Spredte tanker om de siste dagenes muslimdebatt og Minotenks dialogmøte

Venner, jeg har vært på debatt. Og jeg har blitt skuffet. Virkelig skuffet. Den siste uken har for meg vært syv dager med febrilsk hoderisting, og debatten idag ga meg spasmer. Etter tragedien i sommer fremsto det – for meg – som om debattklimaet i Norge ville utvikle seg til å bli nyansert, reflektert, mer kunnskapsrik og mer åpen. Den har dessverre ikke blitt det.

Jeg begynner med debatten i regi av Minotenk, som bar tittelen «Muslimske kvinner; frekke, frie og frelste?«. Møtet var inspirert av Frekk Forlags utgivelse «Søstre«. Javel, tenkte jeg. Ikke fullstendig upartisk, da jeg har blitt intervjuet i boken, men positivt innstilt, for Minotenk skrev tross alt:

«Vi ønsker med dialogmøtet å dra debatten videre. Bevege oss vekk fra teologiske dilemmaer og peile oss inn på hvordan norske muslimer kan leve side om side med sine ulike oppfatninger av hva islam er og betyr for dem, hvordan muslimske kvinner skaper sin egen frihet – definerer sine egne liv. Hvilken rolle kan muslimske kvinner spille i kampen mot ekstremisme? Kan vi endelig legge bak oss spørsmål om muslimske kvinners klesdrakt?»

Med et panel bestående av Amal Aden, Bushra Ishaq, Fatima Ismail, Lena Larsen og Nayab Dua, altså kvinner – med unntak av Lena Larsen – uten særlig teologisk utdanning, hadde jeg inntrykk av at dette kunne være et møte der teologien ikke var hovedanliggende, men der fokuset lå på hvordan svært ulike muslimer ville være istand til å leve sammen. Hvilke utfordringer de møter, og hvordan disse utfordringene kan håndteres. Problemstillinger mer enn aktuelle for alle nordmenn, både muslim og ikke-muslim konservativ og såkalt liberal. Når arrangement var rammet inn som en dialog, en meningsutveksling der den gode konversasjonen er prioritert fremfor den skarpe konfrontasjonen, var skuffelsen stor da ordstyrer åpnet med noe i retning av:

Hvordan kan man snakke om frihet når mange ikke engang tørr stå frem med sin forbudte kjærlighet. Når man blir baksnakket og får et sosialt stigma over seg om man har en kjæreste, eller er fysisk med sin kjæreste?

Det er mye som er galt med dette utsagnet. Det ene er den grove generaliseringen jeg antakeligvis hadde latt passere om møtet hadde funnet sted på en bygd i Troms, der samfunnsaktivistenes syn på unge minoritetnordmenns kjærlighetsliv var basert på Adil Khans rolle i Taxi. Men at en minoritetpolitisk tenketank i Oslo skal postulere at alle minoritetnordmenn risikerer sosialt selvmord ved å være åpne om kjærligheten sin er kunnskapsløst – og overraskende. Somalierne i salen trakk et kollektivt sukk. Igjen er subindisk kultur fremstilt som universell muslimsk praksis. Jeg våger å påstå at dette ikke bare er subindisk kultur, men en subindisk kultur – delt av noen arabere – som er på vei ut.

Det finnes miljøer der ukulturen klemmer om beina dine med sine tentakler og etterlater stygge merker, men da er det disse miljøene man må fokusere på, ikke gjøre problemstillingen allmenngyldig. For unge flest, både de med muslimsk bakgrunn og de uten, er familiens aksept av partner nettopp familiens aksept av partner. For noen foreldre vil det være vanskelig å akseptere datterens utkårede – enten han er fra en annen kaste, en annen klan, av en annen etnisitet eller fra en annen sosioøkonomisk klasse. Og det uavhengig av om familien er muslimer eller har innvandrerbakgrunn. Det er ved å eksponere familien for kjæresten at toleranse og aksept utvikles, det er ved å eksponere et miljø for utradisjonelle valg at kollektiv aksept og toleranse utvikles, og det vil være like upopulært for en odelsjente fra Troms å gifte seg med en kongoleser som det er for undertegnede å gå hånd i hånd med en hvit fyr på Grønland. Pionéerer må tåle shit, det inngår i pakken, men regn med at blandingspar vil bli normale og tilslutt vil få reagere ekstremt.

