Foto: Nickolas Murray
«Hun var pen,» fortalte hun meg.
«Hun var en av få jentene som har alt; skjønnhet, ynde, intellekt og sjarm, og fullstendig uvitende om den særklassen hun var i. Hun var jenta vi elsket og misunte. Hun var min barndomsvenninne.»
Vi hadde diskutert flerkulturelle ekteskap, hun hadde som vanlig sagt at en somalisk mann alltid utgjør trygge løsningen, og jeg hadde, forutsigbart nok, protestert. Hun svarte tilbake med en historie:
«Guttene sto i rekke, selv da vi var unge og naive. Og selv om vi lot oss forføre av oppmerksomheten de ga oss, var hun alltid innstilt på å oppnå mer enn dette. Oppnå mer enn videregående skole, yrkesskole og deretter ekteskap. Hun ble en av få jenter i mitt årskull, i nabolaget, som reiste ut for å studere. Dessverre mistet vi kontakten da hun begynte på et universitet, i Egypt.
Lenge hørte jeg ikke noe fra henne, og jeg må innrømme at jeg glemte henne, midt i alt som skjedde i livet mitt. Jeg ble gift, jeg begynte å studere og jeg hadde en storfamilie å ta hånd om.
Noen år etter utreisen hennes begynte det å hviske rundt oss. Damene hvisket om den vakre jenta som hadde reist til Egypt og blitt sammen med en hvit mann. En franskmann. Jeg ville ikke tro på sladrekoret, og oppsøkte moren hennes for å vite hva som hadde skjedd. Moren trengte ikke å snakke, jeg kunne se sannheten i det nedtrykte ansiktet hennes. Det var sant altså, hun hadde giftet seg med en franskmann, mot familiens ønske, og nå ville ikke faren ha noe med henne å gjøre.»
Jeg sukket og klagde over hvor idiotisk vår kultur er som støter vekk en jente som velger annerledes. Mamma reiste seg sint og travet til kjøkkenet. Jeg lurte på hva jeg hadde sagt feil, men da hun kom tilbake med et glass vann sa hun strengt:
«I 1975 var vår stat 15 år gammel, patriotismen stod sterkt og alle jobbet for å styrke den somaliske nasjonalfølelsen. Å gifte seg med en ikke-somalier, attpåtil en tidligere koloniherre, ble ikke bare oppfattet som et svik mot familien men også som et svik mot nasjonen. Ditt lille idealistisk hode hadde også tenkt i samme baner om du levde dengang. Men før du forhåndsdømmer oss opp og ned, vi prøvde å få tak i henne. Fortelle henne at vi, vennene, ville være til hjelp om hun trengte oss. Moren hennes ga heller ikke opp, men problemet var at hun, rett og slett, forsvant.
Vi antok at hun ikke ville ha noe med oss å gjøre lenger, og greit nok; vellykket afrikansk dame gifter seg med en rik franskmann og flytter til Frankrike. Vi trodde, irritert, at hun hevet seg selv over oss, og kanskje vi ikke burde ha gjort det.
Da jeg og din far var i Frankrike, tidlig på 80-tallet, ble han oppringt av en dame, forvirret ga han meg telefonrøret og fortalte at damen i telefonen ville snakke med meg. Jeg var like forvirret (hvem kjenner jeg i Paris?), tok røret og holdt det mot øret. Det første som bølget over meg var glede, det var venninnen min og om jeg kjente igjen stemmen hennes! Det andre var bekymring, for selv om jeg kjente igjen stemmen så hadde den forandret seg mye. Den var hes og engstelig, og ba meg, og faren din, om et møte.
Jeg kunne ikke tro at det var samme kvinne som sto foran oss, da jeg så henne. Jeg begynte å gråte og hun begynte å gråte, og faren din måtte be oss ta oss sammen. Min vakre venninne var radmagret, blek og fullstendig utslitt. Hun fortalte at det første året med mannen var helt idyllisk. De hadde fått et barn, og livet kunne umulig bli bedre. Det var klart hun savnet familien og Somalia, men med unge, mann og et nytt land å fylle tiden med hadde hun knapt et ledig minutt.
Dette endret seg gradvis. Mannen begynte å reise på mange forretningsreiser, og hun følte seg ekstremt ensom. Den lille franske byen, hjembygda hans, som de hadde flyttet til ble etterhvert et ubehagelig sted å være. Hun følte at alle passet på henne i hans fravær og det var ingen som pratet med henne, om det da ikke var ytterst nødvendig. Hver gang hun ville ringe til Somalia ble hun fortalt at slike langdistansesamtaler måtte man ta fra bestemte kontorer, i de store byene. Hun fikk beskjed om å vente til ektemannen kom tilbake.
Da han kom tilbake var han heller ikke den romantiske og omtenksomme mannen hun hadde giftet seg med. Hun fant flere og flere bevis på at han antakeligvis hadde andre kvinner på si, og når hun konfronterte han med det ble han sint og begynte å slå. Hun tålte ikke mer, hun pakket tingene sine og tingene til barna (nå var de blitt to) og bestemte seg for å rømme under et av forretningsreisene hans. Men det gikk ikke. Svigermoren mistenkte at noe var på fære, og hadde rekruttert flere av byens beboere til å hindre henne i å rømme.
Da mannen kom tilbake fikk hun beskjed om at hun kunne reise når hun ville, men da måtte hun forlate ungene. Hun var med andre ord fanget. Dette varte en stund inntil noen senegalesiske menn flyttet inn i byen, på jakt etter arbeid. De ble etterhvert kjent, og hun fortalte om situasjonen. Det var disse som tilslutt hjalp henne med å rømme, de sendte henne til sine bekjente i Paris, og det var hos senegaleserne hun holdt seg skjult det siste året. Redd for å bli funnet av mannen. Nylig fikk hun vite at en somalisk delegasjon var på vei til Paris, og på et vis hadde hun fått tak i vårt hotellnummer.»
«Hva gjorde dere for henne, mamma?»
«Det eneste vi kunne gjøre. Vi tok henne med til hotellet, og morgen etter ordnet faren din papirene hennes. Hun ble med oss tilbake til Mogadishu, og tilbake til familien. Det tok en stund før hun og faren kom på talefot igjen, men hun ble gift på nytt og hun gjenvant sin skjønnhet og sjarm – dog historien i Frankrike fulgte henne som en skyge. Etter krigen fikk jeg høre at hun hadde flyktet med mann og barn til USA, og for ikke så lenge siden ringte hun og hilste.»
«Så, poenget ditt er at dette aldri hadde skjedd med en somalisk mann? Somaliske menn kan være drittsekker, det vet du like godt som meg.»
«Nei, poenget er at jeg, uten særlig anstrengelse, kan vite hvem denne somaliske mannens familie er. Forsvinner du, vet jeg hvor jeg skal lete. Mishandles du, vet jeg hvem jeg skal stille til ansvar. Og før du gifter deg, har jeg en formening om hvilken karakter denne mannen og hans familie har. Somalieren, da kan jeg ikke med en ikke-somalier. Med en ikke-somalier mister du hele sikkerhetsnettet ditt.»
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 