Moderne muslimsk filosofi!

Kalam og Kaffe, sammen med Det teologiske fakultetet, inviterer til et spennende og uvanlig møte om moderne, og senmoderne, islamsk filosofi:

Islam og modernitet er et begrepspar som stadig diskuteres. I offentlig debatt forklares islam, av noen grupper, som en trussel mot den europeiske moderniteten. En populær innvending, fra muslimsk side, er at islam er en moderne religion. Men hva er det man egentlig forstår som modernitet?

Som en fortsettelse fra sitt forrige besøk, om den islamske tenkningens status i vår samtid, presenterer Safet Bektovic moderne diskurser om tradisjonalisme, politisk islam og intellektualisme. Særlig gjennom brillene til fire ulike, men lite allmenne, muslimske filosofer. Henholdsvis Seyyed Hossein Nasr, Mohammed Arkoun, Mohammed al-Jabri og Hassan Hanafi.

Safet Bektovic er forskningslektor ved Senter for Europeisk islamsk tenkning, ved Det teologiske fakultet i København. Han underviser også i islamsk teologi og etikk ved Det teologiske fakultet i Oslo. Bektovic har skrevet flere bøker og var sist aktuell (2012) med boken ”islamsk filosofi, bakgrunn, problemstillinger og moderne utforminger”.

Tid: 18:00 – 20:30
Dato: Torsdag 25.april
Sted: Auditorium 3, Eilert Sundts Hus, Det samfunnsvitenskapelige fakultetet, Blindern

Jøder er aper: Kimen til antisemittismen i islam

Jeg begynte gårsdagen med et referat fra et debattmøte, om jødehat. Antisemittisme er fryktelig og farlig, og noe man i alle leire må konfrontere og bekjempe. Jeg var dessverre ikke tilstede, men under lesingen av referatet reagerte jeg negativt på følgende påstand, fra Sarah Azmeh Rasmussen:

Det muslimske jødehatet er et klassisk, gammelt fenomen. Det oppsto som en reaksjon på at jødedommen var en konkurrerende religion til islam.

Å vokse opp i et muslimsk hjem, være gift med en muslim eller lese internettartikler om islamsk teologi, gir en ikke autoritet til å uttale seg så bombastisk om en 1400 år gammel tradisjon, tenkte jeg. Muslimer begynte å mislike jøder, fordi jøder fremsto som en religiøs trussel, påstår hun. Kan det være så enkelt? Jeg vet ikke. Det virker ikke som om noen systematisk har studert Koranen og andre, muslimske, skriftlige kilders fremstilling av jøder. Såvidt det er meg kjent, eksisterer det ingen kvalitative studier av islams syn på jødedom, og det finnes få store – om noen – kvantitative studier om holdninger til jøder, i en større muslimsk populasjon (- rettelser er velkomne).

Det vil ikke si at jeg ikke har merket antisemittisme blant noen av muslimene jeg har møtt opp i gjennom årene. Både hos personer i den private sfæren, og hos predikanter og lærde, som jeg ikke har et personlig forhold til. Jeg, en overmiddels, nerdete, muslim, har også saumfart nettet etter islamsk lærdom, og har støtt på det ene – og det andre – om muslimers forhold til jøder. Hos salafistiske muslimer jeg ikke identifiserer meg med teologisk eller juridisk, fant jeg påstander om at jøder ikke har rett til å være i den arabiske halvøya (legg merke til at svaret mangler et kildegrunnlag), tydelige antydelser til at man må bekjempe jøder, og påstander om at jøder er svikere og imot harmoni.

Jahvel.

So if you can have natural love for your wife, would that then mean that you should have some ‘divine’ hatred for her?

Selv blant «mine egne», tradisjonalister, noen av dem sterkt anti-salafistiske, for eksempel guttene bak nettsiden «SeekingIlm», finner man pussige forklaringer. Ta for eksempel påstanden om at man ikke kan være venn med en kristen eller en jøde. De forsøker å redegjøre for det, såklart, men hopper galant over 5:57, altså verset som kommer seks vers etter den de viser til, som sier:

O Ye who believe! Choose not for guardians such of those who received the Scripture before you, and of the disbelievers, as make a jest and sport of your religion. But keep your duty to Allah if ye are true believers.

Ikke velg som auliya (enten man oversetter det som venn eller verge) dem blant de ikke-troende som gjør narr av, og ser ned på, din tro. Dette verset er ikke engang nevnt. Noen ganger er det lett å glemme og ta av solbrillene merket «egeninteresse».

Noen av kommentarene i kommentarfeltet er gode. Det gir ingen mening å tillate å gifte seg med en jødisk eller kristen kvinne, men forby vennskap. Forøvrig er forfatteren ingen religiøs ekspert. Det er ikke jeg heller, men jeg forsøker å lese hele passasjer for å se en kontekst.  Koranen må leses helt, ikke stykkvis og delt.

De religiøse ekspertene jeg ser opp til,både  menn og kvinner som studerer under rammebetingelsene til den tradisjonen jeg støtter, har vist noe unnfallenhet i det å ta avstand fra massakeren av Banu Qurayza. Det synes jeg ikke de burde. Mange forsøker å forklare, forsøker å vise til at massakeren ikke skyldtes hat mot jøder, men det politiske klimaet på den arabiske halvøya. Dengang, og nå, tillegger man smerten noen muslimer volder jøder en politisk, og ikke en religiøs, årsak. Jeg mener ikke at det rettferdiggjør handlingen.

Jeg er en av de som mener at det meste av antisemittismen blant noen muslimer, i dag, er politisk, og ikke religiøst, motivert. Selv om den politiske motivasjonen kan bli ikledd religiøs språkdrakt. Jeg mener at den fiendtligheten som oppstod mellom jøder og muslimer, i profetens levetid, også var av politisk, og ikke religiøs, natur. Etter slaget ved Khaybar giftet profeten seg med en jødisk kvinne. Det er mulig han hadde «natural love» og «divine hatred» for henne (nå var jeg morsom), men noe sier meg at profeten mente genuint godt. Nå mener jeg. Jeg mener, mener, mener. Å vokse i et muslimsk hjem, gifte seg med en muslim eller lese internettartikler gir en, som sagt, ikke autoritet til å uttale seg bombastisk om en 1400 år gammel tradisjon. Men det å gå på koranskole fra femårsalderen, ha hatt en fantastisk privatlærer i fire år, lese og lære fra muslimske lærde fra ulike lovskoler og nasjoner – gjør meg faktisk ikke til en autoritet heller (nå var jeg ikke morsom). Jeg er en lek-kvinne, med fryktelig utilstrekkelig kunnskap, men jeg leser min Koran likevel.

Tilfeldighetene ville det til at jeg satt og spiste med en særs oppegående kompis igår. Én jeg, ifølge SeekingIlm, burde ha «divine hatred» for. Min kompis var kritisk til min avvising av religiøse årsaker til, den nåtidige og historiske, antisemittismen blant muslimer. Det du mener, er like mye islam som det de du er uenig med mener, mente han.  Igjen, mange meninger her. Ikke alle tolkninger av islam er like gyldige og legitime, mener jeg. Å klippe og lime inn ulike koranvers og hadither, gjør ikke et religiøst resonnement gyldig. Et av prinsippene innen usool al-fiqh er:

The rare odd case is kept in mind but doesn’t have a ruling derived based on it.

Det er et problem at «odd cases» er basis for mange av fatwaer, eller bestemmelser, som mange fremmer som «sterke» og «allmenngyldige». 

