Damascus: Identitetsforvirring

Det første jeg gjorde i Syria var å bekrefte min identitet som norsk.

Ja,jeg har norsk statborgersskap.

Jeg fant etterhvert ut at svaret norsk ikke kunne brukes i andre situasjoner der jeg ble spurt om min bakgrunn. I klassen, i butikken, i moskeen eller av helt tilfeldige mennesker i  parken. Svarte jeg norsk var de raske med å spørre meg om min opprinnelige bakgrunn. Det morsomme var at svarte jeg somalier med engang var det heller ikke riktig. Da spurte de meg om hvor jeg kom fra akkurat nå eller hvor jeg vanligvis bor. En interessant samtale fant sted i en klesbutikk der jeg søkte ly for regnet. Til å begynne med så jeg meg litt rundt (mote i Damascus er, som en tysk venninne termet presist, kitchy) men etterhvert ble det tydelig for både meg og mannen bak disken at jeg i grunn bare gjemte meg for regnet. Etter en lang samtale som jeg stammet meg igjennom på brokket første-nivå-arabisk om alt; været, naturen, damaskus, hvor man får tak i Koran  applikasjoner på mobilen, mobiltelefoner, studier, å studere arabisk, å studere religionen og hvor flott det er at ungdom lærer seg Islam i Damascus; kom vi til kjernen: Hvor er du fra? Jeg svarte nonchalant at jeg er somalisk men han satt seg ikke til ro med det. Han ville gjerne vite hvor jeg bodde nå og jeg svarte banalt Barzeh (et nabolag). Nei sa han før du kom til Syria (varsellampe; passportdigger!). Jeg spurte ham hvordan han så at jeg var fra utlandet og han svarte ganske enkelt at jeg ikke tedde meg som en somalier fra Somalia (herlighet, og hvordan ter en somalier fra Somalia seg liksom?).  Tilslutt svarte jeg Norge. Jeg skjønte endelig betydning av å være en dobbeltinnvandrer.

Det var verken første eller siste gang det skjedde. Greit at jeg, som har to bakgrunn, blir spurt om min opprinnelse men det var verre med min afroamerikanske venninne. Første gangen vi gikk inn i det som senere ble vår faste konditori (eid av en utrolig hyggelig fyr som opprinnelig var fra Tyrkia) ble vi intervjuet som bare det. Han var veldig slu i grunn, først fikk vi smake på alle kjeksene hans (og måtte forklare hva kjeks var på engelsk og amerikansk) senere følte vi oss forpliktet til å bli så han fikk god tid til å spørre oss ut. Meg forsto han med engang. Jeg var en somalier, som pågrunn av krigen, måtte flytte til Europa og har bodd i Norge. Min gode venninne forsto han ikke i de hele tatt. «Men du er fra Afrika,» fastholdt han.

«No, I’m a hispanic-afroamerican, a B-L-A-C-K-american,» gjentok hun i flere minutter men han rikket ikke på seg.

«Hva er din opprinnelse?»

Det var en veldig hysterisk situasjon, det endte med at vi forklarte om det amerikanske slaveriet og ble kjeftet på av grammatikklærerinnen fordi vi kom så fryktelig sent til klassen. Men fikk da en god venn som er grunnen til at jeg la på meg noe sinnsykt i Syria.

I klassene så hadde vi også de diskusjonene. Du kunne ikke si at du er en amerikanere, brite, canadier, tysker, norsk, dansk eller vest-europeer generelt uten å få tilleggsspørsmål om opprinnelsen din. Mange av mine amerikanske venner og klassekamerater var veldig forbauset over å alltid måtte dra frem sine foreldres nasjonalitet. I nord-amerika kan du se ut som hva du vil og likevel være en amerikaner, men dette med å forklare sin bakgrunn var noe vi europeere var mer kjent med. Jeg tror amerikanerne lærte å verdsette sin kulturelle bakgrunn litt mer, og jeg i motsetning ble faktisk hakket mer komfortabel med å kalle meg selv norsk. For jeg så tydelig at jeg var forskjellig fra somalierne i Syria. Jeg kom til den erkjennelsen at jeg har blitt snikfornorsket.