Å diskutere «forbudt kjærlighet»  – derimot – i enhver diskusjon med muslimske jenter er lite fruktbart. Det er saftig, gad vite, men lite fruktbart. Du gjør ikke kjærligheten mindre forbudt ved å diskutere den med folk som  – egentlig – er enige. Den eneste sammenhengen der «forbudt kjærlighet» er interessant er i en diskusjon om religiøse og kulturelle lederes støtte til folk som velger utradisjonelt. Men det er det ingen som gidder å diskutere.

Nuvel, en annen ting som var galt med utsagnet var at motstand mot en kjæreste kan ha mange årsaker.  Å snakke om «forbudt kjærlighet» generelt er umulig, da et forhold og en families reaksjon vil variere både mellom kulturer og mellom familier. Jeg har tidligere blogget om både det å gifte seg utenfor sin kultur og det å miste sikkerhetsnettet sitt.

Men det helhetlige inntrykket jeg satt igjen med, etter debatten, var at det absolutt ikke var ålreit å være en konservativ muslim i Norge. Muslimer drikker, har sex, truer og er kriminelle – i like stor grad som ikke-muslimer – og da er det lite vits i å holde ved tomme, middelalderske, idealer som avholdenhet og før-ekteskaplig sølibat. La folk være muslimer akkurat slik de ønsker å være muslimer – sålenge deres måte å være muslim på ikke er konservativt. Sålenge man ikke kan mene at homofilt samliv er uforenelig med islam , men samtidig ikke ha noe imot homofile per say?

Og konfrontasjonen, den sluttet å være en konversasjon etter et kvarter, peilet seg mot de store teologiske spørsmålene. De samme teologiske spørsmålene debatten ikke skulle dreie seg om. Den dreide seg også om alle de som ikke var der, ikke satt representert. Den dreide seg om Aisha Kausar som i det siste har fått mye medvind og det dreide seg om ekstremistene i IslamNet. Jeg blir fysisk uvel av Fahad Qureshi, når han oppfører seg uforskammet mot meningsmotstandere, når han sår i tvil med-muslimers islam og troverdighet bare de er uenige med ham, når han anklager alle andre for å «prostituere Allahs religion» bare han får mye press på seg. Men, det slår meg at han har blitt tvunget inn i en rolle som «de videoproduserende jævlenes»-talsperson. Selv når han gang på gang har påpekt at han tar avstand. Lar jeg meg selv være vennlig innstilt til unge Qureshi, forstår jeg frustrasjonen hans.

Once a bad guy, always a bad guy.

Det forsvarer selvsagt ikke ufyseligheten han viser andre, men det kan være med på å forklare.

Og hva med Norges berømte niqabi?

Det er skummelt hvordan man i 2012 legger bak seg digitale spor som ikke kan vaskes bort. Særlig skummelt når man er ung, ikke helt har tenkt gjennom det man sier, men er veldig lidenskaplig om sin sak. Jeg tviler sterkt på at Aisha Kausar støtter Taliban, om hun har kjennskap til alt det Taliban har gjort. Like lite som jeg hadde hengt opp plakat av Ché Guevara om jeg hadde visst om alt han hadde drevet med – utenom å henge på radikale fjortissers soverom. Og jeg er glad ingen idag stiller meg til ansvar for de meningene jeg hadde da jeg var litt yngre, og jeg er heldig jeg ikke var omringet av twitter og facebook.

Idag ble vi på Minotenks dialogmøte, eller debattmøte, fortalt at Aisha Kausar takket nei til å delta da hun ikke ønsket å delta i et kjønnsblandet arrangement. Det gikk et gisp i salen, og Kausars ekstremisme ble atter engang bekreftet.

Jeg ble sint.

Ikke på Aisha, men på alle andre.

Sist jeg møtte Aisha fortalte hun meg, og gruppen som deltok i Søstre, at hun ikke ønsket å delta i arrangementet da hun fryktet å bli stemplet som «ekstremisten» i salen. Det er noe annet enn å takke nei til å delta fordi det vil være menn tilstede. Hvor er det logiske resonnementet til arrangørene? Vi snakker om Aisha Kausar som turnerer Norge for å fortelle ungdom, både gutter og jenter, om sitt valg. Vi snakker om samme Aisha Kausar som har takket ja til å sitte i et panel med meg, Olav Elgvin og Majoran Vivekhanantan torsdag neste uke? Det er tydelig at hun takket nei til Minotenks invitasjon av andre årsaker enn at det ville være testosteron tilstede. Mulig at hun oppga det som grunn – meget dumt om hun gjorde det – men det var en kortslutning av Minotenk å dele denne unnskyldningen med salen.