Men, ble jeg fortalt igår, noe av problemet er kanskje at tradisjonalister – jeg – legger godviljen til, i tolkningen av islam. Man kan, for eksempel, utlede av Koranen at jøder, eller de av jødene som brøt sabbaten, ble dømt til å bli aper. Jeg tenkte mye på dette igår, og idag, noe som har gått utover pensumlesingen. Takk for den, kjære oppegående kompis,

To spørsmål har vært i sentrum for min grubling det siste døgnet:

  1. Legger jeg godviljen til?
  2. Er jøder aper?

Guddommelig godvilje

Jeg hadde ikke et godt svar igår. Ble egentlig litt taus. Men jeg gjør det, altså, jeg legger godviljen til når jeg leser Koranen. Jeg velger å ikke tolke et vers i verste, religiøse mening. Det handler om mitt gudssyn og synet på profeten Muhammad. Jeg tror på Allah som en perfekt rettferdig, barmhjertig og nåderik Gud. Gud er mer rettferdig, barmhjertig og nåderik enn meg. Jeg tror også at Guds handlinger ikke er i konflikt med Guds natur. Når jeg da leser Koranen og opplever at noe, intuitvt, er urettferdig, ubarmhjertig og hevngjerrig, må jeg minne meg selv på at Guds handlinger og bud må samsvare med Guds natur. Hvis dette budet er urettferdig, er Gud en urettferdig Gud. Hva så når det som står og det Gud er ikke samsvarer? Noen vil mene at jeg gjør det lett for meg selv nå, men jeg svarer: Det skal ikke skje.

Med andre ord, Koranen er en barmhjertig, rettferdig og nåderik tekst. Koranen er menneskets speil til Gud. Vi forsøker å se gjennom dette speilet, vi ser det samme, men våre beskrivelser varierer. Tradisjonelt har man blitt enige om at det er beskrivelsene flest mulig er enige om, som er rett. Dette er islamsk ‘ijma eller konsensus. Problemet er selvsagt at man gjerne ser det man vil se, eller man ser det man forventer å se. Sagt på en annen måte: Har noen fortalt meg at nesen til en person er ekstremt stor, vil jeg ha det i bakhodet når jeg møter personen. Kanskje er ikke nesen stor, men mulig jeg konkluderer med at den er stor fordi mange nok har sagt det før. Utfordringen for muslimer er å pusse sitt speil godt nok, for egne og andres fordommer og forventninger. Utfordringen er også å tørre og si at keiseren egentlig er naken. Jeg mener inderlig at enhver tolkning som er urettferdig, ubarmhjertig og hevngjerrig, er feil. Derfor søker jeg alternative forklaringer. Dilemmaet er å definere urettferdighet, ubarmhjertighet og hevngjerrighet. Vanskelig. Jeg kommer tilbake til det ved en annen anledning.

Jøder er aper

Jøder er selvsagt ikke aper. Det mener heller ikke Koranen. Men hva er det Koranen egentlig sier om jøder?

Ordet «jøde» er, spesifikt, nevnt 22 ganger i Koranen. Første gang i Koranens andre kapittel, vers 62:

Lo! Those who believe (in that which is revealed unto thee, Muhammad), and those who are Jews, and Christians, and Sabaeans – whoever believeth in Allah and the Last Day and doeth right – surely their reward is with their Lord, and there shall no fear come upon them neither shall they grieve.

Dette verset, med en noe annen ordlyd, gjentas i kapittel 5, vers 69, men også – kanskje – i 22:16. Jødene blir stort sett nevnt samtidig som de kristne, som i 2:111, 2:113, 2:120, 2:135, 2:140 og 3:67. Disse versene handler om å vise – eller bevise – denne nye religionen, islam, sitt forhold til sine storebrødre, om å ha eierskap til Abraham:

Abraham was not a Jew, nor yet a Christian; but he was an upright man who had surrendered (to Allah), and he was not of the idolaters.

Stundom er jødene nevnt alene, ikke alltid i like hyggelige vendinger. Vers 62 til 66, i kapittel 5, forteller om – i hovedsak – jødiske ledere som handler galt. Bare vers 64 nevner jøder spesifikt, og vers 63 viser til «rabbinere og prester». I overleveringen avslutter vers 66 med:

If they had observed the Torah and the Gospel and that which was revealed unto them from their Lord, they would surely have been nourished from above them and from beneath their feet. Among them there are people who are moderate, but many of them are of evil conduct.

Vi kan selvsagt diskutere hvor hensiktsmessig det er å si at «many of them are of evil conduct,» men jeg mener – med 2:62 og 5:69 i bakhodet – at det å konkludere med at alle jøder er fæle, i følge Koranen, blir å legge uviljen til. Hva er så «evil conduct»? Koranen sier også om og til jødene  (- og kristne), i profetens samtid:

They have taken as lords beside Allah their rabbis and their monks and the Messiah son of Mary, when they were bidden to worship only One Allah. There is no Allah save Him. Be He Glorified from all that they ascribe as partner (unto Him).

Også i 9:30, 62:6 og 5:18 kritiseres jødene for å ha viket fra det Koranen postulerer er «rett tro». Ennå virker det ikke – i mitt særdeles subjektive hjerte – at Koranen fordømmer alle jøder og kristne. Jødene er også nevnt under paraplyen «People of the Scripture» hvor, igjen, kritikk og broderånd går hånd-i-hånd. Som i 3:64:

Say: O People of the Scripture! Come to an agreement between us and you: that we shall worship none but Allah, and that we shall ascribe no partner unto Him, and that none of us shall take others for lords beside Allah. And if they turn away, then say: Bear witness that we are they who have surrendered (unto Him).

Men hvor er aperiet, da?

Jødene nevnes alene, sammen med kristne eller under paraplyen bøkenes folk. Men Koranen forteller også om en stor gruppe mennesker kalt Bani Israel, Israels barn. Det er Israels barn Moses henvender seg til og det er Israels barn som inngår en pakt med Gud, og det er noen av dem som bryter den både ved å ikke ære sabbaten (og dermed forbannes til aperi), og ved å gjøre vondt verre for stakkars, talevegrende Moses. Er det da negativ omtale av Israels barn som er kimen til antisemittismen blant muslimer? Det tror ikke jeg. Koranen sier også, i 19:58:

These are they unto whom Allah showed favour from among the prophets, of the seed of Adam and of those whom We carried (in the ship) with Noah, and of the seed of Abraham and Israel, and from among those whom We guided and chose. When the revelations of the Beneficent were recited unto them, they fell down, adoring and weeping.

Brorparten av profetrekken i islam var nettopp i gruppen «Israels barn». Josef,  Moses, David og Jesus var alle israelitter, men de var gudfryktige, ydmyke og gode. Det er ingen likhetstegn mellom det å være ugudelig, og det å være israelitt. Jeg har alltid forstått «Israels barn» som kroneksemplet på en profets tilhengerskare. Profetens publikum, om du vil, slik araberne var Muhammads publikum. De reagerer slik folk flest reagerer, og blant dem finnes grupper som overveldes av tro, grupper som er skeptiske og grupper som aktivt går imot profeten. Kanskje er det derfor det aldri slo meg at Koranen kan tolkes dithen at jøder forbannes til å bli aper. Personen som forbannes kunne likesågodt vært meg. Å transformeres til Donkey Kong som straffes for å bryte sabbaten, er en litt annen diskusjon.

Alt er ikke fryd og gammen. Da jeg leste originalversene og  oversettelsene, så jeg at noen oversettere er mer enn villige til å sette inn «jøde» i oversettelsen, selv om originalverset ikke sier et kvekk om jøder. Muhsin Khan er særdeles rask på jøde-avtrekkeren. Khan er en afghansk lege, basert i Saudi Arabia, hvis oversettelse av Koranen har blitt finansiert av den saudiske staten. The Noble Qur’an (Hilali-Khan) er, for å gjøre vondt verre, gratis distribuert over hele den muslimske verden. Og, ja, jeg fryser, den mest leste oversettelsen idag. Sånn kan det også gå når trangsynte mennesker oppdager olje.