Hvem ville trodd det?

Damascus: Kontraster

Jeg landet i Damaskus noen få timer før soloppgang. Forøvrig har substantivet morgen sabaah (صباح) gitt rot til verbet asbaha (أصبح) som betyr å endre eller å forandre. Det var ikke akkurat dét jeg tenkte på der jeg stod med min tunge koffert, ryggsekk og taxfreepose. I tillegg til å bekymre meg over hvem som skulle møte meg og hvordan jeg skulle kjenne han igjen, falt det meg likevel inn at Syria er i endring. I sammenligning med mitt forrige besøk skinte flisene bedre, dørene var nå av glass, rengjøringspersonalet gikk dypere til verks og utvikling lå i luften. Det hjalp ikke førsteinntrykket at min concierge ankom i en skranglete Volvo. Likevel var det med håp jeg forberedte meg til et lengre opphold i Syria.

Fra mitt værelse, jeg bodde med familie, kunne jeg se en fjellkjede (nåja, min geografilærer hadde kanskje ikke kalt dem fjell) som fylte hele horisonten min. Små hus lå malplassert opplangs fjellet, men det ble tynt med bebyggelse desto høyere en kom. Damascus er omringet av fjell. Brune fjell som fra avstand ser ut som sanddyner men ved nærmere inspeksjon spottende avslører sin steinete og røffe overflate. En tanke er at fjellene stenger Damascus fra verden, for i Damascus føler du at du er i en boble. Menneskene lever uanfektet av verden utenfor, de er stolte og komfortable med den kulturen de har dyrket frem. Uansett hvor lenge du bor i Damascus kan du ikke helt forstå deg på damascusere. De er varme og typisk arabiske til kjernen, men nå og da møter du også en lavmælhet du heller forbinder med nord-europeisk kultur. Samtidig blir det feil å si at Damascus er en boble. Damascus er en kosmopol. Det er ikke den type flerkultur vi enten, iherdig, kjemper for eller imot i Europa. Multikulturen i Damascus er annerledes, det er en flerkulturalitet som er inngravd i byens hjerte, en flerkulturalitet som damascusere lever med i harmoni. Damascus har alltid, og jeg håper vil fortsette å være, et midtpunkt for all verdens mennesker. Om Tyrkia er døren til Europa er Syria sannelig dørmatta.

Første gangen min søster (ikke biologisk søster) ba meg kjøpe melk var jeg rådvill. Selvfølgelig var jeg i Syria for å lære, for å kommunisere med de innfødte, for å  ta sjanser jeg kanskje ikke hadde turt ellers, men måtte hun be meg om det på dag fire?

Likefullt tok jeg imot 50 syriske pund,  noe som tilsvarer fem kroner for å kjøpe to kilo melk. Skeptisk (plutselig skal melk måles i kilo, det tok ikke lang tid før jeg fant ut at absolutt alt måles i kilo) prøvde jeg å finne frem til hennes favoritt landhandel. Jeg ble overrasket over å se mennene bak disken, i tillegg til å være svært skjeggete var de også lyshudede. Jeg snakker ikke om lyshudet i forhold til en somalier, jeg snakker om grensen mellom lys og blek. I tillegg hadde den ene mannen utrolige lyse blå øyne; hvert øyeblikk trodde jeg at Ashton Kutcher ville hoppe frem, rope Punk’d og forklare at disse mennene ikke var arabere. Det skjedde ikke. Stotrende forklarte jeg mitt ærend, smilende veide de to kilo melk i en brødpose og rakte melka frem til meg. Tykk, fersk kumelk – håper jeg.

Senere fortalte min søster at melkemennene våre var kaukasere, spesifikt cirkassere som i Syria blir kalt al-chirkaas (الشركس). Disse flyttet ned til midtøsten, ved hjelp av det ottomanske riket, fra nordvest kaukasus i 1860 og 1870-årene etter å ha bli forfulgt av russerne. Cirkasserne beriker det syriske bybildet.  Hadde dere sett ansiktet mitt i bussen da en ung mann steg på, snakket trillende på syrisk dialekt med flammende lyserødt hår og grønne øyne.I det sekundet brydde jeg meg ikke om sosial etikette, istedet stirret jeg perpleks på skapningen foran meg som så mer ut som en karikatur av en skotte enn en syrer.