Lite dialog ved det.

Jeg har ikke så veldig lyst til å dra på flere dialogmøter hvis de skal følge samme mal.

Og jeg håper inderlig at disse merkelappene dør ut.

For jeg er konservativ.

Og liberal.

Og tradisjonalist.

Og moderne.

Og feminist.

Men først og fremst er jeg et individ.

Dæven, det var skikkelig  klisjé.

Men dere skjønner poenget.

13 thoughts on “Spredte tanker om de siste dagenes muslimdebatt og Minotenks dialogmøte

  1. Hei.
    Takk for dette innlegget! Jeg fulgte «dialogmøtet» via Utrops streaming, og ble lei meg og skuffa når jeg så at Aisha med niqaben nok en gang ble hengt ut. På samme måte som jeg ble skikkelig skuffa over helgas forside i Klassekampen. Jeg mener det må være grenser for hvor mye kjentfolk, samfunnsdebattanter og politikere skal rope i munnen på hverandre og prøve å overgå hverandre i å stemple ei ung jente som ekstrem og uønsket og jeg veit ikke hva.

    Om de er redde for at hun er, eller er i ferd med å bli, ekstrem(ist) hjelper det vel ikke å fremmedgjøre henne og snakke om henne i en slags offentlig enig «vi» om hvor fæl identiteten hennes er? Aisha er ei norsk jente som har tatt et upopulært valg, og som tør å fortelle om dette valget. Kanskje er det bare en fase hun går gjennom, kanskje er hun «ung og lidenskapelig», og kanskje ombestemmer hun seg en dag og går tilbake til hijaben, men jeg er ganske sta sjøl og tror jeg skjønner litt hvordan sta hjerner funker, og det vil neppe hjelpe med det anklagende stigmatiserende hylekoret vi ser nå.

    Man definerer seg selv og sin «normalitet» ved å definere andre som annerledes, og kanskje er det deilig/en lettelse for mange muslimske jenter som (forståelig) er lei av å bli beskrevet som undertrykte i kraft av sin religion+sitt kjønn å kunne peke på noen andre og si: det er hun som er ekstrem/undertrykt, ikke vi. Men det er vel ikke særlig solidarisk?

  2. Takk! Jeg setter særlig pris på din sondering av nettverk. Samme observasjon var viktig på begynnelsen av 90-tallet da barnevernets eneste grep med familier med innvandrerbakgrunn som hadde problemer med sine barn var å plassere barn et annet sted. Særlig gjaldt det i forhold til «grensesetting», o.l. Men sakte kom stemmer frem som sa at disse ungdommene fremdeles trengte familien, det var ikke bare å skaffe en norsk familie og deres liv var endret til det bedre. Man var fremdeles en del av et følelsesmessig nettverk, der man ønsket å få aksept fra. Dette akseptet er viktig til en som person, uansett hvor godt man har det materielt. Så er det en prosess som tar tid, Ja. Er den prosessen vanskelig og kan være smertefull, JA. Er den nødvendig? Ja, for mange. Finnes det ting vi kan gjøre for å påvirke aksepten og gjøre det mer alminnelig? JA! Bl.a. kan vi strekke ut en hånd og ikke en knyttneve.

  3. Takk for at du nok en gang deler dine gode tanker. Jeg ønsker meg at alle i Norge skal følge din blogg. for det er gjennom kunnskap og vennskap vi blir bedre. Og du byr på begge deler.

  4. Hei!
    Jeg er så glad for at det er en jente som endelig snakker for oss jenter i landet (for nevne meg selv også) som blir stemplet som «undertrykkelse», når våres tanke er bare på å ‘fullføre’ ordre fra Gud. Vi føler oss også frie, men jeg skjønner ikke hvorfor folk reagerer på hvis en kvinner dekker seg til og hvorfor media kritisere med løgner mot oss. De fåtallet som blir tvunget er i sentrale og resten blir dratt under samme kam som dem. Aisha Shezadi er en sterk kvinner/jente, hun viser mot og tålmodighet, måtte Gud veilede henne.