Khaleel Mohammed, professor ved San Diego State University, og en kar som velvillig tråkker på muslimske tær (- er nok sterkt uenig i mye av det han påstår), skriver i en fremragende gjennomgang av ulike koranoversettelser:

From the beginning, the Hilali and Muhsin Khan translation reads more like a supremacist Muslim, anti-Semitic, anti-Christian polemic than a rendition of the Islamic scripture.

Den signerer jeg.

Det er derfor, enda den er tungvinn, jeg foretrekker min Pickthall. Jeg er en tradisjonalist på mange måter. Så, hva er muslimenes greie med jøder da? Får jeg lov til å svare «jeg vet ikke,» selv etter en så lang tekst? Nei, helt ærlig, jeg vet ikke.

Jeg er ennå tilbøyelig til å tro at antisemittiske holdninger blant noen muslimer skyldes politisk konflikt, enten det er politisk konflikt i Midtøsten idag eller politisk konflikt i den arabiske halvøya for 1400 år siden. Wikipedia forteller meg at muslimer gjennom historien ikke bare har behandlet jøder som brødre i monoteismen, men også behandlet dem forkastelig. Lukket dem inne i egne nabolag, fordrevet dem fra sine hjem og kalt dem urene. Det står ingenting om urenslige jøder i Koranen, forresten. Hvis du lurte, altså.

Men ble disse menneskene mishandlet, ved gitte punkt i historien, i bestemte områder, fordi de var jøder eller fordi de representerte den fremmede, den andre,  som en kunne projisere alt galt på? Kanskje jøden, i en alternativ verden, hadde vært buddhisten?

Jeg vet ikke. Det er overraskende lite jeg vet har jeg oppdaget. Men jeg vet at mange muslimer – dessverre –  bruker antisemittisk retorikk, kledd i et religiøst språk. Muslimer må ta et oppgjør med det. Man må rope høyt når keiseren går naken, uten forankring i de religiøse tekstene. Muslimer må slutte å sidestille israelsk ekspansjonistisk politikk med jødedom. Det er ikke alltid like lett, når både muslimer og jøder bruker israeler og jøde om hverandre. Men egentlig – ja, jeg er en sånn romantisk, idealist som løser hele verdens problemer gjennom mat – ligger løsningen i å møte hverandre. Se hverandre.

Først er alle jøder fæle. Så blir man kjent med én jøde. Plutselig er alle jøder, utenom den ene jødiske bekjente, fæle. Så blir man invitert til en bar mitzva, og man må medgi – ved kveldens slutt – at alle jøder, utenom de som var på bar mitzvaen, er fæle. Også begynner man å besøke synagogen og innser at, jo, jøder er fæle, unntatt de som går til synagogen. De er skikkelig fine. Og slik fortsetter det, helt til man en dag våkner og innser at vel, jøder er som muslimer, muslimer som ateister, ateister som, ja, scientologer (neida!): Ulike individer, med ulike interesser og syn, som, vel, er like menneskelige som deg og meg.

Jeg vet, jeg må jobbe med konklusjonene mine. De begynner bra, men ender som farse. I ordets begge betydninger.

Og kimen til antisemittismen i islam?

Jeg mener ennå at den ikke ligger i islam, men i muslimers forutinntatthet.

Også er det opp til deg å overbevise meg om det motsatte.

«And We will certainly bestow, on those who patiently persevere, their reward according to the best of their actions.»

Når jeg får et mildere angstanfall slår jeg vilkårlig opp i Koranen og begynner å lese. Knutene i magen løser seg opp, hjertet banker langsommere og det brer seg en ro over meg. Gode ateister vil kalle dette en placeboeffekt indusert av religiøs hjernevasking, men jeg innbiller meg at både muslimer og religiøse av andre farger kan kjenne seg igjen i dette. Idag leste jeg noen vers i Biene:

 

16:89 – One day We shall raise from all Peoples a witness against them, from amongst themselves: and We shall bring thee as a witness against these (thy people): and We have sent down to thee the Book explaining all things, a Guide, a Mercy, and Glad Tidings to Muslims.

90 –  Allah commands justice, the doing of good, and liberality to kith and kin, and He forbids all shameful deeds, and injustice and rebellion: He instructs you, that ye may receive admonition.

91 – Fulfil the Covenant of Allah when ye have entered into it, and break not your oaths after ye have confirmed them; indeed ye have made Allah your surety; for Allah knoweth all that ye do.

92 – And be not like a woman who breaks into untwisted strands the yarn which she has spun, after it has become strong. Nor take your oaths to practise deception between yourselves, lest one party should be more numerous than another: for Allah will test you by this; and on the Day of Judgment He will certainly make clear to you (the truth of) that wherein ye disagree.

93 – If Allah so willed, He could make you all one people: But He leaves straying whom He pleases, and He guides whom He pleases: but ye shall certainly be called to account for all your actions.

94 – And take not your oaths, to practise deception between yourselves, with the result that someone’s foot may slip after it was firmly planted, and ye may have to taste the evil (consequences) of having hindered (men) from the Path of Allah, and a Mighty Wrath descend on you.

95 – Nor sell the covenant of Allah for a miserable price: for with Allah is far better for you, if ye only knew.

96 – What is with you must vanish: what is with Allah will endure. And We will certainly bestow, on those who patiently persevere, their reward according to the best of their actions.

97 – Whoever works righteousness, man or woman, and has faith, verily, to him will We give a new life, a life that is good and pure, and We will bestow on such their reward according to the best of their actions.

 

«It is true that intimate relations should be more or less frequent(…)for to satisfy her is his duty.»

Idag leste jeg Minervas Karen Thue sin artikkel om kristne og seksualitet, ikke alle kristne såklart, men mange av de som f.eks mener at det ikke er behov for en «kristen» Trekant. Programmet, altså. Noe av det som slo meg er den store forskjellen mellom (den tradisjonelle) kristendommen og islam i synet på sex. Én ting er de enige om, vel, to ting: Sex er mellom et heterofilt par, og sex er forbeholdt ekteskapet. Men der stopper likheten.

Sex i islam tjener to hensikter, én – den er viktig for reproduksjon. Og to – den seksuelle nytelsen er en forsmak på hva paradiset kan tilby den troende. Sex er en del av himmelen. Muslimer ser ikke på sex – rettelse: muslimer skal ikke se på sex – som noe skittent og forbeholdt det verdslige. Nytelse er bra, seksuell nytelse kan tilogmed være almisse – hvilket er en av islams grunnpillarer.

Nettopp fordi sex er, til de grader, akseptert har det blitt produsert mye litteratur om dette. Tidvis eksplisitt litteratur. Den første erotiske boken jeg leste var, kan du si, en bok i islamsk juss hvorpå en samtidig skriftlærd skrev særdeles pittoresk om coitus. Jeg var 14 år gammel og på jakt etter lesestoff i min tantes bokhylle. Jeg tror ikke meningen var at jeg skulle oppdage den. Men religiøst fordervet jeg ble.

Også min rettssnor, min viktigste bok etter Koranen, Oppvekkelsen av de religiøse disiplinene, på engelsk The Revival of the Religious Sciences eller arabisk Ihya Ulum al-Din, vier plass til sex – i kapittelet om ekteskap. Ghazali er en av de viktigste lærde i islams historie, en av mine personlige helter, og det er artig å tenke på at en så prominent mann, allerede på 1000-tallet, skrev åpenlyst om temaet.

