«Hmm, sikker på at jeg kan slå meg ned her?»

Foto: Wikimedia

«Tror du det er så lett?» spurte hun meg tydelig irritert.  Jeg hadde snakket om hvordan studenter med minoritetsbakgrunn raskt finner hverandre, og slutter å sosialisere seg med etnisk norske medstudenter. «Ja -,» hadde jeg sagt «-særlig på vårt fakultet.»

«Det første semestret mitt gikk jeg  rundt og prøvde å prate med folk, tok de initiativ selv? Nei. Og hvor lenge gidder man egentlig å sitte der, som  en eller annen fjols, og høre på hvor sjuuuuukt mye sprit som gikk i omløp, i helgen?»

Joda, jeg hadde nikket enig. Jeg kobler som oftest av når diskusjonstemaet blir Cava og Vodka Smirnoff.

«Men-,» begynte jeg «-veldig mange studenter er bare usikre hvordan de burde ta kontakt. Veldig mange kommer fra distriktene, og har kanskje ikke møtt så mange jenter med hijab?»

Hun ble enda mer irritert. Jeg forsto det. Hvor lenge skulle man egentlig være en kuriositet? Hvor ofte måtte man lide seg gjennom kommentarer om hvor god en er i norsk (Joa, etter 21 år i Norge blir man etterhvert rimelig god i norsk)? Når skal folk innse at jeg ikke er en karikatur av en jente med hijab, men en nordmann. En hvilkensomhelst nordmann?  Joda, jeg forsto henne altfor  godt. Og jeg ga henne en klem. Hun hadde rett.

Men jeg  har brukt mye tid på akkurat dette, og jeg har kommet fram til at det å bli sett på som en kuriositet blant, ikke alle, men mange nordmenn er uunngåelig. Trøsten er at man etterhvert slutter å være fremmedeksotiskogukjent.

Jeg er en tjoohei-snakk-med-alle-person. Noen mennesker kommuniserer jeg veldig greit med, jeg har venner som aldri har diskutert innvandrere eller muslimer med meg. Det har aldri vært aktuelt. Vi har diskutert fellesinteresser og blitt særs gode venner bare av det.  Mennesker som ikke ser på meg som noe annerledes, rett og slett. Og det synes jeg er tøft gjort, jeg har vanskeligheter for (og det har faktisk etnisk norske venner kritisert) å se bortifra andres «annerledeshet».  Til syvende og sist ender jeg opp med å spørre om indisk bryllupstradisjon, eller cricket (som jeg enda ikke har forstått). Selv om duden foran meg bare er halvt indisk.

Andre mennesker bruker min «fremmedhet» som en samtaleåpner. Og jeg synes at det kan bli slitsomt å bli spurt om hijaben min  hele tiden, men det er fint å bli spurt. Hvis folk spør meg  tyder det på at de kanskje ikke vil ta det som sies for god fisk. Det er alltid et godt tegn.

De menneskene jeg synes er vanskeligst er, uten tvil, de som ikke gir meg en sjanse (til å begynne med). Og jeg tror det er de min eldre venninne har truffet på. Det er de som ofte smiler hyggelig, men avgjør veldig kjapt at de ikke har noe til felles med deg. Hos de aller fleste (jada, har møtt på noen arrogante kids) handler dette om egen usikkerhet. Noen søker det trygge, og det trygge er representert ved venninna fra Nadderud.

Her trer min tjoohei-snakk-med-alle-persona: «Fortell meg om Nadderud, er det sant det de sier, bare rike mennesker i villaer?»

Ofte forsvinner usikkerheten. Hos noen gjør det ikke det, og jeg har øvd meg på å ikke bli såret av den grunn. Men det er alltid trist å miste muligheten til  å bli kjent med en ny person.

Ved UiO er det en stereotype som flyr om medisinstudenter, og det er at de mange sosiale antenner. Nå har jeg aldri forstått hva «sosiale antenner» faktisk vil tilsi (jeg har dager der jeg har null komma null sosiale antenner, virkelig), men at mange medisinstudenter – sammenlignet med studenter i samfunnsvitenskaplige og humanistiske fag – er lite vågale stemmer kanskje. Veldig mange av oss søker det trygge, og det er ikke nødvendigvis særeget for de etnisk norske.

