Mammaen min og meg

En gang, for veldig lenge siden, var jeg en drittunge. For sånn cirka 19 år siden var jeg i et asylmottak. Jeg var en flyktning. En humanitær flyktning. Eller, avhengig av øyet som ser, en politisk flyktning. Men verken mor eller far var særlig politiske. Joda, som alle andre unge voksne på 60-og 70-tallet gjennomgikk de en politisk periode. De knyttet røde bånd rundt halsen og sang kommunistiske viser. Noen rykter vil ha det til at min far besøkte Castro i Cuba, noe han – i sin konservative alderdom – nekter for. Da jeg ble født sendte ihvertfall pappas venner, i Sovjet, matrusjkadukker til lille meg. Visst var både far og mor i første rad, i demonstrasjonene og markeringene for sør-Afrikas selvstendighet, og joda, de talte imot all urett i verden – begått av alle andre enn vår kjæreste diktator Siyad Barre. Dog, aktivt politiske var de egentlig ikke, men jeg mener nå at vi alle er politiske vesener og derfor var jeg nok – selv som 2-åring, i et asylmottak- en politisk flyktning.

For 19 år siden var jeg en drittunge, jeg var en innvandrerunge, jeg var en lubben unge, jeg var en stille unge og jeg var en eventyrlysten unge. Men først og fremst var jeg en asylsøkerunge. Mamma har ennå papirene fra UDI. Fargene på UDI-logoen er falmet, papiret har fått et gult skjær over seg og lukter gammelt. Mamma har også ID-kortet hun fikk som asylsøker. Hun så mye yngre ut, det har tross alt gått 19 år, men selv i de første bildene, fra vår første tid i Norge, ser hun ekstremt sliten ut. Mamma ser alltid ekstremt sliten ut. Derfor er det trist å se bildene fra Somalia. Hvis jeg noen gang får lov til å legge dem ut, skal dere få se dem. Hun var vakker. Et bredt smil, et perfekt ovalt ansikt. En eklipse. Tykke, proposjonerte lepper. Vakkert hår og glitrende øyne gjemt bak tidsriktige solbriller. Jeg forstår godt at menn falt for henne. Det er rart å si. Jeg forstår hvorfor moren min ble ansett for å være heit?

Mamma var vakker. Så vakker at hun, mens hun nøt en kopp kaffe i en piazza med pappa, fikk en henvendelse fra en modellagent. En fullstendig fremmed fyr som spurte om hun ville stå modell for ham. Mamma kunne vært avbildet i Vogue Italia, sent på 70-tallet. Men rødstrømpemoren min, den afrosentriske moren min, nektet: «Skal jeg stå modell for en mann? En italiensk mann?!»

Mamma er ikke stygg nå, hun er bare veldig sliten. Og jeg? Jeg er ennå litt drittunge, mye innvandrerunge og like lubben. Mye har endret seg på 19 år. Mammaen min har sluttet å regne med at hun skal tilbake til Somalia. Jeg har lært å akseptere at jeg er norsk. Også er det mye som ikke har endret seg. Jeg er like avhengig av mamma som før. Avhengigheten har gått fra å gjelde det substansielle – mamma caaanooo (meeeelk!) – til å gjelde det emosjonelle – mamma, jeg kommer aldri til å finne noen! Engang fikk jeg pes fra en fyr som forsøkte seg på meg. Jeg tror jeg kanskje nevnte mamma litt for ofte i samtalen vår, og tilslutt sa han: Du har ikke vurdert å date moren din?

Ouch.

Nå prater jeg ikke om mamma til andre, jeg har liksom lært leksen min. Men avhengigheten vår er litt gjensidig. Min søsterløse mor har hatt meg som nærmeste kvinne i sitt liv. En confidante. Vi har pratet om alt. Virkelig alt. Jeg tror ikke det er grenser for hva jeg og mamma har snakket om. Nå er ikke alt glitter og grønne skoger, moren min og jeg er fryktelig uenig. I det aller meste. Vi er uenige i religiøse, politiske og kulturelle spørsmål. Vi er uenige i sport, vi er uenige i musikk, vi er uenige i språk. Noen uenigheter tolerer vi, andre snakker vi ikke om. Det er vel og greit. Jeg er en god datter. Men jeg kjører min stil. På samme måte som min mor er en velsignelse for sine foreldre, en ildsjel i familien, en god datter, som likevel løper sitt eget løp. I all vår uenighet kan vi være enige at vi er ganske like. Hun er mer sosialt utadvent enn meg (jeg har jo tross alt pappas gener å slite med) og jeg er mer kvasikademisk enn henne (jeg har jo tross alt pappas gener å glede meg over) men vi er i bunn ganske like. Og det er alltid morsomt å komme i situasjoner der vi handler og tenker veldig likt. Om fundamentale ting. Hvordan vi relaterer oss til andre mennesker.

Også tilbake til dette bildet: Det er av meg. Faktisk. I et asylmottak. Og dette innlegget har manglet en rød tråd, jeg vet ikke helt hva innlegget handler om. Mamma, kanskje? Asylmottak? Meg selv? Jeg vet ikke. Dette er ord som bare flommer ut, uten mål og mening. Visste dere at blogg er en omskrivning av web log? En logg er en bokføring over et skips progresjon. En logg, fra lag eller liggja, betegner et tre som er felt – sier noen. Tømmer ble brukt for å måle skipets hastighet. Progresjon, dere.

10 thoughts on “Mammaen min og meg

  1. Takk for at du delte dette. Du viser, nok en gang, at de største forskjellene menneskene imellom er på utsiden. Inni er vi like. Og det er det på innsiden som gjør at jeg tror jeg ville oppleve både deg og mammaen din som flotte kvinner.

  2. For å ta det enkle
    En logg er et mekanisk måleinstrument som måler hastigheten på en båt.
    Kommer fra engelsk log som betyr tømmerstokk. De kastet ut trebiter fra baugen av båten og målte hastigheten ved å ta tida trebiten brukte fra baugen til alterenden av båten. Tida skrev de ned i ei bok, loggboka. Etterhvert har vi tatt til oss betegnelsen logg og loggbok for å beskrive en kronologisk nedtegnelse av hendelser, som i en web log. Som var en nedtegnelse av hendelser i et utviklingen av datasystemer for nettlogger, Som igjen ble til blogglandet vi bruker i dag.

    Alltid like interssant å følge dine glimt inn i en annen kultur.

    Original Kamelrytterske, bare på Karavanseraiet.no, om komplimenter og vafler

  3. Aww, elsker deg og mammaen din, som senest idag fortalte meg at JEG ser sliten ut. Minn meg på å alltid ta på concealer rundt henne, selv om kl er over 12 når hun kommer hjem te oss.

  4. Du er veldig klok jente. Veldig raust og flott skrevet om moren din. Tenk at du klarer å se henne slik. Flott å lese. Og som Harald Broder Knudtzon skriver over her, det er så sant: – inni er vi SÅ like. Takk for at du skriver.

  5. Du er kunstner til å fortelle.Flott innlegg.Men det er forståelig siden du leste ukeblader som toårig..Eller er det Newsweek du har…i bildet?
    Takk at du delt.

  6. Jeg ble varm inni meg av å lese innlegget ditt, og kjente meg igjen både som mor og som datter. Fikk en kommentar fra en mann for noen år siden om at 3 generasjoner sterke kvinner var i meste laget å håndtere på en gang. Jeg tror at en felles historie knyttet til oppbrudd og sterke omveltninger i livet kan forsterke disse båndene du beskriver. Evne til sterke relasjoner er en ressurs, uansett om du iblant får litt pes på grunn av det samme 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s