Men det også viktig – særlig når man fort forelsker seg i de klassiske islamske skriftene (noe jeg ofte gjør) – å huske at de klassiske lærde var menn av sin tid. Det vil si, Ghazali er en av mine personlige helter, men hadde han levd i dag hadde jeg dradd ham i skjegget og bedt ham endre på kvinnesynet sitt. Han har ikke et særlig vakkert kvinnesyn. Det er et kvinnesyn ikke bare farget av egen persisk-arabisk bakgrunn, men også av gresk og kristen tenkning. I boken om ekteskap kan man også lese om kvinnens mental deficiencies og mannens natural disposition til å tiltrekkes vakkert ansikt, og kvinnens natural disposition til å krangle og klage – noe man, han er tross alt min helt, må tolerer, sier han. Når det er sagt, The Revival er – i sum – noe av det beste som er skrevet av muslimer, og er du interessert i å se mer på den kan du titte her. Med det gir jeg deg Trekant, på klassisk muslimsk vis:

Book on the Etiquette of Marriage by Abu Hamid Al-Ghazali

The tenth: on the etiquette of intimate relations. It is desir­able that it should commence in the name of God and with the [following] recitation: Say, “He is God, the One and Only” [Qur’an 112:1]; then he should glorify (takbir) and exalt (tahlil). His name saying, “In the name of God, Most High, Most Great; 0 God, cause it to be a good progeny if you cause it to issue forth from my loins.” The Prophet* said, “If one of you say when he comes upon his wife, ‘0 God, avert the devil from me and avert the devil from what You have granted us.’ Then should a child result, the devil shall not hurt him.”

When you near ejaculation, say to yourself without moving your lips: “Praise be to God Who has created humans out of fluid, and made thereof relatives and in-laws, for thy Lord is omnipotent.”“ One of the men of hadith used to raise his voice in praise to the extent that the members of the household could hear his voice. Then he would turn away from the qiblah, and would not face the qiblah during coitus out of deference for the qiblah. He should also cover himself and his wife with a gar­ment. The Messenger of God used to cover his head and lower his voice, saying to the woman, “Remain quiet.”“ A khabar says, “If one of you should have intimate relations with his wife, you should not denude yourselves completely like two onagers,” that is, two donkeys.

Let him proceed with gentle words and kisses. The Prophet* said, “Let none of you come upon his wife like an animal, and let there be an emissary between them.” He was asked, “What is this emissary, 0 Messenger of God?” He said, “The kiss and [sweet] words.”“ He* also said, “There are three qualities which are considered deficiencies in a man: one, that he should meet someone whose acquaintance he wishes to make but parts from him before learning his name and lineage; second, that he should be treated kindly and reject the kindness’ done unto him; and third, that he should approach his concubine or wife and have sexual contact with her before exchanging tender words and caresses, consequently, he sleeps with her and fulfills his needs before she fulfills hers.»

Intimate relations are undesirable during three nights of the month: the first, the last, and the middle. It is said that the devil is present during copulation on these nights, and it is also said that the devils copulate during these nights. It was related that ‘Ali, Mu’awiyah, and Abu Hurayrah also frowned upon it [dur­ing those nights]. Certain ulema recommended intimate rela­tions on Friday and the night before it [Thursday] in fulfillment of one of the two interpretations of the Prophet’s* words, “May God bless the one who purifies and performs the ablution, etc.”“

Once the husband has attained his fulfillment, let him tarry until his wife also attains hers. Her orgasm (inzal) may be delayed, thus exciting her desire; to withdraw quickly is harmful to the woman. Difference in the nature of [their] reaching a climax causes discord whenever the husband ejaculates first. Congruence in attaining a climax is more gratifying to her be­cause the man is not preoccupied with his own pleasure, but rather with hers; for it is likely that the woman might be shy.

It is desirable that he should have intimate relations with her once every four nights; that is more just, for the [maximum] number of wives is four which justifies this span. It is true that intimate relations should be more or less frequent in accordance to her need to remain chaste, for to satisfy her is his duty. If seeking intimate relations [by the woman] is not established, it causes the same difficulty in the same demand and the fulfill­ment thereof.

He should not approach her during menstruation, immedi­ately after it, or before major ablution (ghusl), for that is forbid­den according to the decree of the Book.” It has been said that it would engender leprosy in the offspring. The husband is entitled to enjoy all parts of her body during menstruation but not to have sodomy; intercourse during menstruation is forbid­den (haram) because it is harmful, and sodomy will cause perma­nent harm; for that reason it [sodomy] is more strongly prohibited than intimate relations during menstruation.” The words of the Almighty state, “so go to your tilth as ye will” [Qur’an 2:223]; that is, “any time you please.” He may achieve emission by her hand and can enjoy what is concealed by the loincloth (izar) short of coitus. The woman should cover herself with a loincloth from her groin to [a point just] above the knee during the state of menstruation. This is one of the rules of etiquette. He may partake of meals with the woman during her period of menstruation; he may also sleep beside her, etc. He should not avoid her.

So peace is on me on the day I was born, the day that I die and the day that I shall be raised up to life.

Jeg har tatt eksamenspause, men på juleaften, når Jesu’ fødsel etter europeisk tradisjon feires, selv om han angivelig var født sent på vinteren eller utpå våren, må jeg jo lese juleevangeliet – på muslimsk vis. Det skulle bare mangle.

 

Relate in the Book the story of Mary, when she withdrew from her family to a place in the East.

She placed a screen, to screen herself from them, then We sent her Our angel and he appeared before her as a man in all respects.

She said: «I seek refuge from thee to The Most Gracious, come not near if thou dost fear Allah.»

He said: «Nay, I am only a messenger from thy Lord, to announce to thee the gift of a holy son.»

She said: «How shall I have a son, seeing that no man has touched me, and I am not unchaste?»

He said: «So it will be. Thy Lord saith: «That is easy for Me, and We wish to appoint him as a sign unto men and a mercy from Us.» It is a matter so decreed.»

So she conceived him, and she retired with him to a remote place.

And the pains of childbirth drove her to the trunk of a palm-tree. She cried in her anguish: «Would that I had died before this, would that I had been a thing forgotten and out of sight.»

But a voice cried to her from beneath the palm-tree: «Grieve not! For thy Lord hath provided a rivulet beneath thee. And shake towards thyself the trunk of the palm-tree. It will let fall fresh ripe dates upon thee. So eat, and drink, and cool thine eye. And if thou dost see any man, say: ‘I have vowed a fast to the Most Gracious, and this day I will enter into not talk with any human being.’ «

At length she brought the child to her people, carrying him in her arms.

They said: «Oh, Mary! Truly an amazing thing hast thou brought. O sister of Aron! Thy father was not a man of evil, nor thy mother a woman unchaste!

But she pointed at the child. They said: «How can we talk to one who is a child in the cradle?»

He said: «I am indeed a servant of Allah. He hath given me a revelation and made me a prophet; and He hath made be blessed wheresoever I be, and hath enjoined on me prayer and charity as long as I live; He hath made me kind to my mother, and not insolent or miserable. So  peace is on me  on the day I was born, the day that I die and the  day that I shall be raised up to life

Such was Jesus, son of Mary. It is a statement of truth, about which they vainly dispute.

It is not befitting to the Majesty of Allah that He should beget a son. Glory be to Him, when He determines a matter, He only says to it: «Be!» And it is.

Verily Allah is my Lord, and Your Lord. Him therefore serve ye. This is the straight path.

[19:16-19:36]

Oversettelse av Yusuf Ali

Mine muslimske superhelter: Habib Ali al-Jifri

Min forrige muslimske superhelt.

Habib Ali er, i mine og manges øyne, en av samtidens største eksperter i islam. Han er en læremester i tradisjonell åndelighet, tasawwuf – eller normativ sufisme. Noe som gjør ham ekstremt kontroversiell, det vil si, mange salafister hater han. Jeg? Hadde det ikke vært mennesker som formidler islam slik jeg mener at islam må formidles, så tror jeg at vår religion hadde dødd ut. Det er mildhet, måtehold og balanse vi må etterstrebe som muslimer. Habib Ali al-Jifri er en vakker mann.

