Genet som gjør afrikanske menn til upålitelige ektemenn og fedre:

TAIYE SELASI

PAKKE OG DRA

Oversatt fra engelsk av Bente Klinge

Det er lenge siden sist jeg leste en roman som har fått meg til å slutte å registrere mine omgivelser. Det er lenge siden sist jeg kjente på den suggererende opplevelsen lesere – du vet, de som oppgir lesing som en hobby og andektig lytter til Bok i P2 – har som et minste felles multiplum. Det er i hovedsak to grunner til det:

Etter at jeg ble student har jeg først og fremst lest av plikt og ikke for fornøyelsens skyld. Og den pliktiges skyld har skylt over meg hver gang jeg har dristet meg til å forsake pensumlitteratur for skjønnlitteratur. En rastløs leser rekker ikke å tre inn i det suggererende stadiet, etter tredve minutter har hun hentet forelesningsnotatene sine.

Jeg har også blitt infisert av viruset vi alle klager over. Viruset som holder oss pålogget, distraherer oss fra det langtekkelige og langsomme, og innstiller i oss et overveldende behov for øyeblikkelig tilbakemelding. Sosiale medier, altså. Greit å presisere det i fall poenget forsvant i ordrikheten.

Disse to grunnene har gitt meg en bokhylle som stadig fylles med uåpnede titler. En av dem var en roman som tilfalt meg da jeg først begynte å jobbe som sommervikar i Dagbladet for snart tre år siden. «Pakke og dra» fant veien til reisevesken min på vei til Roma tidligere i år, men det var ikke før jeg hadde returnert til Oslo, til hverdagen og til det forutsigbare at jeg fikk roen til å lese. Og jeg leste.

Taiye Selasi, damen som introduserte verden for begrepet afropolitt, skildrer her en far som svikter og en familie som deretter går i oppløsning. Den briljante kirurgen Sai, født i en nigeriansk jordhytte og forlatt av en far som ble fornedret foran sin kone, gifter seg med den vakre, foreldreløse og nigerianske Fola. I to tiår klatrer han den sosiale stigen med kona som støtte. Han spiser kanapéer, går i pressede kakibukser, sender ungene til privatskoler og mingler med det liberale, men tradisjonsrike anglosaksiske langs den amerikanske østkysten.

Alt faller sammen når han mister jobben og uten familiens viten bruker hver slant i kontoen på en advokat, for å kjempe en fånyttes kamp mot urettmessig oppsigelse. Når han endelig erkjenner tapet, forsvinner han og lar sin like briljante eldstesønn, sine vakre tvillinger, sin usikre minstejente og sin stolte kone hanske med konkurs og oppbruddets skjæringskrefter.

«Det er ikke bare det at familien hennes er fattigere i sammenligning som får Sadie til å klamre seg sånn til familien Negroponte som hun gjør. Det er det at de er vektløse, familien Sai, spredt i fem retninger, en familie uten tyngdekraft, fullstendig ubundet. Uten noe så tungt som penger under, som trekker dem alle ned til den samme flekken på jorden, en vertikal akse, og uten røtter som sprer seg ut under dem, uten besteforeldre i live, ingen historie, en horisontal – har de svevd opp, blitt spredt, drevet utover, eller innover, og nesten ikke lagt merke til det når noen har havnet utenfor feltet.»

Hvert familiemedlem havner nettopp utenfor feltet. Tvillingene bærer på en stygg hemmelighet. Yngstejenta er høyt elsket av moren, men alltid utilstrekkelig i forhold til sine søsken og brekker seg derfor over doskålen. Og eldstesønnen, Oleu, en like dyktig kirurg som sin far, er patologisk redd for genet som gjør afrikanske menn til upålitelige ektemenn og fedre.

Men dette handler ikke om afrikanere, dette er en historie om immigranter, om mennesker som mangler det horisontale og tyngdepunktet som trekker familier sammen. Og om ensomheten som oppstår når belgfrukten knekker av ytre traume og indre konflikt, når frøene uvillig detter ut av ryggsømmen.

 «Vi gjorde det vi kunne. Det var det vi kunne. Å dra.»

Var det det?

«Vi var emigranter. Emigranter drar.»

Advertisements

Om å miste de små trådene som binder oss sammen

Foto: Flickr Commons

Sth, jeg kjenner den kvinnen. Hun bodde sammen med en flokk fugler i Lennox Avenue. Jeg kjente mannen hennes også. Han falt for en 18-år gammel jente med en kjærlighet av det dype slaget som gjorde ham så trist og lykkelig at han skjøt henne bare for å holde på følelsen. Da kvinnen, Violet heter hun, gikk i begravelsen for å se jenta og skjære opp det døde ansiktet hennes, kastet de henne i gulvet og ut av kirken. Hun løp hjem, gjennom all den snøen, og da hun kom tilbake til leiligheten, tok hun fuglene fra buret og slapp dem ut av vinduet for å  fryse ihjel eller fly, innebefattet papegøyen som sa: «Jeg elsker deg.»

Kanskje alle har en opprørsk tunge som lengter etter å være sin egen herre. Violet holder munn. Snakker mindre og mindre, til «mmm» eller «gubbervors» er nesten alt hun kommer med. Mindre tilgivelig enn en lunefull tunge er en egenrådig hånd som kan finne en kniv som har vært borte i ukesvis, i et papegøyebur. Violet er fremdeles så godt som taus. Etterhvert går tausheten mannen hennes på nervene, og så blir han forvirret av den, og tilslutt deprimert. Han er gift med en kvinne som stortsett snakker med fuglene sine. En av dem sier tilogmed: «Jeg elsker deg.»