Kontrastene i Damascus er ikke begrenset til etniske demografien. Kontrastene ser du hvor enn du beveger deg. Du møter en kvinne i syrisk heldekkende kåpe med hvit hijab (gjerne shari’ah-studenter, shari’ah-professorer eller fulltids religiøse lærde – et eller annet med shari’ah) og i neste sving møter du en jente i en overstram jeans og en ettersittende topp (med en tydelig men ikke fullt provoserende utringning) med ordet spicy skrevet på i fryktelige neonfarger (jada, jeg er ikke objektiv, når har jeg vært det?).  Kontrastene ser du hos skoselgeren som stolt har hengt Hizbullahs gule flagg over døren og hos Wattar (populær elektrokjede) forhandleren som har satt en statue av jomfru Maria på skrivebordet. Det er i den lamme unge mannen sykdom har gjort så mye eldre som velsignet meg og mitt avkom etter at jeg ga ham noe som tilsvarte tjue kroner. Vis-à-vis har du den fete kyllingselgeren som alltid, uten unntak, lurte oss til å betale for en ekstra kilo vi ikke fikk.

Kontrastene ga meg muligheten til å lære å verdsette det jeg har og arbeide mot å finne en gyldenmiddel vei i livet. Noe som viser seg å være langt vanskeligere enn man skulle tro.

En type unnskyldning

Jeg er fullt klar over hvor fæl jeg er. Jeg er en prinsippsvak, disiplinløs jente som har fått muligheten til å dele med dere- verden – all de fantastiske tingene jeg opplevde i et eksotisk land. Altså, jeg har ikke gjort det, men bedre sent enn aldri eller hva?

Jeg er klar. Jeg sitter foran datamaskinen med en kopp Lipton og Last.fm i bakgrunnen. Jeg er klar.

Syria. Jeg skal fortelle om Syria. Jeg skal prøve å fortelle om Syria. Noen ganger sitter man litt stum, fra minnesentrene i hjernen kan man mane frem alle bildene man lagret, men det er likevel vanskelig å sette ord på det. Jeg skal prøve.

Puste dypt inn.

Studier ved Abu Nour

Folkens, jeg lever!

Mitt lange fravaer skyldes tidsklemmer og mangel paa en skikkelig internettcafe uten roeyk. Jeg kommer hjem snart og skal da foere inn all notatene mine og skrive utdypende om alt jeg har tenkt paa under mitt opphold. For folk som har spurt om raad, jeg kommer hjem om en maaned og kan korrespondere om studier i arabisk med dere paa mail da. Men jeg tar kort hva jeg i det hele tatt gjoer her!

Vel, jeg gaar paa et institutt som heter Imam Ahmed Kuftaro instittutet, paa folkmunne Abu Nour. Det var litt frem og tilbake om de skulle gjenaapne i aar, av grunner jeg ikke kan snakke om i Syria, men de gjenaapnet heldigvis. Det er et islamsk institutt, saa jeg er usikker paa om de tilater ikke-muslimer. For ikke-muslimer (og forsaavidt muslimer som ikke velger Abu Nour) finnes det et program ved universitetet i Damaskus og andre institutter. Men ifoelge venner er de to beste stedene aa laere arabisk ved Abu Nour og universitetet.

Jeg valgte Abu Nour fordi somalieren godt kan fleipe om uislamske ting men hun er igrunn ganske religios. Men det vil absolutt ikke si at Abu Nour er et skikkelig strengt sted, det er et tolerant og internasjonalt miljo her med alle typer muslimer. Forskjellen mellom universitetet og instituttet, rent miljomessig, er at det er kjonnsdelt, vi har undervisning i Koranvitenskap, vi diskuteter religion og samfunn i gangene og at vi faar pauser for aa be.

