Om frykt, muslimhets og en historie som gjentar seg

Under ramadan hadde jeg bestemt meg for å holde blogginnleggene islam- eller ramadanrelaterte. I en tid der det, for mange, er mer interessant å diskutere anonymitet i nettdebatter, høyreradikalisme/-ekstremisme, frie ytringer og multikulturalisme, er det viktig for meg å rette fokuset på min religiøse tro. Alle aspekter ved min religiøse tro. Men som følge av min lille twitteravhengighet kom jeg over et innlegg som etterspurte muslimenes stemme, i debatten etter terroraksjonene.  Og det stemmer jo? Hvor er muslimene i debatten? Er de alle sultne og mangler energien til å diskutere og problematisere?

Shabana Rehman var tidlig ute med Tapre, tapre Norge i Aftenposten. Jeg mener også at Kadra Yusuf hadde en kronikk ute i papirutgaven av VG. Men – og tråkker jeg på tær må jeg bare beklage – disse er ikke akkurat de som flagger sin muslimskhet i mediene. Det er jo ikke dem nordmenn flest forbinder med islam. Hvor er kommentarene fra Usman Rana, Bushra Isaaq og Mehtab Afsar? Hvor er de mange hijabjentene som argumenterer for hijab i mediene? Jeg er helt enig. De er jo ikke der. Men jeg skal heller ikke sitte på min høye hest og påstå at jeg er noe bedre. Jeg er jo ikke der jeg heller. Jeg skrev om noen umiddelbare reaksjoner her, men det er knapt å «delta» i noen debatt.

Den tidligere generalsekretæren av Islamsk Råd Norge, nå toppkandidat for Miljøpartiet De Grønne i Oslo, skrev en god kommentar om konspirasjonsteorier for Dagbladet. Wasim Zahid, styremedlem i Minotenk og forsker ved Rikshospitalet, skrev en kommentar som kanskje er dekkende for det veldige mange muslimer følte etter aksjonen. Avisene flommer ikke over med kommentarer fra muslimer, men fire innlegg synes å være en god start.

Jeg er ingen god offentlig samfunnsdebattant, antakeligvis skyldes det at jeg er veldig usikker på mine tekster. Den eneste gangen jeg hadde en tekst publisert i en avis, med fullt navn, fikk jeg et betydelig antall venner til å se over den først, og være grenseløst flisespikkende. Nå jobber jeg med en lengre tekst, som også skal publiseres med fullt navn – og jeg får meg rett og slett ikke til å skrive den. Men jeg føler samtidig at jeg har noe å dele, noe som har blitt underkommunisert i mediene. Det gjelder ikke muslimenes reaksjon på selve terroraksjonene, men muslimenes reaksjon på det som tilsynelatende er årsaken til terroraksjonene. Den påståtte islamske overtagelsen av Europa og dannelsen av Eurabia.

Jeg taler ikke for alle muslimer, men jeg taler for familien min og disse påstandene om Eurabia er ikke noe vi ler bort. Denne overbevisningen om at muslimene tar over føler vi, hjemme, kan ha en alvorlig konsekvens. Mammas første reaksjon på terroraksjonen var avsky, dernest frykt. Ikke frykt for at terroren skulle skje igjen, men frykt for at jeg skulle bli skadet av mennesker som ville hevne seg på muslimer. Det var en skjelvende stemme som ringte meg på jobb og ba meg være forsiktig på vei hjem. Og da jeg kom hjem hadde mamma et uttrykk som jeg sist så som femåring, da noen nazister sendte schäfere etter henne og hun satt i kjøkkenet vårt i Porsgrunn og gråt, med en politikvinnes armer rundt seg.

For over ett år siden viste broren min meg et videoklipp som illustrerte fødselstallet hos muslimer og migrasjon fra muslimske land. Denne økningen av muslimer, forklarte videoen, ville tilslutt akkumulere i at muslimene overtok Europa og ga det navnet Eurabia. Det var også noen bilder av korsfarere der, tror jeg, jeg har ikke særlig lyst til å søke etter Youtube-videoen. Jeg lo. Det gjorde ikke han. Han kalte meg naiv. Hver gang siden, over middagsbordet eller under Dagsrevyen, har jeg vært den naive stemmen, og broren min med mamma vært de kyniske. Ved hver påstand om snikislamisering, ved hver nyhet om forbud mot religiøse (muslimske) symboler andre steder i Europa og hver gang et høyreradikalt parti fikk stor oppslutning, stod jeg i opposisjon mot min families – «dette kommer ikke til å gå bra.»

En gang så min bror på et program om interneringsleirene for japanske-amerikanere under annen verdenskrig. Vi hadde en blodig diskusjon den dagen. Det samme skjedde da vi så Children of Men.  Jeg likte ikke hans «sånn kommer det til å gå.»

Jeg forsto siden hvorfor mamma virkelig trodde på en fremtidig forfølgelse av muslimer. Hun hadde vært igjennom det før. Før krigen jobbet pappa i regjeringen, en stille og arbeidsom kar, og mamma og mammas nære familie var godt beskyttet i skyggen av pappas verv. Mammas klansmenn, mange av dem i opposisjon mot regjeringen, var ikke like heldige. De ble plukket opp om kveldene, stuet sammen i  fengsler og når de var mange nok – skutt samtidig.

Da krigen brøt ut, skjedde det samme igjen. Alle av bestemte klaner ble jaktet på, nå gjaldt det både mamma og pappas klan, og da spilte det ikke noe rolle om du var i posisjon eller opposisjon. Det spilte ikke noe rolle at Aidid hadde vært hjemme hos mamma og pappa, at han hadde sittet ved matbordet og vitset med foreldrene mine. Hans menn ville skyte foreldrene mine fordi deres forfedre bar et navn han ikke likte, og var de riktige uheldige ville antakeligvis mamma bli voldtatt foran pappa (det ble hun heldigvis aldri, både mamma og pappa slapp det verste). Jeg sier ikke at moren min på noen måte tror at det samme kommer til å skje i Norge, men hun er overbevist om at historien gjentar seg. Ikke nødvendigvis på samme måte, mennesker finner alltid kreative måter å filtrere mennesker på, men at historien kommer til å gjenta seg, rår det ikke tvil om for henne. Kanskje har hun rett? Det virker som om det er veldig mange som er redd for at historien kommer til å gjenta seg, all den tid den anti-muslimske bevegelsen sammenlignes med antisemittismen under annen verdenskrig.

Derfor er hun redd, virkelig redd. Og derfor er fyren som kom ut av samme livmor som meg like redd. Da han kom tilbake fra ferien sin var det ikke et «hva sa jeg»  jeg fikk , men en klem. Og selv om jeg ennå er irriterende naiv – evig i opposisjon i heimen – er det mest for å terge dem. Jeg er ganske redd jeg også. Jeg er ganske redd for hvordan Norge kommer til å se ut for barna mine.

Post scriptum: 

Så viser det seg at jeg altså ikke følger særlig godt med. Usman Rana har absolutt bidratt i debatten, både på engelsk om multikulturalisme, og på norsk om samhold. Ta en titt.