I’m what happens when two substances collide, and by all accounts I really should’ve died.

Jeg fikk aldri mer enn en firer i musikk. Jeg gikk én karakter opp for innsats, men jeg er egentlig en treer i faget. Den eneste prøven jeg har jukset på, i hele mitt unge liv, var en musikkprøve i niende klasse. Arv lente seg snilt over på min side og hvisket «kontrabass, ikke fiolin». Eller noe sånt. Jeg husker ikke helt. Mulig han også bare tok prøven og fylte ut svarene for meg. I en klasse der 80% var i korpset og 19% spilte i band, var det klart jeg hadde store komplekser rundt mitt manglende talent i musikk. Så, ikke spør meg hvor mange instrumenter Andrew Bird spiller på, i løpet av de fem minuttene låten varer. Jeg har ingen anelse. Det jeg vet er at jeg alltid smiler når verdens vakreste fugl begynner å plystre.

Høstens lydspor: Lianne La Havas

I tip-toe, too slow, out of the door to your house.

I know, you know, that this way leads me out.

Outside, too bright, you’re within, I’m without.

We all make mistakes, we do.

I learn from you.

 

 

 

 

Underground, underground,

with the friends I’ve found, friends I’ve found.

 

 

 

 

You broke me,

and taught me,

to truly hate myself.

Unfold me,

and teach me,

how to be like somebody else.

 

 

 

 

What the heck, man.

Last time I checked, man,

we had it all, it was just me and you.

So, what happened to you?

Love is not blind, it’s just deaf and dumb.

 

 

Nils Frahm og Alexander Lange Kielland

 

Når sneen faller efter storm – tett, tung og nøyaktig – utfyller fordypninger, jevner spisser og skarpe kanter, da er det underlig å tenke seg at dette er det samme vann som kan risle og hoppe, skumme som røk i fossen og finne vei med modige strømbølger ut i det frie blå hav.

Og der ute – når sommersolen langsomt og sent skjules bak de siste skinnende striper ytterst i vest, hvor havets sporfrie vei krummer seg jorden rundt, der sanser du ikke lett at de friske gullkantede bølger, hvor fisken leker og livet gror, at dette er det samme vann som kan ligge og trykke hustakene som tung død sne, bøye trær og grener og stenge veiene fra mann til mann.

Sne

Oh, Tenere, you are the treasure of my soul.

Les om:

Tuaregfolket

Tuaregopprørene

Azawad

Det er et tankekors at verdenssamfunnet støttet Sør-Sudan, men er – stort sett – stille om tuaregenes kamp. Sarkozy frykter «Al Qaida»-infiltrasjon i Mali. Ironisk nok er opprørslederen med islamistisk agenda, Iyad ag Ghali, imot uavhengighetserklæringen. Mer absurd enn som så: Ghali var endel av Malis diplomatiske korps til Saudi Arabia. Ansatt av president Amadou Toumani Touré.  Verden vil bedras. Uansett, jeg er litt usikker på hva jeg mener om dette. Jeg kan lite om Vest-Afrika, men har lenge vært klar over tuaregenes urettferdige situasjon. I won’t go all post-colonial on you, men dette er arr etter kolonialiseringen, altså.

«I wanna recite a love-letter unrehearsed, freestyle like the jazz improvized.»

An ode to the lovers, those who still write letters.

I’m not mad at the technological advances of the human race. Being able to fly through the air to anywhere on planet earth and communicate instantly with people in distant lands is the stuff of our ancestors fairytales.

Yet in the hyper-paced, high-tech urban landscape it’s easy to become alienated from, not only nature, but ourselves as well. ‘Modern Communication’ bemoans the fact that many of our relationships with loved ones have become increasingly cyber-relationships. As dope as technology is at keeping us connected with distant friends, it can never substitute for the extra-sensory experience of sharing human presence. Touch, breathe, skin texture, eye contact, heart beat, vibration, warmth are just a few vital elements of human interaction that don’t cross the technological divide.

We have 4,0000 Facebook «friends» and don’t know the name of most of the people who live in our buildings. We have 140 character conversations. We can’t have a conversation at dinner or sit alone and meditate or read a book without instinctually checking our beeping machines. So here is song about intimacy and love in the 21st century matrix. So take the red pill. Unplug. And get high off the un-drug.

Baraka Blue

«my addresses are sentences etched in dreams, beating hearts joined by a smiling hope»

Dette er en vakker sang, og Hamza  El Din – må Allah velsigne ham for alt det han har tilført verden – er en av de fineste dikterne Afrika har produsert.

 

I’m a bird with a white heart,

and a thousand tongues.

 

I fly over creation singing,

for peace, for love, for humanity.

 

Everywhere,

I am a bird with a white heart,

and a thousand tongues.

I fly over creation singing,

for peace, for love, for humanity.

 

Everywhere,

I fly happily.

Anywhere.

 

My addresses,

my addresses are sentences etched in dreams.

Beating hearts, joined by a smiling hope.

 

For people who wish well for other people at all times,

I sing, I smile, I cry.

My tears wash away the sadness.

 

Anywhere,

wash away the sadness.

 

Our footsteps,

our footsteps are ships of desire,

that lead us around.

 

They go East one day,

they go West one day,

the lead us to habor.

 

And when the waves fight us,

and throw us around.

The echo of my voice,

in the middle of the night,

becomes a harbor and a safe place.

 

Anywhere,

a safe place.

 

Our world,

our world the day,

we join hand in hand,

becomes a garden of roses,

that bloom on a Eid night;

 

and fills with hope,

and love,

and song.

 

I am the bird on the branches,

I sleep,

and dream,

and fly happily.