To utdrag fra Jazz av Toni Morrison. Den første ganske tidlig i første kapittel, den andre avslutningsvis i samme kapittel. Utrolig hvordan hun drar denne røde linjen, hvordan hun forteller uten å beskrive og hvordan hun skriver med følelse og sårhet og forståelse. Jeg elsker.

Selvrealisering(?)

De vil strekke seg mot himme-len, vil det umulige. Sally Bauers svømme–tur viser seg ikke å være umulig, men Valerie Solanas er dronningen av det umu-lige. Hun drømmer om antivold, men forsøker til slutt å drepe et annet menneske. Hun avskyr menn, men selger kroppen sin hele sitt liv. Hun er mis-lykket, men har samtidig en stor ild, en drøm, en beskyttende kappe som likevel ikke beskytter så mye.

Sara Stridberg om kvinner som prøver og faller, hardt.

Mor

«And though her lips do not move, her face lights up in a beautiful smile. It’s true, he never talked much to her. But did he ever need to? When one keeps quiet, the situation becomes clear. He is her son, she is his mother. She can say to him: «You know.»

Utdrag fra «Between Yes and No» i essaysamlingen «The Wrong Side and the Right Side» av Albert Camus

«De steg så høyt, så høyt!»

«En aften solen gikk så velsignet ned, kom det en hel flokk deilige, store fugler ut av buskene, andungen hadde aldri sett noen så smukke, de var ganske skinnende hvite, med lange, smidige halser. Det var svaner, de utstøtte en ganske forunderlig lyd, bredte ut sine prektige, lange vinger og fløy bort fra de kalde strøk til varmere land, til åpne sjøer! De steg så høyt, så høyt, og den lille, stygge andungen ble så forunderlig til mote, den dreide seg rundt i vannet som et hjul, rakte halsen høyt opp i luften etter dem, utstøtte et skrik så høyt og forunderlig at den selv ble redd.

Oh, den kunne ikke glemme de deilige fuglene, de lykkelige fuglene, og så snart den ikke lenger så dem, dukket den like ned til bunnen, og da den kom opp igjen, var den liksom ute av seg selv. Den visste ikke hva fuglene het, ikke hvor de fløy hen, men dog holdt den av dem som den aldri hadde holdt av noen. Den misunte dem slett ikke, hvordan kunne det falle den inn å ønske seg en sånn deilighet, den ville være glad når bare endene ville ha tålt den imellom seg! – Det stakkars, stygge dyr!»

Den stygge andungen (Den grimme ællingen), H.C Andersen – 1844

«Beethoven var en sekstendedel svart»

«Beethoven var en sekstendedel svart», annonserer en hallomann på radio, sammen med de som skal spille Strykerkvartett nr. 13, opus 130 og nr.16, opus 135. Sier han det for å veie opp for stemmen og tonefallet som avslører at han uten tvil er hvit? Er en sekstendedel et usagt ønske for hans egen del?

Engang ønsket svarte å bli hvite. Nå ønsker hvite å bli svarte. Det er den samme hemmeligheten.

Nadine Gordimer

Jeg fikk vondt i magen mellom side 10 og 11, mellom Stortinget og Nationaltheatret.

 

 

«The assassination of Allende quickly covered over the memory of the Russian invasion of Bohemia, the bloody massacre of Bangladesh caused Allende to be forgotten,  the din of war in the Sinai desert drawned out the groans of Bangladesh, the massacres in Cambodia caused Sinai to be forgotten, and so on, and on and on, until everyone has completely forgotten everything.»

«well I need a break from the city again, I think I’ll ship myself back west..»

I dag leste jeg «Den Store Gatsby» av Fitzgerald. Det er ellers ganske lite en kan gjøre en morgen en har fri fra skolen og metervis av skolearbeid å få unnagjort. Deriblant manisk øving på å formulere kortere og mer presise setninger, for å endelig oppnå den ønskede karakteren i norsk.

Det er nettopp streben etter noe; et mål; som kjennetegner Jay Gatsby eller James Gatz. Streben etter den uoppnåelige kjærlighet, men særlig streben etter et sted der gresset er eviggrønt. Selvsagt også om det målbevisste menneskets plass i en korrumpert verden. En kald, materialistisk og korrumpert verden.

«I’m completely alone at a table of friends. I feel nothing for them. I feel nothing. Nothing»

– Hit the Swith, Bright Eyes

Helt ærlig: Innvandrerromanen

Hva i alle dager er det?

Er det en roman skrevet av en såkalt «innvandrer»?

Dersom en «innvandrer» skriver om en gutts besettelse av Kurt Cobain og hvordan dette påvirker livet hans, forblir det en innvandrerroman?

Eller må en innvandrerroman faktisk handle om de problemene «innvandrere» møter i dagens Norge? Identitetskrise altså, men er identitetskriser forebeholdt «innvandrere»?

Eksisterer det en liste over problemer «innvandrere» møter i Norge som alle innvandrere, med aspirasjon om å bli skribenter, må skrive om?

Ærlig talt, ingen «innvandrer»-forfattere skriver (forhåpentligvis) likt, så hva er dette snakket om én innvandrerroman?