Insituttetet tilbyr et arabisk program som varer i ett aar. Programmet bestaar av seks nivaaer som hver varer i to maaneder. Hvert nivaa koster 5000 lira noe som tilsvarer 1000 kroner uten losj. Jeg bor med slektninger, men hvis du skal tilbringe hele aaret ved abu nour kan de ogsaa hjelpe deg med losj. Jentene bor i kollektiver ved instituttet og jeg tror faktisk ikke at det er saa dyrt. Ellers finner man et vaerelse ved instittutet og ellers i byen til rimelig pris. Jeg har mange venninner som bor ved instittutet eller som leier leiligheter sammen.

Jeg begynte paa nivaa en, men jeg kunne noe arabisk fra for. Selv om det er begynnernivaa gaar det utrolig fort. Og det krever mye arbeid – faktisk, noe mange venninner nettopp har innsett naa som det er to uker til de siste provene. Tilbringer man hele aaret her kommer man ut vel vandret i arabisk grammatikk, og er man flink til aa soke kommunikasjon med innfodte garanterer jeg at du etter ett aar er utrolig flink i arabisk. Det er en fordel aa kunne norsk/engelsk grammatikk, hvis man kan sitt morsmaals grammatikk er det lettere aa laere en ny. Etter fullendt aar kan man ogsaa faa ijaza i tajweed altsaa diplom i Koranvitenskap. Noe man enten kan henge paa veggen og vaere stolt av, eller soke jobb som Koranlaerer med. Jeg har laert utrolig mye om Koranen jeg ikke visste.

Jeg er 19, nesten 20, og bor som sagt med slektninger. Hvis du er rundt 20 og selvstendig er det ingen problem, jeg har venninner som bor alene i den alderen, men om man vil det saa ung maa man vurdere selv altsaa.  Jeg kan verken raade noen til aa komme saa ung eller fraraade. Men er man en utgaaende person faar man lett venner og lett et nettverk. Jeg er gode venninner, logisk nok, med de engelsktalende jentene men det er overraskende hvor godt man blir kjent med kazakher, russere og kinesere hvis engelske vokabular er begrenset til how you are?.

Blaeh, jeg er fryktelig kald naa og tror jeg logger ut, men jeg kan svare paa alle spoersmaal naar jeg kommer hjem.

Haaper alle har du fint, og takk for at dere leser en virkelig forlatt blogg!

En helt normal dag i Damaskus

1330:  Jeg vaakner. Jada, en real dognikt.  Til mitt forsvar, det er faktisk da folk flest vaakner i Damaskus, noe jeg reagerte paa den forste uken, men slikt blir man vant til.

1335: Jeg faar skikkelig lyst paa frokost, men maa minne meg selv om at vi er i fastemaneden.

1340:  Refser meg selv for at jeg ikke vaknet til formiddagsbonnen dhur selv om fem naerliggende moskeer ropte til bonn samtidig (vel, jeg sover tungt).

1430: Selvstudier i arabisk, noe som for det meste bestaar av pugging av verbformer. Arabisk grammatikk er heelt forferdelig. De har 15 personlige pronomen og hvert verb boyes etter kjonn og antall…jeg holder paa aa do. Dessuten har syrere en vanskelig dialekt, mens jeg laerer meg klassisk arabisk, jeg vet ikke helt hvordan dette skal gaa.

1600: Hjelper til med iftar, maaltiden som bryter fasten, selv om jeg er delvis suspendert fra kjokkenet. Vel, jeg holdt paa aa sette fyr paa komfyren. Jeg kan dessverre ikke legge ut bilder for det forutsetter at jeg betaler penger for at en fremmed fyr skal tukle med kameraet mitt. Neitakk! Jeg skal lage et flickr-album naar jeg kommer hjem. 

Hvis jeg ikke hjelper til tar jeg meg en tur ut. Det er lite lurt aa reise langt paa denne tiden, for all transport stopper rundt iftar og en kommer seg ikke hjem.

1800: Vi spiser iftar.

2000: Vi rusler til moskeen og ber tarawih-bonn.

2200:  En egyptisk serie som hele husholdninger folger med paa begynner.

2300: En somalisk serie som hele husholdningen folger med paa begynner.

Rundt 2400: Vi begynner aa lage suhur-maaltidet.

0100 – 0200: Er vi skikkelig flinke sitter hver og en med sin Koran og leser.  Naar vi er late prater vi.

