Humbug, hambug, hamburg..er, mm, lunsj

Foto: 7-how-7

Jeg har få fornuftige tanker i hodet akkurat nå. Det som opptar meg mest er hvor langt jeg ligger etter, hvor uforberedt jeg er på morgendagens kollokvie og hvor fine de nye tusjene mine er. Verden er så mye bedre med fine tusjer.

I hodet synger Oum Kalthoum. Hun har sunget i hodet mitt den siste uken. Jeg har skrevet på et innlegg til en avis og jeg skal besøke Cappelen Damm på torsdag.  Denne måneden får jeg både navnet mitt og pseudonymet mitt på trykk. Hvem er hvem? Det får den oppegående leser selv finne ut av.

Antigen presenterende celler, dere, er hysterisk morsomme. Særlig når du har lest den samme siden fem ganger, og du den femte gangen forstår at hele poenget egentlig kan summeres opp i en setning. Antigen presenterende celler presenterer antigener for antigenreseptorer på B-og T-celler. Men hva er FDC, da? Æsj. Ugh. Ut. Jeg vil ut i sola.

Jeg overbeviser meg selv om at studentene rundt meg tuller. Hun som har rettet på skjerfet fem ganger. Han som har vært på do oftere enn det urinblæra er istand til å tømmes. Hun som intenst stirrer på dataskjermen.  Når ble VG så interessant da?

Slemt? Jøpp. Sa jeg at jeg vil ut? Det vil jeg. Kan jeg det? Nei. Jeg er dronningen av prokrastinering, og nå henger jeg etter. Hva må gjøres da? Lese til hjernen blør. Er livet teit? Ja. Kommer dette innlegget til å bli slettet når Somalieren slutter å være så hysterisk? Antakeligvis.