Ramadanutfordringen I: Det bedragerske skinnet

«Allah does not look at your bodies nor your forms but He looks at your hearts and your actions.»

Sahih Bukhari

De rettvises hager [1:7]

Mennesker liker dømme andre, selv om ingen har oppnevnt dem som dommere. Jeg er god på å dømme andre. Jeg er flink til å bestemme meg for hva jeg mener om en person før jeg har snakket med personen. Særlig hvis vedkommende passer rett inn i en stereotype.

På videregående gikk jeg i samme klasse som ei hvis største idoler var Playboyjentene. Det tok en dag eller to før jeg forstod at hun ikke var ironisk. Hun ville gjerne bli en Playboy Bunny. Det oversminkede ansiktet, facebook-bildene med strippedansinga og de minimale antrekkene (og da mener jeg minimalt) bidro ikke positivt til mitt helhetsinntrykk. Herregud, bimbo. En overfladisk bimbo. En overfladisk dum, pen jente. Pen var hun, og kanskje litt overfladisk også, men dum var hun slettes ikke. Hun var smart, blant de smarteste i klassen. Ambisiøs også, måtte jo han plan B dersom Hugh Hefner ikke ville ta henne inn. Også var hun god. En av de snilleste menneskene jeg har møtt.

Jeg har vokst opp i moskeen, det vil si, jeg tilbragte mye tid der som liten. Jeg lekte med de forskjellige imamene, ble jagd av et ubestemt antall moskeansatte (bønnesalen er ikke løpebane, nei, det har jeg forstått) og blitt kjent med mange fantastiske mennesker. Både de dypt religiøse og de som stadig prøver å finne sin religiøsitet. Moskéen var et varmt sted å være, men det er en stund siden nå jeg har følt at moskeen er et sted som er åpen for alle. Jeg snakker ikke om alle moskéer, men om «min» moské.

Til tross for bloggtittelen bruker jeg ikke burka, jeg bruker ikke en heldekkende hijab- den type hijab har blitt veldig populær blant somaliske jenter rundt min alder. Jeg dømmer ingen, man kler seg slik man selv føler er riktig. Men jeg har følt, veldig ofte, at noen nye moskégjenger som har blitt aktive de siste årene mer enn gjerne uttrykker, non-verbalt eller verbalt, at deres heldekkende er rett og islamsk, og at all annen stil er uislamsk. Å gå inn i en moské og føle seg naken er ikke bra. Særlig når man er fullt påkledd. Hvis jeg, som mer eller mindre kler meg konservativt og i tråd med somalisk kleskodeks føler meg utstøtt og utsatt, hva med jenter som kler seg mindre konservativt enn meg. Hva med jenter som vanligvis ikke bruker hijab?

På et religiøst seminar tok jeg følge med en gruppe somaliske venninner. Da seminaret var over kom en liten jente til min hijabløse venninne og sa: Mamma sier at du går til helvete hvis du ikke bruker hijab.

Venninna mi ble fullstendig satt ut. Det ble vi alle sammen. Og moren hørte det datteren hadde sagt, men sa ingenting, verken til datteren sin eller venninna mi. Ikke bare var det feigt, men direkte uislamsk gjort. Også på en religiøs tilstelning da!

Skinnet kan bedra. Det er en du tror er god, etter utseende å dømme, som kler seg pietiske, siterer fra Koranen, tilbringer store deler av dagen i moskeen men likevel gjør så mange vondt. Også har du den som etter alt å dømme ikke virker riktig klok eller riktig sunn, men som likevel sprer så mye glede.

Dagens utfordring til deg er: Greier du å se bak skinnet til en person, greier du å ikke la førsteinntrykket styre deg?

Et lite post scriptum:

Folk må ikke misforstå meg. Jeg sier ikke at det er islamsk forsvarlig å kle seg promiskuøst, heller ikke at alle heldekkede jenter er noen mean girls, tvert imot, jeg har en del venninner som bruker heldekkende hijab og som er helt, helt, helt fantastiske.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s