As he worships more, he gets angry more. We see some of our brothers, may Allah guide us and them, the more he gets attached to the *deen, the more his face grows angry, the more rude he becomes with people, the more he despises the community, the more harsh he is with family members that are less attached to the religion. Where does this come from?

*deen betyr religion.

Hva er så en konservativ muslim?

Kilde til illustrasjon

Flere har spurt hvilken betydning jeg tillegger konservatisme i islam. Jeg kaller meg en konservativ muslim uten å definere islamsk konservatisme. Før jeg forklarer hva begrepet  betyr for meg vil jeg påpeke at det finnes mange muslimer og ikke-muslimer som aldri vil beskrive meg som en konservativ muslim. Det vil si; møter du meg på en gate vil du antakeligvis tenke at jeg er en typisk praktiserende muslimsk jente. Jeg prøver jo å være en typisk praktiserende muslimsk jente. Møter du meg på en dårlig dag tenker du kanskje at jeg er en asylsøker som nettopp har krabbet ut av den tyrkiske lastebilen. Men kjenner du meg vil du kanskje ikke kalle meg konservativ.

Personlig mener jeg at det skyldes bildet mange har om religiøs konservatisme. Mange innebærer både muslimer og ikke-muslimer. At jeg tenker konservativt betyr ikke at jeg forventer det samme av andre, og det betyr ikke at jeg kun omgås mennesker som er konservative. Jeg må innrømme at jeg ofte befinner meg i kompromitterende situasjoner en god konservativ muslim helst burde unngå. Å bruke lørdagskvelden til å diskutere usakligheter med en brisen nordlending som gumler på snus er et eksempel på det. Men mye av det som ofte gir meg litt dårlig samvittighet gjør jeg av det jeg innbiller meg er en nobel grunn: Det finnes ingen bedre måte å trampe ihjel fordommer på enn å bli gode venner med folk. På en måte er dette også en form for dawah eller islamsk misjonering (jada, bedre muslimer enn meg setter kaffen i halsen nå), for det man gjør når man ikke forkynner men istedet representerer, er å vise religionens menneskelige ansikt (og nei, kjære bedre muslimer enn meg, jeg er ingen fortreffelig representant for islam.)

For oppsummere forrige avsnitt i en setning: Ja, jeg er en konservativ muslim, men jeg er ingen god konservativ muslim.

Hva er så en konservativ muslim?

Å konservere betyr å bevare, og som konservative sapiens flest ønsker jeg å bevare. Bevare den tradisjonen islamsk tenkning hviler på. Bevare de eksisterende rammene for tolkning av Koranen og hadithene. Bevare de teologiske og juridiske skolene innenfor min tro. Bevare den posisjonen islams klassiske tenkere har. Siden jeg er en stor tilhenger av bevaring burde jeg kanskje satset på en karriere som konservator?

At jeg ønsker å bevare betyr ikke at jeg er blind for at alt ikke kan eller bør bevares. I middelalderens Bagdad, i den islamske tenkningens gullalder og utspring, eksisterte det konkubineri og lærde dengang talte ikke imot dette. Konkubinene skulle selvsagt behandles som mennesker, men bare det å ha konkubiner – en eufemisme for sexslaver – er umenneskelig. Hvilket betyr at de rådende forestillingene i ens samtid – tidsånden rett og slett – er viktig i forståelsen av islam. Ting vil derfor endre seg. Jeg er personlig sterkt imot mannens forsørgerplikt i islam. I vår del av verden, der muslimske jenter stadig utdanner seg og skaffer seg bedre karrierer enn sine mannlige trosfeller, er det ren idioti å forvente, nei, kreve, at mannen skal forsørge sin hustru. I noen kulturer kan ikke en mann gifte seg før han er  en milliardær, så og si, istand til å dekke den fremtidige hustruens ekstravagante livsstil.

For meg betyr altså det å være konservativ at man bruker tradisjonelle redskaper til å forstå og analysere islam. Jeg får inntrykk av at mange ikke innser det store potensialet for utvikling som allerede eksisterer i tradisjonell islamsk tenkning. Islam har alltid utviklet seg, islam er en dynamisk religion og islam er aldri en byrde. Så det er synd en del av mine trosfeller gjør troen til det vi på somali kaller «karahi». At man gjør ting så komplekst og tung at man akker seg over det. Etter min mening er det muslimer som fremstiller islam som en form for straff som skyver unge muslimer ut av islam. Vi hører mye om unge muslimer som radikaliseres, men jeg må innrømme at jeg kjenner ganske få «radikaliserte» muslimer og mange unge som er født muslimer og som nå kun bærer avsky til sine foreldres tro. Og det synes jeg er synd. Særlig når det ikke er mangel på gudetro som skyver dem vekk, men overivrige religiøse muslimer som hevder at pietisme ikke bare er idealet men også den eneste muligheten.

Haugland lurer på hvorfor jeg drar inn «konservatisme» i diskusjon om dødsstraff, for kan man ikke være muslim og imot dødsstraff? Jo. Man kan mene at dødsstraff hører fortiden til og at Koranen alltid må tolkes etter tid og kultur. Jeg sier tja til det. Koranen er perfekt, i mine øyne. Absolutt perfekt. Det eksisterer ikke et feilplassert ord i Koranen. Hvordan kan jeg på en side mene at Koranen er perfekt men samtidig være imot forsørgerplikten, som er skissert i Koranen? Fordi Koranens lover har en årsak og denne årsaken har sine konsekvenser. Å pålegge menn forsørgerplikt i Arabia sikret kvinner, uten mulighet til arbeid eller uten mulighet til god inntekt, mat for morgendagen. Stabilitet. Jeg vil for eksempel ikke avskaffe forsørgerplikten i land der det enten ikke eksisterer arbeid for kvinner eller kultur for arbeid blant kvinner.

Dette blir jo en digresjon:

Da påpekes det sikkert av noen

at dette blir en ond sirkel der fattige

kvinner aldri kommer i arbeid

fordi de stadig forsørges av sine

menn. Jeg tror at dersom man

har en tradisjonell forståelse av islam

og er blind for kulturell patriarkalisme

er det fullt mulig å arbeide for at kvinner

får jobbe samtidig som de er sikret stabilitet.

I en tradisjonell kontekst er jo det å styrke

det muslimske felleskapet – ummaen – pålagt

både kvinner og menn?

Men  den muslimske argumentasjonen mot dødsstraff kan innta flere former. Noen sier de  ser bort fra versene som angår denne straffen, man kan mene at Koranen kun henvendte seg til en viss tidsperiode, men ingen av disse to innfallsvinklene er konservative. Ingen av disse bruker de redskapene som allerede eksisterer for å fortolke. Istedet forkaster de. Den tredje innstillingen, den som fører en ut av islam, er å være imot dødsstraff fordi man mener at versene som angår dødsstraff er falske eller tar feil. Jeg mener ikke at det verset tar feil for det er synonymt med  å mene at Gud tar feil. Hvis Gud tar feil i kapittel 5, hva vil tilsi at Gud ikke tar feil i kapittel 112 når Allah sier at Han er én?

Med andre ord, i mitt konservative hodet, er dødsstraff  lov i islam, islam som religion er ikke imot dødsstraff like lite som islam er imot polygami. Islam forbød heller ikke slaveriet, men betyr det at vi skal støtte om dette? Nei. For islam gir oss åpningen til å si nei til alle disse praksisene. Islam på den arabiske halvøya førte til forandring, men ikke til en altomfattende forandring. Mange praksiser fra før-islamsk tid lot man være, skal vi fortsette med disse? Skal vi fortsette med praksiser islam forsøkte å bremse (viaoppmuntring og tidsvis ordre til å frigi slaver, begrensninger og krav til en bigamist og strenge premisser for dødsstraff)?

