Når sneen faller efter storm – tett, tung og nøyaktig – utfyller fordypninger, jevner spisser og skarpe kanter, da er det underlig å tenke seg at dette er det samme vann som kan risle og hoppe, skumme som røk i fossen og finne vei med modige strømbølger ut i det frie blå hav.
Og der ute – når sommersolen langsomt og sent skjules bak de siste skinnende striper ytterst i vest, hvor havets sporfrie vei krummer seg jorden rundt, der sanser du ikke lett at de friske gullkantede bølger, hvor fisken leker og livet gror, at dette er det samme vann som kan ligge og trykke hustakene som tung død sne, bøye trær og grener og stenge veiene fra mann til mann.
Sne
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 