det er faktisk hovedargument, jeg vil ikke gå rundt redd, men noen ganger er det uunngåelig.

    Martinbg: Så sant, og tusen takk for fine ord. Jeg tror jeg kjenner med veldig igjen med dette å ha ansikt på mennesker og idéer. Det er viktig.

    Nessie: Ja, jeg håper da inderlig at dette går bra. Men du må huske på at Tyskland på 30-tallet var et demokrati, USA under andre verdenskrig var et demokrati og Israel regnes av mange som en av få demokratier i midtøsten – likevel. Jeg tror at det er viktig å aktivt gå inn for å hindre at idéer om folkegruppers underdanighet får fotfeste og aksept i samfunnet

    Geir: Absolutt, det går innunder jihad og utrolig kult at du sier det! Ramadan Mubarak!

    Tove: Jeg tror folk bare er veldig menneskelige, feilbare og kanskje noe uvitende? Det går ikke på høy utdanning eller hvorvidt en er sivilisert, det går rett og slett ut på om man har klemt en muslim før, om man har spist med en muslim eller sittet og ledd med en muslim.

  13. Kjære Somalieren! Takk for din blogg. Jeg har lest kloke (tror jeg) ord om følelsene frykt og kjærlighet, som framstilles som motsetninger. I det perspektivet tror jeg frykten i seg selv kan være en kilde til det vi i denne sammenhengen frykter. I fryktsamfunnet blir det vi beskytter oss MED mer og mer likt det vi beskytter oss MOT, og det må vi unngå. Kjærlighetssporet, som «hele Norge» synes å samle seg om etter tragedien den 22/7, må være veien vi følger videre sammen, uansett tro, farge eller politiske oppfatninger. Det må være det eneste valget, og den eneste medisinen mot frykten som lammer oss. Ser vi hverandre som mennesker først (før vi vurderer gruppetilhørigheten) blir det også rom for kjærligheten, og frykt og hat blir mindre viktig.

  14. Tilbaketråkk: Eit stykkje av verda » Kjem dette til å gå bra?

  15. Hei flotte Somalieren, jeg har ikke så mye klokt å si akkurat nå, ville bare si at jeg håper du publiserer den artikkelen, for din stemme er det bruk for i samfunnsdebatten. Også: en klem!

  16. Tilbaketråkk: Utvalgte godbiter | kaffedamen

  17. Syns du er flink jeg, og jeg syns ikke du skal være redd for å legge ut noe du skriver. Du skriver på en fortellende og veldig forståelig måte, og jeg tror det er viktig for «den vanlige norske mann/kvinne i gata» å få et innblikk i andres tanker og opplevelser for ikke å falle i «putte folk i bås» fella. Stå på og lykke til! Og takk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s