  5. Det virker som om mange mennesker bare kaster seg på en eller annen bølge uten å tenke seg ordentlig om. Jeg misliker niqab sterkt, men det er for meg selv, fordi det er ubehagelig når jeg ikke kan se ansiktet til folk. Kanskje mange mennesker egentlig føler det slik, men ikke synes det er en bra nok grunn, og derfor henger seg på den der tullete «de er undertrykt»?
    Noe av samme ulla er alt snakket om «mokkamann». Det var en dum ting å si. Helt enig i det. Og det forundrer meg hvor viktig mange synes det er at de skal kunne fortsette å si ting som sårer andre. Hvorfor er det så viktig å kunne si slikt til folk? Blir livet diitt ødelagt om du ikke kan si f eks «neger»?
    Og samtidig, til de som skriker opp om hvor fryktelig det er at en ung gutt har kløna det til: Har dere ikke noe annet å være opptatt av? Hva med f eks arbedsforholdene til stuepiker eller sosial dumping eller sultkatastrofer? Hvis vi hadde skreket opp like mye om dette ville vi kanskje sett en endring?

  6. Forresten: Dette at norsk-pakistanere bare konsentrerer seg om problemer i norsk-pakistansk miljø og snakker om det som om det gjelder alle innvandrere, viser vel litt hvor lett det er å falle inn i en «egen» gruppe.

  7. Vær så snill å ikke slutt med å delta i dialoger (eller «dialoger»?), somalieren. Jeg tror det går an å se på det som skjer som en prosess, der noen ut fra ærlige hensikter forsøker å få til noe som man ennå ikke helt får til. Dialogen formes av dem som er til stede, av refleksjonsnivå, empatinivå og vilje.

    Jeg forstår at du blir skuffet, men hvordan kan dette bli bedre hvis de som har forventninger om noe bedre holder seg unna? Kanskje deg går an for flere å forberede seg sammen til slike møter, ved felles refleksjon og motivasjon for å bidra til en endring?

  8. Forskeren: Det synes jeg var et fryktelig godt poeng!

    Alfredo: Det er også noen av tankene jeg har gjort meg, man må gi foreldrene tid til å forsone seg med upopulære og utradisjonelle valg, om det kan unngås må totalt brudd ikke være en løsning. For ikke bare gjør det situasjonen vond for de involverte, men mange andre unge skremmes vekk fra det å velge sin vei, hvis det betyr at de mister familien sin.

    Harald: Tusen takk! Og takk for alltid fine og interessante kommentarer. Jeg er ikke særlig god til å svare merker jeg!

    Jentepå17år: Jeg synes det er viktig at man ikke generaliserer, og at man gir stemme til de som også føler seg utenfor, men det er også viktig å ha en kritisk sans. Det er viktig å tenke gjennom det man blir fortalt, studere islam selv og sammen med folk som har studert islam på høyt nivå – gjennom universiteter og institusjoner – og det er viktig å ikke låse seg inn i et tankesett. Hva er «Allahs ordre»? Hva er islam? Hva er en muslims oppgave i verden? Og hvordan skal en muslim leve i et ikke-muslimsk samfunn? Det er ting man må tenke på, og det er ting man må diskutere med vennene sine. Men takk for hyggelig kommentar! Og gjerne del av tankene dine her! Jeg liker å si at jeg taler på vegne av noen, jeg vil heller at alle skal selv bli hørt, så skriv ned det du tenker! 🙂

    Toove: Jeg er ikke alltid enig med deg, men nå er jeg virkelig det!

    Ivar Seip: Neida, jeg skal fortsette å være obsternasig på møter og debatter. Hvis du er i Oslo må du ta turen, du også!

  9. Tnkte berre eg skulle sei at eg er einig, med deg, altså.

    Og at det er bra du har tenkt å fortsetje med å vera obsternasig på møter og debattar 😉

  10. Så fint at vi er enige.
    Bare en kort kommentar til til kommentaren din til Jente17: Jeg tror det også er ganske vanskelig å leve som muslim i visse muslimske samfunn, kanskje enda vanskeligere enn i et nesten sekulært som vårt her i Norge. F eks I Iran eller i Syria: Mye vanskeligere å leve «rent» uten løgn og uten korrupsjon. Hvis du er litt rik og risikerer å miste den rikdommen dersom du ikke informerer om vennene dine f eks, er det nok vanskelig å la vær når du ser fattigdommen rundt deg.
    Dersom det er sant: Jeg beundrer Angela Merkel som var Stasi-informant, men bare sa pene ting om folk, slik at Stasi til slutt ga opp. Tror det er nokså vanskelig å få til.