Haugland spør også om noen lovskoler mener at man kan være prinsipielt imot dødsstraff og, etter min egen definisjon, slutter jeg ikke å være en konservativ muslim når ingen har brukt de tradisjonelle redskapene – lovskolene – og kommet til samme konklusjon som meg. Men her har du problemet: Dette har vært et ikke-tema. Det har liksom vært i skyggen av alt annet. Det hadde vært spennende å se denne diskusjonen bli tatt av politisk uavhengige lærde. Dette er en debatt som må tas, men som ikke tas fordi vi stadig diskuterer sekterisme og mye mer som fører til mer splittelse og mindre fremgang.

Hvis dette ikke er et tilfredsstillende svar må dere bare si ifra.

Og gjerne gjør det min lærere har forsøkt å lære meg i 13 år uten særlig suksess: vær litt konkrete i kritikken.

Et forsøk på å svare Zeshan Qureshi

Påstand 1: En muslim kan være en autoritet i islam. Punktum. Profetens følgesvenner er et ypperlig bevis for det. 

Svaret på det er enkelt: Zeshan Qureshi har helt rett. Men dette er en sannhet med modifikasjoner. Profetens følgesvenner var ikke autoriteter i islamsk disiplin, da det vi kjenner som islamsk disipliner idag var ikke-eksisterende i følgesvennenes levetid. Følgesvennene observerte profeten fvmh og replikerte, de lyttet til og memoriserte ordene hans og videreformidlet. Det var ikke før islam ble noen generasjoner gammel at behovet for å samle hadithene (- og dermed utvikle hadithvitenskap), resitere og forstå Koranen (- etablere koranvitenskap) og anvende koranen og hadithene i det dagligdagse livet (- islamsk juss eller fiqh) ble stort. Det var i denne perioden også islams lovskoler blomstret opp, materialet var stort og uenighetene mange. De fleste muslimer mener derfor at salaf, profeten og de to påfølgende generasjonene, på mange måter står i en særegen posisjon. Forøvrig er jeg fullt klar over – men må nesten påpeke det, i tilfellet jeg atter en gang anklages for kunnskapsløshet fordi jeg glemmer å nevne et irrelevant poeng – grunnleggerne av lovskolene regnes som annen og tredje generasjonens salaf. 

Hva var det jeg sa som fikk Qureshi til å ty til tastaturet? Jeg sa:

(…) man aldri er en “autoritet i islam”, man er en autoritet innenfor en islamsk disiplin – det være hadith, islamsk juss, teologi eller koranvitenskap.

Hvorfor er dette viktig å påpeke? Det er populært blant muslimer idag å gi en person tilnavnet shaykh. I det arabiske språket er shaykh, også skrevet som sheikh eller fornorsket til sjeik, en ærestittel. I den islamske verden er dette en ærestittel, tradisjonelt, gitt til en muslimsk lærd. Tradisjonelt var de fleste sheikher utdannet på et eller annet vis, de hadde en autorisasjon eller en ijaza innenfor et eller flere islamske disipliner. Denne skaffet man seg ved å studere under allerede autoriserte lærde som ga studenten autorisasjon  det øyeblikket de anså han (dessverre er det ytterst få shaykhaer) som kyndig. I våre dager er denne utdanningen i stor grad institusjonalisert, enten ved å fullføre studium i universitetet i Medina eller det ærverdige universitetet i Egypt, Azhar, eller gjennom andre små og store institusjoner.

I vår tid har muslimer gitt slipp på tradisjonen for å kreve kvalifikasjoner. Veldig mange får tittelen shaykh uten å ha ijaza i noesomhelst, andre anses som en stor shaykh – i alle affærer – selv om vedkommendes hovedkunnskap ligger i tafsir (kommentering) av Koranen og ikke i spørsmål om haram og halal. Enda farligere er det å enkelt bruke begrepet shaykh ul-Islam, en shaykh i islam er – som tittelen tilsier – en shaykh med ekspertise, en general så og si, i islam. Samtidig sier tittelen ingenting om kvalifikasjoner. I det ottomanske riket ble tittelen byråkratisk. Men det er ikke å komme utenom at – tross bruk og misbruk – tittelen er en fullstendig legitim tittel. Men jeg og Qureshi er muligens uenig om følgende: Jeg mener at det er summen av dine kvalifikasjoner som gjør at du fortjener deg tittelen shaykh ul-Islam.

Wikipedia nevner kjapt, med henvisning til Ibn Kathir, at blant de som har fortjent tittelen er Ibn Taymiyya, Imam Nawawi og Imam Shafi’i. Det foreligger dokumentasjon på hva disse menneskene lærte av islam, når de lærte det, og ofte, hvor eller hvem de lærte det av. Hvorfor? For å stadfeste deres legitimitet. For å bevise at de vet hva de snakker om. Av samme grunn en grad gjør underverk for den aspirerende samfunnsdebattanten i vårt samfunn. Er man derfor en autoritet i islam? Nei. Like lite som man er en autoritet i naturvitenskap, selv om man har med seg tittelen candidata scientiarium. Det er viktig å se og glede seg over kompleksiteten i islam, islam er ikke bare en tro, men også et fag.

Påstand 2: Jeg henviser ikke til andre lærdes mening. 

Jeg forstår ikke hva jeg skal henvise til, all den tid jeg og Qureshi er enige. Mitt poeng er at det ikke er obligatorisk dødsstraff i islam. Det er til gjengjeld obligatorisk zakat, det er obligatorisk arvefordeling, det er fastsatte rutiner rundt inngåelse av ekteskap og skilsmisse. Men, når det gjelder dødsstraff har du et valg: Du kan velge å ikke drepe.  Det står i Koranen. Skal jeg ringe min lærer for å spørre om noe som står i Koranen? Skal jeg spørre mattelæreren hva fasiten på oppgave 4.72 er når fasiten står bakerst i boken?

Å henvende seg til lærde for kunnskap gir en ikke dispensasjon fra å tenke selv. Selv i verset Qureshi viser til står det:

The punishment of those who wage war against Allah and His Messenger, and strive with might and main for mischief through the land is: execution, or crucifixion, or the cutting off of hands and feet from opposite sides, or exile from the land: that is their disgrace in this world, and a heavy punishment is theirs in the Hereafter;

5:33

Men hvis det er en fatwa på en nettside, der en autorisert lærd limer inn det samme verset og stadfester at ingen sted i Koranen står det at dødsstraff anvendes, så skal IslamNet jammen få det. Men slikt tar tid, og derfor må de belage seg på at mine «autoriteter» antakeligvis svarer dette når de får tid til det. Men jeg har en gryende mistanke om at de kanskje, først og fremst,  prioriterer reelle problemstillinger og ikke ren flisespikkeri.

Påstand 3: Iman er også handling.

Jeg har lest mitt opprinnelige innlegg et par ganger, men evner ikke å se at jeg har påstått at iman utelukkende er tro? Har jeg i det hele tatt satt likhetstegn mellom tro og iman? Kanskje jeg er blind for mitt eget arbeid, kjære leser, du er velkommen til å hjelpe meg her. Iman kan ikke engang oversettes til tro. I Suhaib Webbs nettside beskriver en av sheikhens studenter dette fint:

Thus having iman means committing to a program of action. A Muslim who has iman does not merely believe in Allah, he or she commits to follow the commands of Allah in every aspect of life.

