Genet som gjør afrikanske menn til upålitelige ektemenn og fedre:

TAIYE SELASI

PAKKE OG DRA

Oversatt fra engelsk av Bente Klinge

Det er lenge siden sist jeg leste en roman som har fått meg til å slutte å registrere mine omgivelser. Det er lenge siden sist jeg kjente på den suggererende opplevelsen lesere – du vet, de som oppgir lesing som en hobby og andektig lytter til Bok i P2 – har som et minste felles multiplum. Det er i hovedsak to grunner til det:

Etter at jeg ble student har jeg først og fremst lest av plikt og ikke for fornøyelsens skyld. Og den pliktiges skyld har skylt over meg hver gang jeg har dristet meg til å forsake pensumlitteratur for skjønnlitteratur. En rastløs leser rekker ikke å tre inn i det suggererende stadiet, etter tredve minutter har hun hentet forelesningsnotatene sine.

Jeg har også blitt infisert av viruset vi alle klager over. Viruset som holder oss pålogget, distraherer oss fra det langtekkelige og langsomme, og innstiller i oss et overveldende behov for øyeblikkelig tilbakemelding. Sosiale medier, altså. Greit å presisere det i fall poenget forsvant i ordrikheten.

Disse to grunnene har gitt meg en bokhylle som stadig fylles med uåpnede titler. En av dem var en roman som tilfalt meg da jeg først begynte å jobbe som sommervikar i Dagbladet for snart tre år siden. «Pakke og dra» fant veien til reisevesken min på vei til Roma tidligere i år, men det var ikke før jeg hadde returnert til Oslo, til hverdagen og til det forutsigbare at jeg fikk roen til å lese. Og jeg leste.

Taiye Selasi, damen som introduserte verden for begrepet afropolitt, skildrer her en far som svikter og en familie som deretter går i oppløsning. Den briljante kirurgen Sai, født i en nigeriansk jordhytte og forlatt av en far som ble fornedret foran sin kone, gifter seg med den vakre, foreldreløse og nigerianske Fola. I to tiår klatrer han den sosiale stigen med kona som støtte. Han spiser kanapéer, går i pressede kakibukser, sender ungene til privatskoler og mingler med det liberale, men tradisjonsrike anglosaksiske langs den amerikanske østkysten.

Alt faller sammen når han mister jobben og uten familiens viten bruker hver slant i kontoen på en advokat, for å kjempe en fånyttes kamp mot urettmessig oppsigelse. Når han endelig erkjenner tapet, forsvinner han og lar sin like briljante eldstesønn, sine vakre tvillinger, sin usikre minstejente og sin stolte kone hanske med konkurs og oppbruddets skjæringskrefter.

«Det er ikke bare det at familien hennes er fattigere i sammenligning som får Sadie til å klamre seg sånn til familien Negroponte som hun gjør. Det er det at de er vektløse, familien Sai, spredt i fem retninger, en familie uten tyngdekraft, fullstendig ubundet. Uten noe så tungt som penger under, som trekker dem alle ned til den samme flekken på jorden, en vertikal akse, og uten røtter som sprer seg ut under dem, uten besteforeldre i live, ingen historie, en horisontal – har de svevd opp, blitt spredt, drevet utover, eller innover, og nesten ikke lagt merke til det når noen har havnet utenfor feltet.»

Hvert familiemedlem havner nettopp utenfor feltet. Tvillingene bærer på en stygg hemmelighet. Yngstejenta er høyt elsket av moren, men alltid utilstrekkelig i forhold til sine søsken og brekker seg derfor over doskålen. Og eldstesønnen, Oleu, en like dyktig kirurg som sin far, er patologisk redd for genet som gjør afrikanske menn til upålitelige ektemenn og fedre.

Men dette handler ikke om afrikanere, dette er en historie om immigranter, om mennesker som mangler det horisontale og tyngdepunktet som trekker familier sammen. Og om ensomheten som oppstår når belgfrukten knekker av ytre traume og indre konflikt, når frøene uvillig detter ut av ryggsømmen.

 «Vi gjorde det vi kunne. Det var det vi kunne. Å dra.»

Var det det?

«Vi var emigranter. Emigranter drar.»