  11. ja! godt sagt, godt skrevet. massene har nok igjen mistet fokus på hva som egentlig er målet med debatt, og følgende hvordan den bør gjennomføres, som vi snakket om tidligere i høst… og da blir ting svært lite konstruktivt. dessverre.

  12. En kommentar til en setning i innlegget ditt:
    Ja, det kan være upopulært at ei jente fra Troms gifter seg med en kongoleser, men ringvirkningene er litt annerledes enn for ei feks. pakistansk jente som ønsker en feks. norsk kjæreste. Familiestrukturen her i Norge har endret seg (fra gamle dager), slik at det den jenta gjør, står for hennes egen regning. Mens det en feks. pakistansk jente gjør, reflekterer familien i mye større (stor!) grad. Dette gjør at den pakistanske jenta kanskje må tenke seg om både en og to ganger før hun våger seg ut på noe slikt, mens jenta fra Troms kan tenke: «en kongoleser! Kult! Jeg er forelsket, hvorfor ikke bli kjæreste med ham?» Den pakistanske jenta må derimot ta hensyn til om familien godtar den (feks) norske kjæresten. Tromsøjenta kan, pardon my french, drite i om foreldrene rynker på nesen over forholdet til kongoleseren (som de godt kunne ha funnet på å gjøre, før de innser at de bør være politisk korrekte, heldigvis!), de kan rett og slett ikke bestemme hvem datteren velger å være sammen med. Hvis de protesterer har jenta fra Troms samfunnets støtte i å brøle til foreldrene at hvem hun velger å være sammen med er hennes sak alene, ingen andres. Og godt er dét.

  13. Minotenk har lagt ut første del av møtet sitt, se http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/21959, Lyd og bilde er så der, men er fullt mulg å få med seg hva som blir sagt. Usikker på om, hvor og når andre del blir/har blitt lagt ut.

    For P2 program laget på bakgrunn av utgivelsen «Søstre», se http://nl.nrk.no/podkast/aps/20062/nrk_ekko_-_et_aktuelt_samfunnsprogram_2012-0118-1250_6346248842.mp3. Tittel på denne P2 Ekko sendingen er «Islam på Norsk» Her blir det bla påpekt at Somaliere er mer matriarkalske enn mange andre innvandrergrupper.

    @Somalieren: Morsomt at din banning passer inn i en lang og god kristen tradisjon – i likhet med min banning forøvrig. Og herlig at du har en selvuhøytedlige tone.

    Har ikke samme vurdering som deg når det gjelder møtet og heller ikke Aisha Kausar. Ift møtet skyldes det nok bare forskjellig utgangspunkt samt at jeg bare har sett første halvdel av møtet, så der kan jeg forstå din frustrasjon.

    Når det gjelder Asuar Kausar kan det være vår uenighet(?) stikker dypere. Fra VG: «På Facebook-siden har Shezadi også støttet den islamistiske bevegelsen Taliban, og uttrykt at demokrati er unødvendig om man har islamsk lov, sharia». Mener du har skrevet noe lignene ift demokrati, muligens ala «en stat styrt etter islamske ånd vil være god uansett styreform» – arrester meg/korriger meg om jeg er helt på jordet. Samtidig har du skrevet noa ala «dersom Allah ikke var god ville jeg ikke vært muslim», og du har et syn på «god» som jeg liker. Har også en mistanke om at kristne mener at en stat styrt i kristen ånd vil være god uansett styreform. Personlig foretrekker jeg demokrati all den tid andre styreformer later til å ende opp i tyranni, vanstyre eller demokrati i lengden.

    Der du skriver «Hadde flere muslimer fulgt Koranen, hadde vi ikke hatt særlig mange tyranner i den muslimske verden», støtter Asuar Kausar en gruppe (Taliban) som utøver vold mot muslimer og ikke-muslimer, som står for en praksis som skaper tyranner i den muslimske verden, som finansierer store deler av sin kamp ved salg av narkotika, osv. Så jeg beklager, Asuar Kausar støtter krefter som ønsker et samfunn jeg absolutt ikke ønsker å leve i. Personer med slik holdninger fortjener motbør uansett alder og enten de er kristne, jøder, ateister eller muslimer.

    Når det er skrevet kan det være ungjenta Asuar Kausar har fått mer motbør enn hun fortjener og at hun faktisk ikke forstår hvor uheldige hennes uttalelser er. Er forøvrig spent på om og hva du blogger etter arrangementet neste uke hvor bla Asuar Kausar, du og Gunnar Elgvin deltar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s