Men kan «commitment» vurderes av andre? Kan jeg se, via smilefjesene min meningsmotstander lager på sitt tastatur, i forumet vi kjekler på at hun – ja, herre Allah, mangler iman! Nei. Og det synes at Zeshan Qureshi er enig i…

Dette er lek med ord, jeg har ikke sagt at muslimer kan si at andre med-muslimer ikke er muslimer. Det aktuelle temaet som ble diskutert vartakfir på en person som utgir seg å være muslim, men i realiteten ikke er det.

…nei, vent, det er han ikke. Kjæreste bror i islam, hæ?

Muslimer kan ikke si at andre med-muslimer ikke er muslimer, eller for å bruke kafir her: Muslimer kan ikke si at andre med-muslimer er kafir/kuffar (ikke-muslim). MEN, vi kan utøve takfir på en som utgir seg for å muslim?

Jeg falt ut.

Påstand 4: Takfir er noe de lærde har praktisert i 1400 år.

Tja. Zeshan Qureshi nevner Ibn Arabi som en som ble erklært kafir av sine samtidige. Ibn Arabi var og er en kontroversiell figur, på mange måter den islamske tenkningens Snåsamann. Mange lot seg begeistre, de beleste ristet stort sett på hodet. Men kafir? Virkelig? Nei, nå skal jeg slutte å komme med mine forbaskede personlige meninger.

Adam al-Kawthari, dyktig islamsk jurist basert i Storbritannia skriver:

The fact is that there are certain Muslims who make Takfir of Shaykh Ibn al-Arabi and consider Imam Ibn Taymiyya to be the greatest scholar in history, whilst others consider Imam Ibn Taymiyya to be Kafir and Shaykh Ibn al-Arabi to be the greatest authority in all aspects of Islam. Both these approaches are unbalanced and incorrect.

Men hva er én stakkars forvirret pakistansk lærd i massen av lærde som har erklært Ibn Arabi kafir?

Jalaludin al-Suyuti, skribent av en av de mest anerkjente kommentarene til Koranen (tafsir Jalalayn) og en lærer i min lovskole (Shafi’i) skrev i sitt forsvar for Ibn Arabi imot anklagelsene om kjetteri:

The scholars past and present have differed concerning Ibn ‘Arabi, one group considering him a friend of Allah (wali) – and they are correct – such as Ibn ‘Ata’ Allah al-Sakandari and ‘Afif al-Din al-Yafi’i, another considering him a heretic – such as a large number of the jurists – while others expressed doubts concerning him, among them al-Dhahabi in al-Mizan.

Samme al-Dhahabi, også en kjenning fra min lovskole – vi har generelt snasne karer i min lovskole, selv om de holder fast ved at kamelkjøtt ødelegger den rituelle renselsen – sa engang (i fri gjengivelse): Hadde alle lærde blitt erklært apostater for hver gang de begår en feil så hadde det ikke vært lærde i paradiset. Jeg skal lete etter kilden, men har personlig (selv om lesere ikke nødvendigvis er enige med meg) stor tiltro til mannen som fortalte meg dette.

Nuh Ha Mim Keller, nevner jeg lovskolen oppfatter leserne det som skamløs selvpromotering, skriver en lengre artikkel om Kalam eller islamsk metafysikk, men har dog med en fin passasje om takfir:

All falsehoods are rejected by Islam, and in matters of faith most are serious sins, but some are more crucial than others. In other words, in the spectrum from right to wrong beliefs, there are four main categories:

(1) central beliefs that one must hold or one is not a Muslim;
(2) beliefs that are obligatory to hold, but denying them
does not make one a non-Muslim;
(3) beliefs that are unlawful to hold, but affirming them
does not make one a non-Muslim;
(4) and beliefs that no one can hold and remain a Muslim.

For many Muslims today, greater knowledge of these four necessary distinctions would bring about greater tolerance, and teachers of Islamic theology must explain that while «orthodoxy» reflects what Sunnis believe, only some of their issues spell the difference between faith and unbelief, while others are things that Muslims may disagree about and still remain Muslim.

To say it again, a particular point of `aqida could be contrary to another, even heretical school of thought and hotly debated, yet not directly concern kufr or iman, faith or unfaith. Indeed, the longer and harder the historical debate, the less likely the point under discussion is a matter of salvation or damnation, for it is inconsistent with Allah’s mercy and justice to create men of widely varying intelligence and then make their salvation depend on something that even the most brilliant of them cannot agree upon.

Men shaykh Keller har likevel blitt erklært kafir. Selv om imam Malik i sin Mutawwa overleverer følgende:

Malik related to me from Abdullah ibn Dinar from Abdullah ibn Umar that the Messenger of Allah, may Allah bless him and grant him peace, said, «If a man says to his muslim brother, ‘O kafir!’ it is true about one of them.»

Jeg lover, jeg går aktivt ikke inn for å finne shafi’ier å sitere men dette er tydeligvis noe som har opptatt dem, Ghazali skriver i sin Faysal at-Tafriqat bayna al-Islam wa as-Zandaqa, en tittel som i min dårlige oversettelse kan forklares som oppklaring rundt forskjellen mellom islam og ateisme/gudløshet: 

Know that the explanation of what gives grounds for declaring someone a disbeliever (kāfir), and what does not, calls for a wealth of details which would necessitate citing all the views and doctrines, and mentioning the specious argument and proof of each individual, and the way he is remote from the literal meaning and the mode of his interpretation (ta’wīl). Many tomes would not contain that, nor would my time be ample enough to explain it. So I am content now with one directive [wasiyya: counsel, recommendation, injunction] and one rule [qānūn].

The directive (or counsel) [wasiyya] is that you restrain your tongue from [criticism of] the people of the Qiblah (i.e. those who face Makkah to pray; the Muslims) so far as you can as long as they continue to affirm “Lā ilāha illa Allāh, Muhammadur Rasūlullāh”, and do not contradict this shahādah (word of witness). Contradiction would be their allowing that Rasūlullāh (Sallallāhu ‘alayhi wa Sallam) could lie, with a pretext or without a pretext. For takfīr contains a danger: but silence contains no danger.

The rule [qānūn] is that you recognize that speculative matters are of two sorts: one which touches on the roots of beliefs [basic beliefs], and one which touches on the branches [Al-Furu’: ramifications, secondary matters]. Now the roots of the faith are three: belief in Allāh, his Rasūl, and the last day: all other things are branches. Know, too, that there can in no wise be any takfīr on a person regarding the branches [Furu’] save in one matter, viz. that one deny a basic religious tenet which is known [to derive] from Rasūlullāh (Sallallāhu ‘alayhi wa Sallam) by impeccable transmission. But in some cases there is room for taxing with innovation (note: this is called tabdī’), as in the case of error concerning the Imamate and circumstances involving the companions (sahābah).

Leser, følger du med? Dette ble veldig mye på en gang og jeg beklager.

Poenget som jeg kunne plassert helt øverst er: Ja, takfir har blitt praktisert i 1400 år. Men takfir har også blitt kjempet mot i 1400 år. Og det er ikke utelukkende min personlige mening. Og skal man varsomt utøve takfir bør det virkelig ikke utøves av lekfolk. Rettelse: Vi som muslimer burde slutte å så tvil om en muslims grad av religiøsitet, vi burde slutte «å henvise til lærde» for å bevise at det en meningsmotstander sier er kufr og derfor – implisitt selv om vi selvsagt ikke sier det – kvalifiserer til takfir. Men liksom, just in case, det er greit å advare andre muslimer om denne nesten-kafirens kufr. Du vet, offentlig gapestokk til uvitende muslimer som ikke bruker hijab.

Nei. Jeg skal ikke avslutte med spydigheter men vennskaplig oppfordring til alle som har deltatt i diskusjonen – meg inkludert – og alle som har observert fra sidelinjen:

1. Den som vender hodet mot Mekka, planter pannen på bakken og svarer din fredshilsen med en fredshilsen er en muslim. For hvem er du og hva er din fatwa, fra IslamQA eller Sunnipath, som kan si at det vedkommende sier – ord for ord, forklart og forstått – er en så stor overtredelse i islam at det kvalifiserer til kufr?