0300: Trommene vekker folk/minner folk paa aa spise. Vi spiser

0430: Vi ber morgenbonn og legger oss.

…og paann igjen…

Dette kommer til aa endre seg etter ramadan, for da begynner jeg paa en skole i gokk og maa vokne 0530 hver morgen selv om skolen begynner 0900.  Vel, it’s fun as long as it lasts!

Om hvorfor jeg savner roykeloven

Fordi den fandens royken svir deg i oynene hvor enn du gaar her i Damaskus. Jeg sitter naa, noe ukomfortabel, i en internettcafe klokken 01:30 og blogger. Vel, hva gjor en ikke for journalistikken.

Eller augurkjournalistikken.

For aa ikke droye tiden, svi av pungen og paadra meg lungekreft skal jeg oppsummere punktvis:

1. Jeg ankom Damaskus nogenlunde trygg. Passkontrolloren var en morgentrott (klokken var 0400) type som fikk laettis av at jeg kun snakket brokket arabisk.

2. Jeg bor i et gammelt nabolag med helt skjonne men falleferdige bygninger.

3. Jeg har mott hele tre kakerlakker (glemte visst aa nevne min irrasjonelle frykt for kakerlakker.

4. Jeg liker syrere  naar de ikke royker eller florter.

5. Jeg savner mamma.

6. Jeg har laert meg noe arabisk.

7. Det er dritkult aa se jenter i hijab reklamere for varer.

8. Det er dritkult aa se jenter i hijab paa tv uten at de forsvarer hijaben men snakker om heelt andre ting. Trivielle og alvorlige.

9. Trafikken her er vill. Fullstendig vill.

10. Jeg savner Norge, men ifolge mamma er det  for tidlig aa begynne aa savne noe som helst.

11. Jeg maa finne frem til den norske  ambassaden for aa stemme. Jeg tror jeg vet hva jeg skal stemme naa.

12. Jeg onsker alle en knakandes god Ramadan!

Før jeg drar…

Ok, jeg har forstått det slik at det er lite lurt å ta med seg en helt ny bærbar PC til Syria. Ikke bare risikerer jeg å få den stjålet, men sannsynligheten for at den blir ødelagt (under reisen/i støvet/i solen/av barn) er mye større. Jeg lar den stå og bruker den når jeg kommer hjem igjen!

Men jeg skal nok benke meg foran en datamaskin, i en internettcafé, nå og da!

Vi leses!

P.S: Jeg reiser imorgen, wish me luck =)

Giverkonferanse

Landet var i ruiner og malt i rødt.

Flodhestene og løvene møtte hverandre på åstedet.

Løvene så angrende rundt seg, mens flodhestene sukket tungt.

«Vel, da begynner vi om igjen,» sa de, uten å si det.

De bygde og rekonstuerte byen, tårnene sto høyere enn før og hagene var om mulig grønnere.

Fornøyde forlot de byen og nikket betryggende mot gasellene, som ventet utenfor byportene.

«Nå er alt klart,» sa de.

Gasellene myste mot sin nye og flunkende by.

«Ja, nå er det klart, til flodhestene og løvene velger å angripe oss enda engang.»

Hvor var du?

Jeg sov lenge.

Jeg var på skolen fra ti til tre.

På formiddagen diskuterte jeg homofile tømmerhuggere med Marte, vel, fordi hun har rosa Timberlands.

Etter skolen dro vi på kafé.
Jeg drakk min første Cortado.
Den luktet veldig godt.

Vi dro og så på Max Manus.
Jeg likte filmen.

Engang i løpet av dagen kan jeg huske at jeg sa til H og D at jeg føler meg veldig lykkelig.

Halv syv kom jeg hjem igjen. Jeg ble møtt med utrop og «kom se, dette er fantastisk». Jeg slengte meg på sofaen, tok frem kameraet og tok bilder av CNN.

«The Inauguration of Barack Obama»

Jeg kan ikke huske hvor jeg var da tvillingtårnene falt, da Berlinmuren falt, men jeg har nå dokumentert hvor jeg var da den amerikanske drømmen steg til nye høyder.