Onkel lever ennå i fortiden

Vi sitter på Skype. Jeg og mor. Fyller skjermen med mitt brede smil og mors skeptiske blikk. Ja, mamma, han kan se deg nå. På den andre siden av skjermen, seks timer tilbake i tid, sitter en av mors favorittnevøer. Jeg kaller ham Richmond. Ikke minst fordi han bor i en region med det navnet. Og vel, fordi han lever for å skaffe seg riches. Han smiler i sengen sin.

«Se tante,» sier han på gebrokken somali – «jeg har mistet håret og fått skjegg. Begynner å ligne på pappa.»

Mamma rister på hodet. Tiden går for fort.

«Hvor er den udugelig faren din?» spør hun med et smil.
«Just a second, eedo» sier han.

Vi venter.

Det er ikke den udugelig faren hans som viser seg på skjermen. Det er den evigunge moren. Hun ler når mor forteller henne at hun virker yngre for hver dag som går.

«Yes,» sier hun – «folk tror at jeg er Richmonds søster eller kone!»

Ved siden av henne sitter plutselig min udugelig onkel. Han er ikke udugelig. Han er fin. Distré, vimsete, idealistisk og veldig fin. Den eldste av mors brødre. Mamma smiler.

«Warya,» sier hun – «hvorfor har du ikke ringt mor, hun spør etter deg?»

Jeg synes det er moro når mor kjefter på onkel. Jeg synes det er moro når hun kjefter på alle onklene mine. De tar det med et smil. Storesøster. Vasket dem, kledde på dem, sendte dem på skoler. Ga dem mat, ga dem råd og banket opp mobbere. Jeg skulle ønske mamma var min storesøster, men hun er heldigvis min mor.

«Jeg skal ringe, jeg skal ringe,» sier han – «men hør nå her, har du hørt at Mogadishu begynner å bli fredelig igjen, vi kan reise tilbake!»»

Hun humrer. Tar av seg brillene og myser mot den mørke figuren på skjermen. Onkel fortsetter.

«Jeg har mine boligkontrakter i orden. Vi kan få våre hus tilbake?»

Jeg hopper opp for å hente noe å drikke. Og for å le. Onkel gir seg aldri. Husene i Mogadishu er long gone. Pappa reiste tilbake til Mogadishu i 1998. Det eneste som var igjen av vårt hovedhus var støv. Også var det villaene vi leide ut: I én bodde det foreldreløse. Pappa ga dem penger. Den andre ble okkupert av krigsherrer, far turte ikke å være i området. Og i det tredje huset bodde det en familie. Far og den nye huseieren ble enige om en liten leiesum. En av inntektskildene til pappa i Somalia. Men det mamma, som de første årene i Norge kun sverget til loppemarked fordi hun jo straks skulle  tilbake, har slått seg til ro med er at livet før borgerkrigen aldri vil gjenopptas. Nå starter ikke et nytt kapittel, men et nytt bind. En helt ny historie.

Onkel lever i fortiden.

Jeg kom tidsnok for å høre:

«….i ditt hus bor det nå mennesker som har bodd der siden 90-tallet. Mennesker som har fått barn og barnebarn. Skal du da reise tilbake med et gammelt papir fra 70-tallet og be dem pelle seg vekk? Vær litt realistisk.»

Jeg har ofte kritisert mamma, og forsåvidt pappa, for at de aldri tok vare på seg selv før krigen. De tok for gitt at Somalia ville eksistere for alltid. De tok for gitt at freden skulle vare. Selv når tidene ble røffe, allerede på 80-tallet, tenkte ikke mine idealistforeldre på at vinden ville snu. Pappas kollegaer vekslet sine somaliske shillings til dollar og satte dem i sveitsiske banker. Istedenfor å bygge hus og gård i Mogadishu og omegn, investerte de eiendom i Europa. De sendte ungen sine til USA og Frankrike og ikke til Egypt som mine foreldre gjorde. Og da vinden ikke bare snudde men snudde blodig, var det enkelt for dem å komme seg ut og overleve.

Alt pappa og mamma hadde av utenlandsk valuta ble brukt på å få oss ut av landet. Da mamma bar meg til grensevakten i Kirkenes, med min noe eldre fostersøster på slep, hadde hun brukt opp alt av penger og solgt alt av verdi for å få familien, besteforeldrene mine, nabobarna og slektninger som banket desperat på døren da skytingen begynte, ut av landet. Hun eide klærne sine da hun kom til landet. Og håpet.

Nå tenker ikke hun noe særlig på å flytte tilbake til Mogadishu. Jeg har diskutert klan i de foregående innleggene. Dette er relevant når det gjelder trygghet også. Familien bygger nå hus der mine foreldres klaner historisk har bodd. Det er der vi er tryggest. Sakte men sikkert spiser vi havregrøt et helt år for å finansiere oppkjøp av tomt. Familien kjøper jordstykker et stykke utenfor sentrum.

Den kuleste tomten eier broren min. Den ligger mot havet,  en fantastisk utsikt mot med Rødehavet. Det er ufattelig stort, og planen er å bygge et sykehus og et rehabiliteringssenter der.

Så håpet om å returnere eksisterer. Men håpet inntar nye former.

Onkel lever ennå i fortiden.

Mamma ber han kjøpe en ny tomt.

2 thoughts on “Onkel lever ennå i fortiden

  1. Ma sha allah, søster, tiden er visst inne for å kjøpe tomter i Somalia nå, ja. Det er flott å endelig se litt lys i enden av en tunnel, dog jeg ikke helt skjønner hvorfor fred i Muqdishu skulle ha innvirkning på eiendomskjøp ved Rødehavet… Bet meg også merke i dette med Kirkenes, kom dere altså til Norge via Russland? Jeg trodde grensa mellom Norge og Russland var ganske vanskelig å krysse, spesielt for folk uten pass?

  2. «Da mamma bar meg til grensevakten i Kirkenes, med min noe eldre fostersøster på slep, hadde hun brukt opp alt av penger og solgt alt av verdi for å få familien, besteforeldrene mine, nabobarna og slektninger som banket desperat på døren da skytingen begynte, ut av landet. Hun eide klærne sine da hun kom til landet. Og håpet.»

    Betre byrdi
    du ber ‘kje i bakken
    enn mannavit mykje.
    D’er betre enn gull
    i framand gard;
    vit er vesalmanns trøyst.

    _ _ _

    Noe sier meg at hun investerte god, mor di.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s