2. Hijab handler ikke bare om lengden på hodeplagget eller skjeggget men også om vårt forhold til medmennesker. Noen ganger, oftere de siste dagene, har jeg brukt sterke ord mot guttene i islamNet. Ikke at det var helt uprovosert, men husk at vi også skal beskytte vår egen tunge fra å tale vondt om andre. Ikke bare er det god gammeldags folkeskikk, men også i tråd med profetens tradisjon.

3. Det er lov å ta feil og det er islamsk å be om tilgivelse. Jeg ber om tilgivelse for det jeg har sagt som kan ha såret andre. Det bør dere alle også gjøre, uansett grad av religiøs konservatisme.

4. Diskusjon er bra. Åpen diskusjon er bra. Det er viktig å få uttrykt det man brenner inne med, og det er enda viktigere å bli konfrontert med sine meninger. Det betyr ikke at man blir hetset eller at det foregår en heksejakt. Det betyr rett og slett at man må stå til ansvar for sine meninger.

5. Aldri anta noe om din meningsmotstander og akseptere mangfoldet i islam.

Ja, jeg er en konservativ muslim imot dødsstraff

I dagene etter at Minervas Kristian Meisingset publiserte et essay om IslamNets takfir (erklæring om apostasi) overfor meningsmotstandere, har flere diskusjoner funnet sted. De to jeg finner mest interessante er diskusjonen om dødsstraff i islam, og hvorvidt det er islamsk å dømme andre. Å kommentere begge diskusjonene i ett innlegg vil være forvirrende og rotete, men de henger likefullt sammen. Kan man som muslim være prinsipielt imot dødsstraff, og kan en som er prinsipielt imot dødsstraff dømmes av sine med-muslimer?

Zeeshan Qureshi, en moderator i IslamNet og ingeniørstudent ved HiO, mener tydeligvis det. Han siterer wahhabismens grunnlegger, erklærer de «liberale muslimene» i Minotenk som murjia og hevder at disse fører ikke-muslimer bak lyset. Harde ord. Jeg var enig med Qureshi i at Shafi Aden, i gårsdagens kommentar, tok for lett på synet rundt dødsstraff i islam, men jeg var uenig med Qureshi i spørsmålet om tro. Han sier :

Det er sant at kun Allah kan dømme menneskets hjerte, men siden iman ikke bare er tro, men også handling, så kan man dømme andre mennesker ut ifra deres handlinger selv om kun Allah vet hva de har i hjertet.

For å støtte dette synet siterer han ikke fra Koranen eller sunnaen, men en mann han referer til som en autoritet innen sunni-islam, nemlig Muhammad ibn Abd al-Wahhab. En mann som kort kan beskrives som sjefsarkitekten bak den religiøse forståelsen i Saudi Arabia idag. Det Qureshi glemmer, i sin iver etter å påpeke hvor religiøst uvitende Aden er, er at man aldri er en «autoritet i islam», man er en autoritet innenfor en islamsk disiplin – det være hadith, islamsk juss, teologi eller koranvitenskap. Og at hver skole i sunni-islam har sine «autoriteter» de vender seg til for inspirasjon og som utgangspunkt for diskusjon. Han glemmer også at Islam ikke kun eksisterer i Saudi Arabia, under Sauds Hus sitt argusblikk, men også i Azhar, i Malaysia og det indiske subkontinentet. Og at islamsk tenkning bygges opp i vår del av verden, enten det er gjennom Zaytuna eller Al-Maghrib, som representerer to ulike fløy i islamsk tenkning.  Autoriteter er det derfor mange av, og sjeldent er disse enige om det kontroversielle.

Diskusjon om autoriteter er lite relevant her. Påstanden om at vi som muslimer kan bestemme oss for at en med-muslim ikke er muslim, eller mangler iman, er en drøy påstand. Jeg skal prøve å ikke sitere fra en av mine «autoriteter», i tilfelle denne autoriteten ikke anerkjennes av Qureshi og hans like. Jeg velger å sitere fra en primærkilde alle muslimer har til felles. Koranen. Og siden Qureshi er påpasselig med å sitere fullstendig, skal jeg være forsiktig, men uthever det jeg mener er mest signifikant:

O ye who believe! When ye go abroad in the cause of Allah, investigate carefully, and say not to any one who offers you a salutation: «Thou art none of a believer!» Coveting the perishable goods of this life: with Allah are profits and spoils abundant. Even thus were ye yourselves before, till Allah conferred on you His favours: Therefore carefully investigate. For Allah is well aware of all that ye do.

4:94

Verily it is thy Lord that knoweth best, which (among men) hath strayed from His Path: and He knoweth best those who receive (true) Guidance.

68:7

Jeg kan i det hele tatt ikke huske at noen fra Minotenk har brukt begrepet liberal eller murjia om seg selv. Det virker som om Qureshi vet bedre enn Minotenk selv hva de representerer. Å bruke Islam og islamsk filosofi som et skjold i angrepet på muslimer og ikke-muslimer er farlig. Allah sier i Koranen:

O ye who believe! stand out firmly for Allah, as witnesses to fair dealing, and let not the hatred of others to you make you swerve to wrong and depart from justice. Be just: that is next to piety: and fear Allah. For Allah is well-acquainted with all that ye do.

5:8

I den grad IslamNet føler seg urettferdig behandlet, er den korrekte etiketten, ihenhold til islam, å besvare enhver anklagelse med rettferdighet og ydmykhet. Men det er klart tar man feil er det enkelt å ty til angrep, for å skjule svakhetene i sin egen sak.

jeg synes ikke Shafi Adens kommentar var særlig bra, men ingenting i det han uttrykte kan beskrives som særlig «murji». Han feilsiterte et vers i Koranen, men det gjør forsåvidt også godeste Qureshi. Han siterer:

 Den som dreper et menneske, med mindre det er for mord (på et annet menneske) eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten.

Koranen sier:

On that account: We ordained for the Children of Israel that if any one slew a person – unless it be for murder or for spreading mischief in the land – it would be as if he slew the whole people: and if any one saved a life, it would be as if he saved the life of the whole people. Then although there came to them Our messengers with clear signs, yet, even after that, many of them continued to commit excesses in the land.

Crime (forbrytelse) er ikke det samme som mischief, på arabisk fasad. Fasad kan tolkes i det vide og brede. Noen tolker det vidt, og setter både homoseksualitet og apostasi innenfor dette. Jeg synes ikke at det er en legitim tolkning av verset. Det er det ene momentet som naturligvis krever en utdypning ved et senere tidspunkt, det andre er at det ikke finnes obligatorisk dødsstraff i islam. Tvert imot, Koranen oppmuntrer muslimer til å finne andre muligheter for å etablere rettferd:

O ye who believe! the law of equality is prescribed to you in cases of murder: the free for the free, the slave for the slave, the woman for the woman. But if any remission is made by the brother of the slain, then grant any reasonable demand, and compensate him with handsome gratitude, this is a concession and a Mercy from your Lord. After this whoever exceeds the limits shall be in grave penalty.

Etter essayet om IslamNet i Minerva intervjuet VG Fahad Qureshi om hans uttalelser hvorpå han presterte å kalle alle som er imot dødstraff, etter hendelsene i Oslo og Utøya, dobbeltmoralske. Vel, jeg er prinsipielt imot dødsstraff, Fahad. Prinsipielt som i grunnleggende, hovedsaklig eller som en fundamental sannhet imot dødsstraff. Ikke fordi jeg er imot Allahs ordre, men fordi Allah ikke beordrer meg – i Koranen – å drepe et menneske.