Også har du typer som meg, som roper tjoohei, og ikke helt forstår at paret jeg slo meg ned ved siden av…vel…var midt i en privat samtale. Jeg mangler sosiale antenner, det skal jeg love deg. Men etterhvert har jeg skjønt at jeg taper veldig mye på å søke det trygge. Jeg håper mine medstudenter forstår det også etterhvert.

Advertisements

7 thoughts on “«Hmm, sikker på at jeg kan slå meg ned her?»

  1. Heia til Smågale Somaliere!
    Når dere som holder dere til deres egne treffer noen som aldri har snakket med en i hijab, hvordan har dere egentlig tenkt dere at den personen skal komme over sin uvitenhet, om ikke ved å snakke om eksamen og klage over lærerne med dere?
    jeg har vært i Langtvekkistan hvor folk stod langs veikanten og glodde på meg helt usjenert. Ser man annerledes ut må man rett og slett regne med litt nysgjerrighet, og det tar bare litt tid å komme over det.
    Ellers fins det faktisk etnisk norske som ikke drikker, og det kan være et problem for dem og. Jeg har ofte vært eneste edru på fester og slikt, litt kjedelig, men det går. Bare gå hjem før folk blir for fulle. Folk snakker alltid om noe kjedelig: jeg har f eks jobbet steder hvor det eneste samtaleemnet i lunchen var verktøy, eller sladder, eller kjendiser, eller… folk kan være hyggelige for det. Det er viktig å forsøke å bli en del av fellesskapet likevel.

  2. Beate; jeg føler at man taper muligheten til å bli kjent med nye mennesker som kan tilføre nye til perspektiver til verdenssynet ditt, åpne dører til ting du kanskje ikke visste eksisterte og ikke minst, utfordre både tankene og meningene dine.

    Tove; jeg er i utgangspunktet helt enig, men jeg sier ikke at alkoholen er et problem – for meg eller min venninne. Det er dønnkjedelig å høre på diskusjoner om Øl-sorter, men det jeg synes er et problem (og som jeg har lært å bare akseptere) er ar mange nordmenn selv ikke tar kontakt. Og jeg forstår når unge med minoritetsbakgrunn blir lei av å alltid måtte strekke ut en arm, når ingen gidder å ta den imot.

  3. Har du ikke forstått det ennå: Mange nordmenn er helt håpløse i sosiale settinger, vi har veldig små tegn som sier «jeg er åpen for å snakke med deg», mye utydeligere enn tegnene i mange andre land, og folk er ofte for sjenerte for å tørre å ta kontakt, også med hverandre. Først når du har møtt en person i flere ulike sammenhenger er det naturlig å begynne å hilse, ikke selv om du ser samme person hver eneste dag.
    En uke traff jeg to damer jeg gikk i klasse med på gymnaset, hver for seg. på tirsdag sier A: I forrige uke traff jeg H., men jeg tror ikke hun kjente meg igjen, så jeg hilste ikke. På onsdag traff jeg H. Hin sier: I forrige uke traff jeg A., mn det så ikke ut som om hun kjente meg igjen, så jeg hilste ikke.
    Typisk norsk og dessuten helt håpløst.
    Når jeg er sliten er jeg slik selv, det er det verste.
    Unnskyld generalisering. Det er klart at det alltid er noen som er annerledes og som er flinke til å bli kjent og snakker med mange.

  4. Jeg fyller visst opp bloggen din med masse preik, men jeg har visst enda mer å si:
    Egentlig forundrer det meg at noen pakistanere og somaliere, som kommer fra land som er kjent for å dele inn innbyggerne i klare grupper, det ene landet skyter til og med på folk fra andre grupper, likevel forventer seg at nordmenn skal være helt uten denne gruppefølelsen og ha åpne armer til alle som skulle droppe innom. Noen innvandrere tåler heller ikke å bli spurt om hvorfor de bruker hijab eller hvorvidt de spiser svin, de liker det ikke heller når nordmenn ikke vet hva de skal si til dem og ikke vet noe om det landet de kommer fra –
    summen av det hele blir litt vanskelig.
    Jeg vet naturligvis ikke om det er de samme menneskene som mener alt dette på en gang.
    Uansett er det eneste måten å bli kvitt rasisme å gå ut og snakke masse med fordomsfulle mennesker slik at de etterhvert får begrep om at forskjellene er minimale.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s